Det er selvsagt ikke opp til meg å si noe om hva folk behøver, men hvis det likevel var opp til meg så ville jeg sagt at de behøver bedre mat. Ikke mer, bare bedre. Du vet. Sånn at de blir fornøyd. Det er tragisk å være både rik og misfornøyd, men ikke desto mindre “typisk norsk”. Etter hva jeg hører er det umulig for norske menn over 50 å oppnå orgasme hvis de ikke får skrive hatefulle meldinger i kommentarfeltene på internett, særlig rettet mot ungdommer, utlendinger og andre provoserende folkegrupper. Jeg kjenner litt på tendensen selv. Jeg er jo over 50 og mann, så jeg vet hva det handler om. Man behøver bare å se seg litt rundt. Overalt ser man ungdommer og utlendinger som oppfører seg irriterende, som om de eier hele den jævla verden. Samme hvor man går. Samme hvor man står. Alltid er det noen som skal provosere deg med sitt frekke nærvær. Hva er greia? Det vi behøver er politikere som gjør livet vanskeligere for folk. Noe som tørker av dem det selvtilfredse gliset og gir dem såpass mange bekymringer at de verken har tid eller lyst til å formere seg.
Heldigvis har jeg en hurtigmikser. Hva gjorde folk før de fikk hurtigmikser? Man ser for seg langtrukne lidelser over en morter for å sakte knuse alle ingrediensene ned til en samarbeidsvillig pasta av smak. Kanskje sånn som i steinalderen eller langt ute på landet. Vi vet med sikkerhet at hvitløken er opptil flere tusen år gammel, som i praksis betyr at folk har bannet og svertet fordi den er så vanskelig å skrelle minst like lenge som de har holdt på og tukle med kjønnsorganene på hverandre. Folk som har greie på denslags sier at hertugen av Richelieu besøkte Menorca i 1756, hvor han lærte å mikse sammen en lokal spesialitet i byen Port Mahon, som han senere brakte tilbake til Frankrike og populariserte under navnet Sauce Mahonnaise, relativt identisk med det vi nå i dag kaller majones. Andre trekker dette i tvil. For eksempel hevdet den berømte kokken Antione Careme – som vi krediterer for å ha oppfunnet “le haute cuisine” – at majones er et navn som kommer fra den mekaniske prosessen maniere, det vil si “konstant røring” som alle jo vet er nødvendig for å få til den balansete emulsjonen av eggeplomme og olivenolje som vi nå i dag utfører i hurtigmikseren. Faktisk har jeg selv laget majones mange ganger i en helvetes rørebolle ved hjelp av en jævla ballongvisp, men heldigvis er dette bare noen vage minner som ikke plager meg særlig ofte. Jeg har jo hurtigmikser nå. Jeg behøver ingen psykiatrisk bistand.
Uansett, poenget er at hvitløksmajones er noe man må lage for hånd heller enn å kjøpe det i butikken. Stol på meg. Hvis du først får smaken på det ferske produktet kommer du aldri mer til å være fornøyd med den mannskiten de selger på superen. Det er fette garantert. Vet du ikke hvordan disse tingene virker? Saken er at jeg skulle lage fish and chips men uten fisk, som i praksis bare betyr bare chips og tartarsaus, men uten tartarsaus, som jeg istedet erstattet med det mye mer spanske produktet allioli, bare at det var ikke allioli, det var hvitløksmajones. (Det er ikke halvparten så komplisert å gjøre som å forklare.) Henger du med? Som alle vet må man tilberede chips i tre omganger. Dette er viktig. Først må du skrelle potetene og kutte dem i lange, fingertykke strimler – gitt at du har nokså tykke fingre – som du siden putter i kaldt vann med en spiseskje bakepulver over, for å trekke ut så mye av stivelsen som mulig. Gi det et par timer. Deretter skal du skylle ut og koke potetene i saltet vann til de blir “nokså møre” og danner små sprekker langs kantene, men ikke så mye at de bryter seg opp i mindre biter. Akkurat dette er en kunst. Du må følge nøye med på prosessen. Når de er ferdig kokt skal de hvile i omtrent et døgn, slik at de gjenvinner mye av sin “fasthet” før de stekes gule (ikke brune) i varm olje og tas ut enda en gang, for en ny runde med hvile. Gi det enda et døgn. Da blir de klare for sin endelige skjebne.
I mellomtiden har du hva alle kan se er rikelig god tid til å piske sammen en majones, enten du bruker den som grunnlag for tartarsaus eller som faux aioli, i mitt tilfelle. Hvis du behøver en mer eksakt oppskrift på denne jobben kan du søke på nettet. Jeg har ikke sjekket saken men jeg antar at du vil finne tusenvis av mer eller mindre detaljerte beskrivelser av hva man må gjøre – og ikke gjøre – for å lykkes med en håndlaget majones. Eventuelt en man lager i hurtigmikseren. Hvis du først skal gjøre den lange og tunge jobben med å lage skikkelig chips kan du jo likesågodt søke ytterligere perfeksjon med sausen, ikke sant? Det er jo en opplagt sak. De nå “halvferdige” chipsene skal uansett stekes i olje for en siste gang på ganske høy temperatur, slik at de får den gyllenbruke fargen og den sprø ytterteksturen rundt et mykt og kremaktig indre som vi forlanger av anstendige chips. Stol på meg. Etter at du har prøvd dette kommer du for alltid siden til å være en ufordragelig jævel i forhold til typisk mindreverdig chips som nesten alle serverer til det evneveike publikummet som ikke vet noe bedre. Sånn er det. Når du vet hva som er korrekt vil dette for alltid siden være den standarden du forlanger fra et produkt. Hvorfor skal du godta noe dårligere? Livet er jo allerede vanskelig og meningsløst, om man ikke også skal belemres med sjaber kvalitet på maten. Herregud. Det er jo viktig å forbedre alt som man overhodet kan forbedre.
De snusfornuftige vil sikkert innvende at det ikke er verdt bryet å bruke mange dager på å lage chips og majones, men jeg behøver heldigvis ikke å bry meg om sånt — som er et typisk eksempel på det jeg kaller evneveikt. Det er et uttrykk som så absolutt har nedsettende betydning. Hva fanden er det som er galt med deg? Hvorfor forlanger du ikke skikkelig mat? Hvorfor gidder du ikke å gjøre så godt du kan og enda bedre? Du vet. Bedre og bedre dag for dag, som i sangen. De vet hva de snakker om, selv om det tilsynelatende bare er en enkel tøysesang. Det kan sikkert diskuteres hva som er meningsinnholdet i ordet primitiv, men for meg er det betegnelsen på et menneske som aldri har utviklet seg. Som aldri har hentet frem sine egne evner og utviklet dem til å bli så bra som de får til å gjøre dem. For en tragedie. For et stygt og bortkastet liv. Det er ikke rart at folk har problemer med å skjønne vitsen med å leve. De prøver jo ikke engang. De bare sitter der som en annen jævla barbiedukke og venter på at “noen” skal komme og beverte dem. Men ingen kommer og etterhvert går det opp for dem at hvis de vil ha noe gjort så må de gjøre det selv. Eventuelt betale noen fagfolk for å få jobben gjort, det går også an, men de fleste har ikke typisk råd til å holde seg med noe tjenerskap. De får ikke noe mer eller bedre enn det de selv gjør. Sånn er virkeligheten for de fleste. Jeg vil avslutte med å si at det er ingen unnskyldning at det er for dyrt å lage skikkelige chips med håndtilvirket hvitløksmajones som dipp. Ja det er vanskelig, men bare den første gangen. Etterhvert går det rutine i saken og man venner seg til å leve med høyere standarder enn de primitive.
Vi avslutter med en positiv sang om livet og kjærligheten.
