Jeg har fått litt inntrykk av at ordet blogger har en dårlig klang. Man er liksom automatisk en konspirasjonsfantasist med dårlig bakkekontakt. Hvis noen spør hvem er denne personen og svaret er en blogger, så himles det med øynene som om dette i seg selv betyr noe. Jeg tror poenget er at hvem som helst kan blogge. Det finnes ingen portvokterfunksjon ut over at man må plundre litt for å etablere seg på en eller annen plattform, men så snart dette er ordnet kan man bare skrive i vei om hva man vil. Riktignok må man holde seg innenfor loven – trusler, æreskrenkelser og denslags vil kunne medføre påtale og straff – men klarer man det så finnes det ikke i prinsippet noen grenser for hvor mye man kan lyve og fantasere om ting man ikke har noen greie på, under auspisiet om at dette er meninger — og man har lov til å mene hva man vil, ytre dem hvordan man vil, og så videre. Det er jo ikke straffbart å være en uvitende tosk.
Greia har sikkert et navn, men jeg har en tendens til å plassere meg – med vilje – blant de verste, eller mer spesifikt de som får borgerskapet til å grøsse mens de holder seg fast i perlekjedene sine. Ikke fordi jeg er et klassisk troll – det gir meg ikke noe kick å hetse eller provosere normalistene – men fordi jeg har en pervers sans for humor. Derfor ser jeg ikke noe problem i at folk synes jeg burde finne et bedre forum for “ytringer” enn en avdanket bloggplattform som nesten ikke tiltrekker seg noen lesere. Ihvertfall hører man sjelden om noen som går på nettet for å lete etter interessante blogger de kan følge, fordi den kategorien av nysgjerrighet som dette eventuelt skulle tilfredsstille som regel får nok – og vel så det – på de vanligste og/eller mest populære plattformene for “sosiale nettverk” (som jeg imidlertid rynker på nesa av på grunn av at de så åpenbart er rigget for å fremkalle konfrontasjon og konflikt). Det betyr ingenting for meg om jeg har eller ikke har “følgere” fordi jeg kommer uansett til å gjøre akkurat som jeg vil. De eneste filterne jeg bruker handler om sjekking av faktapunktenes holdbarhet og den typen ting. Ut over dette er jeg dum som fanden i folkeeventyret, fordi jeg beregner jo ikke mitt publikum. Om de liker eller misliker det jeg skriver får bli deres eget problem.
Som jeg alltid sier: Det evige temaet jeg skriver om er moral. Da mener jeg ikke “regler” men indre karakter og det folk ofte kaller “moralsk ryggrad”, som henger nøye sammen med begrepet ære, i sin klassiske forstand. Altså noen ganske upopulære greier, men det er hva det er. Alle vet forskjellen på god og dårlig moral. Det har ikke nødvendigvis noe med Norges Lover å gjøre (selv om lovverket i det store og hele er basert på moralfilosofi), fordi det er som sagt ikke forbudt å lyve, i generell forstand, selv om nesten alle foretrekker å “høre sannheten” heller enn noe slags oppdiktet jåss. Imidlertid fortrekker de fleste også å lalle rundt i sin egen lille verden heller enn å forholde seg til alt det store og stygge der ute. Vi har jo i Norge fra gammelt av noe som kalles for Utgard og der bor jotnene. Skremmende og utemmelige “krefter” som river og sliter i individets sinnsro. Hvordan skal man forholde seg til sånt? “Høyere gjerder” er en ofte anvendt teknikk, nærmest uansett hva slags eksotisk plankeverk man må bruke for å beskytte seg mot ondskap, falskhet og fusk. Ingen har godt av å “vite for mye” om sånne ting. Folk ønsker jo å være lykkelige, men det blir vanskelig hvis man samtidig må gå rundt med vid åpne øyne og erfare verden uten filter.
Under tittelen Hva heter det på norsk? skrev jeg noe som (delvis) handler om rage farming, som vi kanskje kan kalle “dyrking av raseri” på vårt eget språk. Opplegget handler typisk om å appellere til forferdelse rundt et eller annet tema, si for eksempel ungdomskriminalitet, innvandringsproblematikk, narkomisbruk og psykiatri. Du vet. Ting man med fordel kan se gjennom et prisme av konspirasjonstenkning. Mektige krefter står bak all denne forjævliseringa. For eksempel er det mer budsjettmessig fordelaktig for politiet å henvise til “onde bakmenn” enn å fokusere på de mentalproblematiske deler av etterspørselen etter “sosial bedøvelse” som ligger implisitt i det typiske forbruksmønsteret for rusmidler. Det handler om å flytte blikket fra noe man evner å forstå og føle sympati for, og over på noe skyggeaktig truende som representerer “ren ondskap” og som man derfor hat lov til å hate uten forbehold. Dette mønsteret gjentar seg over hele linja. Kort sagt handler det om å skape en følelse av “dem mot oss” — hvor vi er de gode og de er de onde i en kosmisk kamp mellom lysets og mørkets krefter. Dette er imidlertid galt. Hvem er den onde? Det er alltid du som er den onde. Det forekommer rett og slett aldri at noen ser noe “der ute” som ikke allerede befinner seg “her inne”. Det går ikke an. Ondskapen du ser i verden er eksakt lik ondskapen som bor i deg. De som ikke evner å erkjenne dette vil aldri klare å unnslippe angstens stramme klo. Skal vi begynne å snakke om underbevisstheten nå? Det er jo der selveste udyret bor.
På mange måter skulle jeg ønske jeg var en religiøs person, men sånt funker bare ikke for meg. Jeg har ikke talent for “tro” — eller rettere sagt, jeg har ikke noe problem med min egen uvitenhet. Jeg behøver ikke å forstå ting – langt mindre andre mennesker – for å forholde meg til dem. Forventningene mine er aldri så høye at jeg erfarer skuffelser i livet. Som bloggnavnet mitt antyder: Jeg er jo bare en dum ape. Det betyr nesten aldri noenting hva jeg sier og gjør. Sånn er det med den saken. Slik er realitetene. Er dette akseptabelt? Det kan folk mene hva de vil om, jeg ser ihvertfall ikke noe poeng i å protestere: Livet er et mysterium uten løsning. Det eneste jeg kan kontrollere er hva jeg selv gjør og ikke gjør så lenge denne galskapen varer. Og der stanser forsåvidt alle mine ambisjoner. Hva “de andre” gjør er ikke mitt problem, så jeg gjør heller ingen forsøk på å påvirke “skjebnen” i noen større forstand. Det norske samfunnet er lagt opp slik at ingen behøver å tenke i noen utpreget grad, bare for å overleve fra minutt til minutt. Alt går på samlebånd, eller vi kan si at ting “går på skinner”, hvor selve skinnegangen dikterer retningen man beveger seg i. Samfunnsansvar består således mer i å “holde kjeft” enn å gripe inn. Kan du se at jeg ikke er revolusjonær? Jeg håper det. Sunne forretninger handler først og fremst om stabilitet og oversiktelige forhold. De som ønsker mer spenning i livet kan begynne med fallskjerm og den typen ting. Du vet. Hoppe frivillig ut av et fly i stor høyde mens man skriker juhu eller hva vet jeg. Jeg har aldri hoppet i fallskjerm og kommer heller aldri til å gjøre det hvis det ikke er absolutt nødvendig. Jeg er for gammel til å nyte ekstasen i å overleve en livsfarlig situasjon. Det føles mer slitsomt enn spennende å kile nervesystemet.
Og helt til slutt en gåte: Hva er bedre enn en sint vokalist? Svar, to sinte vokalister.
