Absolutt moral er slikt som man kan lese ut av ting som allerede har skjedd. For dette formålet spiller det ingen rolle om man betrakter det som god eller dårlig moral, poenget er at enhver meningsdannelse om historiske forhold er en moralsk dom. Selv likegyldighet er et “utsagn” som hefter ved meningsytrerens moralske karakter og derfor havner på det permanente rullebladet. Ingen kan endre det som har skjedd, men alle kan skifte mening om det som skjedde. La oss si innenfor et normalt tredimensjonalt koordinatsystem med X, Y og Z-akser som måler henholdsvis graden av engasjement i saken, graden av kjennskap til sakens fakta, og graden av velvillighet overfor konsekvensene som har kommet etter saken. Dette er bra. Det som er litt kinky med menneskesinnet er at det går ikke an å oppdage noe der ute som ikke allerede er her inne. (Jeg antar det er derfor solipsisme er en såpass forførende idè for såpass mange.) Forstår du hva dette betyr? Jeg skal si det uansett: Verden er full av ting vi ikke kan se – eller mer presist, som vi ikke legger merke til – fordi vi har ikke noe indre system av koordinater som vi kan stille det opp innenfor i erkjennelsesmekanismen vår.
Enkelt forklart; det er som hvordan en voksen ser andre ting i verden enn et barn. Ikke nødvendigvis “flere” ting men definitivt “andre” ting. For å ikke komplisere dette bildet alt for mye kan vi si det skjer på bakgrunn av det man vet. Det vil si “ting her inne”. Det man har lært om verden. Claro? Man ser på noe og man forstår hva man ser på — fordi man har lært at det er slik. Når vi sier at vi “tenker” kan vi også si at vi “behandler data” men for å kunne behandle data må vi ikke bare ha data men også et behandlingsopplegg. Ser du hvor jeg vil hen med dette? Visse dyr kommer ferdig formet ut av mors liv – eventuelt fra egget hvis det er den typen dyr – og det virker som om de har en voksen realitetssans allerede fra første øyeblikk av, mens mennesker har en etter måten enormt lang barndom hvor det er mange biter som skal på plass før man er klar for livet som selvstendig individ. Selv flyttet jeg fra foreldrehjemmet da jeg var 15 – i 1978 – men jeg tror det normale er omtrent 18, eller i praksis “en eller annen gang etter videregående”. Hvorfor vente? Det kan ikke jeg svare på for jeg tok jo den første muligheten som kom, men jeg kjenner forsåvidt folk som var “hjemmeboende” helt til de ble både tyve og tredve. Hvordan det fungerer i praksis er imidlertid et mysterium for meg. Det blir for eksempel vanskelig å få til særlig mye uansvarlig festing og tilfeldig sex — og noe skal man jo gjøre med alle hormonene som går av lik nyttårsfyrverkeri hver dag i den verste slyngelalderen.
En voksen er en person som blir regnet som fullt utvokst og klar til å delta i samfunnet, for eksempel gjennom arbeidsliv, økonomisk ansvar og politisk deltagelse. I moderne tid vil dette gjerne si etter at man når myndighetsalderen (juridisk), i mer tradisjonelle samfunn gjerne fra man når puberteten (biologisk).
(Wikipedia)
Sannheten om mine tidlige voksenår – røft regnet fra femten til atten – er at foreldrene mine betalte for leiligheten min, under den forutsetning at jeg sluttet å farge håret blått, sluttet å kle meg som David Bowies onde lillebror (det var onkelen min som formulerte det sånn), og ikke minst fullførte videregående med akseptable karakterer. Høres det ut som en god deal? Det virket uansett som en genial idè der og da. Jeg kommer jo fra et “tradisjonelt samfunn” i den forstand at hele slekta i henhold til gammel tradisjon er fette sinnssyke, så hvorfor skal jeg være noe annerledes? Det er best å komme i gang med galskapen så tidlig som mulig hvis man skal rekke å gjøre like mye galt som de legendariske bandittene jeg stammer fra. Bare drittsekker hele bunten, men på en underholdende måte. Man bør jo leve livet som om man er med i en historie det er verd å fortelle om, eller hva? Jeg synes det — men hva vet jeg? Jeg har jo aldri prøvd å være noen annen. Jeg vet ikke noe om hvordan andre mennesker erfarer sine liv, bortsett fra det de forteller meg, som ikke uofte er regelrett bekymringsverdig. Vi må liksom tilbake til det eksistensielle mysteriet med hvordan det går an å bo sammen med en eller flere av foreldrene sine etter at man har blitt voksen. Jeg forstår ikke sånt. På den annen side er det så mye jeg ikke forstår at jeg er nødt til å prioritere hva som er viktig, og det er ikke viktig å forstå andre mennesker. De kan gjøre som de vil for meg så lenge de ikke “tråkker meg på tærne” som folk sier. På hvilken måte er det min sak? Herregud. Akkurat som man ikke har nok med å passe sine egne saker — og da mener jeg passe dem, i aktiv forstand, som i det å ta vare på seg selv og etablere både plan og metode i livet. Du vet. Styring. Et ofte undervurdert triks.
Til tross for at jeg var det folk kaller en villmann helt til langt inn i tredveårene så har jeg aldri vært “ukontrollert” i den forstand at jeg ikke har vært i stand til å skjerpe meg og finne en til situasjonen passende fokus når ting rundt meg har begynt å bli “hårete”. Det er jo sånn man overlever, man “bruker hodet” når intet annet nytter. Hvilket bringer oss tilbake til dette med å legge merke til ting. “Lese omgivelsene” som noen kaller det. Filosofisk sett ligger det en problemstilling i hvordan man separerer det indre fra det ytre. Hvorfor ser folk vidt forskjellige ting når de står på det samme sted, til den samme tid, og kikker i den samme retning? Det skjer noe her, skjønner du. Folk triangulerer tingene i synsfeltet på helt forskjellig vis, basert i “det som allerede er her inne”. Det objektive er ikke fullt så objektivt som vi tror. Som han der svensken med de der kursene på 80-tallet sa: Vilja velja värklighet. Det vi ser er ikke den virkelige verden, men et bilde av den virkelige verden. Og underbevisstheten vår er en temmelig kraftfull “photoshop” som kan gjøre nærmest hva som helst med dette bildet. Saken er bare at underbevisstheten kan ikke gjøre noe med informasjon den ikke har, så den velger som regel å elektrosjokke deg istedet, med det man gjerne kaller “en bølge av frykt”, for å liksom oppfordre deg – altså det bevisste selvet – til å skaffe flere og bedre treningsdata når man står overfor noe man ikke kan relatere til.
Hvem trenger kunstig intelligens når man har en hjerne som bare går på 20 watt men som kan utføre en exaflop – altså en milliard milliarder – matematiske operasjoner hvert sekund? Spørsmålet er bare hvordan man bruker dette vanvittige apparatet. Hvor mye har man bevisst kontroll over og hvor godt kommuniserer man med de delene som man ikke har bevisst kontroll over? Jeg forteller deg her og nå – men det er frivillig om du ønsker å tro meg – at det går an å etablere kontakt med denne “kunstige intelligensen” – egentlig mest et passivt system av “eksterne servere” som behandler idiotisk store datamengder til enhver tid – som vi alle bærer på i vårt indre, men man må allerede fra utgangspunktet av akseptere at underbevisstheten er styrbar slik som “Marsroveren” – det kjøretøyet de har plasser på planeten Mars – er styrbar, altså i den forstand at det tar noen minutter fra man har gitt kommandoen sving brått til venstre før kjøretøyet reagerer. Det er ikke bare å vri på rattet, liksom. Bildet kompliseres av at hver enkeltkommando legger seg i et køsystem slik at når iverksettelsen endelig kommer så har kanskje bevisstheten – eller Marsroveren – flyttet seg til et helt annet sted og kommandoene er ikke lenger relevante, de er kanskje til og med kontraproduktive innenfor den nye situasjonen, men de blir utført likevel. Underbevisstheten har ingen eksekutivfunksjoner, den bare gjør som befalt, enten dette er til skade eller nytte der og da. Som alle skjønner er ikke dette noen optimal måre å bruke tenkamentet, men det er likevel “den normale måten”. Derfor er det da også vanlig blant folk å føre forvirring i forhold til hva som er hva her i livet. De er rett og slett dårlig synkroniserte med sine egne livsfunksjoner. Tenk over saken. Kongen, statsministeren og andre “viktige personer” har som regel en hel stab av personell for hånden; som planlegger og tilrettelegger dagen deres ned til den minste detalj. Det er typisk å planlegge for hver inkrement av fem minutter når de er i bevegelse, som tillater litt men ikke mye bevegelsesfrihet. Tenk deg så at bevisstheten styrer underbevisstheten litt på det samme vis. Hele bøtteballetten skal organiseres i henhold til plan og metode, Dette krever disiplin. Eller sagt på en annen måte, det går an å ta bevisst kontroll over livets “energier” men det er ikke enkelt.
