Bildet ovenfor viser den egyptiske kongen Usermaatre-Meryamun-Rameses-Heqaiunu, eller Kong Rams som vi sier her i Norge, for å spare oss for ydmykende tungeakrobatikk som vi uansett ikke får til. Herrgud for noen navn de har, disse søringene. Uansett, det fantes fire av dem og dette er den tredje. Det er imidlertid den andre som senere har blitt kalt “den store” — men la oss ikke være pedantiske. Kong Rams den tredje er stor nok til at det finnes historier å fortelle om ham. Særlig den om da “havfolkene” kom og hele verden ble satt i brann. Bare Egypt overlevde av de gamle bronsealdermaktene. Kong Rams klarte jobben, men resten av verden ble utslettet av de blodtørstige sjørøverne som historikerne ennå ikke helt vet hvem var og hvor kom fra. Det er et mysterium — men sånn endte altså bronsealderen i de traktene. Det var et ragnarokk, men Egypt overlende mer eller mindre intakt. Altså, nå skjedde jo ikke denne bronsealderkollapsen over natten akkurat, det var en langdryg og sikkert smertefull prosess med hungersnød og opprør, kaos og bølger av invaderende folkeslag. Blant annet var det på denne tiden pelesesserne kom fra Hellas og slo seg ned i det som senere ble kalt Palestina. De drev blant annet med svineoppdrett, som var dårlig likt blant “de andre” i regionen. Av bekvemmelighetshensyn henlegger vi hele sulamitten til året 1177 før vår tidsregnings begynnelse, fordi det er lett å huske tallet og fordi dette stemmer med kildematerialet vi har etter kong Rams. Det ble regnet som storverk da han med list og makt unmanøvrerte og slo tilbake invasjonshæren av “havfolk” det året.
Senere gikk det imidlertid dårlig med kong Rams. Bildet ovenfor viser de faktiske fysisk levningene etter ham – altså kadaveret – og ved hjelp av diverse skanning har de funnet ut at han ble myrdet. Han har mange stikksår i struperegionen, som dessuten for godt mål er skåret over. Dette skjedde under det såkalte “haremkomplottet” som ble pønsket ut av dronningen hans Tia fordi hun ville innsette sin sønn Penta som tronarving heller enn den andre sønnen “Rams den neste” som kongen selv foretrakk. De lyktes med å drepe kongen, men resten av planen slo feil. Vi har rettsdokumentene. Det ble jo foretatt “utrenskninger” etterpå, kan du skjønne, men etter litt tid med noe drama falt ting til ro og Egypt fortsatte som før under den neste kong Rams. Sånn endte den historien, men det egyptiske riket fortsatte i enda tusen år og vel så det. Noen sier at det består ennå, men det synes jeg blir en urimelig påstand. Moderne egyptere ligner ikke på de gamle egypterne noe mer enn nordmenn ligner på vikinger, som vi ikke gjør i det hele tatt. Vi bare bruker diverse tematikk fra disse historiske periodene fordi turistene forventer å bli satt i kontakt med en dimensjon av “noe ekte” som de har fantasert om før de kjøpte billetter for å dra til stedet og se selv. Av oldtidens “syv underverker” er det bare pyramidene som fortsatt står, og det er ikke fordi ingen har prøvd å rive dem. Det er mest fordi det er en så stor og fysisk farlig jobb å rive ned disse kolossale fjellene av stein at alle har gitt opp så å si umiddelbart — og nå er det ikke lenger aktuelt. De er vernet på alle mulige måter og regnes vel nå som en av verdens fremste turistattraksjoner med mange millioner besøkende hvert år. Sånn sett har de gått fra å være gravsteder – eller i det minste kenotafer – reist for å feire personkulten etter egyptiske konger som døde for snart fem tusen år siden. Dette er jo etter min mening den mest spennede tiden av Egypts historie. Det gamle riket, som også blir kalt pyramidetiden. Folk fatter den dag i dag ikke hvordan de kunne organisere sånne prosjekter. “Dyrt” er et ord som ikke engang begynner å beskrive hva det ville koste å oppføre noe sånt i dag — for det er jo bare økonomisk umulig. Faglig sett er det ingenting i veien for at man – med et stort nok budsjett – ville kunne bygge noe tilsvarende, eller for den saks skyld noe enda større.
