Vi lever i tider når man hvert år slipper mer enn hundre tusen album bare innenfor sjangeren metall, følgelig er det rett og slett ikke fysisk mulig å “følge med” på den samme måten som jeg gjorde på 80-tallet da det ikke bare var helt andre produksjonsforhold men jeg selv var også veldig ivrig med å følge med på alt som skjedde — det sim imidlertid tipper vektskåla på en avgjørende måte er at jeg gidder ikke. Det føles ikke viktig å eksistere tett opptil pulsen av “det som skjer”.
Imidlertid vet jeg at Meshuggah slapp albumet “Immutable” den 1. april 2022 så … uten å ha hørt alt annet kårer jeg uten videre dette til å være årets album. De er jo rutinemessig bedre enn alle andre selv om de ikke låter som noen andre. Interessant egenskap det der. Ikke mange kommer noensinne til å presentere coverversjoner av sangene til Meshuggah, selv om ikke så rent få sitter alene med gitaren (eller trommene) og prøver å etterligne det helt sære lydbildet dette bandet lager. Hva er det de gjør?
De som ikke liker Meshuggah sier at det nye albumet låter helt likt alt det andre som Meshuggah har laget, hvilket er et saklig argument hvis man mener at de låter som seg selv, men ikke som noe andre, så de bare fortsetter videre i den samme gata, som mange vel fortsatt kaller “djent” — og hvorfor skulle de ikke gjøre det? De låter som seg selv fordi de er seg selv. End of story. De prøver ikke engang å låte som noe eller noen andre. Vi kan godt si om Meshuggah at de er noen slags “musikernes musikere” som alle i bransjen sporestreks åpner øret i retning av hver gang de slipper noe nytt. For et par år siden så jeg et intervju med han nye bassisten i Metallica, hvor han først fremhevet noen navn som sine musikalske inspirasjonskilder, men så hang han seg opp i å snakke om hvor awesome Meshuggah er og hvordan de flytter hele sjangeren langt hinsides noe han trodde var mulig med sitt atonale lydbilde og militante presisjon.
Prøv selv:
