Fra mine egne skoledager sakser vi et minne som imponerte meg allerede den gangen og som har fortsatt å henge på en prominent plass i den personlige lærdommens magiske univers. Altså, saken er at jeg gikk på videregående sammen med et antall individer som kom fra det vi kaller priviligerte kår, med rike foreldre og det ene med det andre. De lider ingen nød. De kjenner ikke engang noen nød, i den forstand at de vet ikke hva det er. De har sikkert noen slags abstrakt definisjon av konseptet men de har ikke noe personlig erfaringsmateriale som kan danne grunnlag for egentlig forståelse. Kanskje de fikk det senere. Hva vet jeg? Men der og da var de bortskjemte barn med urealistiske idèer om sin egen viktighet i verden. Det memet vi skal frem til er et kort men betydningsfullt utsagn. Jeg hadde reist det argument at selv lærdom som ikke der og da fremstår som “noe man kommer til å få bruk for i livet” har sin nytteverdi fordi det bidrar til å forbedre evnen til å tenke i sin alminnelighet. Jeg behøver ikke å lære å tenke, var et motargument som kom. Jeg kan bare betale noen for å tenke for meg. Først trodde jeg det var en morsomhet. Jøss. Fyren har jo litt sans for humor. Men så ble det etterhvert klart at dette var hans alvor. Han betraktet virkelig lommeboka som viktigere enn hjernen. Er det dette folk mener når de snakker om materialisme? Jeg skal ikke engang snakke om hvor klein sikkerhetspolitikk det er – noen kan ta fra deg pengene, men ingen kan stjele evnene dine – istedet skal jeg benevne det som åndsfattigdom av verste slag, det vil si den man havner i fordi man er lat.
Til forsvar for slik tankegang er det å si at verden til en viss grad fungerer på denne måten. Hvis man mangler kunnskap om noe men har penger så kan man alltids hyre inn en spesialist til å utrede saken og bidra med slike råd i forhold til prosjektstyringen som er nødvendig. Dette er faktisk en bent frem intelligent måte å forholde seg til problemstillingen, men det var ikke dette han mente. Denne historien blir alt for lang hvis jeg skal gå inn i noen dypere karakterskildring, så jeg skal bare henvise til stereotypisk “rike barn” og deres tro på at pappas penger – som de antar ved et tidspunkt vil gå i arv og bli deres penger – er et tilstrekkelig maktmiddel i en verden hvor de allerede er vant til å få det som de vil. Forsåvidt ganske troskyldig, men også klysete. Saken er jo at ingen bare “kommer til rikdom” – om vi ser bort fra de som vinner i lotto og lignende – og for å akkumulere en stor privatformue er man nødt til å utvikle et sett med personegenskaper som vi ikke her og nå skal ramse opp, men en av dem er teft. Altså evnen til å se muligheter og handle raskt når sjansen byr seg. Vi kan si at dette er en form for beredskap — som umiddelbart fører til spørsmålet om man er født sånn eller har blitt sånn. Vi observerer jo “askeladdhistorier” om folk som startet med et objektivt sett dårlig utgangspunkt men som senere “jobbet seg opp” og endte med en stor privatformue. Vi observerer også hvor mange historier som helst om at barna til de rike setter formuen over styr fordi deres lidenskaper handler om å bruke pengene, ikke skape dem. Hvilket leder oss til den konklusjon at det er ikke egentlig pengene det handler om, men den personlige ærgjerrigheten og det indre “suget” etter å forbedre sin sosiale posisjon. Mange går rundt med en følelse av at de fortjener mer – eller bedre – enn hva de typisk får i livet, men bare noen få har viljestyrke og handlekraft til å gjøre noe med saken. Jeg vil si at den avgjørende skilnaden går langs den litt mystiske egenskapen vi kaller næringsvett. Hva er det og hvor kommer det fra?
Intuisjon (fra latin: intueri, «å vurdere», «å se inn i», «granske») er en umiddelbar forståelse, innsikt eller fornemmelse av en sak eller situasjon, uten hjelp av refleksjon, erfaring eller resonnement. Intuisjon er således ofte betraktet som en form for indre erkjennelse, tidvis vurdert som virkelig klarhet eller forståelse. Tilfeller med intuisjon er preget av stort mangfold; imidlertid er de prosesser hvor de skjer vanligvis ukjent for tenkeren i motsetningen til rasjonell tenkning. Et syn på intuisjon er at det er ekspertise innenfor et felt, formelt eller uformelt, basert på tidligere erfaring. Lang tids erfaring fører til læring av gjenkjenning av mønstre som danner maler (templates) – ansamlinger av detaljer ved situasjonen eller problemet. Ved å samle detaljene i maler trengs mye mindre analyse, og prosessen fram til en løsning går langt raskere. Dette gjør også prosessen ubevisst, ettersom den automatisk følger innlærte mønstre. Dette fører til holistisk heller enn lokal prosessering; eksperten danner et helhetlig bilde raskt, heller enn individuell analyse av alle detaljer.
(Wikipedia)
Etter min mening er “rike menneskers næringsvett” til forveksling likt det vi kaller det kriminelle instinktet, som man er nødt til å opparbeide seg for å overleve i særlig harde og farlige miljøer. La oss si for eksempel i et klassisk fengsel, som av denne grunn ofte blir karakterisert som “forbryterskoler”. I motsetning til dette står trygg oppvekst i et villastrøk hvor man venner seg til at komfort og privilegier er “rettigheter” som man har på en selvfølgelig måte. Jeg kan bare betale noen for å tenke for meg. De som vokser opp i farlige slumstrøk med fattigdom og alskens sosial elendighet blir tidlig voksne. De er nødt til å utvikle en “gatesmart” stil for å i det hele tatt overleve. Dette gjør dem til en “rev i hønsegården” hvis de noensinne kommer seg inn i et forretningsmiljø som favoriserer slike personegenskaper. (Forøvrig et ganske velkjent tema innenfor litteratur, film og serier.) De forventer jo verken hjelp, takk eller belønning. De vet – fra beinmargen og ut – at i den grad de har noe så er det fordi de skaffet seg makten til å ta det. Du vet. Gripe dagen og det ene med det andre. Det er jo slik i vår tid at de færreste har noen egentlig kontakt med naturen, men til gjengjeld snakker folk ganske mye om “den urbane jungelen” og slike ting, som nærmest må karakteriseres som kulturens mørke felt, eller underverdenen om du vil. En eksistensiell sone hvor “overlevelse” fra dag til dag ikke er noen selvfølgelighet. Selv ser jeg på dette med et humoristisk blikk. Det er jo slik innenfor biologien at en art som er i ferd med å tømme sitt naturlige habitat for de nødvendige ressurser for overlevelse vil henfalle til en kannibalistisk fase hvor de begynner å betrakte hverandre som et realistisk næringsgrunnlag like før arten kollapser og dør ut; et fenomen som sammenfaller ganske nøyaktig med introduksjonen av “sivilisasjon” blant menneskene. Nå er jo begrepet tid noe svært relativt. Femti år er mye for et individ mens vi ikke engang registrerer det når vi snakker om “historien” som sådan — og det er helt meningsløst i forhold til “geologisk tid”.
Som art er mennesket flere millioner år gammelt, som “kulturskapning” noen titusener av år, mens som siviliserte ikke mer enn omtrent 5000 år, hvorav de siste 200 har vært særlig destruktive. Per i dag er vi den dummeste og mest materielt inkompetente utgaven av mennesker som noensinne har eksistert. Folk løper rundt med “håret i brann” og bare skriker. På mange måter ganske skremmende greier, men det er hva det er. Biologiens regler omfatter også oss. Fantasien vår er ganske fristilt fra virkelighetens harde krav, men kroppen vår lever og dør i en eksistensiell sone som mange nekter å forholde seg til. “Den noble uvitenhetens vei” består i å ta avstand fra alt det skitne og dyriske som – bokstavelig talt – utgjør selve kjøttvekta i vårt liv; til fordel for noen slags vrangforestilling om at vi er “åndelige” skapninger som har blitt særlig utvalgt av overnaturlige makter til å bestemme her på jorda. Alskens lallende idioter preker om sånt i eininga, mens underverdenen går sin skjeve gang. Den materielle virkeligheten vinner alltid til slutt. Fysikken fungerer. Det er vanskelig å se noe håp for menneskene slik som ting har blitt, men kanskje noe vil endre seg. Vi får følge med og se hva som skjer.
