I utgangspunktet skulle man tro at det å tale fornuftens sak er noe drit kjedelig siden alle uansett har et mentalt senterpunkt vi kan kalle det sunne fornuftsgrunnlaget. Hvis de ikke har noen slags mental funksjonshemning skjønner alle hvordan de skal stå og gå og knyte sine egne skolisser. Nema problema. Vi vet forskjell på munnen og øyet og vi får til å klø oss når det klør. Allikevel synes jeg det er betimelig å snakke om el mundo loco – den gale verden – med kjæresten min hver dag. (Hun bor i Colombia og vi kommuniserer for det meste på spansk.)
Noen skrev et poetisk hjertesukk om at man må se oppover for å se fornuft i verden, eller hvordan det nå var ment, det var ihvertfall slik jeg tolket det. Lyset og skyene, fargespillet mellom natt og dag, de greiene der. Hverdagslig estetikk og små gleder. Nyhetene er dårlig egnet til å bringe sjelefred. Folk går jo for faen helt av skaftet for den minste ting. Bipolar atferd fremstår som helt normalt, i form av maniske perioder med nytteløs aktivitet avløst av depressive perioder i noen slags sorgtilstand over hvor meningsløst alt er.
Siden jeg er filosof av legning oppfatter jeg psykiatri som det lettest forståelige medisinske fagområde. “Justering av sinnet” har jo noen likhetspunkter med trimming av motor (som jeg imidlertid ikke har noen greie på), i den forstand at du prøver å hente ut ytelse der du kan uten å legge opp til at hele faenskapet skjærer seg fordi du krever for mye av maskineriet. Imidlertid opplever jeg det slik at et flertall blant mennesker ikke ønsker å utføre jevnlig service av tenkeutstyret, de foretrekker å vente til noe går istykker og så forlange reparasjon. En jeg kjenner som er bilmekaniker er megairritert over denne mentaliteten, samtidig som han slår ut med armene og sier at han i det minste ikke slipper opp for arbeid med det første. Folk vedlikeholder ikke utstyret sitt, ikke engang sin egen kropp — og ihvertfall ikke sinnet.
Alle som forstår noe som helst om taktisk konflikt i et landskap forstår at punktforsvar er den svakeste stillingen man kan havne i når alle motstanderne har høy mobilitet og stor ildkraft. (Prøv det selv i for eksempel et paintball-spill.) Man er nødt til å flytte seg regelmessig. Man stanser bare opp for å selv avgi ild. Det samme gjelder i enhver type debatt eller diskusjon. Alle vil prøve å drive hverandre inn i posisjoner som handler om punktforsvar. Få dem til å binde seg til noe. Helst noe som er lett å bevise eller motbevise, som for eksempel et tall. Siden er det bare å fyre løs fra alle tenkelige vinkler mot han stakkaren som ikke kan gjøre annet enn å sitte der og klamre seg til tallet sitt. Dagen etter vil alle media – med mer eller mindre skadefryd – rapportere fra disse hunger games rundt debattbordet. Debattens klare vinner. Men det er i virkeligheten ingenting som er “klart” med disse fjollete lekene. Jeg skjønner ikke engang at politikerne gidder. Det at noen “vinner” i en debatt betyr jo ikke automatisk at de er flinke til å få ting gjort. Kanskje, kanskje ikke.
Når det gjelder problemet med å “overbevise velgerne” så er dette en idrett som er bedre utført ved å få ting gjort enn ved å imponere med det man har i kjeften (selv om dette naturligvis kan være god underholdning). Det alle umiddelbart kan se og forstå ut fra en fjernsynsdebatt er at tid som blir brukt på slike ting er tid som ikke blir brukt på de typiske oppgavene som tilligger den politiske jobben. Det svekker tilliten til det politiske systemet når man lager tivoli av det hele. Selv om man ikke forstår dette bevisst har alle en god intuitiv forståelse av at døgnet har bare så mange timer og det ene med det andre. Hvem passer jobben til en statsråd som er opptatt med diskursive gladiatorleker på fjernsynet? Det er sånt man har PR-folk til. Gi dem jobben med å prate mens de folkevalgte bruker tiden på det de er ansatt for å gjøre. Så får heller gammelmedia som fjernsynet sitte der og knurre over at de blir under-anerkjent som relevant kommunikasjonsmiddel i dette nye århundret når helt andre kanaler er det som virkelig når frem til velgerne.
Verden er gal, og verden vil bedras. Sorry, I can boogie!
Boogie woogie er et bra sted å begynne.