Som alle vet var det tindrende krystallklart for alle normalt intelligente mennesker at Tyskland kom til å tape krigen fra og med sommeren 1943, inkludert de fleste (men ikke alle) tyskerne. De første uoffisielle fremstøtene i retning av noen slags fredsforhandlinger begynte å komme på den tiden — selv om det åpenbart var livsfarlig å posisjonere seg slik. Det var jo egentlig bare de mest fanatiske nazistene som ønsker å fortsette med greia, men de var til gjengjeld ikke til å spøke med på noe som helst vis. Alle andre prøvde følgelig å “holde hodet lavt” og vente på at galskapen skulle gå over, inkludert ikke minst de mange opportunistene som så gode karrièremuligheter for seg selv hvis de meldte seg inn i nazipartiet en ti års tid tidligere. Det er jo noe med å være en værhane uten moralsk ryggrad. Sånne kan formelig lukte når det er på tide å selge sin lojalitet et annet sted. Du vet. Når lykken er i ferd med å snu for den lederen de hittil hadde satset på.
Det finnes knapt noen annen periode fra menneskehetens samlede verdenshistorie som er mer gjennomstudert enn Den andre verdenskrig. Ihvertfall de av min egen generasjon – de som nå er i sekstiårene – kan huske at dette var et tema man fikk høre om både sent og tidlig. De som hadde opplevd krigen hadde jo et kvelende moralsk overtak på oss som var så heldige å bli spart for denslags (selv om Den kalde krigen også hadde sine skremmende aspekter). Uansett, vi vet nå at på den allierte siden kom det inn mange slags forslag om å iverksette commando-oppdrag for å ta ut både Hitler og resten av den tyske overkommandoen mot slutten av krigen, men generalstaben mente den gangen at det var bedre for deres krigslykke hvis de lot Hitler være — fordi han gjorde jo mer skade enn nytte for motparten med alle sine ville påfunn i kjølvannet av felttoget mot Sovjetunionen. Ved den tiden hadde jo alle innsett at mannen var fette sinnssyk. Borte var all den “karisma” som hadde imponert og skremt så mange ihvertfall ut året 1942. Alt som gjensto var det møysommelige strategiske arbeidet med å knekke fiendens styrker sakte men sikkert. Og slik ble det da også.
Erfaringene fra Den andre verdenskrig fremsto som viktige ihvertfall frem til år 2000. Jeg er ikke så sikker på hva slags politiske hensyn som driver folk nå lenger. Hele den greia som var så stor og stygg den gangen virker litt sånn glemt og tilbakelagt i disse tider. Hva skal man tenke om dette? Fascismen er jo tilbake for fulle mugger. For eksempel ser jeg at folk noen ganger sammenligner Trump med Hitler — men dette er jo en fornærmelse mot Hitler, eller rettere sagt de som var nødt til å forholde seg til denne uhyggelige historiske skikkelsen den gangen. Trump er en idiot som er omgitt av for det meste inkompetente fjøsnisser. Dessuten er jo ikke USA akkurat noe disiplinert land. Forholdene ligner overhodet ikke på tingene sånn som de var den gangen. Imidlertid har vi noe som ligner ganske mye, i den forstand at folk etterspør det vi i mangel av et bedre begrep kan kalle “sterke menn” – selv om de teknisk sett ikke behøver å være av hankjønn – i politikken både her, der og overalt. Du vet. Noen som kan ta grep og få tingene gjort. Noen som kan hoppe bukk over alle demokratiske hensyn og alt det endeløse byråkratiske snakket som ikke fører noe sted.
De som kan lese skriften på veggen ser mange dårlige tegn rundt omkring. De demokratiske institusjonene står ikke like støtt lenger. Den nye mentaliteten som begynte å manifestere seg fra omtrent året 1980 og fremover har kommet frem til et slags klimaks som krever at “noe” må skje — folk er bare ikke enige om hva. Ved dette tidspunkt er jo alt snudd litt på hodet, fordi det finnes knapt en mer konservativ politisk posisjon enn sosialisme i dagens Europa, mens de radikale blant oss ønsker å stokke om på alle ting, for ikke å si “rive ned alt det gamle og bygge en ny verden oppå ruinene” — som jo er klassisk progressiv politikk slik som vi kjenner den fra 1920-tallet. Du vet. Gamle tanker om igjen. For eksempel har vi en tredjedel av befolkningen som mener at utlendinger har skylda for alle de dårlige tidene, og da særlig svartingene. De ønsker å utrydde oss, akkurat som jødene planla helt til vi ga dem deres eget land å tukle med. Siden den gangen har jo jødene vært alt for opptatt med dette prosjektet til å konspirere mot europeisk kultur og tradisjoner. Imidlertid har vi fått et nytt problem nå. Landene i sør sender “unge menn i militær alder” hit for å forberede en større invasjon senere. Planen er åpenbart å erstatte den staute og motstandsdyktige “tradisjonsbefolkningen” med mer samarbeidsvillige “enkle folk” fra sør og de som står bak det hele er eliten som samler seg rundt World Economic Forum og Bilderbergerne. Derfor må vi alle stemme på radikale partier på ytre høyre fløy av politikken, fordi bare de har mot og kraft til å stå imot opplegget. Omtrent slik er det de tenker. Vi kan kalle dem fascister eller noe annet, det er egentlig ikke viktig, fordi problemet er at de tar feil. De forstår ikke hvordan verden fungerer. Hvordan virkeligheten virker. Er det virkelig nødvendig med en tredje verdenskrig? Jeg vet ikke, men det ser slik ut noen ganger. Det kommer i så fall til å bli et helvetes kaos uten klare fronter og strategiske elementer, men det vil uansett ende med den samme gamle leksa til slutt: Demokrati, byråkrati og lange politiske samtaler som driver alle de utålmodige til vanvidd.
Det passer å slutte med en helt ny sang som er like munter som den gamle tematikken.
