Ut ifra hva jeg hører og leser – inkludert ting på blogg.no – virker det ikke som folk forstår hva ordet psykopat betyr. Det er ikke noen diagnose. Både psykopater og sosiopater betegnes som antisosial personlighetsforstyrrelse i manualen for psykiatriske diagnosekriterier, men de har forskjellig bakgrunn og forløp. I begge tilfeller er det “noe som mangler” hos personen. De fyrer ikke på alle pluggene men preges av en fundamental hjernefeil. Atferden er i grove trekk lik hvis vi snakker om konsekvens for andre – både sosiopater og psykopater er hensynsløst opptatt av “egen vinning” og definerer enhver motstand de møter som “fiendtlige krigshandlinger” – men de motiveres av forskjellige ting. Psykopaten er typisk blottet for menneskelige følelser mens sosiopaten en “hypersensitiv” og konstant på grensen til eksplosjon. Ingen av dem er i utgangspunktet “kriminelle av natur” – noe sånt finnes jo strengt tatt ikke – men begge har mentale predisposisjoner som gjør det enklere for dem å krysse grensen mellom rett og galt.
Folk har en tendens til å kalle andre psykopater hvis de ikke responderer slik de selv synes er korrekt, men dette er mildt sagt galt og – ikke uten ironi – nesten en litt psykopatisk ting å gjøre. Du vet. Projisere sine egne synder over på andre og bruke dem som stedfortreder i det store spillet om kosmisk rettferdighet, forbrytelse og straff. Mennesker er jo komplekse skapninger. Det er aldri enkelt å fastslå hva som motiverer våre handlinger. Det normale er å føle at man selv har alltid og med få unntak rett i alle ting, mens andre er mer eller mindre gale i forhold til den formen for korrekt perfeksjon som man selv representerer. Dette er så å si “fabrikksettingene” i normale menneskers psykiatriske sikringsskap. Det er svært lite vanlig å innrømme at man selv kan ta feil. Mye energi blir da også brukt på å krangle om “hvem som tar feil” mellom helt normale mennesker. Sikkert opptil flere prosent av deres samlede levetid. Det psykopatiske i dette bildet inntreffer når noen bare ikke klarer å se at det kan finnes ulike synspunkter og innfallsvinkler. De har “alltid rett” og reagerer ofte med ukontrollert primalraseri hvis noen utfordrer dem sterkt nok på sak eller prosedyre.
Mentale mangelsykdommer er et litt interessant fenomen. På det fysiske plan vil man som regel oppdage symptomene i form av utslett, svimmelhet, hoste, magesmerter eller noe, dersom man har blitt rammet av en sykdom, men det går an å være fullstendig fette psykopat i hodet og på det emosjonelle plan uten at noen kan se noe galt med deg. Det er en av mange “skjulte tilstander” som folk kan bære på uten at de selv oppdager noe. Det går for eksempel an å være fargeblind uten at dette noensinne oppdages — og psykopati blir da også ofte beskrevet som “emosjonell fargeblindhet” på den måte at man bare ikke ser hva som foregår med andre mennesker — og etterhvert venner man seg til å ikke ta hensyn til det. Det er jo ikke “virkelig”. Andre menneskers følelser er “deres eget problem” og aldri noen naturlig reaksjon på for eksempel urimelige konsekvenser av tekniske utbyggingssaker eller juridiske overgrepsforhold. Fra en typisk psykopats synsvinkel tar jo folk feil når de ser det på andre måter enn “det korrekte” — det vil si deres eget syn. De har jo alltid rett, mens andre syn representerer varierende grader av galt. Ikke sant?
Vi fortsetter denne dagen med enda mer dansk folkemusikk.
