Energi (fra gresk energeia, styrke) er evnen til å utføre arbeid, hvor arbeid er definert som kraft anvendt gjennom en strekning. Standard vitenskapelig (SI) måleenhet for energi er joule (J). Energi kan også måles i kalorier (cal) eller kilokalorier (kcal). I sammenheng med elektrisitet brukes målenheten kilowattimer (kWh). Energi kan ikke bli borte eller oppstå. Dette er uttrykt ved termodynamikkens 1. hovedsetning, også omtalt som energiprinsippet. Men energi kan opptre i forskjellige former så lenge termodynamikkens 2. hovedsetning er oppfylt.
(Wikipedia)
At energi ikke kan oppstå eller forsvinne, bare forvandles, er noe alle husker fra barneskolefysikken. Det blir følgelig galt å snakke om “forbruk” av energi, når et bedre ord faktisk ville være forsøpling av energi. Varme regnes typisk som en problematisk “søppelenergi” som ofte er et uønsket biprodukt av annen energiforvandling, for eksempel industriell produksjon, selv om den er attraktiv i kalde strøk om vinteren. Varme er et energimessig sluttprodukt som “går tapt” i henhold til den ovenfor nevnte 2. termodynamiske lov om varmeutjevning mellom regioner med forskjellig temperatur. På svært lang sikt – mange trilliarder av år – regner man med at hele universet vil havne i en tilstand av varmedød, det vil si når alle temperaturer er fullstendig utjevnet mellom alle regioner. Da er skaperverket fullført, så å si. Intet mer kommer noensinne til å skje. All energi har jo blitt forvandlet til varme og all varme har fordelt seg likt utover det hele.
Havet er stort. Kan vi være enige om dette? Havet dekker litt over 70% av jordas overflate, omtrent 360 millioner kvadratkilometer, og det inneholder nesten 98% av alt vannet i verden, omtrent 1,3 milliarder kubikkilometer. Global oppvarming innebærer blant annet at vi har fått til å øke gjennomsnittstemperaturen i havet med i overkant av èn grad Celsius – eller Kelvin (gradene er de samme men nullpunktet er ulikt) – noe som krever gigantiske energimengder. Det går tusen liter vann på en kubikkmeter og en milliard kubikkmeter på en kubikkilometer, så vi snakker om mye vann, men ikke uendelig mye vann. Det er ikke mer enn at menneskeheten har fått til å øke temperaturen med en grad gjennom hundre år med geskjeftig industrialisering av miljøet. Dette fører til mer fordamping fra havoverflaten, som videre bringer mer regn, foruten at den økte energimengden i havet – temperaturen – utjevner seg mot lufta blant annet gjennom å danne orkaner, som riktignok ikke er noe særlig aktuelt i Norge, men det hender at diverse tropiske kraftsentere drar seg så langt nord også, ihvertfall mot slutten av karrièren sin. Merkbart er det derimot på de stedene som allerede ligger utsatt til for dramatisk vær.
Mitt personlige inntrykk av “klimadebatten” er at folk forstår typisk ikke verken dybden eller rekkevidden av problemet. Dette er ikke noe man kan prate seg ut av eller fantasere seg bort fra. Matvareprisene er et bra barometer for hvordan tilstanden egentlig er på bakkenivå. Det er litt uklart hva slags tidshorisonter vi snakker om, men folk bør forvente at dyrtiden bare vil bli enda dyrere fremover. Internasjonal råvarehandel på verdensmarkedet er hva som for tiden regulerer prisnivået innenfor dagligvarehandelen, men vi må forberede oss på at tap av avlinger i produsentleddet snart vil medføre vesentlig mye dyrere mat, i den grad det overhodet vil finnes noe å få kjøpt. Dette er det mest prekære forholdet tilknyttet klimaproblematikken. Nasjonal matvaresikkerhet henger mye på jordbrukets stilling i samfunnet. Det er jo vanskelig å tenke seg hva som kan være en mer “essensiell jobb” enn det å produsere og distribuere mat ut til folk. Ihvertfall vil man savne dem mer enn for eksempel de som jobber som finansanalytikere eller livsstilsinfluensere. Saken er at vi er tyve år på etterskudd i forhold til å gjøre det som er nødvendig for å stanse denne dødelige prosessen med global temperaturøkning — og helst også reversere den “tilbake” i retning av førindustrielt klima. Imidlertid virker det ikke som om de som har makt til å gjøre noe også har tenkt å gjøre noe, så da så. Det går til helvete, som de sier i sangen. Rike menneskers fortsatte rikdomstilstand har høyere prioritet enn alle menneskers overlevelsesevne.
Som jeg pleier å si, vi har ikke noe globalt fattigdomsproblem, vi har et globalt rikdomsproblem, nærmere bestemt fantasien om at vi alle skal kunne leve i helautomatisert materiell luksus, støttet av kunstig intelligens. Herregud. Hvor dekadent er det mulig å bli? Prøv å fantasere i en times tid eller to rundt hva det ville innebære i praksis dersom du skulle produsere all din egen mat. Det ser ut som noe bortimot et umulig prosjekt, ikke sant? Likevel var dette vanlig standard for bare et par hundre år siden, gi og ta litt handel, skattlegging og annen “nonlineær distribusjonsmekanikk”. Alle kjenner jo Karl Marx. På den tiden da han filosoferte rundt produksjonsforhold og økonomiske fordelingsnøkler var verden på vei bort ifra en tilstand da folk flest typisk “drev med noe innenfor landbruket” for å overleve og på vei inn i en tilstand med salg av egen arbeidskraft til industrien som den mest normale måten å skaffe penger (slik det forsåvidt er ennå). Norge er jo et av de aller mest “industrialiserte” landene i den nå litt utdaterte modellen med i-land og u-land, men dette skillet er litt nyaktuelt i forhold til at vi befinner oss ganske nær en systemisk kollaps innenfor industrilandbruket, som selvsagt er den dominerende metoden i industriland. “Selvberging” via egen matproduksjon – man dyrker opp et felt med diverse grønnsaker, dessuten har man kanskje noen høner, griser og så videre – er noe helt alminnelig i u-land, hvor folk som bor avsides til kanskje kan gå livet gjennom uten å noensinne forholde seg til “penger” i husholdningen sin. Industrialisering kommer med visse føringer i retning av “finansielle strukturer” som typisk blir grovt utnyttet av grådige parasitter. Sånn har ting vært helt siden Marx var en ung rampegutt, og forsåvidt enda mye lenger hvis vi betrakter “klassesystemer” som et isolert fenomen uavhengig av økonomiske forhold ellers. “Grådig parasitt” kunne egentlig vært en helt saklig beskrivelse av mennesket som skapning og denne skapningens forhold til naturen og det globale ressursgrunnlaget. Eller skaperverket, om du vil.
Som sekstiåring har jeg ikke så lenge igjen at jeg vil oppleve stordramatiske følger av klimaendringene – tror jeg – men hvis jeg var en tyveåring i dag ville jeg pønske ut en måte å få tak i såpass mye dyrkbar jord at jeg langt på vei ville kunne dyrke min egen mat og være uavhengig av andre leverandører, ihvertfall hvis det var organisert sammen med andre aktører i noen slags “kjede” hvor man praktiserer internt varebytte ut ifra “rasjonell spesialisering”. En regelrett landsbyøkonomi med andre ord. Helt normalt i u-land, men et ukjent fenomen i dagens vestlige verden, bortsett kanskje fra noen idealistisk fundamenterte “hippiekollektiv” og den typen ting. Økonomer på 70-tallet som regnet på det som den gangen var “klimaspådommer” argumenterte for at landbruket ikke utgjorde noen vesentlig del av nasjonalproduktet så det var ingen grunn til å prioritere dem og klimabehovene deres — rent bortsett fra at mat er et fette nødvendig produkt som man typisk kommer til å savne på en tiltagende mer og mer desperat måte etter bare få dager uten noe. Før man vet ordet av det er man helt gal av sult. Dette er et velkjent historisk fenomen. Hungersnød er en typisk konsekvens av at avlingene svikter gjennom flere år på rad. Man hører om sånt av og til, basert i lokale forhold – krig, katastrofer og annet som slår alt helt ut av vater for en stund – men det blir som regel arrangert noe slags hjelpeprogram ganske raskt. Det går ikke bra av den grunn, men det går mindre galt enn det ellers ville ha gjort. “Hjelp hjelper” er den aktuelle tommelfingerregelen. Imidlertid er det jo slik at de som ikke engang kan hjelpe seg selv heller ikke er i stand til å hjelpe noen annen, så det krever et visst ressursgrunnlag før man kan være “rettferdig”. De som er sultne og desperate tenker ikke sånn. Man må jo påregne en viss grad av personlighetsforandring ettersom folk mister alt de har og blir redusert til grådige dyr som vil drepe for maten.
