Forfatterens kvarter

Ordet blogg er egentlig en vanskapning, ettersom det på engelsk er en forkortelse av weblog – “nettlogg” – men på grunn av norske uttaleregler ville ordet blog rimet på ordet plog, fordi dobbel konsonant betyr kort vokal, som vi finner i forskjellen mellom for eksempel ordene hat og hatt, mens norske vokaler i hovedsak skal være lange. Men nok om det. Hva det “betyr” å skrive blogg – altså en nettlogg – er i utgangspunktet det samme som en dagbok, bare at det foregår på nettet, og ordet nettlogg henspiller jo på at man “loggfører” diverse begivenheter i livet, eventuelt andre temaer som man synes det er verdt å bruke tid og energi på å skrive om. De som kan huske “det gamle internettet” kjenner til greia med å etablere egen hjemmeside, som etterhvert utviklet seg til det nåværende opplegget med “sosiale media” på en større plattform, som typisk pleier å være en reklamefinansiert operasjon i regi av kommersielle aktører.

Når det ikke ligner en privat dagbok er mye av det stoffet folk legger ut på nett ganske likt gamle dagers “leserbrev til avisen” hvor de uttrykker meninger om mer eller mindre aktuelle saker i samfunnsdebatten – altså en slags kognitiv toalettfunksjon om du vil – fordi de “har noe på hjertet” og føler seg bedre etter at de har fått satt ord på tingene, enten noen bryr seg om hva de sier eller ikke. Jeg befinner meg vel omtrent der selv. Poenget med å skrive blogg – for mitt vedkommende – er at det har en disiplinerende effekt på tankeprosessene mine når jeg organiserer “det som foregår i hodet” med ord og språkstrukturer. Det er altså ikke “sosialt vinklet” og jeg oppfatter det i grunnen ikke som viktig hva andre tenker, synes eller mener om de tingene jeg skriver. De kan tolke det som de selv ønsker. Jeg har ingen mening om hva som er “korrekt” på den måten. Om jeg blir misforstått er ikke relevant. De som leser denne bloggen bestemmer selv hva de skal tenke og mene. Det er jo ikke min sak. Jeg er bare den som skriver.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Selv om virkeligheten i seg selv og objektivt sett alltid er den samme, så varierer virkelighetsoppfatningen tildels ganske sterkt fra individ til individ. Dette viser seg for eksempel ofte i “vitneforklaringer” som kan bli såpass forskjellige at man må lure på om de egentlig snakker om den samme begivenheten. Det handler jo ikke så mye om hva de faktisk ser som om hva de legger merke til. Hvilke detaljer som fester seg og den typen ting. Alle psykologiske tester som har blitt gjort viser at folk nesten aldri ser eksakt det samme, selv om de observerer den samme begivenheten. Dette er veldig interessant og det lønner seg sannsynligvis å “ha det i bakhodet” når man forfatter en tekst. Til syvende og sist betyr det at man ikke bør forvente å bli forstått på den måten man selv ønsker, slik at det er sannsynligvis mer effektivt å ikke gå særlig hardt inn for å “bli forstått” men heller satse på å danne klarhet ut ifra sine egne personlighetsstrukturer. Jeg vil ikke gå så langt som å si at det handler om “dine egne sannheter” men det er forholdsvis vanlig å snakke om “din egen stemme” i disse sammenhengene. I den grad en forfatter er autentisk blir det på dette grunnlaget.

Det finnes ingen regler for “hva man skal skrive om” i litteraturen. Det beste er sannsynligvis å bare skrive om det man har lyst til å skrive om, med det språket man har og trives med — samtidig som man “nuller ut” sine egne forventninger til hva leseren kan, skal eller bør oppfatte og forstå. Det paradoksale med skrivekunst er at jo hardere man prøver å nå frem til leseren med et “budskap”, jo mindre sannsynlig er det at man lykkes med dette. Folk har jo de filtrene de har, slik at de vil oppfatte teksten på “sin egen måte” uansett hva forfatterens intensjoner eventuelt måtte være. Klar tale handler ikke om hva leseren oppfatter men om forfatterens egendisiplin i forhold til både temavalg og språkføring. Dette er i hovedsak et spørsmål om trening. Jo mer man trener jo bedre vil man typisk bli på det man søker å forbedre. Alle som noen gang har prøvd vet jo hvor fette vanskelig det kan være å “finne de rette ordene” for det man prøver å si. Å håndtere språk er i prinsippet det samme som ethvert annet håndverk. Til å begynne med føles det typisk både klønete og vanskelig, men etterhvert som man får mer trening og “finner sin egen flyt” vil jobben bli enklere og resultatene bedre. Det finnes ingen snarveier. Alt handler om øvelse, atter øvelse og enda mer øvelse, helt til ting “går av seg selv” og ordene bare kommer som de skal. Talent spiller selvsagt en viss rolle, men det er trening som utgjør den store forskjellen.

Til sist litt “progressiv kunstrock” for de som liker denslags.