Som alle umiddelbart kan se er bildet ovenfor Tizians portrett av Francesco Filetto fra 1538. De hadde jo ikke fotoapparater på den tiden så det tok ganske lang tid å få dokumentert trynet sitt. Billig var det heller ikke. Uansett, poenget er at han Francesco var en berømt orator, som i hans samtid betød at han var veltalende, mens vi nå for tiden mener det mest ironisk når vi sier at den eller den er en orator. Man ser for seg overdrevne fakter og dramatisk bruk av tonefall og så videre. La oss si en teaterskuespiller som tar med seg jobben hjem. En virkelig god orator kan fjetre sitt publikum med formen de uttrykker seg gjennom, mens selve innholdet spiller mindre rolle. Et klassisk eksempel fra vår nære fortid er Adolf Hitler. Han trollbandt enorme menneskemasser med hva som strengt tatt var bare sludder når man begynner å se nøye på de språklige delene av forestillingen, men han var så engasjert at det gjorde dypt inntrykk på publikum. Mange har da også påpekt at Hitlers taler var mest for sjamanistiske seanser å regne. Førerens ekstase er folkets inspirasjon. Det er jo fullstendig koko, vettu. Men sånn er menneskenaturen. Vi lar oss påvirke av de som tilsynelatende befinner seg på et sted langt hinsides tvil og nøling. Det man nå kaller motivasjonsseminarer – med en eller flere svært engasjerte talere – benytter i prinsippet Hitlers metoder (selv om de sikkert ville foretrukket å bli sammenlignet med Francesco Filetto). Riktignok handler målsettingene deres mest om “å styrke samholdet i firmaet” og den typen ting, men metodene er de samme. De minner mer om sjamanistiske ritualer enn om akademisk presentasjon av et budskap. Det er jo ikke meningen at publikum skal være kritiske i forhold til det som blir sagt. Følelsene skal piskes mens hjernen skal underkaste seg.
Det å skrive er selvsagt vesenforskjellig fra det å tale, men det er forsåvidt vanlig å i det minste skrive ned noen nøkkelord på noen kort før man går ut der og griper ordet, og begge deler handler om å bruke språket til “noe”, så vi er ikke på forskjellige planeter slik sett. Hvordan har du det med nervene? Nesten alle jeg noensinne har møtt frykter det å stå foran en forsamling og holde tale. Nesten alle tror at de kommer til å drite seg ut på noe slags vis. Noen fikser det ikke i det hele tatt. Nei og niks. Blir ikke aktuelt. Glem det. Likevel har mange av dem få om noen problemer med å uttrykke seg skriftlig (gi og ta noen runder med “kladding”). Ganske interessant, det der. Publikum er i forhold til det som er skrevet potensielt mange ganger så stort, i prinsippet endeløst, men likevel har folk typisk mer nerver i forhold til å snakke, om så bare til noen få, enn til å skrive, om så til “hele verden” (som man i prinsippet gjør når man publiserer noe på internett). Det jeg tror er at mange befinner seg i den illusjon at de er “hjemme” når de er på nett, altså at de på noe slags vis befinner seg på privat grunn (noe de forsåvidt også gjør hvis kroppen deres sitter hjemme, foran skjermen), mens sannheten er at de er minst like eksponerte på nett som de er foran gud-vet-hva når de har mareritt om å befinne seg naken på offentlig sted. Det er bare litt andre regler som gjelder enn hvis man befinner seg i et forsamlingslokale med kroppen sin, det drikkes øl og det ene med det andre, støynivået er en faktor mot hvor eminent stille det er på nett, men at det er stille betyr ikke at man er alene. Man kan trygt ta det som en selvfølge at man blir “observert” når man er på nett, på flere slags vis. Åpenbart er hensikten med å skrive blogg at folk skal lese faenskapet, men dette er jo ikke de eneste data man avgir når man bruker nettet. For eksempel eies denne plattformen av et kommersielt foretak som tjener penger på reklame, som jeg kan se er strømlinjeformet i forhold til søkehistorien min (selv om det neppe er noen lett jobb å bli klok på profilen min sånn sett). Alle andre ser selvsagt det samme. Ting man har søkt på har en tendens til å senere dukke opp som “tema” i reklamen man blir presentert for. De har blitt ganske flnke, men det er ingenting mot hva som kommer til å skje etterhvert som kunstig intelligens (KI) mer og mer tar over for de gamle søkemotorene på nett. Motivet folk har for å utvikle og implementere KI er først og fremst profittorientert. Det gjelder å pønske ut hvem du er og hva du typisk bruker penger på — og så selge denne informasjonen videre.
Jeg tror ikke det er særlig nyttig å frykte utviklingen i forhold til KI, datalagring og overvåkning. Jeg vil heller si det er nyttig å utvikle en sans for at det finnes et “publikum” som følger med på deg, nesten som når du skal holde en tale. Hvis du ikke er helt kørka vet du jo allerede at verden er full av den typen folk som vil gjøre hva som helst for å få tak i pengene dine. Alle som er på nett utgjør en potensiell cash cow for de som har noe å selge. Og hva er det vi ønsker at kundene våre skal føle, folkens? Engasjement og entusiasme. Derfor støtter vi den typen foretak som skaper veritabe bølger av interesse, ja som rett og slett “tiltrekker seg oppmerksomhet” (som siden kan manipuleres i retning av det man har å selge). Det er når man er litt sånn rah rah rah i hodet at man er på sitt mest ukritiske i forhold til pengebruk. Det er bare piss å si at ingen kunne forutsett at sosiale media skulle utvikle seg som de har gjort, det var jo for fanden selvinnlysende fra dag èn: Det er du som er produktet de selger og derfor tjener de mest på at du bruker så mye tid som mulig på plattformen deres. På sin side garanterer plattformen overfor sine kunder, det vil si reklameagentene, at så og så mange individer av den og den kategorien blir eksponerte for den aktuelle reklamen. I den grad man skal fremføre en klagesang om noe må det bli at det var en dårlig idè å monetisere internettet. Men gjort er gjort og spist er spist. Nå har vi havnet der vi er og må bare leve med elendigheta. Det ironiske med for eksempel Facebook og lignende tiltak er at ingen overvåkningsinstitusjon i den hele vide verden har noensinne sittet på en så stor samling personopplysninger om så mange, så det er ikke bare ironisk ment når folk karakteriserer sosiale media som “Stasiarkivet 2.0”. Det vi ikke vet om deg er ikke salgbart. Hvor mange leser egentlig gjennom de lange tiradene man må klikke “godtar” på før man kan etablere profil på et nettsted? Selv har jeg aldri gjort det. Jeg tenker at det spiller liten rolle for meg hva det står i den teksten og at hvis det er noe helt på trynet så vil det vanlige forbrukervernet ta seg av saken. Vi har jo regler i det norske samfunnet. Spørsmålet er om de lar seg håndheve.
