Ganske artig med de folka som ringer meg og åpenbart fortsatt tror jeg befinner meg i Norge. Etter forklaringen kommer spørsmålet: Men kjenner du noen på det stedet da? Akkurat som det er noen slags relevant sak. Jeg har aldri hatt selv det minste problem med å tilpasse meg de lokale forholdene og “bygge et nettverk” uansett hvor i verden jeg har vært, noe som muligens er et av frynsegodene med å ikke ha en skremt natur. Jeg blir jo ikke redd. Jeg forstår ikke engang hva som menes med å “miste motet”, bortsett fra at det er et ganske vanlig uttrykk som sikkert betyr noe for noen. Nå er jeg her. Slik er sakens fakta. Det handler mest om optimering av det budsjettet jeg er nødt til å leve med. Du vet. Hva man får igjen for de pengene man har å bruke. Dessuten er Villafranca del Bierzo faktisk en sjarmerende småby med en lang og interessant forhistorie, mye “middelaldersk” arkitektur og det ene med det andre. Jeg liker stedet. Hva mer kan man forlange? Det er jo bedre bruk av levetid å nyte det som er bra enn å sutre over det som kunne vært bedre.
Folk snakker om sosial angst men jeg klarer ikke å forholde meg til sånt. Hva er du? Prinsessen på erten? Du bør aldri glemme at du er en skapning som skal dø. Realitetene er vesentlig mye verre enn du tror, så “skjerp deg” er i grunnen det eneste jeg har å si. Jeg driter en lang og sur sørgemarsj i om folk liker meg, misliker meg eller ignorerer meg. På hvilken måte er det relevant? Det forandrer jo ingenting i forhold til mine praktiske planer og oppgaver. Jeg forblir uansett den samme kødden som jeg alltid har vært. Dessuten hender det ytterst sjeldent at ikke jeg er det farligste dyret innenfor en hundre meters radius uansett hvor jeg ellers befinner meg. Slik er realitetene. Innenfor en kontekst av sjamanistiske dyreånder så er jeg en svær jævel av en elefant. Det finnes ingen med bare et minimum av vett i fletta som går løs på sånne som meg, verken med svindel eller vold, fordi sannsynligheten for at de selv vil bli skadet er alt for stor. Derfor er jeg i det store og hele et fredelig dyr. Jeg passer mine egne saker og blander meg ikke borti andres opplegg. Du kan si at jeg er høflig men egentlig er det bare en strategisk forholdsregel. Folk er mer medgjørlige og alle ting blir mye enklere hvis man lever i henhold til Kardemommeloven: Man skal ikke plage andre, man skal være grei og snill, men ellers kan man gjøre som man vil. Egentlig en ganske buddhistisk greie, hvis vi må henge en sånn merkelapp på saken.
Ellers er det å si at været er mye bedre nå. Hetebølgen er i det store og hele glemt, på den typiske måten som folk glemmer sorg, smerte og grusomme ting etter at det har gått litt tid og verden har normalisert seg i en litt mer behagelig posisjon. Ganske pussig det der. Jeg husker “selve tingen” men jeg husker ikke egentlig følelsen jeg hadde mens greia var på sitt verste. Det blir en abstraksjon i ettertid. Selvsagt har jeg lært visse ting, men det blir noe annet. Uansett er det i nåtid man lever, så det gjelder å “gripe dagen” og bruke de mulighetene man har, mens man har dem. Derfor tenker jeg at en spasertur i “nedrebyen” er en passende måte å starte denne dagen. Langs elvebredden og så videre. Der er det mye liv og leven med diverse fugler og andre smådyr som holder på med sitt. Sola skinner og vi har en slags “mild bris” som føles behagelig mot huden. Senere tenker jeg å dra på superen og se om jeg finner noe interessant jeg kan lage til middag. Dette er forresten en litt irriterende ting med Spania. Alt er mye “senere” enn jeg er vant til, mens jeg selv er av den “tidlige” personlighetstypen. Det finnes ingen butikker som åpner før klokka er både ni og ti. Herregud. Da har jo allerede halve arbeidsdagen gått, slik som jeg er vant til å strukturere denslags. For eksempel er det sjelden jeg sover særlig mye lenger enn til fem-seks tiden om morgenen. Det er en vanesak. Jeg jobber med tilpasningen.
Til sist en kommentar fra Frank Zappa:
