Jeg forstår ikke sånt. Virkelig ikke. Riktignok kan jeg huske fra barndommen at det var litt stas å hisse opp folk, men jeg vokste dette av meg i 14-15 års alderen. Jeg mener, hvis du ikke synes det er greit å få grisebank så bør du heller ikke være provokatør. Forstår vi hverandre? Jeg leste noe på NRK.no som vagt handlet om et lite tøyseparti som går under navnet Konservativt og en evneveik fjott som synes at de er pokker til karer. Herregud. Tosken sier han liker å provosere men han vil ikke at dette skal gå ut over forholdet sitt til andre. Hva skal man si? Det er jo så det koker i hodet. Selvsagt går det ut over ditt forhold til andre mennesker hvis du er en provokatør — ihvertfall i voksen alder. Vi er jo typisk litt mer overbærende overfor diverse rakkerunger og deres slyngelstreker, men før eller siden må jo alle bli voksne. Du vet. Bli en seriøs mann. (Eventuelt kvinne, eller whatever, jeg kan ikke snakke om eller for noen av dem, jeg har jo aldri vært noe annet enn en mann.) Hvis du føler lyst til å provosere andre må du også finne deg i å få trynet ditt knust. Sånn er reglene. Det er jo ikke gratis å være en tergefant. Jeg mener, hva er poenget? Hvorfor skal du hisse opp folk?
Jeg vet ikke hvordan jeg skal bevise noe slikt i empirisk forstand, så du må bare ta mitt ord for at jeg har overhodet ingen problemer med å si eksakt hva jeg mener, føler, tenker og så videre — men jeg går aldri inn for å provosere folk bare for å fremkalle en reaksjon eller noe. Jeg ser bare ikke noe poeng med sånt. Det er jo for fanden fette infantilt. Noe man bør legge av seg når man blir voksen, om du vil. Se deg rundt. Vi lever – og dør – i en verden som allerede er tilstrekkelig skakkjørt og oppføkka. Det er ikke seriøst å jobbe for at det skal bli enda mer konflikt og jævelskap. Jeg vil faktisk påstå at det er ganske sadistisk og ondskapsfullt. Hva med å bare la folk være i fred? Jeg er på ingen måte “Jesus full av nåde” og ser i det store og hele folk som evneveike troll, men jeg lar dem likevel være i fred. Det er jo ikke min jobb å frelse de fortapte, redde verden eller “korrigere” atferd som ikke behager meg. Javel, så kan jeg fyre av noen spydigheter når det passer slik, men jeg gjør ikke dette til en livsstil. Hvordan kan noen leve sånn uten å føle selvforakt? Det er en gåte, selv om det kanskje ikke er særlig gåtefullt hvis vi legger til grunn at de sannsynligvis allerede er fulle av selvforakt, angst og Gud vet hva. Kanskje det er naturlig å oppføre seg sånn hvis man har en svart liten sjel som er full av hat. Hva vet jeg? Jeg er jo ingen psykiater. Likevel synes jeg det er påfallende hvor mange kristne – og andre varianter av “troende” – som er omtrent så ondskapsfulle som det er mulig for ellers normale mennesker å bli, men på en feig og ynkelig måte.
Det er ubegripelig for meg hvordan det går an å føle seg skuffet over at folk ikke hæler å ha noe å gjøre med deg etter at du har stått frem som en uapologetisk tilhenger av overgrep, tvang og massemord. Ingen anstendige mennesker støtter for eksempel “Israels krigføring i Gaza” – i den grad disse uhyrlighetene overhodet kan kalles krigføring – og det er usaklig å bruke ord som antisemittisme om viljen til å støtte Palestina, selv når dette blir uttrykt på litt vel følelsesladde og bent frem klønete måter. Det er jo unaturlig å ikke reagere med avsky på det som foregår — og vi må bare godta at ikke alle er like flinke til å formulere seg elegant og diplomatisk. Om israelere – eller jøder i en større forstand, inkludert de mange tvilsomme “venner av Israel” som finnes der ute – føler seg krenket over at noen tar avstand til det folkemordet de har iverksatt og fortsatt driver fremover, ja så må de bare tåle dette. Israel er en morderisk terrorstat og de har aldri vært noe annet. Hvorfor tror du at alle nynazistene er så glade i dem? Dette opplegget overgår jo selv deres våteste runkefantasier om hva “jøder” er og hva som er rimelig å forvente fra den kanten. Det er ironisk at jeg gjør så godt jeg kan for å overse nyheter fra og om både Israel og USA, men det er jo faen ikke til å unngå at man får ørene tutet fulle av dårlig nytt derfra omtrent døgnet rundt, uten stans. For eksempel så jeg Netanyahu uttale at “en gang kunne folk ustraffet drepe jøder men ingen har kunnet gjøre det etter at staten Israel ble etablert” og alle klappet entusiastisk. Jeg tror han har rett i dette, på et helt objektivt grunnlag. Likevel ser jeg ikke den store forskjellen mellom å drepe jøder og drepe andre folk. Hva skal man si? Folk er folk. Det er alltid og uansett forkastelig å drepe dem. Samme hvem de er og samme hva de “fortjener”. Vold og terror er noe som bare går rundt og rundt helt til noen tar til vettet og stanser syklusen av hat og hevn.
Vi lar siste ord gå til noen tyske hippier som tror de lever på 70-tallet.
