Saken er at jeg var en “skribent” lenge før noen hadde hørt ordet blogg. Det er litt omdiskutert hva eksakt som gjør noen til en forfatter, men hvis vi legger til grunn at de har gitt ut minst èn bok så faller jeg ikke innunder dette begrepet, selv om jeg skriver ganske mye. Selv bruker jeg ordet essayist. Det vil si – per definisjon – en skribent som i sitt verk utforsker, analyserer og reflekterer over en bestemt idè, emne eller tema. Det avsluttede verket kalles essay og har ingen bestemt lengde, men det utgjør vanligvis “noen få sider” i en bok, eller vi kan også si så lang som en vanlig skolestil. Altså nok til å presentere et tema og spinne noen tanker rundt det, men det skal ikke typisk være noen “avhandling” heller. Poenget med et essay er å “oppfordre til tenkning” mer enn å besvare et spørsmål eller å forføre leseren med dikterkunst.
Den berømte bloggeren Gry har noen ganger hatt et slags opplegg med “prisutdeling” hvor jeg en gang ble nominert som “meningsblogger” (det var en av kategoriene den gangen), noe jeg la inn protest mot. Jeg driver ikke med meninger og jeg er enda mindre en politisk blogger. Herregud. Det eneste jeg har å si om politikk er at folk må gå og stemme ved valg og da helst på seriøse og ansvarlige kandidater som ikke bare surrer og tøyser. Du vet. Folk som kommer til å gjøre det jobben handler om, som er å styre landet, og ikke bare gjøre seg til for media og andre oppmerksomhetshalliker. Hvis du skal gi meg en tittel kan du kalle meg filosof. Ikke i noen akademisk forstand, men nede på det pornografiske bakkenivå. Og dermed er vi tilbake ved forskjellen mellom “avhandlinger” og essays. Jeg liker ikke å skrive langt. Hva andre gjør får bli deres sak, men jeg foretrekker å holde meg innenfor det typiske formatet for essays.
Hvordan man skal definere en blogger er litt uklart. Hvis kriteriet er “en som skriver blogg” så omfattes jeg vel av dette på grunn av at jeg publiserer det jeg skriver på en bloggplattform. Imidlertid er jeg ikke “en del av miljøet” i den forstand at jeg deltar i alskens konkurranser og diverse “utfordringer” mellom bloggere. Jeg kjører mitt eget løp. Min egen stil, kan du si. Dette overrasker ingen som kjenner meg ute i “den virkelige verden” fordi jeg har jo aldri vært annerledes enn hvordan jeg er nå, bare yngre og mindre erfaren. Den før nevnte “egne stilen” er selvsagt ikke noe alle liker, eller engang særlig mange, men den er konsistent og derfor i en viss forstand forutsigbar. Jeg driver ikke med “koselig visesang” — jeg er en litterær versjon av et gitarbasert pønkeband. Det skal være hardt, fort og voldelig. Gjerne kontroversielt, men dette er ikke noe poeng i seg selv. Jeg er ingen provokatør og driter forsåvidt i om folk er enige eller uenige. Det handler om tema som jeg ønsker å skrive om ut ifra dagsform og et knippe andre variabler, ikke hva “publikum forventer av meg”. Plikt er ikke en del av opplegget mitt. Du får det du får hvis du leser denne spalten. Og sånn går dagene.
