Hvor mange farger kan du navnet på?

Egyptisk blått eller kalsiumkobbersilikat, er et pigment benyttet av egypterene i tusenvis av år. Det regnes som det første syntetiske pigment. Pigmentet ble av romerne kalt caeruleum. Vitruvius skildrer i sitt verk De architectura hvordan det ble produsert ved å male sand, kobber og natron og varme opp blandingen, formet som små kuler, i en ovn. Man trenger dessuten kalk i produksjonen, men trolig benyttet egypterene en kalkrik sand. Etter romertiden ble ikke egyptisk blått brukt lenger og hvordan man fremstilte det ble glemt.

(Wikipedia)

Det finnes et uttrykk som heter å seile på historienes hav. Det henviser som regel til noen som ar avdød og som derfor ikke selv lenger kan gjøre noe fra eller til med sitt rykte, men noen ganger snakker folk om “været” der ute – altså på historienes hav – når det er noe som er på vandring. Det behøver ikke å være sant, bare et tydelig rykte som lar seg spore sånn noenlunde tilbake til en spesifikk opprinnelse, som i dette tilfelle er den gamle britiske politikeren William Gladstone (1809-1898). Det viser seg at Gladstone ved en anledning finleste den enda eldre greske forfatteren Homer på jakt etter hva slags ord for farger Homer brukte og i hva slags sammenhenger. Siden skrev han en tre binds avhandling om saken. På noe slags vis fikk Gladstone det visstnok til at de gamle grekerne led av noen slags forstyrrelse som gjorde at de ikke kunne se fargen blå. Jeg har ikke selv lest dette bokverket – det faller liksom litt utenfor grensene for hva selv jeg synes jeg bør sette meg inn i – så jeg kan ikke si noe om hva Gladstone tenkte på, men jeg kan imidlertid si at spørsmålet om blåfarge som ikke finnes plutselig dukket opp som en snakkis på nettet, eller altså en lokal storm på historienes hav.

Jeg vet ikke hva slags fantasi man må ha for å få denne matematikken til å stemme, men premisset er altså at oldtidens mennesker ikke kunne se fargen blå fordi det snakkes så lite om den. Dette stemmer selvsagt ikke, det vil si jeg tror sikkert det er sant at folk har telt ord og kommet frem til at det ikke snakkes nok om blåfarger, men det finnes definitivt mye blått innenfor kunsten både her, der og overalt, siden minst fem tusen år siden, da de fant opp egyptisk blått og siden brukte det ganske hemningsløst som malingsfarge. Det er ikke vanskelig å bla seg gjennom litt egyptisk kunsthistorie og se med sine egne øyne at blått ikke brukes som om det er et fargestoff de har lite av, snarere tvert imot. Saken handler om at ordet for blått var det samme som ordet for halvedelstenen lapis lazuli, noe som var vanlig i hele regionen, ikke bare Egypt, slik at det gammelhebraiske ordet for blått – safir – endte med å bli navnet på en helt annen edelsten, selv om det teknisk sett også var navnet på lapis lazuli. Via noen (greske) omveier endte faktisk det hetittiske ordet for lapis som cyan, som er en av fargene i dagens blåspekter. Alle som vet noe om farger vet at det finnes ingen skarpe skiller mellom de forskjellige fargene. Overgangen mellom rødt, oransje og gult er “frynsete”. Finnes det for eksempel noe som heter rødoransje? De fleste kan sikkert se noe omtrentlig for seg når de hører dette ordet, men det er ikke i utgangspunktet krystallklart hva folk mener. Hvis vi derimot sier himmelblå så bør de fleste ha et rimelig bra felles referansepunkt; nok til at alle aksepterer det som en egen distinkt farge. Hva slags farger man separerer ut og gir et eget navn er en kulturell konvensjon. Visse basisfarger skiller seg selvsagt ut fordi de har så sterke referanser i den naturlige verden. Grønn er åpenbart en av disse. Det skal også mye til for at folk som har et språk ikke danner et eget ord for “himmelens farge”. Diverse røde jord og plantefarger har vært i bruk hvor lenge som helst, åpenbart assosiert med “livets farge” fordi blod er rødt. For eksempel har rødt okerpulver blitt strødd over den døde i forbindelse med gravferdsritualer like lenge som “mennesker” – ikke bare homo sapiens – har eksistert. Dessuten har folk holdt på og kline med maling like lenge som vi har gått oppreist. Det er uråd å si noe om hva som ble malt hvor ute i åpent terreng, men fordi det skjer så lite med vær og vind inni huler og andre “stillestående” miljøer vet vi at folk har vært ganske kompetente kunstnere i svært lang tid, minst 40.50.000 år i Europa og enda mye lenger andre steder, særlig Afrika.

Når man skal forholde seg til oldtiden må man ta utgangspunkt i at de hadde like gode – eller bedre – intellektuelle egenskaper som oss. Vi som lever nå har jo brukt noen tusen år på å “gjøre livet enklere” slik at vi ikke behøver å være rask i oppfattelsen og sikker i fotarbeidet. Folk klarer helt fint å overleve uten store anstrengelser bare hvis de “følger strømmen” i en moderne velferdsstat. Litt individuell varans er det jo, men i utgangspunktet er systemet lagt opp til at man skal kunne få seg en jobb, stifte famile, leve et produktivt liv og så videre. Det er ikke vanskelig, på den samme måten som livet var vanskelig for de som levde i steinalderen, eller egentlig når som helst før vi fikk moderne medisin og bedre forståelse for hygiene og ernæring. For eksempel har vi bare hatt antibiotika i hundre år — og ingen som lever nå, ihvertfall ikke i de “utviklede” landene, ville akseptert de tallene for dødelighet forbundet med fødsler – altså for både moren og barnet – som var regnet som helt normale langt inn i den moderne tid, og tildels fortsatt er det i visse fattige deler av verden. Vaksineteknologi – som ikke er perfekt verken i idè eller utførelse – har på det nærmeste utryddet de typiske “barnesykdommene”. Difteri, kikhoste, kusma, røde hunder, kikhoste og føkkings meslinger – en av de mest smittsomme sykdommene vi kjenner – skal i utgangspunktet ikke være noe man er nødt til å erfare og overleve for å danne antistoffer mot patogenet. Vaksinen kan gjøre jobben. Ville du reist på oppdagelsesferie til indre Amazonas uten å vaksinere deg mot slik “jungelfeber” som turguiden anbefaler? Det er i så fall bra fette dumt. Likevel er det noen som velger å gjøre det, i overført betydning, mot sine egne barn; slik at vi har nå – akkurat nå, altså den 6. mars 2024 – et lokalt utbrudd av meslinger i Florida, USA. Der hersker den store høvdingen Ron De Santis, og hans håndplukkede heksedoktor er Joseph Ladapo. Det som kjennetegner Ron De Santis er at han profilerte seg som “til høyre for Trump” men samtidig som “det noe mindre sinnssyke alternativet” som ikke desto mindre utnyttet covidpandemien til å profilere seg. Derfor behøvde han en “alternativ” doktor som leder for delstatene helsemyndighet. Og Ladapo har hele veien vært en støttespiller for De Santis sånn sett, uten hensyn til hva “skolemedisinen” – som Ladapo per definisjon er en del av – måtte mene om saken, som stort sett er noe alle vet: Ta vaksinene, følg rådene fra helsemyndighetene, og ikke ta unødig risiko. Hvilket bringer oss til dagens situasjon med meslinger i Florida. Sånt har ingen sett der siden på 80-tallet. Ladapo vil likevel ikke verken anbefale noen å vaksinere seg eller engang å holde seg hjemme hvis de er smittet. Foreldrene har jo all makt over sine egne barn.