Kanskje ikke kvinner bør ha stemmerett likevel

For ikke mange minutter siden så jeg et kort videoklipp av en politiker som sa at han ønsket seg tilbake til den tiden som var før kvinner fikk stemmerett ved politiske valg, fordi da kunne han gi dem dette. Det er så man må si … hæ? Det blir jo litt som å si at du skulle ønske at noen hadde en sykdom, fordi da kunne du gjort dem friske igjen. Herregud. Om ikke det er selveste nåden inkarnert som menneske så vet ikke jeg. Takk skal du ha, liksom. Det er godt tenkt. Kanskje ikke særlig forpliktende i forhold til noe du eventuelt faktisk kunne ha gjort i den mer praktiske virkelighetens verden – som jo er full av alle mulige slags problemer – men det er fint å vite at du ville gitt folk det de allerede har, hvis det var opp til deg. Vi kan videre anta at du også både unner dem maten og det ene med det andre. Det er raust.

Egentlig er jeg alt for gammel til å la meg forbløffe over hvor jævlig fjerne politiske uttalelser folk ofte kommer med i fullt alvor. Hvorfor tror de at det er lurt å si noe sånt? Hvem er det som har skrevet denne talen? Hvor evneveikt er det publikummet de henvender seg til? Dette er noe jeg aldri har skjønt — og fordi jeg ennå ikke skjønner det antar jeg at det aldri kommer til å skje. Hva tenker andre om saken? Noen må jo ved et tidspunkt ha tenkt noen tanker, laget noen notater, planlagt og skrevet en tale som er beregnet på å gjøre deg populær blant de som er tilstede og hører på, helst også de som ser opptaket senere. Han jeg snakker om er amerikaner og kadidat ved valget av guvernør i North Carolina til høsten. Selvsagt er han også en turbokristen abortmotstander med nulltoleranse for “avvik” av enhver type. Det som er litt perverst med dette bildet er at ingen vet om denne galningen vil bli valgt. Det er 50-50. Motstanderen er en moderat demokrat som snakker om utdanning, økonomi, levevilkår for barnefamilier og den typen ting.

Annonsørinnhold

Sommerens fineste bikinier og badedrakter

Man skulle ikke tro at dette er et realistisk valg – og det er det vel strengt tatt heller ikke, slik vi for tiden definerer begrepet “realisme” – fordi man velger jo disse folka til å gjøre en jobb. De må være kompetente, motiverte, godt informerte og alt det der. Enten det handler om hvem som skal være ordfører i Skrova eller hvem som skal være guvernør i en amerikansk delstat så kommer de til stillingen fordi folk velger dem ut ufra et knippe aktuelle kandidater og gir dem sin stemme. Den som får flest stemmer er typisk den som vinner valget, uansett hva man ellers kan si om kandidatene. Selv vil jeg helst ikke vite detaljene rundt folks politiske posisjon. Hvilket parti folk “holder med” har en ekkel tendens til å ligne på årsaksforholdene rundt hvilket fotballag de foretrekker. Altså ikke saklige forhold. Dermed beveger vi oss i retning av en diskusjon om smak, det vil si noe essensielt meningsløst. Hele opplegget degenererer til skriking av skjellsord. Som atferd betraktet er dette typisk for vår art. Hvis man ikke forstår språket – det vil si hva eksakt de snakker om – så vil en hvilken som helst litt opphetet politisk debatt mellom mennesker ligne stygt på oppførselen til et par grupper med ville aper som står og skriker til hverandre. “Utviklingen” har så langt ikke hatt noe å si fra eller til for vår grunnleggende natur som biologiske skapninger.

Man skulle i utgangspuntet tro at folk velger slike politikere som søker seg mer til “jobben” enn til “stillingen” — det vil si de som har en typisk profesjonell innstilling til oppgaven; ikke de som er overdrevent opptatt av om folk er woke eller ikke. Hvem fanden bryr seg om sånt? Det alt handler om er jo om folk gjør jobben sin eller ikke, så får de ellers være så snåle de vil i privatlivet sitt. Det er som alle vet notorisk vanskelig å styre mennesker på noe særlig detaljert vis, og ingen liker de samfunnstypene som har fått det til. Da er det mye mer effektivt å bare la dem være som de er og heller konsentrere seg om å stille opp fornuftige “skillelinjer” mellom det offentlige og det private. Det vi alle ønsker er jo en verden hvor man kan navigere den delen som består av “andre mennesker” uten å havne i all slags trøbbel og konflikt hele tiden, slik at alle fornuftige mennesker aksepterer at det må være “visse omgangsformer” som regulerer disse tendensene i menneskenaturen. Siden blir det – det ligger jo i sakens natur – selvsagt litt bustekrangel om eksakt hva disse omgangsformene skal bestå i, hvordan reglene skal håndheves og så videre, men rimelighet er jo alltid det mest rimelige krav. Hvorfor skal ikke folk kunne leve som de vil så lenge de ellers ikke er – eller bør være – til hinder for andre? Og da mener jeg at de direkte og fysisk er pågående, aggressive og ubehagelige. Sånne typer finnes jo. Men de fleste er fornøyd med å la andre være i fred så lenge de selv får være i fred. Det er en rimelig posisjon. Folk passer sine egne saker og fokuserer på “business as usual”. Det er best sånn. Enklest også, for den saks skyld.

Hvis man tenker over saken vil man raskt komme frem til den erkjennelse at det først og fremst er nedverdigende for en selv å være en sånn som typisk er fordomsfull og lite verdensvant i vendinga. Det vil medføre at andre tenker – selv om de ikke sier – for en dust, mens de ellers smiler og later som ingenting. Mennesket er en art som har veldig mye variasjon på individets nivå, ikke minst innenfor psykologien. Jeg antar at en egen psykologisk kategori må være de som har noe som ser ut som alvorlige eksistensielle problemer med å akseptere at det er et så stort mangfold innenfor menneskearten. Det gir dem angst, eller noe, uansett så blir de påvirket av at det finnes slike ting som for eksempel homoseksuelle, fagforeninger og “rasemessige blandingspar”. Det finnes mange flere ord vi kan bruke om sånt som folk ikke liker, faktisk nærmest uendelig mange, fra alle kjente politiske himmelretninger, men poenget her er selve intoleransen, ikke dens prisme. Alle har noe de elsker å hate, så å si. Dette er i og for seg greit nok. Vi er tilbake ved en debatt om smak, så vi kan like så gjerne snakke om noe helt annet, som i det minste har en rimelig sjanse for å “gå noe sted” og være interessant. Det er “fair game” å argumentere for den smaken man har i enhver form for smaksspørsmål, så lenge man godtar at andre ikke liker dette. De har jo en helt annen smak. Hva mer kan man diskutere? Selveste smaksfronten går jo akkurat der verden deler seg mellom sånt man liker og sånt man ikke liker. Spørsmålet er om dette er et seriøst politisk tema. Skal folk få bestemme hva som er og ikke er lov i samfunnet basert i den jævla smaken sin? Det virker ikke som et rettferdig opplegg. I enhver moralsk forstand er det uvesentlig om folk snakker rart, ser snåle ut i klesveien, sitter, går og står på teatralske måter og det ene med det andre, men det er svært vesentlig om de snakker sant, har orden i pengesakene sine og ellers oppfører seg som folk. Man må ha prioriteringene sine i orden. For eksempel bør man stemme på sånne politikere som er hardbarkede realister og som får jobben gjort uten å prioritere sin personlige profil innenfor den politiske skjønnhetskonkurransen i media. Hva kan jeg si? Jeg ser jo at folk velger sine politikere av andre årsaker enn de rasjonelle. Da går det som det går.