Jeg hører dem snakke om kvinner men jeg har selv aldri møtt noen. Det virker som et statistisk fenomen, eller kanskje mytologisk. De sier at man bør behandle kvinner annerledes i dag, Bedre, sier de. Bedre enn hva? spør jeg. “Bedre enn de ønsker” svarer noen. “Bedre enn de fortjener” foreslår andre. “Bedre enn vanligvis” kommer det fra salen. Det er et adjektiv som jakter på sitt substantiv.
Hvis man av noen grunn havner i kategorien “kvinne” bør man forvente lønnsfall. Kvinner tjener ikke penger, ihvertfall ikke under normale omstendigheter. Dessuten er de provoserende. Alle sier det. Hun provoserte meg, sier de. Jeg vet ikke hva det handler om. Folk er ofte veldig følsomme. De får det jo ikke slik de vil ha det. Er det for mye forlangt å få det slik man vil ha det?
Bør man utvikle en egen policy for hvordan man behandler kvinner? Eller skal man bare behandle dem som vanlige mennesker? Jeg var usikker på dette da jeg var liten så jeg spurte min mor. Man leser jo så mye rart. Hun svarte at den eneste egentlige forskjellen på kvinner og menn sitter i kjønnsorganene, som man i de fleste sosiale situasjoner ikke har bruk for. Resten må jeg tenke ut selv.
Livet skal liksom ha noen slags pedagogisk effekt. Man lærer mens man lever, sier de. Bullshit, sier jeg. De fleste starter som idioter og ting blir ikke bedre etterhvert som de får “egne idèer”. Hvorfor identifiserer folk seg som kvinne når de har så mye å tape på dette? Kanskje de bare har blitt oppdratt sånn. Offervilje og den typen ting. “Ta det på seg”. Både klær, skyld og oppgaver.
Jeg hører dem snakke om kvinner men jeg har selv aldri møtt noen. Det er aldri sånn de presenterer seg. Hei, jeg er kvinne. De har alltid et navn. De er “noen” — de er ikke representanter for en kategori.
