Det er litt komisk at så mange oppfatter det som “ekstremistisk” at jeg har nulltoleranse for løgn. Hva er greia? Jeg får jo inntrykk av at de ønsker å reservere seg, ha litt å gå på, etablere en tillatelsesstruktur for senere bruk og den typen ting. Regelen min er imidlertid krystallklar. Bare èn løgn – selv om det gjelder en banal sak som ikke betyr noe – er nok til at du er død for meg. Ferdig og avsluttet. Det er hva nulltoleranse betyr. Jeg godtar ikke folk som lyver og fantaserer. Forstår vi hverandre så langt? Det burde være et større problem at såpass mange skrøner og bløffer seg gjennom livet enn at noen få individer – hvoriblant altså jeg – setter ned foten på et tidlig tidspunkt. Jeg mener, hvor mange løgner må folk fortelle deg før du har fått nok? Hvor mange slag i ansiktet tåler du? Hvor mye kan de stjele fra deg før du protesterer? Tenk over saken. Det er ikke jeg som er gal, det er de som finner seg i hva som helst. Du vet. Sånn at vi alle kan være venner, holde hverandres hender og synge føkkings Kumba Yah My Lord. Vel, det blir bare ikke aktuelt. Løgnere og bløffmakere har ingen plass i min verden. De må finne seg et annet sted å være og andre folk å vanke sammen med.
La oss snu på flisa. Fra mitt perspektiv ser det ut som om folk generelt sett er alt for “tolerante” og finner seg i nesten hva som helst for å unngå konflikt og konfrontasjon. De har jo faen ingen moralsk ryggrad. Hva er det som er galt med dem? Jeg skjønner selvsagt prinsippet om å bevare freden og ikke lage noe bråk, men det er jo også hele poenget. Det går ikke an for meg å praktisere det psykologene kaller “frimerkesamling” — det vil si at du godtar ting du egentlig ikke har lyst til å godta, på en vanemessig basis, men etterhvert “blir begeret fullt” og plutselig kommer det noen slags stordramatisk eksplosjon. Jeg kan ikke holde på sånn. Det blir helt feil. Jeg er nødt til å sette ned foten øyeblikkelig og hver gang, slik at jeg blir tidlig ferdig med saken heller enn å gå der og samle på nag og negative følelser. Ser du den? Det handler om å bevare freden på den eneste måten jeg kan, som betyr å være “intolerant” overfor sånne som har sjuskete standarder for “orden og oppførsel”. Tro meg. Du har ikke lyst til å se hva som skjer hvis jeg “eksploderer”. Det blir stygt. Derfor har jeg valgt en helt annen strategi enn den tidligere nevnte “frimerkesamlingen”. Spørsmålet er bare om jeg skal gidde å dra den lange forklaringen hver gang det “er noe” eller om jeg bare skal trekke på skuldrene og godta at enfoldige typer tror det er jeg som er drittsekken i bildet. Konklusjonen må bli at folk får tro hva fanden de vil. Det er ikke min sak.
Etter min mening er det viktigere å være konsekvent enn å være “god”. Du vet. Sånn at det ikke er noen tvil om hvor folk har deg. De kjenner reglementet og kan forholde seg til det slik de finner passende. Samarbeidsviljen min opphører i det øyeblikket folk begynner å lire av seg skrøner og fantasier. Da tar jeg hatten min og går. Alle vet dette. Jeg driver ikke med mystikk og hemmeligheter. Her er det beinhard materialisme for alle penga — og hvis det er noe folk ikke vet så forlanger jeg at de sier “jeg vet ikke” med èn gang heller enn å vikle seg inn i et evneveikt fiskegarn av spekulasjon og løse rykter: Du skal ikke tro, du skal vite. Her ligger også årsaken til at jeg har nulltoleranse for “religiøse mennesker”. Jeg godtar ikke sånt og vil bare ikke ha noe med dem å gjøre. Punktum finale. Det er jo psykotiske vrangforestillinger og fullstendig evneveikt jåss. Jeg driter i om det “får dem til å føle seg bra”. Jeg vil bare ikke ha det rundt meg. Jeg mener, folk føler seg jo bra hvis de runker eller bruker heroin også — men ingen vil ha noen som gjør sånt hjemme i stua si. Da blir det å kaste dem på dør og si farvel for alltid, ikke sant. Det er et alvorlig samfunnsproblem at folk er så upresise med informasjonen sin, enten de driver med innsamling eller utdeling. Sladder og ondsinnet tøys vokser jo godt i denne typen jord. Hvor er standardene? Hvor er sannhetskravet? Uærlighet er et større sosialt problem enn vold. Og da mener jeg selvsagt inkludert det å lyve for seg selv. Det er jo for fanden suicidalt. Ikke desto mindre ser jeg sånt rundt meg hver eneste dag. Det er vanlig å lyve, bløffe og fortelle “sensasjonelle” skrøner med store dramatiske øyne. Jeg har aldri skjønt hva det der handler om. Hva er poenget? Nei forresten, bare glem det. Jeg vil ikke vite svaret. Det er bedre å bare holde avstand til denslags. Du vet. Passe sine egne saker og la andre gjøre som de vil i sitt eget liv.
Vi avslutter med denne klassikeren fra en “rockepersonlighet” av et visst berømt format.
