I dagligspråket betyr historie enten fortelling eller fortid. Historie som fag er læren om det som har skjedd, kunnskap om menneskenes fortid, slik denne tolkes av ettertiden. I faglig forstand betegner historie det vitenskapelige studium av fortidens samfunn. En ofte sitert definisjon av historieforskningens emneområde er at det omhandler «sosialt relevant menneskelig atferd og slike ikke-menneskelige forhold som er relevant til menneskelig atferd». Akademisk er historie det forskningsfeltet som søker å skape en sammenhengende fremstilling og en systematisk analyse av fortidens hendelser som har betydning for menneskene. De som studerer historie som profesjon er historikere, men tittelen er ikke beskyttet.
(Wikipedia)
All historieskrivning er forsåvidt “hypotetisk” av vesen, i den forstand at det er ikke sikkert at ting gikk for seg slik vi tror de gjorde, men det er sikkert at de kan ha skjedd på den måten. Tyngst av alt bevismateriale er selvsagt sånt som arkeologer har gravd frem i nyere tid, under forsvarlige forhold. Helt til langt innpå 1900-tallet var jo tidens arkeologiske utgravninger mest for “skattejakt” å regne, fordi alt handlet om å finne staselige oldsaker som kunne selges til museer og private samlere; eventuelt så kunne man sy sammen et eventyrlig narrativ, støttet av lysbilder, kart og souvenirer, kanskje til og med film, som man senere kunne reise rundt og holde lukrative foredrag om. Tanken om å drive utgravninger på “vitenskapelig nøkternt” vis – nesten som om det er åstedet i en kriminalsak – er forholdsvis ny men definitivt det som best “sikrer bevismaterialet” for senere analyse og studier. Litt som politietterforskere tar historikerne fatt i det materialet som de “tekniske” åstedsgranskerne – i dette tilfelle arkeologene – har sikret i form av spor og beviser, før de utformer en teori om hva som kan ha skjedd på stedet, eventuelt justerer den teorien de allerede hadde.
Det som skiller fagmessig historie fra alternativ historie er at faget holder påstandene sine innenfor rammene av det bevismaterialet tillater, eller når de beveger seg ut i høyt gress så er de nøye med å understreke at dette bare er spekulasjon. Alternative historikere tar ikke typisk slike hensyn. Det de driver med er ikke engang nødvendigvis “historie” i den forstand, det kan liksågodt være mytologi, religion og andre kontekster – fantasien er jo fri – som i utgangspunktet støtter seg mer på tro enn på fakta. Ofte, men ikke alltid, inntar “de alternative” en sterkt negativ holdning til “den offisielle historien” og de kan bli ganske aggressive mot alle som tror noe annet enn dem, for eksempel om hvordan og når – samt ikke minst hvorfor – “noen” (skolevitenskapen sier det var egypterne) bygget pyramidene i Giza. Forsåvidt er det korrekt å si at hele historiefaget sliter med en arv fra fortiden, da man typisk var opptatt av sånt som å bevise at bibelen snakker sant om historiske forhold og alle ting ellers – et prosjekt mange ennå holder entusiastisk på med – eller at Platons fortelling om Atlantis henviser til ting som faktisk har skjedd, det var ikke bare noe Platon diktet opp for å illustrere et poeng. At ingen så langt har klart å finne noe som helst som tyder på at Atlantis en gang var et virkelig sted som faktisk eksisterte tyder bare på at vi ikke har lett nøye nok. Atlantis må jo finnes et eller annet sted der ute. Både Kåre, Geir og Fredrik er enig i dette, dessuten opptil flere grupper på Facebook, så da må det være sant. Hvorfor skulle de lyve om noe sånt? Tja si det. Problemet med de alternative er at de typisk overdriver alt som støtter idèene deres mens de samtidig nedbetoner eller overser alt som kan tyde på at de tar feil — og det er jo ikke sånn man praktiserer vitenskap. Som historiker kan man godt dikte og fantasere litt for å fylle inn de blanke feltene mellom alle “harde fakta” – det er ikke engang urimelig å hevde at historikere faktisk bør gjøre dette, for å holde narrativet interessant – men man kan aldri påstå noe man ikke har dekning for i bevismaterialet.
Kanskje det er bedre å si at en historiker ligner litt på en advokat som har satt sammen en sak som skal presenteres i retten. Man “påstår” det og det basert i bevismateriale sånn og slik, alt i form av en sammenhengende og logisk “presentasjon” av et narrativ. Siden blir det et spørsmål om denne “advokaten” har gjort skikkelig arbeid, eller om “retten” – det betyr i alle akademiske sammenhenger “fagmiljøet” – bare avviser det hele fordi bevisene ikke holder. Atlantisfolket og pyramidiotene tar seg ikke engang bryet med å presentere noe på en saklig og ordnet måte, i den grad de overhodet befinner seg i det vi alle kjenner og elsker som virkeligheten. Mange av de alternative historikerne er mer opptatt av spenstige fantasifortellinger enn av “kjedelig oppramsing av fakta” – ikke minst fordi dette selger flest bøker – og da går det som det går. Det blir noen stusselige greier utav det hele. Jeg vet ikke hva det er med disse folka. “Fantasi og rollespill” er kanskje et tema som gjennomsyrer både selvbildet og hele livsstilen deres, eller ihvertfall er dette hva jeg tenker om saken. Det er jo noe patologisk over det å bruke et betydelig antall timer med verdifull levetid på å krabbe rundt nede i den alternative historiens mange harahøl på jakt etter noe de ikke engang vet hva er. Sannheten? Det går ikke an å vite sannheten om “det som skjer” på noe sted ved noe tidspunkt, selv om man er der på stedet med selveste ræva si skkurat da og følger nøye med på alt rundt seg. Det beste man kan få til er et vitnesbyrd om “det man kunne observere” slik man senere er i stand til å huske det. I prinsippet den samme form for “bilde” som man danner rundt en scene fra historien. Hvem vet hva folk ser. Den svakeste form for bevis er jo øyenvitneskildringer. De er ikke verdiløse, men man kommer ikke særlig langt med bare sånne i en rettssak heller. Imidlertid er det svært bra hvis man har en rekke forskjellige øyenvitner som sier stort sett det samme som man har teknisk bevismateriale til støtte for. Da vinner man typisk saken, men det er likevel ikke alltid helt sikkert at dette er sannheten heller, ihvertfall ikke hele sannheten. Bare nok til å overbevise en jury av skeptikere.
