Rasisme er i smal betydning oppfatninger, holdninger eller handlinger som deler mennesker inn i påståtte «raser» hvor noen hevdes å være mer verdifulle enn andre. I dag brukes begrepet rasisme også i vid betydning om flere former for etnisk diskriminering som ikke nødvendigvis bygger på forestillingen om «menneskeraser», men som også skjer på basis av andre kjennetegn som nasjonalitet, utseende, kultur eller religion.
(Store norske leksikon)
Det er ikke ukorrekt å si at begrepet rasisme har blitt – og blir fortsatt – misbrukt til en slik grad at det er vanskelig å holde orden på hva ordet egentlig betyr. Imidlertid kan vi si med stor sikkerhet at man aldri bør begynne en setning med å si “jeg er ikke rasist, men”. Rasisme er ikke en identitet man kan ha eller ikke ha etter eget valg, det er et innlært atferdsmønster som for en stor del er ubevisst. Folk som selv har vært utsatt for rasisme sier typisk at det er enklere å forholde seg til de som er bent frem fiendtlige enn til sånne som “prøver å være snille” men som rett og slett ikke forstår hva det handler om. Det er jo ikke et handicap å være for eksempel pakistaner eller somalier. Bare gi dem de samme rettigheter og muligheter så klarer de å gjøre resten av jobben selv. Det samme gjelder selvsagt over hele linja. De samme lover og regler gjelder for muslimer som for kristne som for ateister. Dette er ikke noe komplisert prinsipp. For eksempel er jeg selv like intolerant for toskeskap hos alle, uansett hva som ellers måtte kjennetegne dem. Jeg ville heller ansatt en smart afghaner enn en norsk idiot hvis dette var en aktuell problemstilling i et firma hvor jeg var sjefen (noe som faktisk også har skjedd et par ganger). Fordi jeg er såpass sosiopatisk at jeg ikke bryr meg om hva andre mener om meg så bryr jeg meg heller ikke om at noen eventuelt kaller meg “rasist”. Imidlertid skjer dette aldri, uten at jeg kan forklare hvorfor. Det er bare min anekdotiske erfaring i forhold til påstanden om at “alle de svarte tror at alle de hvite alltid er rasister”. Jeg har ingen sånn erfaring, men det kan godt hende at andre opplever det slik. Spørsmålet er hvorfor.
Jeg vet ikke hva slags matematikk man må bruke for å regne seg frem til den konklusjon at svarte mennesker typisk er mer rasistiske enn hvite, men jeg mistenker den der gamle greia med splinten og bjelken. (Bibelsk, tror jeg.) I utgangspunktet lønner det seg sikkert for de som i mest realistisk grad kan regne med å bli utsatt for rasisme å være litt reservert overfor hvite, middelaldrende menn. Det ville ihvertfall jeg ha vært hvis jeg var neger. Du vet. Avvente litt, liksom. Kanskje noen oppfatter dette som provoserende? Uansett handler denne historien om en amerikaner som etter alt å dømme mente dette dypt alvorlig. Svarte amerikanere, fortalte han meg, er de største rasistene i verden. Jeg bare sa javel. Oppfattet. Slik kan man sikkert også se det. Jeg kjenner ikke selv særlig mange svarte amerikanere. Færre enn ti, vil jeg si. De negrene jeg møter kommer typisk fra Afrika, eventuelt et annet europèisk land (jeg kjenner sikkert mer enn hundre svarte briter). Det som kjennetegner dem – altså de afrikanske afrikanerne – er at de er jo ofte ganske “nasjonalistiske” på en nærmest europèisk måte. Det vil si at det er viktig om man kommer fra Mali eller Burkina Faso, Kongo eller Rwanda. Altså samme gamle leksa som overalt ellers, bortsett kanskje fra USA, som per definisjon er en “nybyggerstat” hvor det ikke spiller noen rolle hvor man kommer fra, alle er uansett amerikanere når de har kommet dit for å slå seg ned. Ihvertfall er dette hva propagandaen sier. Siden tilkommer spørsmålet om rasisme i USA, som på mange måter ligner rasisme i resten av verden, men det finnes også noen avgjørende forskjeller. Historisk sett har det jo vært mer institusjonalisert i USA, særlig i sørstatene, hvor de hadde regelrett apartheidpolitikk helt til langt innpå 60-tallet, og tildels har beholdt mye av det ennå, ihvertfall “i ånden”, med såkalt kristen nasjonalisme og alt det der som er så populært blant de “konservative” i USA nå for tiden. De fikk litt blod på tann etter at Donald Trump sto frem og sa rett ut “det som alle bare tenkte” frem til da. De klassiske rasistene føler seg ihvertfall styrket, om man skal dømme etter i hvilken grad de er åpne om holdningene sine. Jeg er ikke rasist, jeg bare misliker de svarte.
Forekommer det noensinne at folk blir utsatt for diskriminering fordi de er norske? Kanskje i Sverige, hvis man er uheldig, men jeg har selv aldri opplevd det norske passet som noe annet enn en utpreget fordel å ha i et hvilket som helst “utland”. Noen påstår at man blir dårligere behandlet i selve Norge – for eksempel på NAV – hvis man er “etnisk norsk” men dette tror jeg ærlig talt ikke noe på. Imidlertid kan jeg godt forstå at en personlighetsforstyrrelse som medfører at man kommer frem til slike konklusjoner sikkert også manifesterer seg på andre måter i det samme individet, sånn at de typisk vekker “instinktiv motvilje” hos alle som må forholde seg til dem. Du vet. Den typen som forlanger å få “snakke med sjefen” når det er noe de er misfornøyd med i en servicesituasjon. Ingen liker å få sånne klienter. Dette er faktisk noe man lærer på ethvert grunnkurs i enhver typisk Harry Potter skole for anvendt hverdagsmagi: Lær deg å utnytte marginene til din fordel, sånn at du vil oppleve stang-inn oftere enn stang-ut, for å si det på fotballspråket. Hva har man å tjene på å vekke motvilje hos noen som har makt over deg i en pengesak? Herregud noe så evneveikt. Det ligner faktisk litt på flørtekunst, dette med å få det som man vil i en forhandling. Både for offensiv og for defensiv fremgangsmåte gir et dårlig resultat. Selvsagt er det problematisk å si at folk bare må “være seg selv” og ikke lyve, fordi det kan jo hende at de ikke engang liker seg selv og de har aldri prøvd noen annen metode enn bløff og fusk. Tragisk som dette lyder er “løgnens vei” vel så vanlig som det motsatte — og folk vet dette, på et eller annet nivå, slik at de lærer seg før eller siden i livet å forvente uærlighet fra andre. Dette er selvsagt urettferdig, men effektivt. Det sparer tid og irritasjon. Folk kan si hva de vil om fordommer – og det gjør de jo – men man kan ikke leve uten dem. Spørsmålet er bare om man har intelligente fordommer. Hvor har man fått dem fra? Erfaringsbasert menneskekunnskap er noe fundamentalt annet enn innlærte angstobjekter. Det viser seg til stadighet at dumme fordommer; av typen rasisme, misogyni, homofobi og så videre, typisk er noe som “går i arv”. Man lærer det i ung alder og siden danner man aldri noe erfaringsmateriale som utfordrer dette narrativet. Man kan for eksempel ha lært at “negre er de største rasistene” og siden oppfører man seg på en måte som gjør at man til stadighet opplever “bekreftelse” av dette synspunktet. Og sånn går dagene.
I går på Nrk2 bivånet jeg en norskprodusert dokumentar med tittelen: Praying for Armageddon” . Med undertittelen ” Mektige kristne grupper i USA kjemper for å framskynde dommedag i Midtøsten.
Det var en aha opplevelse for meg når jeg fikk servert at 100 millioner amerikanere er såkalte evangelikale kristne. Altså steike tulen i mitt vokabular. Det fortale meg hvorfor de stemmer på Trump. En kommende president som har den o` store leder av denne sekten som sin åndelige veileder. I følge Store Norske Leksikon er en evangelikal kristen er er en bibeltro protestant som tror på omvendelse og vekkelse og har et personlig forhold til Gud.
Det som er litt komisk at det er Frp politikere og deres tilhengere i Norge som har Trump som sin ledestjerne. Sågar her på blogg er det bloggere som heier på denne figuren.
Har du virkelig ikke fått med deg før nå hvor totalt blåst i nøtta amerikanerne egentlig er? Herregud. Jeg anbefaler den britiske serien “Whoops Apocalypse” fra 1982 (ikke filmen ved samme navn fra 1986) som er like aktuell den dag i dag.
Hadde en anelse.. må ærlig innrømme at jeg ikke i min villeste fantasi hadde trodd at det var så gælig , dette sikkert fordi at jeg omgås med amerikanere som er sekulære og som ler hysterisk som meg. ikke med men av Trump, Vi kan le og tøyse, men som mine amerikanske venner sier, vi bor der og må leve med han. En parallell er mine venner fra Moskva som ikke kan verken le eller tøyse med Putin, inn i seg, ja. men ikke offentlig. Verden har blitt ett tragikomisk sted fortiden. Som jeg har tenkt å gjøre noe med…. ikke bare tenkt, men SKAL gjøre noe med. Der ser du, brukte store bokstaver, fordi jeg skal gjøre noe.
Jeg kjenner også “bra folk” fra USA. Problemet er at disse ikke bestemmer over mye, om i det hele tatt noe. De gale – eller skal vi kanskje si “de urealistisk optimistiske” – sitter med den demokratiske majoriteten og da går det som det går. Når det gjelder hva du eller jeg eller Titten Tei SKAL (og kanskje viktigere, IKKE skal) gjøre, så kan vi ikke gjøre stort mer enn å ikke stemme på fascistene og ellers håpe på det beste.
Det finnes oppgulp over alt. Rasister også. Jeg har opplevd at jeg betalte en pris for drinken min en kveld, men dagen etter, når dem på den tyrkiske restauranten fant ut jeg var norsk å ikke svensk var prisen gått opp, for da hadde jeg vel bedre økonomi?
Er det rasisme?
Jeg ville neppe tenkt at det var rasisme, men kanskje en slags grotesk form for “kompliment” hvis folk plutselig fikk den tanken at jeg er så rik at de bare kan legge på alle priser bare for min ære. Sannsynligvis ville jeg bare betalt det de forlangte der og da, deretter funnet meg et annet sted å gå til.