Er det overraskende når noen som ble utsatt for seksuelle overgrep i barndommen senere i livet selv begår slike overgrep mot andre? I dagens verden regnes vel dette som en velkjent mekanisme, men en gang var det en radikal tanke. Folk klarte ikke å koble sammen dette i hodet. De “fikk det ikke til å stemme” som man sier. Gjør de det for å hevne seg? Problemet er vel heller at underbevisstheten deres ikke oppfatter seksuell omgang mellom voksne og mindreårige som “utenkelig”. De har jo opplevd det selv. Det er normalt for dem. Nå har vi startet med et ekstremt eksempel på noe som så å si alle reagerer mot med “instinktiv avsky” — så la oss så følge opp med noe som er litt mindre frastøtende og opprørende: Såkalt fysisk avstraffelse som reaksjon mot “gale ting” som barnet gjør, særlig trass og ulydighet, det vil si direkte eller indirekte opprør mot voksenautoriteten som man føler at man har, eller bør ha. I den grad det finnes noen tanke bak vold mot mindreårige så handler det sannsynligvis om å “lære dem en lekse” om handlinger og konsekvenser. Men hva er det de lærer? Først og fremst det at vold er noe normalt; et middel man kan bruke – eventuelt true med å bruke – for å oppnå noe.
Tenk deg om. Når ble du sist utsatt for en troverdig trussel om vold? Jeg kan faktisk ikke komme på at jeg noensinne har møtt noen som aldri har opplevd å bli truet med juling av noen annen som hadde både evne og vilje til å gjennomføre trusselen. I det minste var dette noe dagligdags i skoledagene, som et ledd i organiseringen av “rang” blant barna. Knuffing, dytting, lugging og alskens dramatisk skrik og skrål er imidlertid noe de fleste blir ferdige med i ganske ung alder. Det hefter noe evneveikt ved sånne som fortsetter å bruke vold som taktisk virkemiddel langt inn i sine tosifrede år — og i den grad “godt voksne” folk gjør det snakker vi jo om et straffbart forhold. Ikke desto mindre er fenomenet så vanlig at ingen blir overrasket hvis de hører at noen har blitt truet, eller hvis de selv blir truet, selv om nesten alle henfaller til et passivt aggressivt reaksjonsmønster med “opprørte følelser” og det ene med det andre. Hvilket forsåvidt er greit nok, det er jo kjipt å bli truet, det fremkaller gjerne en hormonreaksjon i kroppen som jo reagerer med å gå i alarmberedskap, slik den bør i en farlig verden, og disse kaskadene av adrenalin, noradrenalin, kortisol og gud-vet-hva vil typisk få deg til å få skjelvinger og økt hjerterytme. Eller for å si det på en annen måte: Det er ikke bra for helsa å bli truet. Slik symbolsk vold påfører deg riktignok ingen mekaniske kroppsskader, men det stresset du blir utsatt for er også et “angrep på likevektstilstanden din med alternative midler”, eller psykisk terror om du vil. Det har sine fysiske konsekvenser. Det er også meningen å “sette en støkk” i deg når noen truer, ihvertfall akkurat der og da. Det er et interessant spørsmål om dette er instinktiv atferd i mennesker, si for eksempel litt som hvordan så å si alle andre dyr jevnlig opplever konflikter over ressurser, territorier, parringsrettigheter og så videre. Mye blir avgjort uten direkte kamp; ting henfaller typisk til “stirrekonkurranser” og diverse mer eller mindre ritualisert sammenligning av gevirstørrelse og den typen ting. Ville dyr har generelt sett ikke råd til å pådra seg skader, så alle prøver å unngå slik risiko så langt som mulig, men noen er jo nødt til å vinne, slik at hvis ingen av partene viker unna – som er den mest kostnadseffektive løsningen for alle de involverte – så kan det oppstå en ganske brutal situasjon. Dersom mennesket har “normale dyreinstinkter” så er formålet med trusler heller å unngå voldelig konfrontasjon enn å yppe til strid. Det er jo meningen at den man truer skal vike unna slik at det ikke blir nødvendig med ytterligere tiltak.
Hvilket bringer oss til alles favorittema når det skal jamres: samfunnet. Vi er jo ikke lenger ville dyr som ferdes i naturen, vi er siviliserte skapninger med “samfunnsansvar” — og dette er ikke valgfritt. Riktignok går det an å flytte til et øde sted og leve en relativt “vill” tilværelse preget av fangst, fiske og denslags, men det er vanskelig å gjennomføre noen fullstendig selvbergende livsstil i dagens Norge, eller noen tiders Norge for den saks skyld. Ihvertfall kreves det mer enn normalt sakkyndig kompetanse for å overleve alene i villmarka. Flaks, vil jeg foreslå som det avgjørende element i saken, som i dette tilfelle mest må forstås som “fravær av uflaks”. Vi kan se tilbake på dette med at ville dyr ikke har råd til å skade seg. Det samme gjelder mennesker som ikke har tilgang til noen form for ekstern hjelp. Selv en ganske liten mekanisk skade på kroppen – si for eksempel et gnagsår – kan få alvorlige konsekvenser. Det som kjennetegner villmark er jo at alt er dødelig farlig der ute, det er bare ikke alt som er like “umiddelbart”. Behøver vi å si noe mer om dette? For alle praktiske formål er det uråd for nesten alle mennesker å leve “utenfor” samfunnet. Noen slags kontakt vil de alltid ha, uansett hvor “alternative” de ellers måtte være. Følgelig kan man ikke uten nærmest umenneskelige anstrengelser “unnslippe” samfunnsansvaret, som først og fremst er sosialt av natur. Imidlertid går det an – det er faktisk ganske vanlig – å gi faen i at man som aktiv deltager i samfunnet har et ansvar for å ikke etterlate et sted man forlater som mer rotete enn det var da man ankom, med mindre det er underforstått at det er noen annens jobb å rydde opp etter deg, si for eksempel når man spiser på restaurant og det er meningen at man bare skal forlate bordet slik det er når man er ferdig. De har et eget dedikert ryddepersonale og det vil bare virke forstyrrende på deres rytmer og rutiner hvis man “prøver å være hjelpsom”. Ser du hvor jeg har tenkt meg med dette? Samfunnet fungerer best når alle passer sin egen jobb og ikke blander seg i de andres greier, inkludert det å “lage merarbeid for dem” ved å ikke forvalte sitt eget ansvar på en – vel – ansvarlig måte. Det er muligens instinktivt hos alle dyr, også mennesket, å bare kaste fra seg “avfall” – enten det kommer fra kroppen eller det produseres av virksomheten vår – på et sted i nærheten av der vi for øyeblikket oppholder oss, særlig hvis vi uansett snart har tenkt å bevege oss bort derfra.
Et vanlig folkelig navn på prosessen med å tilpasse seg samfunnets orden og regler er “pottetrening”. Altså at man danner seg en konsist fungerende oppfatning av hvor man skal og ikke skal drite. Eller i mer generell forstand, hva man kan og ikke kan gjøre. Er det for eksempel greit å bruke vold og trusler? Det er vanskelig å si nei på en troverdig måte hvis man selv bruker slike metoder. Eventuelt så må man henfalle til den typisk menneskelige holdningen at “det gjelder spesielle regler for meg“. Det essensielle element i denne saken er hva som oppleves som normalt på individnivå. Hvis man er vant til å leve i et miljø av vold og trusler vil man kanskje oppleve dette som bagatellmessige – eller altså normale – foreteelser, mens de som har en mer “beskyttet” bakgrunn vil reagere helt annerledes. Det er ingen som “har rett” i denne saken. Alt vi har er erfaringer og den virkelighetsoppfatningen disse har skapt i oss. Det er for eksempel vanskelig å forholde seg “argumentativt” til noen som har blitt trent opp til å tro at “nei betyr ikke nei før jeg får meg en på trynet”. Eller i praksis at en sak er ikke avsluttet før det har vært et slagsmål om den. Så lenge ingen ennå har tydd til vold går det jo alltid an å presse ting videre. De har erfaringer som tyder på at verden fungerer slik, riktignok ikke på noen åpen måte, men sånn er det “egentlig”. Makt er alltid forankret i vold og trusler. Hvorfor skal man gi seg i en sak før det blir tydelig at hvis ingen gir seg så vil ting bli brutale? Dette er i hovedsak en ubevisst prosess — eller skal vi si instinktivt? Mennesker har verken gevir eller andre kjønnsattributter som det faller seg naturlig for oss å sammenligne for å avgjøre hvem som er “den sterkeste” — og hvem som er “den klokeste” har som alle vet ikke fullt så stor betydning som folk skal ha det til. Så hvordan skal vi avgjøre hvem som er konfliktens vinner? Enkelt. Vi bare skaper en konkurransekultur som på rimelig systematisk vis skiller det ene fra det andre ved hjelp av diverse rikdomssymboler. Vinnere er sånne som har mange fine ting å vise frem, mens tapere er de som blir sittende igjen med regninga. Den kan de imidlertid ikke gjøre opp her og nå, så da får det bli å stå i oppvasken for de neste tyve år. Du vet. Slavearbeid som nedbetaling på lånet. Sånt skjer hver dag.
