Kvarts er nest etter feltspat det mest utbredte mineral i jordskorpen og forekommer både i magmatiske bergarter (granitt, granittpegmatitt, og lignende), i metamorfe bergarter (gneis, kvartsitt, og lignende), i sedimentære bergarter (sandstein, kvartskonglomerat) og i løsavsetninger (sand). Mineralet opptrer dessuten hydrotermalt på ganger, i hulrom og sprekker i mange bergarter og som kiselsinter avsatt fra varme kilder.
(Store norske leksikon)
Det virker ikke som om det finnes noen grenser for hva slags vås mennesker er villige til å tro på. Det er ekstremt usannsynlig men fortsatt ikke umulig at en “skalleform” av krystall kan ha oppstått på naturlig vis. Dette henger sammen med pareidoli, som er hjernens naturlige tendens til å se etter mønstre og holdepunkter i omgivelsene, som den siden sender tilbake til individet som et “forslag”. Det er forsåvidt ganske likt hvordan folk typisk bruker datamaskiner. Hvis vi ser “noe som ligner på noe annet” så er det en naturlig tendens i folk til å dra en linje mellom de to. Dette ligner på noe jeg har sett før. Som alle skjønner leder dette ikke uofte til “misforståelser”.
Her i Norge kaller vi det bergkrystall – eventuelt “dvergstein” – når den er klar og gennomsiktig. Når den er hvit heter det “melkestein”. Begge disse har en lang forhisrtorie som materialer, dekorative elementer og så videre. Vi finner dem overalt som “småstein”. Folk plukker typisk opp “fine småstein” og tar dem med seg hjem den dag i dag, uten å filosofere nærmere over konseptet i det de gjør enn at de syntes det var en fin stein så de plukket den opp og tok den med seg hjem. Der havner den på peishylla eller noe. Det er ikke viktig. Poenget er at over tid så vil dette “forskyve” forekomsten av visse bergarter på “unaturlig” vis, i den forstand at man kan se at dette er menneskers verk. Disse tingene havnet ikke på dette stedet på noen naturlig måte.
Moderne arkeologer tenker på seg selv som “åstedsetterforskere” og går til verket med mårhårsbørster og tannpirkere. De har ingen spesiell “agenda” men forholder seg til det de finner på åstedet som fakta. Dette er bevismateriale. Alt de finner blir “sikret mot åstedet” via tegninger og fotografier som dokumenterer hvor ting lå og hvordan de lå i forhold til hverandre. Etter min mening ligger de mest interessante aspektene av moderne arkeologi henholdsvis i DNA-undersøkelser og spektroskopisk analayse av tings “opprinnelse” som blant annet har fortalt oss at det finnes egyptiske glassperler – fra Amarnaperioden – i danske bronsealdergraver som kan dateres tre tusen år tilbake. Hva er det som har foregått der? Vi vet ikke, men vi kan spekulere. Det eneste vi vet er at disse gjenstandene befinner seg på dette stedet. Det var jo der de ble gravd frem. Hvordan de havnet der er et annet spørsmål.
Mest berømt blant de krystallskallene vi vet eksisterer er The Skull of Doom – “dommedagsskallen” – som ifølge skrønehistorien som blir fortalt ble funnet blant noen mayaruiner i Belize, av Anna Mitchell-Hedges, på 1920-tallet. Jeg vet ikke hvor den befiner seg i dag, men de har en “nokså lik” skalle i British Museum – avbildet overfor – som ble donert til dem anonymt av noen som følte at objektet hadde noen slags “kraft” som de fryktet og de turte derfor ikke å gjøre noe annet enn å gi den bort. Dette er selvsagt bare evneveikt vås, men vi skal likevel ta med det moment at hvis noen tror at noe har makt over dem, så har det makt over dem. Nocebo er en virkelig ting som kan skade folk, ad indirekte veier rimeligvis, men man bør ikke undervurdere “troens kraft” i et menneskes liv, opp til og inkludert de mest absurde former for overtro. Det finnes ikke så rent få sivilister der ute som holder seg med eksentriske idèer om “krystallers helberedende kraft” og den typen ting, og blant disse sirkulerer legenden om at det finnes et sett av tretten slike krystallskaller i verden, som ble tilvirket for mange tusen år siden av urbefolkningen – det virker som om det varierer litt hvilken folkegruppe de mener – i Mellom-Amerika. Vitenskapelige analyser av de skallene man har hatt tilgang til viser imidlertid at de er tilvirket med maskinelle hjelpemidler. Håndarbeider etterlater seg et helt annet og mindre “ordnet” mønster av mikroskopiske linjer i overflaten, men dette er ikke synlig annet enn med sterk forstørrelse og avansert utstyr. Den hovedmistenkte er en viss Eugene Boban i Paris, som handlet med alskens antikviteter og arkeologiske oldsaker rundt århundreskiftet, men det er selvsagt vanskelig å bevise dette så lang tid i etterkant; alle de involverte karakterene er jo for lengst avdøde.
Selv tenker jeg at krystallskallene er pene håndarbeider uansett hvem som lagde dem, når og hvorfor. Det er imidlertid ikke hjelpsomt når folk dikter opp løgnhistorier om oldsaker, som igjen bidrar til å gi et feilaktig inntrykk av de kulturene som visstnok tilvirket sakene. Vår art har en lang og spennende forhistorie her på jorda som definitivt er interessant nok uten noen overdrivelser og løgner.
