Auspisier var jærtegn, varsler, som romerske embetsmenn tok av himmelfenomener, fuglenes flukt og annet. Formålet med auspisiene var å søke gudenes velvilje. Fenomenet har ledet til uttrykk som “under lovende auspisier” som betyr å være under forhold som lover godt, eller “under noens auspisier” som betyr å være under beskyttelse, ledelse. Ordet auspicium er sammensatt av avis (fugl) og specio (syn) og understreker hvor viktige spesielt de jærtegnene som kunne avledes av fuglenes flukt var i antikkens Roma.
(Store norske leksikon)
Hvor mange visste allerede hva en augur gjør? Teknisk sett er det korrekt å oversette det med “spåmann” selv om det mer spesifikt betyr en som spår på grunnlag av auspisier. Det blir for lettvint å si det handler om hvordan fuglene flyr, men det peker i det minste i riktig retning. En augur studerer “tegn på himmelen” innenfor en ganske spesifikk kontekst. Som alle vet betyr det jo noe hvis fuglene begynner å oppføre seg unormalt. Spørsmålet er hva. Om man tenker seg en omstreifende stamme av steinaldermennesker som lever av det de fanger eller finner så virker det rimelig å tenke at de fulgte med på alt sånt. Siden tilkommer “spesialister” som har særlige talenter eller interesser for ganske smale emner innenfor hele repertoaret av alt mennesker driver med. Dette er naturlig.
Så her er greia: Tror du på spådommer? Svaret må begrunnes. Til dette er det å si at jeg tror på noen spådommer, men generelt sett ikke. Jeg liker ikke kontroversen mellom spådomskunst og de “gradene av frihet” vi tross alt lever med i forhold til hvordan vi samler informasjon og fatter beslutninger. Eller sagt på en annen måte: Mye handler om tilfeldigheter. Alle kan se på sin personlige livshistorie og påvise viktige ting som har skjedd, men som umulig kunne vært forutsagt. “Det bare ble sånn” — men det kunne liksågodt blitt helt annerledes, hvis man for eksempel hadde tatt et senere tog, svingt den ene veien heller enn den andre, og så videre. Mange har filosofert ganske mye rundt sånne ting. Det virker generelt sett som om “tilfeldighetenes spill” ligger som en tåkedott mellom vår posisjon som observatør og det klarsynet vi helst vil ha i forhold til konsekvensene av det vi planlegger. Ta for eksempel været. De har blitt flinke med “veiledende varsler” for ganske store områder innenfor en horisont av to-tre dager, men hinsides en uke kan ingen spå om med noen stor grad av sannsynlighet.
Enfoldige mennesker liker å tro at det finnes noen som er enda dummere enn dem selv. Derfor er de raske med å le av ting som tanken om at hvordan fuglene flyr en dag skal ha noe å si for hva man bestemmer seg for å gjøre. Det ville da også vært latterlig hvis dette var noe man plutselig bare gjorde en vakker dag, uten noen nærmere motivasjon eller forklaring — men kanskje litt mindre så dersom opplegget bare er en av mange detaljer innenfor et mye større system. For eksempel skal det ikke koste meg store anstrengelser å påvise hundre minst like dustete opplegg som ligger i fundamentet for det vi kaller “den moderne virkelighetsoppfatningen”. Det er en farlig illusjon å tro at moderne mennesker på noe som helst slags vis er “smartere” eller mer opplyste enn folk var den gangen. Noen er det, men de fleste bare “er med på ting” uten å nødvendigvis skjønne særlig mye av det store bildet. Prosentvis fordeler dette seg som det alltid har gjort. Flertallets interesser er kortsiktige, egoistiske og “matnyttige”. De liker ikke filosofi. Det får dem til å føle seg forvirret. Folk vil ha enkle svar — og hvis de ikke kan få dette kan det være det samme med hele greia. Det er jo uansett ingen som virkelig vet hva livet “egentlig” handler om og den typen ting. Er det smartest å støtte Cæsar eller Pompeius? Fåglarna vet, som svenskene sier. Men hvis man havner i et dilemma hvor det å innta en “nøytral” posisjon ikke er noe aktuelt alternativ, hva skal man liksom gjøre? Slå mynt og kron? Det er essensielt sett den samme idèen som å studere varsler, enten det er fugler eller noe annet, bare forenklet ned til en binær funksjon.
Eksakt når er “gode råd” på sitt aller dyreste? Selvsagt når man trenger dem mest. Men hvem har lyst til å være den som har skylda for det som eventuelt skjer senere? Kanskje det går an å vinkle ting sånn at det er fuglenes skyld hvis ting utvikler seg i en uheldig retning? Du vet. Sånn at man senere kan forklare seg met at man “bare var med på det som skjedde” men man vet ingenting om plan og styring. Det bare så ut som noe man burde være med på. En bevegelse som oppsto. Hvem vet hvordan sånne ting skjer, men det er jo naturlig å trekke i retning av der det foregår noe. Nysgjerrighet og det ene med det andre. Siden blir man kanskje “smittet av stemningen” på stedet. Festlig energi og alt det der. Noe gøy som man kan være med på, men som man ikke nødvendigvis “forstår” på noen annen måte enn gjennom dynamikken der og da. Folk ender plutselig med å gjøre ting de normalt sett ikke engang ville ha vurdert som aktuelle muligheter. Et bra eksempel på dette er stormingen av kongressen i USA for drøyt tre år siden. Flertallet av de tilstedeværende ble “tatt av strømmen”. De hadde ikke på forhånd sett for seg at de skulle ende med å krysse over i det kriminelle. De bare møtte opp der alle de andre var. Denne forklaringen har gjentatt seg inntil det kjedsommelige under de ennå pågående rettssakene etter kuppforsøket, med alle sine ringvirkninger. Imidlertid var det et antall “ledere” som tydeligvis hadde sett for seg litt av hvert — og det krever jo ellers ingen store lederegenskaper å ta føringen for en spontant organisert lynsjemobb og drive dem frem til sitt morbide formål. Blodtørst er et kraftfullt motiv, og det er like godt som sex når man hengir seg til “stemningen av en primitiv stamme som danser vilt rundt et bål i natten”. Dette er velkjente ting.
Om flokkdynamikk er et eget studiefelt ved universitet og høyskoler vet jeg ikke noe om, men det er definitivt noe som “sikkerhetsfolk” ser veldig nøye på, enten de er private vaktselskap som skal holde greie på publikum under en konsert eller politiet som vurderer hvor de skal ta opp stilling i forbindelse med en offentlig meldt og fullstendig lovlig demonstrasjon. Det skal jo fortsatt “ingenting” til for at ting spinner ut av kontroll. I verste fall noe som forårsaker ukontrollert panikk i en menneskemengde på mange tusen. Det er dette vi først og fremst søker å unngå, så langt det lar seg gjøre. Det er jo en potensielt farlig situasjon når mange mennesker – som også er “ganske opphissede” – samler seg på et ganske lite område. Folk blir stadig trampet ihjel når ting går galt ved sånne anledninger. For eksempel har vi mange ganger sett det typiske scenarioet hvor en rekke med opprørspoliti som står overfor demonstranter, bevæpnet med skjold og køller, er under ordre om å presse frontlinjen til de demonstrerende i en bestemt retning. Når de begynner å slå køllene mot skjoldene på en taktfast måte så er ikke dette for å skremme eller true demonstrantene, enda mindre for å “provosere” dem. De gjør det fordi de er pissredde og det hjelper til med å holde pulsen nede. Hva trodde du? De er jo bare mennesker. Det er livsfarlig å konfrontere en opphisset folkemengde. Ingen vet hva slags typer som skjuler seg blant dem. Plutselig kan man få en brostein i hodet, eller verre. Sånt er umulig å si på forhånd.
Heller enn å snakke om spådommer kan vi snakke om “sannsynlighetsberegning”. Verdensmekanikken er ofte mystisk, men sjelden totalt ubegripelig. Mye er – eller bør være – eminent forutsigbart. Imidlertid finnes det en liminal sone – et grenseland – full av ting som vi typisk ofte gjør men som det er vanskelig å forutsi utfallet av. Du vet. Frierier og denslags, som bringer nervene litt i høyspenn og som man godt kan finne på å henvende seg til en spåkjerring om. Eventuelt spåmann, spåtrans, eller hvordan det der nå blir i praksis. Poenget er hva de har å si, ikke hvordan de har konfigurert sexgreiene sine. Kommer dette frieriet til å lykkes? Bør jeg søke på denne jobben? Folk har typisk denne typen dilemmaer i livet sitt. Hell i kjærlighet, suksess i pengesaker og det ene med det andre. Ingen går til Sigøynersken Zara på tivoli for å spørre om hvem som vinner valget til høsten. De har jo meningsmålere til denslags formål. Altså folk som skjønner seg på å tyde de riktige tegnene på riktig måte. Sånn at vi alle bare kan si aha javel og så nikker vi ettertenksomt før vi fortsetter videre på vår vei. Det gir mening, sier vi. Ikke fordi vi tror at de har rett, men fordi vi aksepterer at de skjønner seg på politiske spådommer. De gjør de riktige tingene. eller noe. Spør de rette menneskene. De kaller det “et representativt utvalg av den stemmeberettigede befolkningen” — og jeg føler meg ikke som en av dem, selv om jeg alltid stemmer på Arbeiderpartiet og det er vanskelig å bli særlig mye mer “mainstream” enn det. Som regel forklarer jeg dette med at de fremstår som det minst jævlige blant mange dårlige alternativer. De har i det minste en viss grad av disiplin innenfor stortingsgruppen sin og så videre. De har gjort mange tabber, men de kjører ikke bevisst frem evneveike troll til lederstillinger. De prøver. Jeg forlanger ikke mer enn det.
