Ambisjon betyr plan eller mål for noe, særlig karrieremål. Man kan for eksempel ha store eller høye ambisjoner for karrieren sin, eller ha ambisjoner om å bli forfatter. En person som har ambisjoner, er ambisiøs. Tidligere har ambisjon betydd ærgjerrighet, æresfølelse eller sosial forfengelighet. Denne betydningen er ikke vanlig lenger.
(Store norske leksikon)
Alt er relativt, som folk sier. Fra min synsvinkel er “ambisjon” en svært negativ karakteregenskap — og en “ambisiøs” person er et avskum. Da mener jeg avskum i sin mest bokstavelige forstand, det vil si den typen avfallsstoff som stiger til overflaten når gryta koker; som i vår sammenheng her og nå betyr når det er “økonomisk ustabilitet” og sosial uro i samfunnet. Som alle forlengst har lagt merke til så er det jo ikke “de beste blant oss” som er de mest ambisiøse. Det er de verste, nærmere bestemt psykopatene. Umenneskene. De som ikke har noen hemninger i forhold til “selvbilde” og samvittighet, men som vil gjøre nærmest hva som helst som “lønner seg” innenfor den tynne horisonten for fremskritt og fortjeneste som er observerbar fra psykopatens etiske samfunnsperspektiv. Disse typene er jo avvikere. De er ikke normale. Likevel havner de som regel – det vil si i den grad de er “høyt fungerende” – i diverse lederposisjoner, mest i kraft av sin kliniske fryktløshet ettersom dette typisk er noe de fryktsomme – altså det demokratiske flertallet – oppfatter som beundringsverdig. Jo reddere folk er, jo mer krigerske blir de. Alle vet dette. Samtidig går det ikke an å tenke klart når angsten styrer. Derfor søker folk instinktivt mot den nærmeste formen for “beskyttelse” og ryggdekning de kan finne. Slik går det til at vi ender med ledere som nominelt sett kanskje er uredde overfor store oppgaver, men prisen for denne egenskapen er at de heller ikke er særlig sensitive overfor andre emosjonelle forhold.
Det er litt komisk – men det er også tragisk – at ordet ambisjon i løpet av de seneste to hundre år har mistet sin nedsettende betydning. Som alle kan se henger det etymologisk sammen med ordet ambulere, som betyr “å bevege seg rundt”, og de ambisiøse ble forstått som sånne som først og fremst søker en sosial posisjon med makt og innflytelse, og som gjør dette gjennom det vi nå kaller “nettverksbygging”. Det er forsåvidt vanlig nå å bruke ordet ambisjoner også om diverse personlige målsettinger, selv om dette kvalitativt sett er noe helt annet. La oss si at en danser eller en pianist har “ambisjoner” om å utvikle talentet sitt så langt de kan — som er noe annet enn det som egentlig er hva ordet ambisjon betyr, nemlig trangen til å være betydningsfull, være i sentrum for alles oppmerksomhet, nyte heder, ære og det ene med det andre. Du skjønner tegninga. Det vi kan kalle “faglige ambisjoner” er ikke det samme som “sosial ærgjærrighet”. Likevel bruker vi det samme adjektivet for å beskrive begge disse typene. De er ambisiøse. Ser du problemet? Selv oppfatter jeg det nærmest som en selvfølge at folk føler lyst til å utforske og utvikle slike talenter og egenskaper som de har – hva de nå enn måtte være – mens jeg betrakter med den største mistenksomhet sånne som “er flinke til å sno seg” og som åpenbart søker makt og innflytelse av “personlige årsaker”. Det er jo dem vi kan takke for at verden er så jævlig føkka som den er ved dette tidspunkt, med et utvalg svært kritiske problemstillinger som ikke ligner noen utfordringer som noen tidligere iterasjon av menneskeheten har stått overfor. Objektivt sett er det forsåvidt sant at moderniseringen av verden – sivilisasjon, teknologi, energibruk – har medført mer komfortable liv for et stort antall mennesker. Vi har fått mange fine ting. Men vi har også fått uhemmet villvekst i forhold til enhver type “ambisjon” som måtte finnes der ute. Vi kan godt si at “forurensning” er problemets navn, men etter min mening er det bedre å si at “geskjeftighet” er roten til alt ondt slik sett. Eller hyperaktivitet om du vil. Den totale summen av alt det vi på individets nivå kaller “ambisjoner” er klimaproblemer, ressursutarming og masseutryddelse i forhold til artsmangfoldet her på jorda. Vi behøver ikke noe “grønt skifte”. Det vi behøver er full stans i hele den sinnsforvirrede dødsdansen som mer enn noe annet preger vår art i denne tidsalderen. Vi er ikke høyt utviklede. Vi er dypt innviklede. Og verre skal det bli før det – kanskje – blir bedre.
