Da jeg var liten var jeg veldig opptatt av fisking. Jeg tilbrakte mye tid med å dra på fisketur både hithen og dithen, med og uten overnatting. Imidlertid skal jeg ikke skrive om selve temaet. Jeg har jo ikke vært “ivrig sportsfisker” på mange tiår. Det som skal nevnes er hvordan jeg tilnærmet meg “det å fiske” som illustrerer hvordan jeg typisk tilnærmer meg også alt annet i dette livet: Litt overdrevent, kan du si. For meg virket det fullstendig opplagt at jeg ikke bare skulle beherske den vanskeligste metoden for fiske – du kan selv undersøke hva “fluefisking” betyr hvis du ikke allerede vet det – men også gå så dypt inn i alle detaljene at jeg lærte meg å binde mine egne fluer. Hva er dette? Håndverkerinstinkt? Det er jo på ingen måte noe man behøver å gjøre for å få til og fiske, men jeg gjorde det altså likevel. (Selvsagt lagde jeg også mine egne sluker og spinnere; med platemetall, tråd, tenger og emaljelakk. Hva trodde du? Skal det være så skal det være.) Det er en litt tvangsmessig dimensjon i denne greia. Av “årsaker” så må jeg gå mye lengre enn alle andre, eller ihvertfall langt nok til at jeg “får tak i selve kunsten” med en greie. Hvis ikke gidder jeg ikke engang å starte.
Om sånt har et navn vet ikke jeg, men innstillingen “perfeksjon eller ingenting” er ikke sosialt intelligent fordi folk flest er jo ikke så nøye på det. Alskens sjusk og omtrentligheter er bra nok for et typisk gjennomsnittsmenneske, men for meg er sånt bent frem umulig å forholde seg til. Jeg får det bare ikke til. Jeg må fortsette med tingen eller prosjektet helt til jeg er fullstendig fette sikker på at det er umulig å forbedre det videre, ihvertfall for meg. Det å “yte sitt beste” og stadig forbedre alt som forbedres kan er det eneste aktuelle alternativet. Hvorfor ikke alle andre også er sånn gidder jeg ikke engang å spekulere over — jeg bare klassifiserer folk som ubrukelige hvis de er slurvete, dumme, late, tøysete og useriøse. Da blir det å holde avstand til dem. Du vet. Ikke involvere seg med dem på noe slags vis. Nevnte jeg at sånt ikke er sosialt intelligent? Det sier seg selv at min personlighetstype ikke går bra sammen med alle de som fantaserer om å gjøre alle ting “enklere” hele tiden. Kutte hjørner, spare tid og det ene med det andre. Jeg har ingen tålmodighet med sånt og blir typisk nødt til å forlate stedet hvis jeg havner sammen med er “rasjonaliseringsekspert” på jobb eller noe. Det betyr ikke noe for meg hva som “lønner seg” — bare om jobben blir skikkelig gjort.
Mitt inntrykk er at i 2025 er det håpløst umoderne å ha samvittighet. Sånn har det forsåvidt vært lenge. Mennesker får på en måte kortere og kortere “oppmerksomhetstid” og de klarer ikke å forholde seg til saktegående ting. De er litt som småbarn på den måten. Er vi ikke fremme snart? Det er akkurat som om det må “skje noe” for dem hele tiden, hvis ikke faller de inn i en nevrose. Angsten kommer og tar dem eller noe. Jeg er overhodet ikke forbauset over at samfunnet har hva de kaller “en psykiatrisk krise”. De nye smarttelefonene hjelper ikke akkurat heller. Folk bruker dem jo som om de var et narkotisk stoff, eller altså til å gi seg selv små elektriske støt i “oppmerksomhersnerven” hele tiden. Du vet. Små kicks på det emosjonelle planet. Rage farming er et engelsk uttrykk som jeg er usikker på hvordan jeg skal oversette, men vi kan kanskje si at folk driver et krenkelsesgartneri, hvor opplegget er “å la seg sjokkere” av alskens tull som faen ikke betyr noe men som likevel treffer dem midt i smørøyet. Det får pulsen til å stige. Det er jo ikke vanskelig å finne ting man opplever som støtende og provoserende på nettet, men om man likevel ikke skulle få til dette på egen hånd så finnes det mange tusen podcasts og andre tiltak som vet hvordan de skal kile folks krenkelsesnerver. Hva trigger deg? Typiske tema kan være for eksempel illegale innvandrere eller seksuelle avvikere av ymse slag. Hva som helst som har kraft til å få voksne folk til å fly skrikende rundt med håret i brann mens de gjennomgår alle stadiene i en paranoid psykose.
Jeg tror det klikker for folk mye oftere enn vi tar på alvor. Ikke på noen storgal måte, men type mange små klikk som bare kommer og kommer hver eneste dag. Pest, krig og hungersnød i nyhetene. Svindlere og bløffmakere på nettet som sprer hat og frykt rundt seg som onde såkorn i krenkelsesgartneriet. Dommedagsfølelser som på den samme tid inspirerer folk til å gi opp i sitt eget liv og blande seg alt for mye borti andres. Jeg observerer alt dette på avstand. Det angår ikke meg. Den positive siden av å være såpass “obsessiv” som jeg er ligger jo i at nesten ingenting biter på meg. Jeg krever alt for mange data før jeg er villig til å tro på noe, slik at krenkelsesgartnerne bare gir opp og finner seg et annet offer. Det er ikke verdt bryet for dem — og de har uansett ikke noe substansielt å komme med. Alt er jo bare bløff og jåss, designet for å “sette følelsene i brann” hos de evneveike. Nå for tiden jobber jeg ikke lenger, så det eneste jeg driver med som blir gjort “alt for bra” er å lage mat. Det virker ikke urimelig å bruke fem-seks timer hver dag over tre-fire dager på å lage noe som blir spist opp på bare fem minutter. Kunsten er å holde seg med mange sånne prosjekter som alle forlanger idiotisk lang tid og mye arbeid, sånn at du aldri går tom for oppgaver, men samtidig også har nok “ferdig mat” underveis. Litt som hvordan de tenker i restaurantfaget, kan du si. Sausen du begynner på i dag vil ikke typisk være serveringsklar før om tre dager, mens det som er spiseklart i dag er ting du begynte å utvikle i forrige uke. Sånt er veldig fremmedartet for alle de postmoderne kjapphestene som typisk tenker på hvordan de både kan spare tid og unndra seg arbeid, men samtidig også “tjene penger”. Du vet. Mest mulig for minst mulig er hva ekte lønnsomhet handler om.
Vi avrunder med litt saktegående og “gammeldags” hardrock fra Frankrike.
