Overskriften er en ironisk sidebetraktning som noen en gang formulerte for å beskrive “den nye venstrepolitikken” — altså en slags postmarxistisk posisjon som handler mer om identitetsdannelse enn om klassebevissthet. Som alle kan se er dette et åpenbart tilfelle av kognitiv dissonans fordi kirken er jo fortsatt kirken selv om presten er en kvinne. Det er ikke progressivt med kjønnslikestilling innenfor en repressiv institusjon, det er idiotisk. Det er “religionen i seg selv” som er problemet, ikke dens struktur og organisasjonsform. Selvsagt er likestilling et politisk mål for venstrepolitikken, for ikke å si en ideologisk hjørnestein som er nødvendig for å bære “det sosialistiske byggverk”, men det er en bisarr avsporing fra selve saken når folk begynner å klappe for kvinnelige prester og biskoper.
Marxisme betyr først og fremst klassekamp, forstått som det politiske arbeidet som er nødvendig for å etablere et sosialt rettferdig økonomisk system. Verken mer eller mindre. Det ligger i sakens natur at dette begynner med klassebevissthet og aktiv motstand mot alle andre former for menneskelig kategorisering; så som rase, kjønn, religion og så videre. Vi er som mennesker forent i det felles formål å skape et verdig liv for oss selv og våre nærmeste — og det middelet vi har å bruke er arbeid. Alt annet er avsporinger og bortkastet tid. Dette er ikke mystisk. Det er ikke metafysisk. Vi snakker om den materielle virkeligheten hvor vi alle lever og dør. Om du ikke allerede har det som medfødt personlighetstrekk så er det nødvendig å kultivere en usentimental form for realisme for å få ting gjort i denne verden. Oppå dette bør man videre utvikle solidaritet med andre, basert i vår felles menneskelighet.
Verden er dessverre full av onde typer som søker å mishandle og utnytte andre for sine egne formål. Hvorfor det er slik kan sikkert diskuteres i det vide og brede, men slik er det. Hva man skal gjøre med dette er ikke jeg i noen god posisjon til å si noe om, men det virker mest fornuftig å jobbe for at vi skal få lovfestet “visse grenser” for hvor lur man har lov til å være overfor sine medmennesker. Du vet. Avgrense psykopatenes handlingsrom. Det virker jo litt på den naive siden å anbefale folk å “tenke selv” fordi dette ender ikke alltid bra. Selvstendighet er ingen jevnt fordelt personegenskap og mange opplever det som tryggest å være en “følger” av sånne som ser ut til å ha lykken med seg heller enn å satse på sine egne idèers bærekraft. Dette er den mest alminnelige “inngangsdøra” for de som lurer og svindler folk for sin egen vinnings skyld. Sånne opplegg kan være både små og store. Et eksempel på en stor svindel er religion. Et annet er den organiserte “pengeøkonomien” (som i det store og hele faktisk fungerer som et religiøst opplegg). I tillegg finnes det mange andre slike psykologiske våpen, men vi behøver ikke å ramse dem opp her og nå, bare bemerke at folk liker ikke typisk verken gudsfantasier eller pengemas, men de klamrer seg likevel til slike ting fordi de føler ikke at det finnes noen bedre alternativer for dem. Dagen søkeord er derfor – som alle bør forstå – stockholmssyndromet.
Vi avslutter her, med en ganske funky sang fra 1975.
