Opprinnelig finnes det neppe noe skille mellom dansemusikk og lyttemusikk. Før ting ble elektriske var musikere typisk engasjert for å “spille til dans” når det var noen slags festlig anledning — og derfra og ut handlet deres relative popularitet sannsynligvis om i hvilken grad de “fikk det til å svinge” med de midlene de hadde for hånden. Det samme har til en viss grad blitt fremført også i den elektriske musikken, men det fantes jo ingen “innspillingsmedier” før Edison og gutta fant opp lydrullene som senere ble flatet ut og gjort til “grammofonplater”. Før disse tingene kom på banen var musikk noe som skjedde der og da. En musiker var en person som spilte på et instrument eller som sang, slo på trommer, eller hva har du. I prinsippet akkurat det samme som skjer i våre dagers “akustiske konserter” langt unna stikkontaktene.
En platekontrakt var ikke noe som fantes før langt innpå 50-tallet, når teknologien hadde kommet så langt at folk typisk hadde avspillingsutstyr innenfor sin økonomiske rekkevidde. Selvsagt fantes det innspillinger også før dette, men det var i hovedsak på grunn av at radiokanaler ønsket seg et mer håndterlig format enn et orkester som spilte “live” der og da. Hele opplegget vi senere kjenner som populærmusikk utgikk fra tanken om at “vanlige folk” ønsket seg noe de kunne avspille på sine i utgangspunktet ganske kostbare lydanlegg hjemme. Selve gullalderen for “lyttemusikk” henger nøye sammen med publikums tilgang på økonomisk realistiske avspillingemedier — men selv dette var preget av den mye eldre “trangen til å danse” som ofte er hovedårsaken til at folk i det hele tatt ønsker seg musikk. Du vet. Fest og moro. Det er i utgangspunktet ingen prinsipiell forskjell mellom å engasjere et orkester for å spille opp til dans og den jobben som en disc jockey (DJ) gjør i forhold til publikums lyst til å svinge seg på dansegulvet.
Hvorom allting er, min egen karriere som DJ varte bare fra 1978 til 1980, men det var ganske ekstatisk mens det sto på. Det handler jo om en temmelig umiddelbar respons på det du spiller der og da. Poenget er å få folk til å danse, eller i sin ytterste konsekvens å få folk til å gå i baren for å kjøpe mer og drikke. Kort sagt trivsel. På denne tiden var jeg veldig ung og visste ikke om noe annet enn “det lokale miljøet” av kjeltringer, fylliker, slåsskjemper og narkopushere som vanket der på stedet. Jobben besto prinsipielt sett i å ikke irritere dem alt for mye, kan du si. Følgelig må du spille det folk vil ha mer enn det du selv har lyst til å høre, eller i det minste en slags sunn mellomting. Hvor godt jeg lyktes kan sikkert diskuteres men det er ihvertfall sikkert at jeg overlevde. Det var ikke min feil at politiet raidet klubben og bokettersynet siden gjorde at alt ble nedlagt. Det var første – men ikke siste – gang jeg ble påført håndjern og satt i varetektsarrest. Siden ble jeg sjekket ut av saken og sendt hjem, men jeg fikk aldri tilbake alle platene mine. Jeg vet ikke hvorfor. Jeg vet ikke engang hva som skjedde med dem siden, men hele sulamitten ble sannsynligvis solgt på tvangsauksjon eller noe.
Her følger mine ti mest spilte låter fra den gangen.
