Poteter har blitt sykt dyrt! Ikke overalt og alltid, men bortimot hundre kroner kiloen forekommer i den virkelige verden, uten at jeg dermed gidder å bløgge privatøkonomien min fordi “perlepoteter” ser så små og søte ut (dessuten foretrekker jeg småpoteter av faglige årsaker, noe en kokk vil forstå), men når de sjokkdumper prisen på alt det de ikke fikk solgt for å bli kvitt faenskapet innen datomerkingen går ut er jeg mer interessert. Jeg er en jævel sånn sett, men det må jeg nesten være for å få endene til å møtes fra måned til måned. Imidlertid vil jeg ikke klage. I global målestokk er livsstilen min priviligert — men det er ikke slik at jeg hopper og danser av glede heller. Hverdagsøkonomien handler om å være på hugget i forhold til begrepet “sparing” så da gjelder det å utnytte alle muligheter som oppstår.
Hvis man klarer å leve bare på grisemat kan man leve billig i Norge, men her, som ellers i verden, må man flekke opp større sedler hvis man vil ha mat som er både sunn og god. Ferske råvarer er dyrt mens industrielt fremstilt og dypfrossen soylent green basert i “byggkjemi” er billig, så får man tenke hva man vil om dette. Selv tror jeg at det ikke er en alt for komplisert forbindelse mellom alminnelige helseproblemer blant befolkningen og grisematen som store industriforetak fremstiller for konsumentmarkedet i massekvanta. Fullt av alskens sukker og fargestoffer, først kokes det ihjel og siden sprites det opp igjen med smaksforsterkende kjemikalier. Men hva kan man gjøre? Politikken som har vært ført i Norge har ledet oss til dagens situasjon, hvor en håndfull store firmaer kontrollerer matvareforsyningen.
Hvis man har tilegnet seg de gamle metodene for potetprofetier kan man se på dem om de fortsatt er gode, man behøver ikke engang å se på datostemplingen. Jeg kjøpte noen pakker med perlepoteter fordi de var nedsatt til en tier stykket og i dag satte jeg to av dem i arbeid. Først en lettkoking deretter ned i ildfast form — sammen med gøgg, definert av sånt som jeg åndsfraværende trekker ut av skap og skuff, slepper oppi slufsa og sluser hele slaskedasken inn i superstekeriet. Eller altså, jeg freste 400 gram kjøttdeig med hvitløk og jalapeños, dessuten restene av en røkt svinekam kuttet i terninger og et par bokser hermetiske cherrytomater, med revet ost på toppen (krydret med spansk paprika og nykvernet pepper). Resultatet ble “adekvat”. Passe aggressivt på pepperfronten og passe tomatsyrlig, men ikke hva man kan kalle haute cuisine og selge for mange dollars og mye cashish, men det var da heller ikke poenget. Gøgg betyr omtrent det samme som “pytt i panne”, det vil si hva som helst, la oss si sånt som danner substansen i en gryterett. Kan man selge sånt? Jeg synes ikke det. Men jeg ville ikke skammet meg over å servere det for gjester heller. Folk klager ikke typisk på maten min. Jeg er en “god nok” kokk.
Men det får være nok “mainstream” blogging for nå. Over til musikken:
