Jeg følger diverse kanaler på YouTube hvor de “driver med mat” på forskjellige nivåer — alt fra dyrking av grønnsaker og partering av slaktedyr til mer ordinær demonstrasjon av hvordan man gjør ting i praksis. Du vet. Det er jo èn ting å lese en oppskrift men noe helt annet når du får lyd og bilde i tillegg. Jeg skal ikke ramse opp navn på alle kanalene jeg følger, bare nevne Fallow, som også er en restaurant i London, men de to gutta som lager videoer om matlaging er fenomenale, og da særlig for de som selv er – eller har vært – mer eller mindre profesjonelle innenfor kokkefaget. Uansett, hvis du har sansen for artig og kreativt fjernsyn om matlaging så vil du like Fallow. Follow the Fallow, som man kan si på engelsk.
Videre så finnes det mer “vitenskapelig” orienterte kanaler hvor de tar for seg diverse historikk, prosedyrer og det ene med det andre. Jeg henter en del inspirasjon fra sånt, men mesteparten er egentlig bare pornografi. Jeg ser på det uten å ha noen plan om å kopiere det de gjør, ut over at det noen ganger gir meg idèer om ting jeg selv kan gjøre. For eksempel ser jeg ikke på programmer om vin fordi jeg søker saklig informasjon om det eller det vinmerket, men mer av en “livsstil” type årsak, litt som hvorfor det er interessant å se på programmer om hvordan de har innredet et slott eller noen annen slags bygning som befinner seg utenfor min sone for realisme. Jeg kommer aldri til å være i en slik situasjon selv, men jeg ser på det likevel fordi jeg opplever det som interessant på et slags abstrakt vis.
Jeg vet ikke hvordan jeg skal oversette det engelske uttrykket culture vulture fordi “kulturgribb” låter liksom ikke helt bra men tanken er uansett at man ankommer kadaveret etter en kulturhendelse for å plukke det rent etter at selve greia har blitt avsluttet og alle de kula folka har beveget seg videre til neste begivenhet. For å være helt ærlig så trives jeg ikke helt midt i smørøyet for kulturhendelser. I am not in with the in crowd. Det er for anstrengende med den litt sånn narcissistiske stemningen som oppstår på et sted hvor det oppholder seg mange individer som konkurrerer om oppmerksomhet fra et sammensatt publikum av strebere, smiskere, linselus, kjendiser, kritikere, fotografer og resten av åsgårdsreia. Herregud. Ikke min greie. Jeg har vært på en del slike arrangementer men jeg trives ikke med det, uten at jeg klarer å sette fingeren på eksakt hvorfor. Det er noe med “falskhet” og folk som gjør seg til for hverandre. Verst av alt er motearrangementer, hvor designere, modeller og denslags samler seg for å drive meg gjensidig manipulasjon, sjalusi og baksnakkelser. Det er ikke helt fritt for den typen ting i den gastronomiske verden — men jeg holder trygg avstand (tror jeg).
Nok jåss og tøyseprat. Vi setter over til en coverversjon av Bee Gees som ingen har sett maken til før.
