L’État c’est moi («staten, det er meg») er et sitat som Ludvig 14 av Frankrike skal ha sagt da han første gang etter kardinal Mazarins død i 1661 besøkte parlamentet. Uttrykket stammer neppe fra Ludvig 14, men det er blitt et symbol for det kongelige eneveldet.
(Store norske leksikon)
Den franske solkongen deler forsåvidt pallplass med Napoleon når det kommer til verdensmesterskapet i stort ego med fransk som hovedspråk. Det var jo aldri noen tvil om “hvem” staten var under Napoleon. Ikke engang hos ham selv. Han var like overbevist om sin “oppgave” som Jeanne d’Arc. Før man avskriver Ludvig som egoman bør man imidlertid lese seg opp på historien om Frankrike og kardinalene Richelieu og Mazarin. Det angivelige sitatet står jo i en kontekst. Hvis man tar det ut derfra og presenterer det som en avsluttet påstand i seg selv låter det helt annerledes.
Poenget her og nå er uansett at det er et problem av aller verste kaliber når det virker naturlig å peke på en spesifikk person hvis noen spør hvem staten er. Du vet. Sånn som i Russland nå for tiden. Hva skal man kalle Putin? Uten tvil den mektigste statslederen der siden Stalin, men uten Stalins menneskelige varme og sympatiske vesen. Sånn sett ligner Stalin mer på Donald Trump. En usedvanlig usannsynlig person i en slik posisjon. Stalin kom jo fra en kriminell bakgrunn, han var ikke intellektuell sånn som resten av kretsen rundt Lenin. Derfor hadde han atferden til en typisk gangsterlord, inkludert den populistiske appellen som gjør at Pablo Escobar den dag i dag er folkehelt i Colombia, til tross for at de knapt har hatt noen verre morder og ødelegger av verdier i dette plagede landet.
Hovedpoenget med demokrati er ikke positivt. Det handler om å stanse enkeltpersoner fra å etablere seg i posisjoner av makt og innflytelse til en sånn grad at det påvirker hele resten av samfunnet. Altså, essensielt sett, en regel om “ingen Napoleon”. Alle med slike personlighetstrekk må ekskluderes fra politikken. Vi kan ikke ha noen “staten det er meg” type individ i noen som helst slags form for maktposisjon, ikke engang i det private næringslivet. Uansett hva man må gjøre for å oppnå resultatet: Store egoer må dempes. Hvis de er intelligente gjør de det selv. Hvis ikke må noen andre gjøre det for dem — eller mot dem hvis du er av den paranoide typen. Dette er en forutsetning for at menneskeheten i det hele tatt skal kunne eksistere. Vi kan ikke ha noen tyranniske opplegg. Alle skjønner dette, i den grad de overhodet har evnen til å tenke selvstendig. Vi kan heller ikke ha noe pissprat om at fellesskapets interesse av å stanse tyranner og dempe store egoer i seg selv representerer en form for tyranni. Hva er vi? Fjortiser?
Uansett på hvilken måte man er involvert i statens daglige drift så er dette først og fremst en jobb. Ikke noen “posisjon” som gir deg gullstjerne i boka på den sosiale arena — selv om det på mange måter også er dette. En regjeringspolitiker blir jo automatisk en kjendis. Alt de sier og gjør – særlig tabbene – vil bli studert, analysert og inkorporert i den daglige samfunnsdebatten. Det er her ytringsfrihet kommer inn i bildet. Et tyrannisk system har ikke råd til noen kritikk, mens et demokratisk opplegg lever av det. Selvsagt er det ikke alltid – eller noen gang, forsåvidt – vakkert, men det er ikke desto mindre nødvendig. Hakkes den som hakkes bør. Hvis du driter deg ut må du aldri tro at det er der ting slutter. Det er mer realistisk å tenke at det er der ting begynner. Du vet. Ditt nye liv. Ikke be om oppmerksomhet hvis du ikke tåler alle former for oppmerksomhet. Er det virkelig nødvendig å si sånt? Herregud. Realisme er en truet form for tradisjonshåndverk. Det er ikke populært. Plastkopiene fra Hong Kong er jo en fullgod erstatning for alle praktiske formål, som dessuten koster mindre og er ikke på langt nær like arbeidssomme. Hvem bryr seg om etikk i dagens marked?
Noen ganger er jeg veldig fæl mot mine angivelige bloggerkolleger. Og hva så? Jeg har vært kjent for dette like lenge som internettet har eksistert — og før nettet kom, like lenge som jeg har eksistert. Saken er at jeg har nulltoleranse for snusk, fusk og sluskeri. Det finnes ikke noe sånt som en god løgn. Ikke engang de man forteller barna for å trøste dem er gode, bare nødvendige der og da på grunn av husfreden og det ene med det andre, men når man ikke er belemret med slike hensyn finnes det ingen grunn til at man ikke skal praktisere klar tale og sannferdighet. Men hva betyr dette i praksis? Mesteparten av alle usannheter folk sprer handler jo om “misforståelser”. Jeg skjønner dette. Det er nettopp derfor jeg alltid forfekter kritisk tenkning som den mest sosialt anvendbare menneskelige egenskap. Ikke fordi det vil gjøre deg populær, men fordi det vil gjøre deg mer realitetsorientert. Mer “tilstede i verden” om du vil. Hva tenker vi typisk at folks ord og løfter er verd i dagens virkelighet? De fleste forventer sannsynligvis ganske lite — og ting har ikke blitt bedre siden nettet kom. Folk forventer ikke engang noe av seg selv. Har du hørt om “nyttårsløfter” som ikke engang varer ut januar måned? Det er såpass alminnelig at det er et gyldig komisk poeng hvis man ikke har noe bedre å komme med. En standup komiker som er i ferd med å “miste publikum” kan alltid hente seg inn med sånne triks. Hva er et løfte verd hvis man ikke leverer? Det har etterhvert utviklet seg til å bli helt vanlig og alminnelig akseptert at et løfte i utgangspunktet ikke er verd noe som helst. Det er bare tomme ord. Ingen forventer noe. De bare ler. Alle vet dette. Alle lover hele verden men ingen leverer så mye som et sandkorn av den. Alt er bare prat nå.
