En sort svane refererte til noe sjeldent, også en umulighet som senere kunne bli motbevist (falsifisert). En hypotese om at alle svaner er hvite kan ikke bevises ved å observere et stort antall hvite svaner, men en enkelt sort svane er tilstrekkelig for å motbevise hypotesen.
(Store norske leksikon)
Jeg vet ikke hva slags avskum som sier sort om fargen svart men de jobber sannsynligvis for danskene. Det er ikke bra men det er bedre enn å jobbe for tyrkerne, russerne eller amerikanerne. Uansett var det romeren Juvenal som for snart to tusen år siden beskrev noe som “så sjeldent som en svart svane” mens for tre hundre år siden ankom europèerne til Australia, hvor noe av det første de la merke til var denne forhenværende sjeldenheten. Svarte svaner er etter måten noe vanlig i Australia, men det kunne ikke Juvenal ha visst. I hans verden var svaner hvite. Det var en selvfølgelighet. Alle observasjoner av svaner frem til europèerne ankom Australia hadde jo støttet påstanden om at alle svaner er hvite.
Det er en pussig hobby å lete opp spådommer fra året 2019. Du vet. Den typen som alltid kommer etterhvert som diverse synsere kommer med sine fremtidsprojeksjoner fremover mot slutten av året. Vi har allerede mange som sier sitt om hva vi kan forvente i 2025, for eksempel. Covid var det vi kaller en svart svane; i betydningen “en plutselig uventet hendelse som snur opp og ned på alt” fordi ting var jo veldig annerledes for en stund, særlig for fagarbeidere i helsevesenet. Det ble mye overtid i sektoren deres det året. Mange er sterkt preget av denne erfaringen ennå. Menneskeheten som samlet flokk taklet greia ganske dårlig og vi finner fortsatt mange som ikke tror at covid noensinne eksisterte, eventuelt at det var en plandemi, altså et designet opplegg som noen gjorde med vilje, eller ihvertfall gjennom grov uaktsomhet i planmessig laboratoriearbeid slik at det oppsto en “lekkasje” av patogent materiale som ble forsket på av militære formål.
Selv er jeg jo naiv – ifølge mange – fordi jeg “tror på det ekspertene sier” heller enn å utforske saken på egen hånd. Hva er galt med meg? Vel, først og fremst det at jeg er ikke kompetent til å si noe om virus, genetikk og smittespredning, men det virker jo rimelig å anta at smitte som spres gjennom sosial omgang vil forsinkes noe hvis folk holder seg i karantene inntil videre, mens spesialistene jobber med å kartlegge hva vi egentlig står overfor. Slik forskning pågår ennå, særlig i forbindelse med de som har pådratt seg syndromet “long covid” i større eller mindre grad. For dem er dette svært seriøst. Sykdommen har gitt dem en slags kronisk utmattelse som tar fra dem tildels mye av deres normale funksjonevne. Selv har jeg vært heldig. Så vidt jeg vet har jeg ikke vært smittet, men på den annen side kan det også hende at jeg er blant de som ikke merker noe. Noe av det farligste under pandemiens kritiske fase var jo hvor forskjellig folk reagerte på å bli smittet. Har de funnet ut eksakt hvorfor ennå? Noen merket ingenting mens andre døde. Er det noe genetisk? Jeg vet ikke og jeg har egentlig ikke fulgt særlig nøye med på saken i de siste par årene. Noen ganger fremkommer det noe i nyhetene, men ikke på den samme måten som under pandemiens panikkfase. Dessuten har russerne og israelerne tatt over som nyhetsobjekter med alle sine uhyrlige bestialiteter og forbrytelser mot menneskeheten.
Hva lærte vi av pandemien? Selv oppdaget jeg at folk er vesentlig mye dummere enn selv det verste jeg hadde trodd om noen på forhånd. Jeg mener, virkelig. Dessuten er ikke idioti noe “uskyldig” — det er en aktivt destruktiv kraft. Faktisk er det rimelig å påstå at idioti er farligere enn ondskap. Det skal jo tross alt noe til for å ta en ond beslutning som man vet er en ond beslutning, og deretter iverksette et planmessig gjennomtenkt og disiplinert opplegg for å gjennomføre greia, si for eksempel nazistenes program for utryddelse av jøder. Det er vanskelig å fatte hva som må til for å gjøre sånt. Hvem var gjerningsmennene? Hva skjedde med dem siden? Enkelte ble tiltalt og dømt, men de fleste vendte bare tilbake til det sivile liv etter at verdenskrigen tok slutt. Det var aldri noe “nazioppgjør” i den forstand. Hovedårsaken til dette er det som kalles Truman-doktrinen fra 1947, hvor “kommunisme” defineres som den nye store verdensfienden. Doktrinen dannet blant annet fundament for “komitèen mot uamerikansk virksomhet” under senator Joseph McCarthy utover på 50-tallet, men også diverse “hemmelig krigføring” og “antikommunistisk påvirkningsarbeid” rundt omkring i verden, noe som over tid kulminerte i den PR-messige katastrofen for USA som vi kaller Vietnamkrigen. Deretter kom Watergate. All denne korrupsjonen er definitivt ond men ikke dum, innenfor rammene av den logikken de fulgte — og tildels fortsatt følger. En typisk amerikaner har overhodet ingen slags peiling på hva kommunisme er, de vet bare at de hater det. Hat er åpenbart den samme følelsen til enhver tid, uansett hva eksakt det er folk hater. Det er en politisk nyttig følelse for de som er flinke til å manipulere folks oppmerksomhet. Hatefulle individer som kan styres hit og dit etter hva som er opportunt i øyeblikket er som å ha sin egen hær av zombier man kan sende etter sine fiender. Så hvordan bygger man hat?
Begrepsbruken er ikke korrekt, men det vi kaller apokalyptisk tenkning – eventuelt “undergangsfilosofi” – er en svært sterk kraft ute i markedet for de store sinnsbevegelser. Sånne som går og “venter på verdens undergang” forventer jo at den største og svarteste svanen av dem alle skal komme i deres levetid. Etter hendelsene ved Ruby Ridge og Waco i USA (bruk Google hvis du ikke vet hva jeg snakker om) ble jeg oppmerksom på den amerikanske nazibevegelsen, som jeg før hadde tatt omtrent like seriøst som de blir fremstilt i filmen Blues Brothers, altså at det i hovedsak handler om “cosplay” og folk som liker våpen og uniformer, men de er ikke særlig farlige, ihvertfall ikke noe mer enn vanlig forbryterbande. Men jeg tok feil i dette, og ikke bare i dette. Jeg tok også feil da jeg antok at USA er et stabilt demokrati som har orden på sakene sine. Vi ser nå at dette ikke er tilfelle og at det sannsynligvis heller aldri har vært det. Det er bare propaganda. Vi som vokste opp under den kalde krigen ble lurt til å tro at Amerika er vår venn, eller i det minste vår garantist mot at russerne skal komme og ta oss — som om dette noensinne har vært i deres strategiske interesse. For Russland er det jo mye bedre at det ligger en etter måten fornuftig, vennligsinnet og moralsk nøktern stat som Norge (og Finland) mellom dem og amerikanerne, heller enn å skaffe seg en lang og vanskelig forsvarbar kystlinje mot Atlanterhavet. Uansett trakk det ene det andre med seg og jeg dannet snart bevissthet om The Millenaria Militia og “panikkprosjektet” som de gikk og ventet på. Terrorangrepene mot New York i 2001 hadde en allerede ferdig bakt konspirasjonsteori lenge før selve greia hendte. Selvsagt ble det tolket som det lenge forventede panikkprosjektet de hadde gått og ventet på i flere tiår, og det hjalp ikke at myndighetene åpenbart dekket over noe, selv om dette bare var sine egne feilgrep. Siden fulgte jo den, hva skal man si, “eksperimentelle krigføringen” mot Afghanistan og Irak, som heller ikke forbedret tillitsforholdet mellom de amerikanske myndighetene og den generelle befolkningen. Og nå har de Donald Trump. Halleluja.
I mellomtiden har nettet festet sitt grep rundt menneskeheten. Covid kom nesten eksakt hundre år etter spanskesyken, som foregikk i et helt annet medieunivers. Det var ikke engang vanlig å ha radio i 1917-18. Folk fikk typisk nyhetene sine gjennom å snakke med hverandre. Spanskesyken ville ikke engang ha fått dette navnet hvis det ikke var for at de første rapportene kom gjennom spansk nyhetsdekning, fordi de hadde ikke sensur på den tiden, i motsetning til franske, tyske, britiske og andre. Vi vet nå at det var amerikanske soldater som brakte med seg denne særlig ondartede mutasjonen av influensavirus til Europa, hvor jævelskapen spredte seg tildels ukontrollert gjennom allerede krigstrette befolkninger ettersom soldatene begynte å vende hjem fra fronten. Mens spanskesyken utspilte seg i et samfunn preget av knapphet på informasjon foregikk covid under de stikk motsatte omstendigheter. Det var litt i overkant mange idioter som uttalte seg skråsikkert på gudene vet hva slags innbilt grunnlag. Noe med følelser? Jeg klarer ikke å se det for meg. Hvorfor er jeg naiv fordi jeg innrømmer at jeg ikke vet noe om disse tingene? Selvsagt prøvde jeg å følge med, men jeg er jo ingen medisinsk sakkyndig person, ut over at jeg vet når jeg har vondt et sted og den typen ting. Det var imponerende mange som dannet “meninger” rundt covid og de strategiske forholdsreglene som ble tatt i startfasen. Det er vanskelig å se for seg at de plutselig ville finne på at myndighetene lyver, så jeg tror dette allerede befant seg i hodet deres. Av “årsaker” tror de at det finnes alskens hemmelige sammensvergelser av onde mennesker – i den grad de ikke tror det er “aliens” – som har alle mulige slags ondskapsfulle prosjekter gående. Jeg vet ikke. Hva er greia? Alle som er fokusert først og fremst på å “tjene penger” er jo onde. Hvem er det som ikke vet dette? Herregud. Og jeg skal liksom være den naive? Vi har jo kjent til kannibaløkonomi og “sosialt mord” i hundrevis av år — altså når folk ikke har noe imot at andre lider og dør på grunn av virksomheten deres så lenge de selv har det bra og tjener penger. Vi gjør ikke noe ulovlig.
Norges grønnteknologiske prektighet forutsetter en grad av forurensning som grenser til folkemord blant annet i Chile. Enorme naturområder ødelegges og forgiftes av gruvedrift. Denne “nykolonialismen” går på bekostning av de lokale befolkningene i fattige land, med dårlige standarder for HMS, for å si det forsiktig. Tenk på det du, der du sitter i den fine elektriske bilen din og føler deg som en av de gode. Det er en grov feilvurdering. Norge er en “dum blondine” blant alle verdens land. Ikke nødvendigvis den dummeste av dem alle, men definitivt en sånn som er mer opptatt av antrekket sitt enn av diverse politiske problemstillinger som er vanskelige å forstå. Kan ikke alle bare være venner da? Det finnes ingen grunn til å fremheve Norge som spesielt beundringsverdig innenfor miljøproblematikken. Ikke bare eksporterer vi fossile brennstoffer, vi importerer også giftig teknologi som andre må dø for at vi skal kunne ha. Elektriske kjøretøy har selvsagt ikke utslipp akkurat der og da, på grunn av bruken, men de totale kosnadene i et globalt regnskap vil nok vise seg å være vesentlig mye høyere for såkalt grønn teknologi. Hele greia er en bløff. Det virkelige problemet ligger i at vi forbruker for mye, for raskt, og med lite blikk – om noe overhodet – for de langsiktige konsekvensene av det vi driver med. Alt som teller er å tjene penger her og nå. Du vet. Et bra resultatregnskap foran den kvartalsmessige utredningen får styret til å smile og gir en fet bonus i pengepungen ved årets slutt. Da kan man investere mer og kjøpe mange fine ting. Alle er glade, bortsett fra de som blir syke og dør fordi gruvene ødelegger folks livsgrunnlag i mange mils omkrets. Trær og planter dør. Folk går og hoster blod. Men en jobb må de jo ha, slik at de kan forsørge familien og den typen ting. Vi må se mer på hest enn på elektrisk kjøretøy hvis vi virkelig ønsker å gjøre det miljømessig korrekt. Dessuten må alt strømforbruk dramatisk ned i Norge – ihvertfall halveres – og forsåvidt resten av verden også. 70-80% av befolkningen må jobbe med “noe innefor landbruket” i svært nær fremtid. Vi har ikke mye tid på oss før matvareprisene går gjennom taket for alvor ute på det internasjonale råvaremarkedet. “Importmodellen” vil ikke kunne fremføres særlig lenge. De områdene vi importerer mat fra er sårbare for både klimaproblematikk og hard overutnyttelse av det lokale ressursgrunnlaget, særlig vann. Jeg vet ikke hvorfor folk tror at teknologi skal hjelpe oss ut av et problem som er skapt av teknologi, men det er jo ikke slik virkeligheten virker, uansett hvor bra opplegget tar seg ut i fantasien. Den svarte svanen kommer…
