Kunsten å ikke bruke ordet ikke

Semiotikk er studiet av sosialt betingede tegnsystemer og den mening de kan gi.  (Wikipedia)

Bokstaver og tall er tegn (eller “symboler”), men det er også smilefjes og trafikklys. Semiotikk – noen ganger brukes også ordet semiologi – fokuserer på det kognitive forholdet mellom selve symbolet (kalt signifikanten) og det symbolet betyr (kalt signifikatet). Dette er selvsagt ikke det eneste arbeidsområdet innenfor semiotikken, men det er det eneste vi har tenkt å fokusere på her og nå.

Problemstillingen består i at det i de fleste tilfeller ikke er noe åpenbart forhold mellom signifikanten og signifikatet. Det er for eksempel ikke noe ved ordet hest – verken i lyd eller skrift – som gjør det selvinnlysende at vi snakker om det velkjente ridedyret, dette er en kulturell konvensjon. Vi er enige om ordets betydning — og ser for de fleste formål, praktiske eller teoretiske, ikke noe poeng i å krangle om hvorvidt det finnes bedre eller mer egnede ting vi kan kalle det nevnte dyret: Ordet hest fungerer tilfredsstillende for alle. Forholdet mellom signifikanten og signifikatet er ukomplisert. Hesten har ingen hemmeligheter. Imidlertid finnes det andre ord – og “symboler” mer generelt – hvor forholdet mellom selve ordet og det ordet betyr er veldig mye løsere i fisken. Meningsinnholdet er variabelt, kanskje av politiske årsaker. I George Orwells kjente roman 1984 finner vi mye semiotisk forviklingskomedie rundt “nyspråk” og “dobbelsnakk” som noen ganger ser ut til å materialisere seg også i virkelighetens verden, ikke minst i form av diverse diskusjoner på nettet.

Selve språkets mening henger på konvensjoner, som er foranderlige over tid. Vi kan selvsagt ergre oss over hvordan for eksempel et ord hadde en annen betydning for førti år siden, eller kanskje det ble uttalt på en litt annen måte, men hvis vi ønsker å bli forstått må vi bare tilpasse oss den konvensjonen som gjelder uten å sippe over at ting ikke er slik vi ville ha foretrukket at de skulle være. Det finnes strengt tatt ingen regler når det kommer til språket og dets betydning, særlig ikke når vi beveger oss utenfor sånt som står oppført i de offisielle ordlistene, men som likevel er i daglig, normal bruk ute blant befolkningen. Talespråk og skriftspråk er ikke det samme. De er selvsagt nesten helt like, men forskjellige konvensjoner gjelder. Mange språk – for eksempel tysk – opererer med et formelt “høyspråk” som ikke er noens egentlige dagligspråk, men det gjelder som standard for skriftspråket og i veldig formelle sammenhenger; statsseremonier og den typen ting. Eller hvis man vil være posh så kan man venne seg til å bruke høyspråket i dagligtalen, noe som for Norges vedkommende ville medføre at man hørtes ut som en fjernsynskommentator fra 50-tallet, la oss si “Filmavisen”, men folk gjør jo sånt. Vi har “korrekt bokmål” som ingen snakker og vi har “korrekt nynorsk” som heller ingen snakker. Og så har vi folk som ønsker å være korrekte.

Min egen politiske bevissthet ble født på 70-tallet – med dagens språklige konvensjoner kan vi si at jeg ble woke i året 1977 – som på mange måter var en litt annen tid enn den vi lever i nå. For eksempel kan jeg huske at man kalte det “politisk korrekt” når noen stemte i tråd med gjeldende partilinje, men mot sin egen – offentlig velkjente – private posisjon i saken. Folk ble veldig skuffet når sånt hendte. Noen ganger skrev de til og med om det i avisen. Nå blir man sant fordyde meg kalt “politisk korrekt” bare fordi man prøver å ikke være en kødd. Verden har ikke blitt klokere, bare eldre. Vi kan si at propaganda er et redskap folk bruker for å tåkelegge forholdet mellom signifikanten og signifikatet, blant annet gjennom å jobbe inn “alternative betydninger” av ord og begreper. Det er for eksempel hensiktsmessig for visse politiske interesser at når man sier ordet “markedsregulering” så ser folk for seg nazistenes gasskammere. Dette har de mer eller mindre lyktes med i USA. Vi kan kalle det svart magi når sånt skjer – trollmannen kontrollerer sine zombier ved hjelp av kodeord – men vi kan også kalle det endringer i konvensjonene. Spiller det noen rolle hva vi kaller ting? På 80-tallet fantes en snakkis som ble kalt “haukerefleksen”. Det handler angivelig om hvordan kyllinger – og fugleunger generelt – reagerer instinktivt med å “trykke” mot bakken og holde seg ubevegelige når man plutselig skygger for lyset over dem. Dette skal visstnok være en medfødt egenskap som handler om haukens (og andre rovdyrs) plass i disse fuglenes evolusjonsprosess. Uansett, dette handler ikke om fugler men om mennesker. Folk reagerer jo med angstskrik når man viser dem et hakekors, men de legger ikke merke til vanlig hverdagsfascisme. Dette er en “semiotisk haukerefleks” som imidlertid ikke handler om medfødte instinkter, men om trening. Hvis man reiser litt i Asia vil man legge merke til hakekors både her og der, det samme vil man finne i historiens arkiver, men for Europas vedkommende er saken at hvis man har tenkt å huske nazistene så går det ikke an å ta fra dem hakekorset for å resirkulere det til annen bruk. Det er nødt til å bety det det betyr. Noen “rehabilitering” er ikke mulig.

Nå er jo signifikanten og signifikatet i forhold til ordet “nazisme” veldig bundet opp i begrepet industrielt folkemord, som i praksis betyr å ta livet av så mange som mulig så raskt som mulig, med de midler man har for hånden, under mottoet “drep alle sammen så vil Gud selv ta til seg de han vil ha” — som ifølge konvensjonen er noe Dominic Guzman uttalte under albigenserkorstoget som begynte i juli måned år 1209 og varte i tyve år. Vi kjenner ikke noe eksakt tall for hvor mange som ble drept den gangen, men ting var tildels veldig ute av kontroll så vi kan i det minste si at det var “veldig mange”, kanskje det bikket en million i løpet av hele perioden. Senere har det vært mye mer. Det finnes alle mulige slags tradisjoner for “særlig flid med drapshandlinger” men det var liksom noe spesielt med nazistene. Vi regner dem som klassens flinkeste sånn sett. Faktisk har vi så høye forventninger til dem at vi ikke riktig klarer å akseptere at noen kan være nazist med mindre de stiller med hakekors, ridestøvler og seriemorderens sosialt elegante omgangsformer. Vi “glemmer” at 99% av alle nazister var det vi ofte kaller helt normale mennesker. De som faktisk gjorde alle de tingene vi nå i dag skyver inn i signifikatet “nazist” var bare en håndfull individer mens de som “bare” støttet det politiske komplekset som åpnet opp for denne galskapen var – og er – millioner. Kan det skje igjen? Dette har vært spørsmålet helt siden år 1945. De første allierte styrkene som rykket inn i territoriene som hadde konsetrasjonsleire trodde jo ikke sine egne øyne. Videre fremrykning brakte dem i nærkontakt med ruinene av en fullstendig alternativ virkelighetsoppfatning. Mye av det de så var ikke til å begripe. Kunne alt dette virkelig spores tilbake til bare èn manns forrykte fantasiliv? Og så var resten bare opportunisme? Det ville vært mest bekvemt for alle hvis det var slik, så da sier vi det sånn. Vi vet hvem gjerningsmannen var. Han het Adolf.

 

 

Bruker ikke "sosiale media". Har ingen interesse for "sosiale media".
Posts created 1030

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Related Posts

Begin typing your search term above and press enter to search. Press ESC to cancel.

Back To Top