APECALYPSO

Etter alt røret med Nixon og Watergate var det mye harme i USA. Dette manifesterte seg blant annet i “Loven om oppbevaring av presidentens dokumenter” av 1978, som en direkte reaksjon på at Gerald Ford gjorde en hestehandel med Nixon med hensyn til hva som skulle skje med diverse mer eller mindre kompromitterende materiale (særlig visse lydbånd) som lå igjen etter det skandaliserte presidentskapet og som den gangen (og enda mer i dag) ble ansett for å ha historisk interesse for nasjonen og som derfor burde plasseres i riksarkivet. Det antas at det er denne loven som ble lagt til grunn da FBI gjennomførte en husransakelse hos Donald Trump sent i går kveld, som ikke uten ironi også var den samme datoen som Nixons fratredelsestale på fjernsyn i 1974. Det som konkret har skjedd er at Trump er mistenkt for å ha forbrutt seg mot loven fra 1978 derved at han har borttatt et ukjent antall presidentale dokumenter som formelt sett tilhører riksarkivet idet han forlot Det hvite hus etter at tiden hans var forbi. Tidligere i år ble det forhandlet om saken og riksarkivet hentet “et billass” med dokumenter men Trump nektet å utlevere alt, så nå har justisdepartementet åpenbart bestemt seg for at det er på tide å finne frem jernhanskene.

I mellomtiden går det nærmest et orgasmisk stønn gjennom den enorme mengden mennesker som ikke kan fordra Donald Trump, inkludert undertegnede. Rett skal være rett. Min personlige oppfatning om mannen er at han er en 24 karats drittsekk som ikke burde tildeles noen form for ansvar, særlig ikke på noe politisk nivå høyere enn det å selge pølser på et lokalt valgmøte. (De som har sansen for Otto von Bismarck vil se dette som en dobbeltbetydning, men det er ikke slik ment.) Det er på høy tid at “noen gjør noe” i forhold til den kriminelle konspirasjonen Trump rasket sammen og kalte en regjering. Dersom ikke all galskapen får alvorlige konsekvenser for alle de innblandede på alle nivåer så kommer det til å skje igjen. Og igjen. Helt til de lærer. Problemet de har i USA er den samme gamle infeksjonen av reinspikka fascisme, bare at i løpet av Trumps presidentperiode har det gått koldbrann i faenskapet. Det neste som eventuelt står på planen er å avvikle det amerikanske demokratiet til fordel for “utnevnelser” på delstatsnivå, basert i hva man “liker”, uten hensyn til hva velgerne ønsker. For tiden blir det i store deler av det amerikanske samfunnet betraktet som helt legitimt å identifisere seg som “kristen nasjonalist” eller til og med “hvit angelsakser” og omfavne smitt og smule av nazismens ideologi slik den var på 1930-tallet i Tyskland. Bortsett fra dette med jødene, vel å merke. Man bruker i dag det mer generiske ordet “innvandrere”, men ellers er det same shit, new wrapping som de sier på engelsk. Lyspunktet i denne dystre affæren er at amerikansk nazisme manifesterte seg som fullmoden kvise under ledelse av en inkompetent fjott … selv om det er vanskelig å se at det kunne ha skjedd på noen annen måte. Kompetente mennesker blir ikke nazister.

Annonsørinnhold

Julekalenderne mannfolk ønsker seg i år

Jeg hadde noen spørsmål rundt både behandlingen av urbefolkningen og slavene (samt deres etterkommere) i USA på det innenrikspolitiske plan, med tillegg av en heller bekymringsverdig tendens til å omfavne fascistiske diktaturer i utenrikspolitikken, men jeg så ikke for meg at nazisme skulle komme frem i dagslyset som aktuelt politisk veivalg der borte. Ihvertfall ikke før jeg leste boken Ominous Parallels fra 1982, skrevet av Leonard Peikoff. Han var personlig assistent til og lærling av Ayn Rand, så vi snakker mildt sagt ikke om noen venstreorientert forfatter her. Om boka er det å si at jeg er (eller “var”, for det er lenge siden) uenig i både premiss og konklusjon, men den representerte allikevel en impuls, en tanke, eller et synspunkt som inntil da var noe fremmed for meg. Imidlertid har jeg aldri vært spesielt interessert i USA, siden jeg er hva man kanskje best kan beskrive som er klassisk pan-europèisk idealist av Herder/Goethe/Schiller-skolen. Amerika er noe vulgært som ikke fortjener å bli tatt alvorlig, annet enn slik man ville ta en emosjonelt ustabil tenåring med maskingevær alvorlig: Så lenge han prater er det mindre sannsynlig at han vil begynne å skyte. Men man holder ikke praten i gang fordi det han sier er interessant, det handler om å få ned sannsynligheten for at noen skal bli skadd eller drept. Riktig fokus er halve jobben når man skal utarbeide en strategi som passer til situasjonen. Resten handler om å tilpasse seg den fortløpende dynamikk.

Nå er jo arbeidet til Peikoff førti år gammelt og i mellomtiden har mye skjedd. Min egen interesse for høyreradikale bevegelser i USA har gått litt opp og ned, alt ettersom til hvilken grad jeg har kunnet observere tankemateriale derfra i Norge (vi har våre egne pappenheimere i denne kategorien av politiske bevegelser) og også litt i forhold til de aktuelle begivenheter alle kjenner, som Ruby Ridge, Waco, Oklahoma og så videre. Det må igjen understrekes at det amerikanske samfunnet er like forskjellig som det norske som for eksempel Kina eller Brasil. Imidlertid finnes det en “falsk familiaritet” som særlig er blitt opparbeidet på kultursektoren via filmer, musikk og annet. Folk synes de kjenner USA selv om de aldri har vært der. De fleste i Norge snakker engelsk ganske bra og vi skal bare to-tre generasjoner tilbake i tid før det å utvandre til USA var noe folk gjorde, på en selvfølgelig måte, med den konsekvens at nesten alle i Norge har slektninger der borte. Men USA ligner ikke Norge noe mer (eller mindre) enn hva Uzbekistan gjør: Det finnes folk der og de ser ut omtrent som oss men de tenker helt annerledes. De har for eksempel ingen politisk venstreside i USA. Demokratene er en slags mellomting av Arbeiderpartiet (et konservativt parti) og Høyre, mens “de andre”, altså Republikanerne, ikke ligner noe vi har i Norge. Fremskrittspartiet er riktignok en fascistisk bevegelse – for en historisk referanse se Terje Emberland, “Da fascismen kom til Norge”, Dreyer forlag 2015 – men uansett hvor amerikanske de prøver å være klarer de ikke å gjemme den norske rompa si. Nihilismen deres ligner imidlertid den til Republikanerne, som for eksempel når Sylvi Listhaug uttaler at Norge bør bygge flere gasskraftverk. Jeg tror ikke dette er et oppriktig ønske, men hun sier det hun må si for å vinne stemmene til dette spesifikke segmentet av innavlede fjøsnisser.

For å forstå et samfunn må man bruke statistisk verktøy. Det finnes mange som måler ting i forhold til seg selv og sine egne tanker og følelser men dette er ikke forståelse, det er projeksjon. Uansett hvor mange du kjenner som er enige med deg så sier ikke dette noe som helst om Norge. Eller USA, for den saks skyld. Imidlertid er dette helt standard prosedyre for idioter. De starter med det de “føler” og så jobber de seg frem til en konsensus (jeg hater Noam Chomsky, men akkurat her hadde han rett) og antar at dette er “virkeligheten”. Det er mange som mener det samme som meg. I enhver realistisk politisk forstand er “folkebevegelser” noe man både kan og bør ignorere. Det finnes ikke noe sånt som “folket”. De eneste som i fullt alvor snakker om folkets vilje og denslags er nazistene. Det lyder i utgangspunktet ganske bra når man snakker om demokratiet på denne måten … men hvem fanden vet hva “folket” vil? Føreren? Det å drifte en statsadministrasjon – med alle sine hjul og stempler – betinger at man tenker i både lange og helhetlige perspektiver på en måte som er hundre prosent håpløs hvis man driver med forretninger. Folkeavstemninger er i utgangspunktet ikke hjelpsomt. Et departement er ikke noe allmøte i det anarkistiske klubbhuset, det er et offentlig foretak som krever både fagmessig dyktighet og sosial kompetanse. Selv kjenner jeg mange som jeg liker å vanke sammen med men ingen som jeg ville likt å ha som minister for noe departement, langt mindre i selve statsministerjobben. Hva meg selv angår så er det i alles beste interesse at jeg holder meg langt unna denslags. Det finnes (åpenbart) personlighetstyper som fungerer godt innenfor det offentlige men jeg er ikke en av dem. Jeg er alt for ustabil og “kreativ”. De partiene som eventuelt ville hatt en som meg i opplegget sitt er ikke et parti jeg ville stemt på. 

1972 var et av mange herrens år som kom og gikk. Norge sa Nei til EF og etter at det ble klart at dette var resultatet var det både lykketårer og tungetale blant de med såkalt nasjonalt sinnelag. Selv var jeg bare ni år den gangen, men gammel nok til å huske at det var tildels hurlumhei på drapstrusselnivå i løpet av månedene som ledet frem mot folkeavstemmingen. De respektive sidene var ikke begeistrede for hverandre og viste liten forståelse for det motsatte synspunkt. Folk gikk rundt med jakkemerker som sa enten NEI eller JA … og stort mer svart eller hvitt blir det ikke i politikken. Folk mistet gamle venner og familier ble splittet. Alle mente åpenbart blodig alvor.

Selve det originale jakkemerket fra 1972 som sa bare NEI fikk interessant nok en liten renessanse under den såkalte pønkerrevolusjonen som begynte i 1977 og som noen vil si fortsatt pågår. På slutten av 70-tallet var det jakkemerket noe av det kuleste man kunne eie fordi det oppsummerte hele pønkerfilosofien med bare tre bokstaver. Uansett hva du spør meg om så er svaret nei. Faktisk er det rimelig å si at hele moteuttrykket som var vanlig blant pønkere på 70- og 80-tallet gikk inn for å signalisere motvilje, om ikke direkte fiendtlighet. Siden gikk det mange år og per i dag er tilhører den første bølgen av norske pønkere den eldste yrkesaktive generasjonen vi har. Sic transit gloria mundi. Ordet NEI er fortsatt det ultimate kravet om frihet. Men det også fortsatt det eneste politiske prinsipp som aldri er noen aktuell strategi. Noe må man uansett gjøre.

Annonsørinnhold

Julekalenderne mannfolk ønsker seg i år

Det hele og fulle navnet på Nei-bevegelsen i 1972 var Nei til EEC og Dyrtid hvor ordet “dyrtid” var noe de hadde vekket opp fra de døde for anledningen. Det regnes ikke som verken et statsvitenskapelig, juridisk, økonomisk eller filosofisk fagmessig begrep, men det har en semantisk sjokkeffekt som gjør det politisk nyttig. Wikipedia definerer det slik: Dyrtid er en økonomisk situasjon der etterspørselen etter viktige varer er større enn tilgangen, slik at prisene stiger uvanlig mye. Argumentet var at medlemsskap i EF (som det het den gangen) ville undergrave den norske statsøkonomien og gjøre oss til en vasallstat for stormaktene nede på kontinentet. Femti år senere er realiteten at vi nå har en status i EU som man i MC-klubber ville kalle prospekt. Ikke medlem, men med nesten alle de samme rettigheter som medlemmene. Bare ikke noen myndighet.

Slik ordet blir definert har hele 2022 så langt vært dyrtid og det ser ikke lyst ut foran høsten heller. Dette skyldes mange omstendigheter vi ikke kan kontrollere, men også noen vi kan kontrollere gjennom strukturelle tiltak på politisk nivå. Det ser ikke bra ut når prisene på energimarkedet stiger i en radikal grad samtidig som energiselskapene tar ut rekordfortjeneste. Riktignok finnes det tilfeldige sammentreff men dette er ikke et av dem. Det er bra at staten går inn og demper det økonomiske sjokket dette medfører for forbrukerne men det er mindre bra at dette skjer gjennom subsidier. Selskapene får uansett forbrukernes penger bare at nå tar de omveien gjennom skatteseddelen. Vi har i praksis akkurat det de sa aldri skulle skje da strømforsyningen ble privatisert. Men nå har det altså skjedd. Vi har blitt rundlurt. Hvem hadde trodd at det kom til å skje?

Det man må ha i mente når man ser på den politiske problematikken rundt offentlig og privat sektor er hva slags tidshorisont man forholder seg til. Det er best at det offentlige tar seg av slike ting som eksisterer i et “evig” perspektiv, mens det er på alle måter best at private næringsinteresser styrer alt slikt som går ut på holdbarhetsdato i løpet av kort tid. Kvartalsregnskapene spiller mindre rolle i et offentlig foretak som er ment å bestå like lenge som selve nasjonalstaten består, men de betyr mye for de som først og fremst er ute etter å tjene penger. Profittmotivet er et etisk upassende element å trekke inn i for eksempel helsevesenet. Det er best slik som det er nå, når staten har mest å tjene (det vil si spare) på at befolkningen er frisk og i god form. Hvis en helsetjeneste er privateid kan man reise spørsmål rundt motivet for å anbefale en dyr behandlingsform, men når helsevesenet er offentlig styrt er det åpenbart ingen som har noe å tjene på slikt. Alt man gjør er uansett en netto kostnad. Kirurgen har ikke noe å tjene på flere kostbare prosedyrer. Sykepleieren blir ikke rikere av å ha flere pasienter. Det har ikke ved noe tidspunkt i menneskehetens historie forekommet at en tjeneste har blitt bedre av å legges i private hender. Det eneste argumentet de har er “billigere” men dette eldes som melk i de fleste tilfeller. Dyrere og dårligere er nesten kjedsommelig forutsigbart.

På nettet flakser alle slags spådommer rundt som skadeskutte kråker. En ny og spennende folkesykdom er paranoide vrangforestillinger, som i prinsippet er en naturlig konsekvens av at skoleverket ikke gir folk noen trening i kritisk tenkning. Vi behøver et vaksineprogram mot kørka idèer. Det er ingen skam å være uvitende, for man kan alltids lese seg opp på et tema, men det er skammelig å ikke forstå at man er uvitende. Men mest skammelig av alt er det å fremheve sin egen dustestatus som om dette er noe beundringsverdig. Den virkelige verden har en lei tendens til å ikke bry seg om hva vi føler om det ene eller det andre. De som ikke har oppdaget dette kan etter min mening ikke beskrives som voksne og ansvarlige mennesker. Det er barnslig å sutre over ting man uansett ikke kan gjøre noe med mens man ignorerer slikt man faktisk kan påvirke. Som vanlig norsk gjennomsnittsperson bør man engasjere seg i lokale forhold og stemme ved alle valg. Det er alt. Mer kan ingen forvente av noen. Om man ønsker ytterligere engasjement kan man eventuelt melde seg inn i et politisk parti og begynne å gå på møter og delta i debatter, hva vet jeg. Jeg er bare en filosof. For meg ligner det politiske miljøet på gjørmebryting i fylla, la oss si en Roskildefestival med mye regn. Fysjamei. Jeg liker en mer “pyntet” stil, eller i det minste opplegg hvor ikke alle er nødt til å bli skitne underveis. 

Vi behøver mer kontekst. Å bare si “jeg er sjaman” er som å si “jeg er sjef”. Ordet har en relasjonell betydning. På samme måte som man er sjef for noe eller noen er man sjaman for noe eller noen. Det er ikke en identitet, det er en jobb. Eller skal vi kanskje si en “posisjon” som man kan ha i forhold til en gruppe mennesker som anerkjenner, mer eller mindre frivillig, at man har denne posisjonen. Ordet kommer fra den altaiske språkgruppen i Sibir og betyr “vismann”. Eller for å si det på en annen måte: Din sjaman er den personen i din sosiale sirkel du tenker på som “den det er smartest å henvende seg til med spørsmål som krever særlig visdom og innsikt”. 

De fleste fornuftige mennesker er – med god grunn – skeptiske til den typen som har tenkt seg frem til at det foregår noe “sjamanistisk” med dem. Som regel er dette lite mer enn harmløst fjolleri og selvbedrag av det “religiøse” slaget, men noen ganger er det en jobb for psykiatrien. Andre ganger er det svindel. Et opplegg for å skille folk fra pengene sine og flytte dem over i sjamanens lomme. Vi kan godt si at dette er et trylleknep for de fleste skjønner omtrent like mye etterpå som de gjorde til å begynne med men de føler at noe magisk har skjedd. De sier at det å jobbe som lege handler tyve prosent om biologi og åtti prosent om rollespill. Det samme er tilfelle for jobben som sjaman, bortsett fra det med biologien. I begge tilfelle er det sant at så lenge folk tror at det har skjedd noe som vil føre dem til helberedelse så er mer enn halve jobben gjort. Med mindre vi snakker om alvorlig sykdom.

Annonsørinnhold

Kun for voksne: Julekalenderne som gir et ekstra piff i forholdet🔥

Den funksjonen sjamanen hadde i førmoderne samfunn er i våre dager dekonstruert og fordelt ut over et utvalg andre yrker. Lege, psykolog, fysioterapeut, sosionom, advokat, kostholdsrådgiver, personlig trener, motivasjonskonsulent … alt og alle som har noen slags rådgivende og støttende funksjon i forhold til diverse livsproblemer. Dette er et stort og evigvarende marked. Det finnes uansett tid og sted forøvrig ikke noe folk er mer opptatt av enn hva de kan og bør gjøre for å forbedre situasjonen sin. Enten de har reelle problemer eller ikke. Alle denne verdens svindlere og bløffmakere har til enhver tid vært veldig klar over dette. Alle vet at mennesker er dumme dyr som vil tro på hva som helst så lenge det får dem til å føle seg bedre der og da. Imidlertid er det ikke alle som har mage til å utnytte situasjonen, selv om folk nærmest tigger om å bli rundlurt. Problemet er ikke Kosmo Kaksilainen som kallevaller rundt i skogen med en tamburin, noen reinsdyrhorn og greier, det er selvhjelpsguruer på nett og ellers som med psykopatisk selvsikkerhet tilbyr livsråd i bytte mot så mye som de klarer å tyne ut av deg, til helvete med alle andre hensyn.

At gode råd er dyre betyr ikke automatisk at dyre råd er gode. Man får det man betaler for er noe folk typisk sier når noen har kjøpt noe billig dritt som går fort istykker, men mange kan bevitne at i den grad de overhodet fikk noe som helst så var det definitivt ikke det de betalte for. Eller trodde de betalte for. “Misvisende markedsføring” er ekte vare som det går an å jobbe juridisk med, men hvis problemet er at du ikke leste nøye nok gjennom kontrakten før du signerte den så er det ikke mye retten kan hjelpe deg med. Det er ikke forbudt å forlange grove overpriser for de “tjenestene” man tilbyr, så lenge man ikke har bløffet om sakens natur, men det er forbudt å nekte å betale den prisen du godtok etter at tjenesten er levert i henhold til kontrakt. Du kan naturligvis forhandle om redusert pris men du har ingen god posisjon hvis selgeren har oppfylt sin del av avtalen og saken nå henger på at du ikke vil oppfylle din del. De som opererer innenfor gråsonen mellom det moralsk forkastelige og det juridisk straffbare er som regel svært nøye med å ikke trå over den kriminelle streken. Det er jo dette de lever av. Det å utnytte andres uvitenhet, uerfarenhet, godtroende naivitet og håp har i alle år vært det daglige brød innenfor forretningslivet generelt og selvhjelpsbransjen spesielt. Det synes åpenbart at det eneste som er helt fette sikkert hvis man har bestilt plass på et seminar om “hvordan bli rik med kryptovaluta” er at man ikke kommer til å bli rik med kryptovaluta. Eller med noe som helst annet, for den saks skyld. De som blir rike blir det fordi de jobber døgnet rundt og aldri bruker penger, aller minst på kurs om magiske tryllepenger som skal komme til de som “tenker korrekt”.

Man hører noen ganger folk si at vi lever i en postindustriell tidsalder. Ting er ikke som de var. Tjenesteøkonomien har vokst seg større enn industrien og sysselsetter nå et overveldende flertall av alle som står i jobb. Hva skal man tenke om dette? Vel, vi kan begynne med å si at man må være idiot for å tro at dette er bra. Det har alltid eksistert en tjenesteøkonomi, bare at tidligere var den uformell. Nå er den monetisert. Det har gått penger i såret. Det betyr i praksis at det finnes flere “gode jobber” i samfunnet. (Grovt sett går skillelinjen mellom om det virker mest fornuftig å dusje før eller etter arbeidsdagen.) Færre enn noensinne behøver å bli skitne og slitne på grunn av det de gjør. Flere enn noensinne tilbringer sin arbeidsdag i et luftkondisjonert kontorlandskap.

En jeg kjenner synes det er provoserende at folk kan leve av å spille fotball i en verden hvor bare èn prosent av menneskeheten kontrollerer mer enn halvparten av alt vi kaller verdier. Selv griner jeg på nesa av at det finnes “kraftmarkedsanalytikere”. Hvor får de pengene sine fra? De kaller det tjenester men det korrekte ordet er parasittvirksomhet. Tjenesteøkonomien kalles også tredjenæringen, hvor de to første er henholdsvis jord- og skogbruk (inkludert fiskerier og øvrig “havbruk”) som det primære og industridrift, bygg og håndverk som det sekundære. Sysselsettingen innenfor første- og andrenæringen var naturligvis vesentlig mye større før alt ble mekanisert, automatisert og rasjonalisert ned til hva det er i dag. Arbeidsledighet var ikke noe tema før det var mulig å “spare arbeid” ved å mekanisere og automatisere driften innenfor landbruk og industri. I den grad det fantes noen tredjenæring i for eksempel middelanderen så bestod denne av adelsstanden og deres hustjenere.

Annonsørinnhold

Bli festens midtpunkt: Her er årets lekreste festkjoler

Steinalderen tok ikke slutt fordi de slapp opp for stein, som man sier. Det som skjedde var at folk begynte å tenke annerledes. Modernismen som kulturelt fenomen opphørte ikke fordi “det moderne” forsvant fra verden men fordi vi mistet fremtidsoptimismen i løpet av det tyvende århundre. Postmodernismen er kynisk og tildels misantropisk men likefullt moderne, kanskje i enda større grad enn noensinne. Hypermoderne og transhumanistisk er nærliggendse begreper, men teknologien inngir bare noen få og ganske spesielle typer en følelse av optimisme. De fleste har mer en litt urolig følelse av at dette bærer helt galt avsted. De kloke bekymrer seg for klimaproblemene mens de noe mindre kloke henfaller til paranoide vrangforestillinger rundt “ny verdensorden” og hva vet jeg. Hva som uansett er tindrende krystallklart er at menneskeheten som art befinner seg på, eller svært nær, et bristepunkt. 

Hvis man på 80-tallet hadde kunnet peke på en skyskraper inne i et bysentrum og si at der på stedet oppbevarer de personopplysninger om alle som de samler inn gjennom overvåkning av alt vi sier og gjør … så ville det ikke vært noen ende på hva slags dystopisk spekulasjon det ville blitt, men slik er jo Facebook og Google. Nesten alle går rundt med en telefon som er permanent oppkoblet til nettet. Mer enn halvparten av verdens befolkning bor i urbane strøk og jobber innenfor tredjenæringen. En av de tidligste filosofene som definerte postmodernismen som begrep mente at vi i det store og hele har mistet grepet på virkeligheten. (Teknisk sett er mye av det vi kaller postmodernisme egentlig poststrukturalisme men la oss ikke være pedantiske.) Sett i forhold til “mennesket mot naturen” er dette utvilsomt riktig siden de fleste ville måtte streve fælt for å tilpasse seg en “vill” livsstil som jeger-samler og sikkert enda mer for å overleve på selvbergingsjordbruk. Det postmoderne mennesket tilegner seg ikke typisk et sett med praktiske ferdigheter med tanke på å løse et variert sett med praktiske problemer som oppstår, de spesialiserer seg innenfor tjenestesektoren slik at de for eksempel kan jobbe som kraftmarledsanalytiker innenfor et investeringsselskap. Slik har verden blitt. Hva blir det neste? Den som lever får se.

Det er ikke sikkert at man har en radiostemme bare fordi man har et radiofjes. Uansett hvordan det der blir er det vi kaller en forfatterstemme noe som ikke i utgangspunktet har lyd. Naturligvis er høytlesning av skrivestykker noe man kan gjøre, men det lyden man i så fall hører er ikke lyden av forfatteren men lyden av den som leser. En logisk sekvens av alfanumeriske symboler nedtegnet på papir (eller andre media) befinner seg i utgangspunktet ikke i den delen av universet som er fylt med lyd.

Skrivning og lesning tilhører “det åndelige rom” – nousfæren – sammen med tenkning og diverse annen cerebral materie. De sanseinntrykkene vi får fra for eksempel dans, musikk og billedkunst henvender seg til andre deler av kroppen mens det som beveger seg gjennom nousfæren må tilføres mening før det ankommer følelseslivet på samme måte. Forfatterstemmen er ikke strengt tatt noen “stemme” i den forstand, snarere hva man innenfor visse deler av psykologien kaller en gestalt. Altså et spøkelse om du vil. Noe formløst som oppstår i hodet som en funksjon av kodene.

Annonsørinnhold

Julekalenderne mannfolk ønsker seg i år

Gjennom lang tid – mange tusen år – har menneskeheten hatt en tendens til å fetisjere “det som står skrevet” og betrakte det gjennom et magisk eller parareligløst prisme. Vi mennesker har et overtroisk forhold til tekst. Av denne grunn har vi fått blant annet hellige bøker, tabuord og dokumentkulten. Når noe er dokumentert regnes det som mer sant enn hvis det bare eksisterer på uformelt vis. Det står skrevet. Dette er en pussig form for paranoid vrangforestilling … men det er så alminnelig at vi banker tre ganger i bordet og kaller det vår virkelighet. Filosofer har inntil det kjedsommelige påpekt at vi kan ikke kjenne virkeligheten på noe direkte vis, vi er på godt og vondt prisgitt denne tåkedotten vi kaller menneskesinnet. Vi tolker det vi observerer med sansene og sammenligner det med alt vi allerede har i databanken vår slik at vi kan plassere det i en kontekst. Slik henger det sammen. 

Kan vi ikke umiddelbart kontekstualisere en observasjon så kan vi i det minste sjekke ut “det som står skrevet” og på slikt vis danne oss et bilde av sammenhengen. Hånden er hva vi bruker til å gripe og holde fast et hammerskaft og på likt vis er forstanden hva vi bruker til å be-gripe og fast-holde ymse konsepter. Uansett skal det både hamres og jamres. Vi mennesker er kranglete og stupide aper som elsker angrepsvåpen av alle slag, enten det er eksplosive konsepter eller maskingevær. Alt er nyttig i den grad det tjener til å holde stillingen overfor den fienden som beleirer oss, slik at det som til slutt beseirer oss ihvertfall ikke skal være det vi ikke har prøvd. Og sånn går dagene.

I løpet av min karrière som håndverker – skal vi si fri og uavhengig murer – har jeg sett større variasjon i lunsjrom enn i typiske diskusjonstema på lunsjrommet. Det finnes uten tvil en “håndverkerkultur” som dikterer valg av tema og ikke-tema. Du kan jo selv regne ut hva som er mest sannsynlig: Korrekt bruk av motorsag eller kjønnsrollenes relevans i samfunnslivet? De som driver med praktisk arbeid vil instinktivt søke å vurdere alle saker ut fra deres praktiske aspekter. Derfor vil man på en praktisk måte avvise relevansen i å diskutere kjønnsrollenes relevans når det foreliggende problemet handler om å få noe gjort. Det finnes jobbproblemer og det finnes fritidsproblemer. Ikke bland de to. Bortsett fra enkelte episoder basert i “dårlige sosiale antenner” har det egentlig gått ganske smertefritt å øke andelen kvinner i håndverksfagene. Det finnes sikkert noen som synes det er ukvinnelig å jobbe som tømrer, anleggsgartner eller rørlegger, men selv de vil innrømme at det som virkelig teller er fagkompetanse.

Så … når og hvorfor er det relevant å blande kjønn og kjønnsroller inn i noe?

Annonsørinnhold

Julekalenderne mannfolk ønsker seg i år

Jeg kan vagt huske at Jens Stoltenberg var innblandet i noe som handlet om menn og mannsroller en gang på 80-tallet. Jeg antar det er sånn man bygger opp en politisk karrière. Den gangen, og til en viss grad ennå, ble “mannsrollen” definert som en dialektisk motspiller til den nye kvinnerollen i et slags idealismens kabukiteater hvor det poetiske objekt var kunsten å omgås hverandre på en ikke seksualiserende måte. Vi som tilhørte, hva skal man si, den alternative kulturen gjorde narr av narrespillet hos borgerstanden (politikere tilhører alltid borgerstanden, uansett hvor de kom fra) siden det virker åpenbart at løsningen er å skifte tema. Når du snakker til en kvinne om “kvinnerollen” må hun nødvendigvis svare som kvinne, men hvis du heller snakker til henne som fagperson om fagrelaterte problemer har vi beveget oss videre i forhold til selve kjønnrolledebattens hensikt. Ne c’est pas? Det skal i utgangspunktet ikke spille noen rolle om du er han eller hun eller hen når saken handler om hvordan man skal få gjort en praktisk oppgave. Selv forstår jeg mindre om hva det vil si å være “mann” nå som jeg mangler bare noen måneder på å fylle seksti år enn hva jeg trodde jeg visste da jeg var tyve. Heldigvis synes jeg samtidig at det er svært mye mindre viktig nå enn den gangen. Det er ikke maskulint å bekymre seg for om man er maskulin nok. Og hva som er feminint (nok) er rett og slett ikke mitt problem.

Hvilket bringer oss til det berømte tredjekjønnet. De som ikke på uproblematisk vis kan defineres som mann eller kvinne. De har alltid eksistert og de kommer alltid til å eksistere, for naturen er veldig omtrentlig når den deler ut egenskaper til de som fødes inn i vår verden. Han var omtrent en mann som gjorde mange omtrent smarte valg i livet. Otto Weininger var den første forfatter jeg leste (“Kjønn og karakter”) som formulerte dette på en vettug måte ved å påpeke at det finnes både menn som er feminine og kvinner som er maskuline til en slik grad at den todelte og “dialektiske” kjønnsrollemodellen egentlig er absurd. Senere syntes jeg Camille Paglia hadde mange interessante tanker i forhold til individ, kjønnsroller og samfunn. Uansett, det hendte en gang i tiden at jeg satt ved et lunsjbord sammen med en som var lett bestyrtet over hvordan det ofte var umulig å se at en transkjønnet kvinne “egentlig er en mann” (det handlet spesifikt om noen ladyboys som han hadde møtt i Thailand) og en annen, mer verdensvant type, som smilte og humret mens han forklarte hvordan man kan se på hender, adamseple, skulderbredde, det ene med det andre. Mitt bidrag til samtalen var (naturligvis) å trekke inn Freud og penisangsten … fordi den frykten en mann føler for å bli penetrert og voldtatt av en erigert penis er ikke større, annerledes eller mer verdig enn den frykten kvinner føler for det samme, ofte med vesentlig mye større saklig grunn. Mens vi snakker om Freud kan vi forresten legge til at hans vektlegging på menneskets seksualitet er ikke fordi han syntes at dette området var det viktigste av alle menneskets psykologiske snurrepiperier, men fordi det var i denne sammenheng han fant de fleste og mest alvorlige nevrosene. 

På engelsk skiller man mellom det homoseksuelle og det homososiale, men det ordet folk ofte bruker om de homofile er “gay”. Det norske ordet homofili danner egentlig en sematisk flaskekork på dette meningsområdet siden alt som begynner med “homo” på norsk umiddelbart får de seksuelt nevrotiske til å fnise, om ikke gå direkte inn i en slags kataton tilstand på argumentsfronten. Hvorfor heter det Homo sapiens når de fleste er hetero? De homososiale er alle de som foretrekker å ha mesteparten av sin sosiale omgang med individer av sitt eget kjønn. Det sier ikke noe om det seksuelle. Det er heller ikke fruktbart å påføre dem seksuelle motiver, men jeg antar det er mulig å finne psykologiske forklaringmodeller som handler om nevroser i forhold til kjønnslivet generelt og “det motsatte kjønn” spesielt. Allerede der blir det for komplisert for mange, at det finnes flere kjønn enn bare deres eget. Å introdusere enda flere vil bare medføre full mekanisk kræsj i hele tankeverket. Jeg tror ikke det er klokt å overvurdere folks evner til å forstå ting. Ambisjonen bør være å få dem til å godta at det finnes et uendelig antall siffer mellom tallene 0 og 1, så å si, og at det ikke er farlig på noen måte for dem å akseptere at individuelle menneskelige uttrykk har den samme endeløse karakteristikken av forskjelligartet mangfold. Hvis man har normalt bra syn bør man kunne telle fingrene på en hånd fra ti meters hold, men man må være noen slags overnaturlig falkøye for å kunne se fingeravtrykket. Allikevel vet vi at alle har forskjellige fingeravtrykk. Personligheten fungerer på det samme vis. Når og hvorfor er det relevant å blande inn kjønn og kjønnsroller? Det krever mer “nærhet” enn hva man bør ha på en gjennomsnittlig arbeidsplass. Jeg tror det på alle måter er forbudt i Norge å gjøre noens kjønn til en “greie” som man forfølger med jervens jaktiver. Alminnelig rettsfølelse i vårt samfunn tilsier at man skal la folk være i fred og passe sine egne saker. Vi holder oss på “en hånds avstand” som man sier. Vi kan telle fingrene men vi ønsker ikke å se fingeravtrykket. 

Som betydelig influenser og verdensberømt blogger med mange millioner lesere vet jeg hvor viktig det er å være forsiktig når jeg velger mine ord, så la meg så beskjedent som mulig si at de kan kaste seg på kne og kysse meg i ræva. Hvem? Alle disse nye “folkebevegelsene” som gir seg ut for å representere noe mer eller annet enn sitt eget lille tarmgasskammer av en hønsehjerne. Pass dine egne saker, du din satan.

Når det er sagt så er det sant at det finnes mange og alvorlige problemer i samfunnet som folk generelt sett bør engasjere seg i og i det minste ta stilling til det som skjer. Gi temaet litt tid og oppmerksomhet. Sette seg inn i ting. Så langt så vel – jeg tenker, altså eksisterer jeg – men så kommer det gamle problemet med kråker på loftet. Spøkelser. Gjenferd etter døde tanker som reker rundt oppi hodene til mangelfullt informerte folk av den typen som har stor kapasitet for å tro på ting og som har like mange følelser om temaet som en overtent teaterskuespiller men som er fullestendig blottet for kritikk når det kommer til både informasjonskvalitet og egen kompetanse.

Annonsørinnhold

Bli festens midtpunkt: Her er årets lekreste festkjoler

Web 3.0 og “informasjonsøkonomien” virker slik at alt er like gyldig og det eneste som teller er hvor mye oppmerksomhet greia di får. Driver du for eksempel en YouTube-kanal og hanker inn er million visninger per video som du publiserer så tilsvarer dette er inntekt på rundt femti tusen. Uansett hva du sier eller gjør. Det er ikke det viktige, den algoritmen som belønner deg måler ikke noe annet enn antall visninger (pluss at den vil stryke deg fra pengelista hvis du beveger deg inn i ømtålelige tema eller sier visse ord som er “flaggede”). Siden tilkommer andre variabler, som for eksempel hva slags demografisk gruppe du henvender deg til og hvilken kjøpestyrke de representerer. Økonomisk orienterte “investeringsvlogger” kan ta inn opptil det dobbelte av diverse prating om hobbyting som interesserer mange men som ikke representerer noen spesielt kjøpesterk gruppe. 

Opplegget fungerer slik at plattformen selger reklameplass gjennom agenturer som strømlinjeformer informasjonsplasseringen på mest mulig presis måte for å oppnå best mulig pris. Si for eksempen et videoshow om “snekring i hjemmet” som er et glimrende sted å annonsere tilbud på elektroverktøy og denslags. De som produserer innhold til plattformen får siden en andel av kaka som tenderer mot å bli større jo mer populær vedkommende blogger, vlogger eller podkaster er. Men som en generell tommelfinger kan vi si at de som har “noen hundre tusen” lesere/seere vil tjene såpass at de kan leve av det. Og slik er det for mange, enten de er knivsmeder eller bakere av kaker, en som snakker om 70-tallsmusikk eller en som analyserer “bevegelser i markedet”. Din greie er din greie. Alt plattformen bryr seg om er at du har et publikum og at det går an å selge ting til dette publikummet. Dette går til en stor grad av seg selv. Du vil bli kontaktet av de foran nevnte reklameagenter når og hvis greia di tar av såpass at den blir interessant slik sett. Slik fungerer denne forretningen.

I den grad plattformen tar noen hensyn så handler disse først og fremst om risiko for at de skal bli saksøkt av noen, så av denne årsak er det ganske vanlig at en eller flere videoer man produserer kan bli “demonetisert”, det vil si man får ingen penger for akkurat denne produksjonen, og dersom dette blir et mønster kan man oppleve at hele kanalen mister reklameinntektene sine, eventuelt at man blir stengt ned. Plattformen tar ikke hensyn til politisk meningsinnhold eller fagmessige standarder ut over hva man med vanlig sunn fornuft bør kunne forstå. Det er helt greit for dem om alt er mannskit og lite mer. Løgn er ikke forbudt. Redaksjonelle standarder og kvalitetssikring av informasjon finnes ikke. De mest hjernebedøvede konspirasjonsfantasier noen hoster opp over morgenkaffen er i utgangspunktet like gyldige som godt gjennomarbeidede produksjoner om vitenskapstemaer. Juridisk sett har tradisjonelle medieplattformer som for eksempel dagsaviser, periodiske magasiner eller radio- og fjernsynsprogrammer et redaksjonelt ansvar for det de presenterer, men slik er det ikke for de internettbaserte “sosiale medier”, der ligger redaktøransvaret hos den som produserer innhold. Selve plattformen regnes som “passiv” og ikke mer klandreverdig for hva slags innhold som skapes enn hva papirfabrikken er for det som blir skrevet på arkene. Ihvertfall var det slik omstendighetene ble fremlagt da disse lovene ble vedtatt.

Noe vi vet med sikkerhet om mennesker er at “selvmoderering” ikke fungerer. Har de lov til å si og gjøre hva som helst så er “hva som helst” hva de vil si og gjøre, bare fantasien setter grenser for hvor galt det kan bli. Noen få nettsteder har prøvd ut slik policy og de har uten unntak og umiddelbart blitt fylt opp av pedoer, nynazister og grovt kriminelle galninger av alle slag. Ytringsfrihet er et fint ideal men i praksis fungerer det ikke. Ihvertfall ikke slik de tror, disse som har så mange følelser brusende inni seg at de ikke vet hvilket ben de skal stå på. Hvor enn de snur seg ser de troll og spøkelser, farlige sammensvergelser og “mønstre”. Selv har jeg vært en aktiv bruker av internett siden midt på 90-tallet og har sett det meste. Du må lete dypt i svartnettet for å finne sånt som var helt dagligdags i 1997. På den tiden var det store spørsmålet hvordan kan man tjene penger på nettet mens i dag omsettes det milliardbeløp hvert minutt av hver dag. De største selskapene i verden eksisterte ikke engang for tyve år siden. Om Twitter er verdt fire hundre milliarder kroner virker som et dustespørsmål stilt av et barn helt til man ser at dette tallet ble lagt på bordet av selveste kong Muskedunder av det digitale trylleriket for bare noen måneder siden. I dette århudret virker det som en etablert sannhet at en ting har den verdi som noen er villig til å betale, verken mer eller mindre, og denne sannheten fremkommer i form av tingens børsnoterte verdi, som igjen er en funksjon av hvor folk tror det er smart å plassere pengene sine akkurat nå. Alle har lyst til å komme seg inn i pyramidespillet på et så tidlig tidspunkt som mulig, men som alle burde vite så er det alltid for sent når du får tilbudet, uansett hva den sleske selgeren sier (og tro meg, han vil si det han er nødt til å si for å bringe salget hele veien hjem). 

Frihet er et vanskelig tema. På den ene hånd må folk få bruke pengene sine som de ønsker, men på den annen hånd bør de bli advart mot alle denne verdens svindlere. Men hva kan man gjøre? “Verden vil bedras” som de sier. Imidlertid er det at de blir fralurt pengene sine et mindre problem enn når de blir radikalisert av oppviglere som agiterer for alskens vold og skadeverk. Inkludert ikke minst det å sabotere tiltak som blir iverksatt av helsemyndighetene for å takle en pandemi. Dette er en form for grovt uaktsomt drap som de bør arresteres, tiltales og straffes for … men her støter vi igjen på det fenomenet at plattformen ikke har noe redaksjonelt ansvar mens den som produserer innholdet kan forsvare seg med alt fra uvitenhet til mental sykdom, mens folk dør fordi de tror på det kvakksalverne sier. Helsevesenet overbelastes mens det alminnelige mentale klima ute blant befolkningen beveger seg i retning av paranoide vrangforestillinger. Det må riktignok innrømmes at jeg selv ikke er mors beste barn på det viset, jeg skriver på en brutal og provoserende måte som blir i overkant mye chili for mange, men jeg er etterrettelig … jeg serverer ikke løgner, bare synsvinkler som ikke nødvendigvis er de alle allerede kjenner. Ikke gjør kriminelle ting. Ikke gjør dumme ting. (Alle kriminelle ting er dumme men ikke alle dumme ting er kriminelle.) Skaff deg en kritisk sans som virker. Ikke tro på alt du hører, ihvertfall ikke alt du hører på nettet. Det som ligger ute befinner seg i oppmerksomhetsøkonomien. De driter i hvem du er og hva som skjer med deg, de skal bare ha mange klikk på greia si fordi det er dette de tjener penger på. Ofte er det lønnsomt å lyve fordi dette tiltrekker seg mer debatt og forhåpentligvis vil noen med stort publikum engasjere seg i greia di slik at du oppnår flere klikk fra alle de som vil “sette deg på plass” … hvilket bare kan skje hvis du får mye oppmerksomhet. Så derfor. Fordi innenfor oppmerksomhetøkonomien lønner det seg å ha mektige fiender som gjør at mange oppdager greia di.

Når jeg teller på fingrene kommer jeg frem til at det snart er tyve år siden vi skrev år 2003 og når jeg tenker tilbake virker noen ting fjernere enn de andre. Dette var det året da (forrige) krigen i Irak begynte. Den som handlet om masseødeleggelsesvåpen slik det ble presentert for verden av USAs daværende utenriksminister Colin Powell. Det mest historiske øyeblikket i hans karrière var da han med all sin kredibilitet fremførte disse løgnene foran FN slik at USAs daværende president George W. Bush fikk et godt nok påskudd til å tvangsinnføre frihet i den arabiske regionen. 

Krigen i Irak – egentlig hele “krigen mot terror” – har gjort ubotelig skade på forholdet mellom de politiske styresmaktene og den stemmeavgivende befolkningen i hele den engelskspråklige verden. Begrepet uflaks finnes ikke i politikken. Det kommer alltid og på alle måter problemer som for en stor grad er uventede og som befinner seg utenfor det man egentlig hadde planlagt. Styring gjennom intensjoner beveger seg alltid og uten unntak i retning av styring gjennom konsekvenser. Slik er entropiens natur.

Annonsørinnhold

Bli festens midtpunkt: Her er årets lekreste festkjoler

Men nok om det. Grunnen til at jeg snakker om året 2003 er at i løpet av den sommeren var jeg engasjert i et prosjekt med å oppføre hva man bare kan betegne som et tømmerslott – to hundre kvadratmeter grunnflate, tre etasjer – på Gaustablikk. For de som aldri har vært der og som ikke vet noe om stedet: Det er et hytteområde nedenfor Gaustatoppen i Telemark, mildt sagt preget av eksesser i forhold til alt man rimeligvis forbinder med begrepet “hyttetur”. “Hytta” jeg jobbet på var ikke engang spesielt stor for området. Et annet sted i nærheten holdt de på med å fly inn betong med helikopter, for å støpe fundament til parkeringsgarasjen man hadde prosjektert med i underetasjen av et enda drøyere byggverk. Tilfeldigvis var helikopterpiloten en jeg kjente fra før og han fortalte at de hadde varmekabler rund baut der oppe. Kunden hadde åpenbart hvor mye penger som helst for her ble det ikke spart på noe, verken under byggeprosessen eller i forhold til hva det vil koste å drifte faenskapet.

Problemet med slike ting er at vi lever ikke i en verden med grenseløse ressurser. Jeg har ikke fulgt med på hva som har skjedd siden men i 2003 pågikk det en ganske ilter debatt om hvordan det strømforbruket som det ble lagt opp til på Gaustablikk var en trussel mot strømforsyningen til tettstedet Rjukan, som ligger i dalen nedenfor. Man må jo bare riste på hodet av varmekabler i parkeringsgarasjen som ligger mas o menos på tregrensa i den norske fjellheimen. Du kan regne med litt snø i løpet av vinteren. At han ene rikingen klarer å betale for et perverst strømforbruk på “hytta” kan ikke betraktes som et isolert fenomen. Det lokale kraftselskapet kan ikke levere ubegrensede mengder med strøm, så da må noe gjøres på det politiske plan for å regulere denne galskapen. Per i dag ligger et gjennomsnittlig årsforbruk av strøm i en familiebolig av normal størrelse (cirka 120 kvadratmeter) på rundt 16.000 kilowattimer i året. Dette er noe lavere enn i rekordåret 1996, da dette tallet lå på mer enn 18.000, noe man regner med skyldes en kombinasjon av mer effektive elektriske apparater og bedre isolasjon av boligmassen. Før strømmen ble privatisert tidlig på 90-tallet var det vanlig å betale en vesentlig mye høyere pris for overforbruk så snart man begynte å bevege seg over et stipulert normalforbruk i boligen sin. Det er sannsynligvis nødvendig å gjeninnføre en lignende form for prisregulering av strømforbruket i privatboliger. Strøm er ikke noen valgfri luksusvare i et land som tilbringer store deler av året under frysepunktet. Vi kan ikke legge opp til en situasjon hvor noen del av befolkningen er nødt til å velge om de skal fryse eller sulte, men der står saken i dag.

Det er litt uklart for meg hvordan eksakt det å utvinne Bitcoin virker men det kreves omlag 1500 kWh å gjennomføre en transaksjon. Hele kryptomarkedet sluker like mye strøm som et middels europèisk land. Det er vanskelig å se for seg noe mer nihilistisk i dagens verden, men næringslivet stiller seg entusiastisk til tanken om å tukle med tryllepenger mens skogene brenner, så da blir det slik. Jeg husker verken hvem eller hvor, men noen skrev på 80-tallet en tulleartikkel om hvordan “privatbilisme” var den dominante filosofiske idè i det tyvende århundre. Artikkelen var godt argumentert og rikelig krydret med eksempler på privatbilismens seier over alle andre normative hensyn i våre moderne samfunn. Det kan ha vært en amerikaner. Jeg husker som sagt ikke, men jeg vet at de der i mye større grad enn noen andre land har lagt opp til at folk skal eie og bruke bil. Mange steder i USA er det i praksis uråd å føre et normalt liv uten at man disponerer minst èn bil. Kollektivtransport betraktes enten som “sosialisme” eller som noe bare fattige mennesker benytter seg av og det finnes ingen større skam i USA enn det å være fattig. Den herskende klassens metafysikk påbyr at “hardt arbeid” blir belønnet med økonomiske privilegier, slik at når man analyserer årsaksrekken bak hvorfor noen har dårlig råd vil man ende med den konklusjonen at de er late, dumme eller politisk subversive motstandere av pengesystemets rettferdige natur. Alle vet at målet på om du er flittig, dyktig og ellers et bra menneske er hvor mye penger du har. 

Privatbilisme er naturligvis ikke noen filosofisk idè men det er en livsstil. Alle har det man innenfor populærpsykologien kaller en “egoboble”, et slags operasjonsrom som man bærer med seg overalt hvor man ferdes og som handler om følelsen av å eie alt man har rundt seg, eller i det minste at man har både rett og makt til å påvirke det som skjer. Enhver er konge i sitt eget hjem men dette “hjemmet” er ikke et sted, det er en følelse. Bilen er en slags fremskutt operasjonsbase i dette bildet. Man tar med seg den selvfølgelige “hjemmefølelsen” ut i bilen og dermed til det sted hvor man kjører med denne bilen. Det virker urimelig at noen andre skal kunne diktere bilbruken din. Du er jo “hjemme” selv om du beveger deg langsetter offentlig vei. Gode og lovlydige individer som “jobber hardt” og gjør ting riktig skal ha råd til å eie og bruke bil. Dette handler om frihet, som igjen handler om bevegelighet, valgmuligheter og selvbestemmelsesrett. Hvem har rett til å blande seg inn i mine private saker og fortelle meg at jeg ikke kan bruke femti tusen kilowattimer i året på å varme opp hytta hvis dette er noe jeg ellers har råd til i mitt eget, private liv? Den mest fundamentale av alle konspirasjonsteorier er den om at staten er en ond parasitt som lever av å snylte på skikkelige menneskers rettmessige fortjeneste. Høyrehønsen har ikke mye vett og det lille de har investerer de i programmer for å bryte ned og ødelegge enhver ordning som etableres med tanke på juridisk og sosial rettferdighet i samfunnet. Snyltere! skriker høyrehønsen når de kan observere noe som ikke er tilrettelagt for å gjøre livet rikere for Christian Fredrik og Hans Preben fra Bygdøy og Bærum. Som god ateist kan jeg bare henvise til Matteus’ evangelium, kapitel 7, vers 1-5, når Jesus i sin såkalte Bergpreken sier at man bør ta ut bjelken fra sitt eget øye før man kritiserer splinten i sin nestes øye, noe som utlagt i klartekst betyr at det onde man kan se i verden er en refleksjon av det onde i en selv.

Kua gir oss melk og ost. Høna gir oss egg. Fra markens grøde høster vi årets avling og i skogen utvinnes tømmer. Regn og vind, jord og solens skinn. Så lenge livet vokser er det ingen nød. Alle får meningsfullt arbeid. Ingen behøver å sulte. Slik har det vært i mange tusen år. Så kom fremskrittet.

Pastorale fantasier er nesten alltid alt for idylliske. Selv det vanskelige fremstår som romantisk. Nesten ingen moderne mennesker har noen realistisk idè om hvor maten deres kommer fra og hva eksakt som må til for å fremstille det daglige kaloribehovet til Norges befolkning, noe i overkant av elleve milliarder kilokalorier (som skal utvinnes av et jordbruksareal på ti millioner dekar). 

Annonsørinnhold

SLÅ TIL: Her kan du sikre deg ulltøy på tilbud

Klimaforholdene i Norge gjør det i praksis umulig å overleve som vegetarianer uten at man støtter seg tungt mot industri og transportnæring. Det er et overklassefenomen. Vi behøver både fiskerier og utmarksbeitende kjøttdyr for å dekke kaloribehovet hos den norske befolkningen dersom matvareimport bortfaller som aktuelt alternativ. Dette er noe som kan (og sannsynligvis vil) skje i løpet av kort tid. Først vil vi kunne observere at prisene stiger kraftig på det internasjonale matvaremarkedet. Siden vil tilbudet for en stor del bortfalle. Det hjelper lite å ha penger når det ikke finnes noe til salgs.

På barneskolen lærte vi ideologiske sanger til jordbrukets pris. Kua mi jeg takker deg. Hva kua tenker, eller om den tenker, er uklart. Spiller det noen rolle? Vår nymoderne verden er utenkelig uten et sterkt mekanisert og automatisert jordbruk. Dersom vi bare hadde hest og menneskelig muskelkraft ville for det første mange flere bli nødt til å steppe inn for å få jobben gjort og for det andre ville alt bli absurd mye dyrere. Men slik var det for bare hundre år siden. Kanskje vil det bli slik igjen. For øyeblikket dekkes omtrent halvparten av det norske kaioribehovet gjennom matvareimport (i tillegg blir det importert mye dyrefor). Norsk jordbrukspotensiale blir underutnyttet. Prisene på det vi kan kjøpe fra utlandet gjør det ulønnsomt. I mellomtiden forvitrer det agrokulturelle kunnskapsgrunnlaget. Det vi ikke vet har vi ikke vondt av. 

Gresshoppesvermer drives fremover ved at de som er foran prøver å flykte fra de som kommer etter. Alle biologiske skapninger som tømmer ut det lokale næringsgrunnlaget går inn i en kannibalistisk fase. Det finnes rett og slett ikke noe annet å spise, så de kan velge mellom å flykte eller å gå løs på hverandre. Menneskehetens kannibalisme består i økonomisk utnyttelse. Slaveri. Mennesker blir holdt som husdyr og brukt til å få ymse typer arbeid gjort. Er man heldig blir man behandlet som en hund, det vil si som en “venn” (som allikevel må sitte når eieren sier sitt), men man kan også bli behandlet som ku eller høne. Alt dette er veldig organisert. Som det gamle ordtaket sier: Man kan gjekjenne skomakerens barn på at det er de dårligst skodde. En vanlig fagarbeider har sjelden råd til det han selv fremstiller i løpet av arbeidsdagen. Alt han kan produsere går med til å finansiere dagliglivet. Svært få i dagens Norge har råd til å ta seg tre måneder fri fra jobben, i den grad dette engang er tillatt i kontrakten deres. Sånn har det blitt, vi er for mange til å leve som jeger-samlere, eller engang som selvbergende jordbrukere. Vi er ved dette tidspunkt avhengige av at det finnes et organisert samfunn, fordi det eneste alternativet er økonomisk kannibalisme i frislepp.

Et av de viktigste punktene på sjekklista for å være en pretensiøs promp er at man ofte og helst i dårlig passende sammenhenger siterer Nietzsche. Han har jo fyrt av mange bredsider med kortfattede fyndord rundt “den menneskelige tilstand”, så det er mye å ta tak i. Det som ikke ødelegger meg gjør meg sterkere er for eksempel en fundamental sannhet om erfaringens natur (selv om det er mager trøst mens man opplever vonde og vanskelige ting). Gud er død er imidlertid hans mest beryktede (og for mange dypt sjokkerende) påstand, som i et ikke ubetydelig antall tilfeller har medført skadefryd når folk kan påpeke at det er vanskelig å si noe om Gud, men Nietzsche er definitivt død.

Hva han mente å påpeke var -naturligvis- noe mer enn teologisk polemisering rundt livsfunksjonenes beskaffenhet hos overnaturlige skapninger. Vi er alle barn av vår tid og i Nietzsches samtid skjedde det store endringer i samfunnet. Den moderne verden var i ferd med å bli født, men all sin teknologi, rasjonalitet og vitenskapelig analytiske holdninger til menneskelivet. Darwin, Freud og Marx var dominerende skikkelser innenfor den akademiske debatten. Det Nietzsche observerte var at den formen for metafysisk ekstase som i tidligere tider var en del av folkelig religion hadde blitt avviklet til fordel for “den rene fornuft” (man bør helst vite litt om tysk filosofitradisjon for å se hele bildet her). Han kalte det “drapet på Gud” og var sterkt fokusert på å undersøke betydningen av dette i forhold til det menneskelige sjelsliv.

Annonsørinnhold

Kun for voksne: Julekalenderne som gir et ekstra piff i forholdet🔥

Selv synes jeg det bare er to filosofiske tradisjoner som er verdt å undersøke og disse er henholdsvis den greske og den tyske. Resten er lite mer enn støy og søppel, med visse individuelle unntak. Bare idioter leter etter “nytteverdi” i filosofien. Det handler ikke om å finne svarene på livets mysterier men om å formulere bedre spørsmål. Hvis Nietzsche hadde levd hundre år senere ville han kanskje ha vært fan av Led Zeppelin men fordi hans tid var 1870, ikke 1970, festet han sitt håp til Richard Wagner. Tanken var at musikken ville fylle det hullet som “gudsopplevelsen” etterlot i sjelen etter at menneskene myrdet Gud. Under fremførelsen av musikkverker gis man anledning til å oppleve “henrykkelse” – i den forstand at man “mister seg selv” – og bli en del av et felles rituelt spill som i praksis handler om transcendental erfaring. 

Imidlertid var Wagner i teorien noe annet enn Wagner i praksis. Nietzsche kunne ikke observere det han lengtet etter å se i det pyntede og sedat stillesittende publikummet fra borgerklassen. Hans visjon var en rockekonsert. Han ville se et ekstatisk publikum, ikke et analytisk tenkende og lyttende sett med passive tilskuere som er på stedet like mye for å gjøre seg til for hverandre som for å nyte opplevelsen. Interessant nok er dette ofte også det fremste hatobjektet hos mange “nyere” teaterteoretikere, de vil at publikum skal oppleve noe med kroppen, ikke bare hodet. Alt det vi ikke forstår er per definisjon evig og endeløst, men også noe som kan erfares direkte gjennom religionen eller kunsten uten at våre rasjonelle sider blir blandet inn i det hele. Estetikken som prinsipp følger sitt eget sett med regler for engasjement. Det er fåfengt å forklare hva man elsker slik sett og enda mindre hvorfor. Hjertet vil ha det hjertet vil ha. Noen liker det ene, noen liker det andre. Til sist handler det om hengivelse.