Etter alt røret med Nixon og Watergate var det mye harme i USA. Dette manifesterte seg blant annet i “Loven om oppbevaring av presidentens dokumenter” av 1978, som en direkte reaksjon på at Gerald Ford gjorde en hestehandel med Nixon med hensyn til hva som skulle skje med diverse mer eller mindre kompromitterende materiale (særlig visse lydbånd) som lå igjen etter det skandaliserte presidentskapet og som den gangen (og enda mer i dag) ble ansett for å ha historisk interesse for nasjonen og som derfor burde plasseres i riksarkivet. Det antas at det er denne loven som ble lagt til grunn da FBI gjennomførte en husransakelse hos Donald Trump sent i går kveld, som ikke uten ironi også var den samme datoen som Nixons fratredelsestale på fjernsyn i 1974. Det som konkret har skjedd er at Trump er mistenkt for å ha forbrutt seg mot loven fra 1978 derved at han har borttatt et ukjent antall presidentale dokumenter som formelt sett tilhører riksarkivet idet han forlot Det hvite hus etter at tiden hans var forbi. Tidligere i år ble det forhandlet om saken og riksarkivet hentet “et billass” med dokumenter men Trump nektet å utlevere alt, så nå har justisdepartementet åpenbart bestemt seg for at det er på tide å finne frem jernhanskene.
I mellomtiden går det nærmest et orgasmisk stønn gjennom den enorme mengden mennesker som ikke kan fordra Donald Trump, inkludert undertegnede. Rett skal være rett. Min personlige oppfatning om mannen er at han er en 24 karats drittsekk som ikke burde tildeles noen form for ansvar, særlig ikke på noe politisk nivå høyere enn det å selge pølser på et lokalt valgmøte. (De som har sansen for Otto von Bismarck vil se dette som en dobbeltbetydning, men det er ikke slik ment.) Det er på høy tid at “noen gjør noe” i forhold til den kriminelle konspirasjonen Trump rasket sammen og kalte en regjering. Dersom ikke all galskapen får alvorlige konsekvenser for alle de innblandede på alle nivåer så kommer det til å skje igjen. Og igjen. Helt til de lærer. Problemet de har i USA er den samme gamle infeksjonen av reinspikka fascisme, bare at i løpet av Trumps presidentperiode har det gått koldbrann i faenskapet. Det neste som eventuelt står på planen er å avvikle det amerikanske demokratiet til fordel for “utnevnelser” på delstatsnivå, basert i hva man “liker”, uten hensyn til hva velgerne ønsker. For tiden blir det i store deler av det amerikanske samfunnet betraktet som helt legitimt å identifisere seg som “kristen nasjonalist” eller til og med “hvit angelsakser” og omfavne smitt og smule av nazismens ideologi slik den var på 1930-tallet i Tyskland. Bortsett fra dette med jødene, vel å merke. Man bruker i dag det mer generiske ordet “innvandrere”, men ellers er det same shit, new wrapping som de sier på engelsk. Lyspunktet i denne dystre affæren er at amerikansk nazisme manifesterte seg som fullmoden kvise under ledelse av en inkompetent fjott … selv om det er vanskelig å se at det kunne ha skjedd på noen annen måte. Kompetente mennesker blir ikke nazister.
Jeg hadde noen spørsmål rundt både behandlingen av urbefolkningen og slavene (samt deres etterkommere) i USA på det innenrikspolitiske plan, med tillegg av en heller bekymringsverdig tendens til å omfavne fascistiske diktaturer i utenrikspolitikken, men jeg så ikke for meg at nazisme skulle komme frem i dagslyset som aktuelt politisk veivalg der borte. Ihvertfall ikke før jeg leste boken Ominous Parallels fra 1982, skrevet av Leonard Peikoff. Han var personlig assistent til og lærling av Ayn Rand, så vi snakker mildt sagt ikke om noen venstreorientert forfatter her. Om boka er det å si at jeg er (eller “var”, for det er lenge siden) uenig i både premiss og konklusjon, men den representerte allikevel en impuls, en tanke, eller et synspunkt som inntil da var noe fremmed for meg. Imidlertid har jeg aldri vært spesielt interessert i USA, siden jeg er hva man kanskje best kan beskrive som er klassisk pan-europèisk idealist av Herder/Goethe/Schiller-skolen. Amerika er noe vulgært som ikke fortjener å bli tatt alvorlig, annet enn slik man ville ta en emosjonelt ustabil tenåring med maskingevær alvorlig: Så lenge han prater er det mindre sannsynlig at han vil begynne å skyte. Men man holder ikke praten i gang fordi det han sier er interessant, det handler om å få ned sannsynligheten for at noen skal bli skadd eller drept. Riktig fokus er halve jobben når man skal utarbeide en strategi som passer til situasjonen. Resten handler om å tilpasse seg den fortløpende dynamikk.
Nå er jo arbeidet til Peikoff førti år gammelt og i mellomtiden har mye skjedd. Min egen interesse for høyreradikale bevegelser i USA har gått litt opp og ned, alt ettersom til hvilken grad jeg har kunnet observere tankemateriale derfra i Norge (vi har våre egne pappenheimere i denne kategorien av politiske bevegelser) og også litt i forhold til de aktuelle begivenheter alle kjenner, som Ruby Ridge, Waco, Oklahoma og så videre. Det må igjen understrekes at det amerikanske samfunnet er like forskjellig som det norske som for eksempel Kina eller Brasil. Imidlertid finnes det en “falsk familiaritet” som særlig er blitt opparbeidet på kultursektoren via filmer, musikk og annet. Folk synes de kjenner USA selv om de aldri har vært der. De fleste i Norge snakker engelsk ganske bra og vi skal bare to-tre generasjoner tilbake i tid før det å utvandre til USA var noe folk gjorde, på en selvfølgelig måte, med den konsekvens at nesten alle i Norge har slektninger der borte. Men USA ligner ikke Norge noe mer (eller mindre) enn hva Uzbekistan gjør: Det finnes folk der og de ser ut omtrent som oss men de tenker helt annerledes. De har for eksempel ingen politisk venstreside i USA. Demokratene er en slags mellomting av Arbeiderpartiet (et konservativt parti) og Høyre, mens “de andre”, altså Republikanerne, ikke ligner noe vi har i Norge. Fremskrittspartiet er riktignok en fascistisk bevegelse – for en historisk referanse se Terje Emberland, “Da fascismen kom til Norge”, Dreyer forlag 2015 – men uansett hvor amerikanske de prøver å være klarer de ikke å gjemme den norske rompa si. Nihilismen deres ligner imidlertid den til Republikanerne, som for eksempel når Sylvi Listhaug uttaler at Norge bør bygge flere gasskraftverk. Jeg tror ikke dette er et oppriktig ønske, men hun sier det hun må si for å vinne stemmene til dette spesifikke segmentet av innavlede fjøsnisser.
For å forstå et samfunn må man bruke statistisk verktøy. Det finnes mange som måler ting i forhold til seg selv og sine egne tanker og følelser men dette er ikke forståelse, det er projeksjon. Uansett hvor mange du kjenner som er enige med deg så sier ikke dette noe som helst om Norge. Eller USA, for den saks skyld. Imidlertid er dette helt standard prosedyre for idioter. De starter med det de “føler” og så jobber de seg frem til en konsensus (jeg hater Noam Chomsky, men akkurat her hadde han rett) og antar at dette er “virkeligheten”. Det er mange som mener det samme som meg. I enhver realistisk politisk forstand er “folkebevegelser” noe man både kan og bør ignorere. Det finnes ikke noe sånt som “folket”. De eneste som i fullt alvor snakker om folkets vilje og denslags er nazistene. Det lyder i utgangspunktet ganske bra når man snakker om demokratiet på denne måten … men hvem fanden vet hva “folket” vil? Føreren? Det å drifte en statsadministrasjon – med alle sine hjul og stempler – betinger at man tenker i både lange og helhetlige perspektiver på en måte som er hundre prosent håpløs hvis man driver med forretninger. Folkeavstemninger er i utgangspunktet ikke hjelpsomt. Et departement er ikke noe allmøte i det anarkistiske klubbhuset, det er et offentlig foretak som krever både fagmessig dyktighet og sosial kompetanse. Selv kjenner jeg mange som jeg liker å vanke sammen med men ingen som jeg ville likt å ha som minister for noe departement, langt mindre i selve statsministerjobben. Hva meg selv angår så er det i alles beste interesse at jeg holder meg langt unna denslags. Det finnes (åpenbart) personlighetstyper som fungerer godt innenfor det offentlige men jeg er ikke en av dem. Jeg er alt for ustabil og “kreativ”. De partiene som eventuelt ville hatt en som meg i opplegget sitt er ikke et parti jeg ville stemt på.