APECALYPSO

Referanse: NRK.no

Det finnes mennesker som lever – helt eller delvis – av andres søppel.

Annonsørinnhold

I butikk: Vårskoene du går for

Mange land i den såkalte tredje verden har folk som bor på dynga og som baserer hele sin økonomi på ting de finner der.

Selv kjenner jeg mange som antar at maten har blitt skjemt hvis den faller på gulvet, uansett hvor rent gulvet er. Har det “berørt bakken” så nekter de å spise det. Sånt er ikke fornuftig siden det fint går an å for eksmpel skylle en ting (i den grad det overhodet er nødvendig), så det vi snakker om er i realiteten et kulturelt tabu basert i magisk tenkning.

Etter min mening har vi et problematisk forhold til begrepet avfall i Norge.

For eksempel er den normale økonomien på en hvilken som helst byggeplass konfigurert slik at det ikke er lønnsomt for snekkeren å bøye seg ned og plukke opp en skrue som han mister ned på bakken, fordi dette stjeler for mye tid fra fremdriften over langen. Av denne grunn kan man finne nok skruer til å dekke et hobbybehov hvis man går der snekkere har holdt på etter at arbeidsdagen er slutt. Og da har jeg ikke engang snakket om hvor mye materialer som går i containeren i løpet av et gjennomsnittlig prosjekt. Selvsagt mest rester og kapp, men også hele lengder som blir til overs, fordi det lønner seg ikke for entreprenøren å drasse på materialer fra sted til sted.

Den artikkelen på NRK.no som er linket ovenfor handler om dumpster diving etter mat. En slags urban jeger/samler-tilværelse. De går i søppelkassene til matbutikker i løpet av natten for å trekke ut fortsatt brukbare varer. Jeg vet ikke om dette ville fungere der jeg bor for det virker som om de nedprisede varene alltid blir solgt. Antagelig må det være i en by av litt størrelse. Uansett er det teknisk sett kriminelt og butikkene liker det dårlig. Mange låser inn avfallet sitt. Enda flere synes det er creepy å lete etter mat i søpla. Tanken berører noe inni dem, kanskje en slags fantasi om menneskeverdet. En kulturell algoritme som sier at “denslags gjør man ikke”. Da mister man noe. En idè om selvet og verden. Hva man gjør og hva man ikke gjør som medlem av en gruppe, eller samfunnsklasse.

En blogg jeg leste for noen dager siden brukte ordet fattigdisken. Det var for å bygge opp til en komisk effekt som kom senere, men jeg er en ordets mann. Alt handler om “sammenhenger” og hvorfor språket faller inn i de former det gjør. Det operative begrepet er undertekst. Det motsatte av klartekst, i henhold til definisjonen, underteksten er noe fortelleren eller karakterene “fortrenger fra bevisstheten”. Fattigdisken ville ikke hatt noen selvstendig mening som ord hvis det ikke hadde hatt en kulturell betydning som er “underforstått” men som antas å være kjent for de som leser (de som kan lese norsk er i utgangspunktet ikke fattige mennesker, ihvertfall ikke i global skala). Nesten alle butikker har jo nå for tiden en disk med nedprisede varer som er i ferd med å gå ut på dato. Selv går jeg alltid dit for å se om det er noe som er verd å ta med seg derfra. Prisbevissthet. It’s a beautiful thing. Dette er egentlig det eneste som er spennende med å gå i butikken. Hva har de i den nedprisede avdelingen? Det hender man har flaks. Fattigdisken er en av mange måter å spare penger, slik at strømselskapet får det de må ha for det avhengighetsskapende produktet de har monopol på. Ellers havner jo de også i fattigdisken.

Hvorfor folk liker Donald Trump er ubegripelig for meg. Man skal lete lenge for å finne en verre kødd enn ham. Er dette hva det handler om? At det de ønsker er en fullstendig enspora sjøldigger som sjef? Herregud. Ikke rart jeg er skeptisk til det såkalte arbeidslivet. Jeg er nokså sikker på at jeg først hørte denne karakteren nevnt i 1983. Det passer. Jeg var ferdig med den militære karrièren og hadde akkurat begynt mitt personlige korstog i retning av finansiell uavhengighet. Jeg var tyve år. Jeg var en dust. Men ikke så dust, for det tok meg ikke mange sekunder å forme et bilde av hva man rimeligvis kan forvente fra Donald Trump. Noen jeg jobbet sammen med den gangen var imponert av en artikkel i et tidsskrift. Han sendte det over til meg. Jeg så meg rundt i rommet og la merke til at alle de som syntes at Trump var pokker til kar var akkurat de samme som jeg aldri ville lånt ut penger til. Interessant. Siden har det aldri vært nødvendig å tenke mer.

Fra det å like Donald Trump til det å innsette ham som statsovehode er imidlertid et drøyt skritt. La gå at noen har noen slags sentimental greie med “gangsta chic” og derfor liker brautende, selvskrytende troll med ekstremt dårlig smak, men dette ser ut som et uklokt grunnlag for å gi vedkommende all makt i Amerika, atomvåpen og det ene med det andre. Hallo? På den annen side, de har jo et ganske uforståelig opplegg med skytevåpen gående og det er flere ulikheter enn likheter mellom USA og Europa. USA er et veldig annerledes sted. Det ligner mer på Kazakhstan enn på Frankrike. Folk er ikke normale i USA. Uansett hvor familiært opplegget deres virker på en “å men sånn er det i Norge også” måte, så kommer man alltid til et punkt når ting blir veldig David Lynch. Virkelighetens regler er ikke lenger gyldige. Hva kan jeg si? Dra dit og se selv. USA er ikke noen del av “vesten” mer enn hva er Russland. Sånn er jeg nødt til å tenke for at Trump-kulten overhodet skal ha noen mening. Hva skal jeg ellers sammenligne det med? Hitler? Det ville være en fornærmelse mot Hitler, som riktignok var både ond og creepy AF, men han var i det minste “all in” i forhold til saken, partiet og alt det der. Man kan forstå sånt. Hitler hadde ikke noe annet liv enn som fører i bevegelsen. Han var veldig modernistisk sånn sett. Uten fortid, uten fremtid, han eksisterte bare som fører for nazismen.

Nå pågår en rettssak som kalles “USA vs. Trump” og folk vet ikke hvilken side de skal velge. Hallo? “Norge vs. Quisling” er det nærmeste vi kommer her på berget. Ikke kom her og fortell meg at du ikke vet rett fra galt, da blir jeg nødt til å rive fjeset av deg og spikre det opp på fjøsveggen til spott og spe. Ironien har gått for langt når folk synes det er morsomt at amerikanerne strever med å få kontroll over situasjonen. Forrige helg hadde Trump en “sammenkomst” hvor han mer eller mindre eklærte seg som leder for Qanon, en bevegelse som ikke anerkjenner virkeligheten slik vi kjenner den. (Søk på nettet for mer detaljert informasjon.) Mannen er jo splitter pine gal. En stund så jeg et slags “Macbeth-mønster” i fenomenet, men nå har jeg forkastet det. (Altså i den forstand at Macbeth ble jo egget opp til å gjøre alt han gjorde av de tre heksene, mens Trump var allerede kjendis med fjernsynsprogrammet The Apprentice hvor noen en gang sa at han burde bli president og rydde opp i Amerika. Make America Great Again. Så gikk det slik.) Imidlertid er det ikke noe poeng i å kritisere Trump for å være Trump, han er som han er og alle visste allerede dette, det store mysteriet ligger i hvorfor han ble president. Det har jo mildt sagt ikke vært bra for noen, minst av alt ham selv. Verre røre har ingen sett. Og siste akt har ennå ikke utspilt seg.

Agnus Dei er latin og betyr “guds lam”. Det er en egen, ganske svær greie, som handler om blodoffer, forsoning og hva vet jeg. Før man kan lage mat med lam må man jo drepe udyret. Sånn er livet. Den ene dagen spretter du mekrende rundt i enga som et symbol på livets uskyld, den neste blir du noens middag. Sic transit gloria mundi. Men hvorfor det engelske flagget?

Som alle vet består jo britenes “Union Jack” av de sammenføyde nasjonalflaggene til England, Skottland og Nordirland (det walisiske flagget følger en annen type mønster så det passer ikke inn). Rødt kors på hvit bunn er det engelske flagget, også kjent som Sankt Georges flagg. Imidlertid finnes det et kinky avvik i dette bildet: Kongeriket Georgia, under det bagrationske dynasti fra middelalderen og frem til starten av sovjetperioden. Av uklare grunner kalles de iberiske (mens Spania og Portugal kalles jo den iberiske halvøy på grunn av elven Iber, eller Ebro). Jeg vet ikke hvorfor. Jeg bør sannsynligvis studere dette nærmere. Uansett, det gamle kongeriket Georgia brukte engelsk flagg, noe de bgynte med lenge før det fantes noe England. Sånn kan det gå.

Annonsørinnhold

Stort vårsalg hos Get Inspired: Opptil 70% avslag

Men nok digresjon. Det er sesong for lam.

Hvorfor koker folk lam sammen med kål?? Æsj. Noen kaller dette “Norges nasjonalrett”. For en skam.

Jeg skjønner hva det handler om hvis kål er det eneste man har, men slik er det jo ikke i våre dager. Man får kjøpt hvos mange eksotiske grønnsaker som helst, året rundt. Kankje er det noe militant og ritualistisk rundt lammet og kålen som jeg ikke kjenner til. Det er mulig. Det meste av alt som eksisterer består jo av ting jeg ikke vet noe om. Det spiller uansett ingen rolle, alt jeg lager beveger seg i retning av “ting fra rundt Middelhavet” fordi dette generelt sett er den regionen som har den beste maten (etter min smak).

Det var omtrent halvannen kilo assorterte deler av partert Agnus Dei i den plastpakken jeg kjøpte. Jeg justerte størrelsen på bitene noe før jeg la alt i gryta og helte over en hel pose med frossen “suppe- og lapskausmiks”, sammen med åtte-ti fedd hvitløk (mindre for de normale), en pose sprøstekt løk, et glass tomatbasert pastasaus (generisk type), et glass tomatpurè og nok vann til å dekke det hele. Dessuten en skvett eddik, to kuber storfebuljong, en spiseskje sukker, litt salt og en “dæsj” hjemmelaget habanerosaus (men en hvilken som helst chilisaus får jobben gjort). Har jeg glemt noe? Jeg tror ikke det. Det er uansett ikke viktig, for dette er den typen middelhavsorientert gryte som man kan hive hva det enn er man har oppi. Bacon, pølsebiter, whatever.

Tingen er at det får stå og småkoke lenge. Tre timer. Rør av og til for å forhindre fastbrenning i bunnen.

Det siste jeg gjorde var å ha oppi fire bokser med limabønner (hva har de med Lima i Peru å gjøre, om noe? Må sjekkes senere).

Slik gikk det til. Nå har jeg gryterett for mange dager.

Alle vet selvfølgelig hva M-teori betyr. Det var Edward Wittens bidrag til teoretisk fysikk, nærmere bestemt tidimensjonal strengeteori, bare at han la på en ekstra dimesnjon for å få bedre overblikk, så nå opererer de med elleve dimensjoner i matematikken sin, mens vi mennesker erfarer bare tre dimensjoner i rommet og èn i tid. Så hvor er de syv andre dimensjonene? Det blir verre å påvise. Tanken er at disse er svært små, eventuelt “sammenrullet i seg selv”, slik at deres eksistensielle domène befinner seg utenfor grensene for hva mennesker kan erfare. Dette reiser det åpenbare problemet at vi kan ikke etablere noen empirisk kunnskap om emnet. Det kan ikke bevises eksperimentelt på noen måte noen så langt har klart å pønske ut, men M-teori holder mange dører åpne, så å si, for hvor man eventuelt kan si at mørk materie og mørk energi kommer fra. Uansett, for øyeblikket er M-teori metafysikk slik jeg ser det. Interessant, men ikke relevant.

Dette er et eksempel på ting man kan spekulere rundt.

Annonsørinnhold

Stort vårsalg hos Get Inspired: Opptil 70% avslag

Imidlertid er det ikke dramatisk. Slitsomt, ja, men det gir ingen dypt tilfredsstillende følelse av å baske med aktuelle problemer.

Det finnes ingen fiende som man kan la seg opphisse av.

Dessverre er jeg ikke dust så jeg klarer ikke å ta konspirasjonsfantasier på alvor, ellers ville jeg sikkert kunne tilbrakt både timer og dager i en deilig tilstand av impotent raseri over at verden ikke er slik jeg ville foretrukket at den skulle være. Det jeg vet om mennesker er at de er både late og klønete, slik at selv de tingene som mange jobber hardt med i fullt dagslys og hele tiden er vanskelige å få til. Hemmeligheter? Glem det. Det tre vet, vet alle. Ingen konspirasjon som omfatter tre mennesker eller mer klarer å holde disiplin på opplegget sitt i mer enn noen få dager dersom det de driver med er noe folk vil betale store penger for å få opplysninger om.

Hva jeg tenker er at konspirasjonsfantastene er pervoer. Tvangsrunkere. De klarer ikke la være å runke.

Hver gang de ser noe som bare vagt minner dem om den psykoseksuelle fantasien blir de nødt til å sette seg ned og nappe i følsa.

Det handler om å mane frem storslåtte fantasier om hvordan ting “egentlig” henger sammen, og ikke minst skrive seg selv inn i bildet som geniet som klarte å knekke koden og se hele panoramalandskapet, mens alle vi andre bare virrer rundt i labyrinten mens vi blir vilkårlig utsatt for en variert assortement av “eksperimenter”. Følelsen av å være en av de utvalgte som vet hva sannheten består i er rusen deres. De er jo for fanden bare narkomane. De er hekta på en tripp son dypest sett handler om deres egen eksistensielle lidelse.

Hva kan vi gjøre med dette? Det vet jeg ikke. Selv bare pisser jeg på dem. Fordi de fortjener det.

Sannhet kan bety hva som helst nå. Die große Lüge – den store løgnen – beskrives i Adolf Hitlers manifesto Mein Kampf som “en løgn så kolossal at ingen kan tro at noen ønsker å forvrenge sannheten så voldsomt” … mer detaljert og hverdagslig beskrevet i sitatet man tillegger Josef Goebbels: “En løgn som gjentas ofte nok vil til slutt bli akseptert som sannhet”. Ingen av de to sjenerte seg for å si hva som helst som kunne bidra til å hisse opp folk godt og vel forbi det punktet hvor de ikke lenger klarer å tenke klart.

Filosofisk sett er begrepet sannhet meningsløst, på samme måte som begrepet evighet. Ingen av disse er ting vi som mennesker kan kjenne og forstå. Det finnes alltid flere spørsmål. Juridisk sett forholder det seg imidlertid annerledes, selv om det også her koker ned til hvordan man formulerer spørsmålene. Var du på sted X ved tidspunkt Y? Den klassiske utveien er “husker ikke” men hvis man svarer nei og det senere blir bevist at man faktisk var på det stedet ved det tidspunktet vil man tape troverdighet i forhold til at annet som man sier, uansett hva, foruten at det å lyve til retten er i seg selv et straffbart forhold.

Annonsørinnhold

Stort vårsalg hos Get Inspired: Opptil 70% avslag

Uansett, glem sant og usant, her er spørsmålet: Hvorfor forstår ikke folk forskjellen på fakta og meninger?

Etter min mening har vi et problem i skoleverket, som baserer seg i et problem i barneoppdragelsen, forårsaket av et problem i kulturen: Den utbredte oppfatningen at vi alle er unike, spesielle og verdifulle. Dette er ikke sant. Ingen av oss er noen av de tingene. Vi er bare aper. Dyr som har oppstått ved en tilfeldighet. Vi har ingen annen betydning enn den vi selv definerer. Om vår viktighet er det å si at skjebnen har sans for ironi, siden det knapt finnes noe mer alminnelig enn å føle seg sær, spesiell og annerledes. Dette er komisk. Hvorfor ler du ikke?

Min frihet til å si hva fanden jeg vil – med visse unntak – impliserer ikke at noen har plikt til å lytte til maset mitt, eller all den pinlig uvesentlige informasjonen jeg legger ut om ting som skjer i kroppen min, inkludert følelseslivet. Dette handler om underholdning. Man må jo for fanden være pervers for å interessere seg for hva som bor i andre menneskers navel. Hvis det ikke er en koloni med ugler. Det ville vært interessant og nyhetsverdig. Men hvis det bare er den samme sinte grevlingen som man typisk finner boende i navlen til alle mennesker er det ikke mye nytt å si om dette. Cave melem, som de sa i Roma. Vokt deg for grevlingen.

Bildet ovenfor er typisk for den postmoderne stilen, hvor man ofte (men slett ikke alltid) benytter seg av et formspråk som ikke vanligvis oppfattes som “kunstnerisk” blant publikum. Kitsch er ikke et skjellsord for postmodernister. Det naive, noen ganger det infantile, brukes uten ironi, som ett av mange virkemidler man har tilgjengelig og derfor bør benytte seg av dersom dette støtter uttrykket man ønsker å oppnå. I bildet ser vi et tegneserieikon som i helhetlig uttrykk er “urolig”, kanskje en ung kvinne som føler tvil, ambivalens eller uro på grunnlag av noe som befinner seg utenfor bildet, posisjonert ut fra blikkretningen på hennes venstre side. Håndgesten mot øret antyder at hun ikke ønsker å forholde seg til vedkommende fenomen, enten dette er en person eller hva som helst annet.

Hermeneutikk er læren om fortolkning av tekster og betegner de humanistiske vitenskapenes særlige metode (Wilhelm Dilthey) eller en filosofisk teori om all forståelse (Martin Heidegger). Se også forståelse.

Annonsørinnhold

Tipsene som får bunaden klar til 17. mai

(Store norske leksikon)

Hermeneutikk – forstått som filosofisk verktøy – er en spesialavdeling av fenomenologien, altså studiet av menneskelig erfaring som grunnlag for idèdannelse gjennom fortokning av hvordan verden presenterer seg for oss. En typisk postmoderne mental tilstand er at man ikke føler tillit til de klassiske “forklaringene” uten at man har noe egentlig alternativ. Konsekvensen av dette er eksistensiell ambivalens som kan arte seg i “overtenkning” – dekonstruksjon – rundt narrativene – verdensforklaringer – som fremkommer gjennom kunst, vitenskap og filosofi. Det modernistiske prosjektet gikk tapt da det ble klart for alle at selv de mest optimistiske projeksjoner inn i modernismens fremtid må med en høy grad av nødvendighet medføre et dystopisk scenario. Vi ønsket trygghet men fikk et overvåkningssamfunn. Vi ønsket fine ting men fikk en nihilistisk forbrukermentalitet. Vi ønsket en stor sannhet men fikk en endeløs strøm av små løgner og falskhet.

Politikken i vår tid fremstår mer som noen slags bipolar lidelse i befolkningen enn en konstruktiv måte å tilnærme seg fellesskapets materielle interesser. Mens det røde partiet sitter med regjeringsmakten fremstår det blå partiet som veien til frelse. Siden snur det. Vi virrer rundt som hodeløse høns uten mål og mening i tilværelsen. Alt handler om å oppnå et kvantum nytelse før kvelden kommer og de største idèene vi tumler med dreier seg om hvordan “noen” planlegger å ta rotta på oss via hemmelige sammensvergelser og tilsetningsstoffer i maten. Slik er postmodernismen, som ikke uten genremessig korrekt ironi er sterkest manifestert blant de som opplever “det postmoderne” som en eksistensiell trussel mot hele vår sivilisasjon. De leter etter dem som “gjør dette” uten å forstå at det er dem selv.

Etter min mening er desperasjon, håpløshet og avmakt minst like affektert fjollete som virkelighetsfornektelse. Har du tenkt å dø i dag? Hvis ikke er det verdt å bruke tid på å planlegge morgendagen. Menneskeheten står overfor alvorlige problemer som krever gjennomgripende forandringer i hele vår livsstil, ikke minst i forbruksmønsteret. Det er imidlertid ikke stort man kan gjøre alene. Organisering og samhandling er nødvendig, men vanskelig hvis innstillingen generelt er at ingenting nytter fordi alt uansett går til helvete. Nervemedisiner, både legale og illegale, har blitt en normal post i husholdningsbudsjettet ute i befolkningen. Stikkordet i vår tid er Weltschmerz og botemiddelet er stadig mer og sterkere bedøvelse. Hvorfor er det slik? Etter min mening henger det sammen med at vi – samfunnet – gav opp solidaritet som overordnet politisk prinsipp, til fordel for “fri konkurranse” og markedsliberalisme. Dermed ble det alle mot alle, som i praksis betyr at alle taper, bortsett fra noen få som tjener perverst mye penger på forvirringen og desperasjonen. Det var et ideologisk veivalg som ble omfavnet sent på 70-tallet og det vi kan observere i dag er langtidsvirkningen av slik politikk.

Egil Skallagrimssons holmgang mot Berg-Onund. Maleri av Johannes Flintø.

Hǫfuðlausn

Overskriften er siste linje fra den norske oversettelsen av dette diktet. Det han sier like før er: Fra latterens hjem bar jeg diktet frem. Jeg kan ikke på rams alt Egil Skallagrimsson har skrevet men jeg husker ganske mye. Han var en interessant type. Man kan si at Egil var islending siden han ble født på Island (vær trygg på at dette da også er noe islendinger sier) men han hadde hva man nå kaller innvandrerbakgrunn. Begge foreldrene hans var født i Norge, men det var noe bråk med Harald Hårfagre som ballet på seg til en slik grad at de måtte flykte. Vi kan si at islendingesagaene generelt sett handler om de første par generasjonene av etterkommere etter flyktninger som kom til Island, men de er skrevet et par hundre år senere. Mye handler også om Norge. Det er interessant litteratur som anbefales.

Hvorom allting er, vi skal her og nå bare se på det som overskriften sier.

Når og hvorfor kan man regne med at alle forstår hvert ord av det som blir sagt?

Etter min mening aldri men jeg er kjent for å ha noen uoptimistiske tendenser noen ganger. Jeg liker å dobbeltsjekke ting. Særlig beskjeder. Kommer de frem? Blir de forstått? Slike ting. De som noen gang har hatt personalansvar for noen titalls mennesker forstår hva jeg mener. Du skal ikke anta at de forstår hva du sier. Det er alltid enklere å korrigere misforståelser før planen iverksettes. Som regel også billigere.

Noe som irriterer meg litt er når disse som er så sentimentale om Norge mitt kjære land ikke vet fetta om norgeshistorien. Niks og nada. Alt de har en noen slags mumling om Bjørnstjerne Bjørnson og barske menn som vandret ensomme ut i isødet. Herregud. Ikke rart det går til helvete med ungdommen. Vi lyver jo for dem. Kanskje ikke med direkte ond vilje, men i det minste på den måten at vi ikke kvalitetssikrer den informasjonen vi meddeler videre til dem. La oss si det er en unnlatelsessynd. Det er i utgangspunktet ikke vanskeligere eller mer krevende å tilegne seg korrekt informasjon enn det er å godta all mulig slags sprøyt som folk sier. Ihvertfall ikke rent teknisk sett. Vanskelighetene består i å innse at man tar feil. At man må være villig til å ofre noen følser som man har så inderlig kjær.

Nærmest uansett hva man observerer i denne verden er det mer enn nitti prosent sannsynlig at det førsteinntrykket man danner seg er galt. Imidlertid er dette alt man har å jobbe med inntil det kommer flere og bedre data. Informasjon som ikke blir oppdatert vil snart bli utdatert og de som tviholder på utdatert informasjon vil snart møte veggen. I overført betydning eller i mer direkte forstand, for vi lever ikke lenger i en verden hvor man kan slippe unna med daffe holdninger til etterrettelighet og etterprøvbarhet i det idèmaterialet som man bygger på når man tar sine beslutninger. Det har blitt for enkelt å dobbeltsjekke ting. Løgner har aldri hatt kortere levetid enn nå, selv om spredningspotensialet deres har økt drastisk. Et mer kritisk publikum er noe som vil fremtvinges av seg selv, av ren nødvendighet, fordi det nå svever så mange og så urimelige påstander rundt der ute at ingen lenger har tid til å lytte til “alle sider av en sak”.

Egil Skallagrimsson komponerte diktet som er linket ovenfor som en gave til Eirik Blodøks. Dette skjedde om natten mens Egil satt fanget i York, hvor Eirik var konge på den tiden, og ventet på å bli drept dagen etter. De var ikke gode venner de to. Men som skikken var den gang måtte en fyrste gi en likeverdig gave når noen skjenket ham et velkomponert dikt til hans ære — og dette var et godt stykke hinsides vanlig standard for hva man kunne forvente fra noen skald, så Eirik hadde ikke annet valg enn å la Egil gå. Islendingen Bergsveinn Birgisson – også en forfatter verd å lese – mener at diktene fra den gangen var ment å bli “rytmisk fremført” med tromming eller tramping for å markere takten og allsang i omkvedet. Jeg synes ikke det virker som en urimelig påstand. Som nåtidens ræppere. Imidlertid har jeg et lite oppheng i den siste linjen, det vil si denne bloggpostens overskrift. Så alle må hvert ord forstå. Hva er det han mener å si? Hva er “latterens hjem”? Jeg tror han mener å understreke at diktet må forstås som nid. Satire. Han hyller ikke Eirik, han disser ham.

Det eneste som er dummere enn å la seg styre av følelser er å fornekte hva man føler. Da har man jo fullstendig mistet grepet. Virkelig koko blir man imidlertid ikke før man later som om man lar seg styre av slike affeksjoner som er populære i de kretsene man vanker fordi man tror at dette vil være gunstig for ens sosiale posisjon. For eksempel når man later som om man er enig med de som er mest populære (selv om man egentlig er uenig) for å oppnå fordeler innenfor gruppen. Eller rettere sagt når dette blir et vanemessig handlingsmønster.

Min personlige introduksjon til begrepet “den faustiske kulturen” kom via Oswald Spenglers Untergang des Abenlandes men senere har jeg forstått at dette er et vanlig navn å sette på den vestlige modernismen fra og med 1500-tallet. Faustmyten er velkjent. Doktor Faust (som betyr “neve” på tysk) eller Faustus (som betyr “lykkelig” på latin) er en intellektuelt lærd skikkelse som overskrider grensene for menneskelig kunnskap med overnaturlig hjelp. Dermed oppnår han alt han begjærer i en viss tid, inntil de magiske kreftene han har tilgnet seg kommer ut av kontroll og konsumerer hele hans menneskelige essens. Så kommer de underjordiske og henter ham.

Dette med å “selge sin sjel” er et konsept som er hvor gammelt som helst. Hvordan man tolker det varierer imidlertid noe. Hva som alltid må foreligge for at vi skal ha “en faustisk situasjon” er vilje til å forhandle om alt. Når alt har sin pris, også egen integritet, har man i realiteten stilt seg åpen for å bli tilintetgjort som selvstendig individ. Vi kan for eksempel se for oss en talentfull ung artist som sier ja til å bli et “produkt” innenfor musikkindustrien fordi dette vil gi rikdom og berømmelse, men vedkommende bytter i realiteten sine mest skaperkraftige år som produktiv artist mot knapper og glansbilder. Og senere kommer skandalene, stoffmisbruket og selvmordet.

Hvor mye av seg selv kan man gi opp før man forsvinner helt mens det som er igjen bare er et tomt skall? Mange ser på dette som det mest fryktinngytende ved en slavetilværelse, at man blir redusert til en “ting” som bare kan brukes og kastes uten at dette betyr noe for noen. (Mens andre føler psykoseksuell opphisselse av tanken, men la oss ikke gå fortapt i detaljene.) Vi tilpasser oss kulturen i det samfunnet vi tilhører fordi vi er sosiale skapninger som søker samhandling med andre, men samtidig har vi et prosjekt som handler om identitet basert i et sett med tildels ganske vage følelser rundt “hvem vi egentlig er”. Når det ene kommer i konflikt med det andre har vi et problem.

Visse ritualmagiske tradisjoner opererer med den lille døden. Tanken er at når den store døden kommer har man ikke lenger noe man skulle ha sagt, man dør med alt man er, alt man noen gang har vært, og ikke minst alt man noensinne kunne ha blitt. Da er det slutt. Finito. Ingen flere sjanser av noe slag. Ritualene forbundet med den lille døden handler om å “øve seg på å dø”, spesifikt om det at man mister alt man “er”. Det teoretiske fundamentet for øvelsen er at siden man allikevel er dømt til å oppleve tapet av alt man er og har bør man forske på hva dette betyr i forhold til hva man tror at man er og har akkurat her og nå, gitt at mye av det man drasser på kanskje er alskens daukjøtt som man er bedre tjent med å bli kvitt. Tanken er at den lille dødens rituale vil gjøre denne jobben, eller i det minste sette ting i sitt rette perspektiv før man blir “gjenfødt” og fortsetter videre med livet, nå med en annen form for klarhet rundt hva som er viktig.

Det finnes ikke noe universelt gyldig program for å “komme til sans og samling” men selve konseptet anbefales.

Hver gang man knipser en mynt er sjansen eksakt 50-50 for at mynt eller kron skal komme opp. Sannsynlighetsmekanikk handler imidlertid om store tall. Jo flere ganger man knipser mynten jo nærmere vil man komme en perfekt representasjon av forholdet 50-50, men det kan godt hende at man knipser det ene eller det andre mange ganger på rad. Gamblerillusjonen (“the gambler’s fallacy”) består i at man tror det er mer sannsynlig at man vil knipse kron neste gang fordi man har knipset mynt ti ganger på rad. Dette stemmer ikke. Imidlertid stemmer det at mange tror det er slik sannsynlighetsmekanikken fungerer. Derfor er de eksponert for verdensvante svindlere som vet hvordan folk fungerer på et grunnleggende psykologisk nivå og vet hvordan de skal utnytte dette.

Nok en gang skal jeg gjenta at det som gjør mennesker til idioter er ikke hva de ikke vet men hva de tror at de vet.

Annonsørinnhold

I butikk: Vårskoene du går for

Lykken er en ustabil venn. Dette er noe jeg stadig sier men jeg finner det ikke på noe språk jeg kan når jeg søker på uttrykket, så kanskje jeg har funnet det opp selv. Imidlertid høres det ut som noe som burde finnes i ett eller flere norske skaldedikt. Hvem vet. Poenget er at det er sant. Nesten alltid når vi sier om noen at “de har flaks” burde vi heller si at de står på tåballene og er klare for å gripe de mulighetene som kommer flytende deres vei med en kobras kjapphet. Virkelig flaks er å for eksempel vinne ti millioner i lotto. Sjansen for at dette skal skje er astronomisk liten men den er ikke null så lenge man kjøper et lodd. Jeg mener å huske at noen sa det er mye mer sannsynlig at man vil bli tilfeldig drept av en gren som faller i skogen (eller i parken) enn at man skal vinne i lotto, og jeg antar dette er basert i antallet registrerte dødsfall med slik årsak sammenlignet med hvor mange som vinner i lotto, men det er en morbid ting å si. Lottospillet finansierer ymse tiltak innenfor idrett og kultur blant barn og unge. Slik sett er det ikke dumt å kjøpe lodd selv om man ikke vinner.

Noen forbinder ordet lykke med en slags sinnstilstand, at man kan “være lykkelig”, men dette er uforståelig for meg. Slik jeg oppfatter det er lykke noe man kan “ha med seg” noen ganger mens man beveger seg gjennom livet, men ikke noe man kan eie. Lykken kommer og går som den selv vil og ingen kan gjøre noe fra eller til med dette. Jeg stiller meg avvisende til begrepet “lykkefølelse” og tenker at de som sier slikt sannsynligvis er rusa. Eller de lider under vrangforestillinger om selvet og verden. Uansett representerer det ikke god mental helse. Det å være (eller bli) lykkelig er rett og slett ingen realistisk målsetting. Det ligner mer på noe slags vagt håp som er omtrent like sannsynlig som å vinne storgevinsten i lotto men som “spill” sett er det vesentlig mye mindre nyttig for en selv og andre. Etter min mening er det størst sjanse for at man finner ulykke hvis man leter etter lykke. Jeg kan ikke bevise denne påstanden, men det er hva jeg mener at jeg observerer der ute: Jo mer håp man bringer inn i en situasjon jo mer sannsynlig er det at man vil oppleve nedtur. Det som fungerer i de flestes liv er slikt som handler om selvdisiplin og metodisk arbeid.

Nepotisme (latin: nepos; “nevø”, etterkommer) betegner favorisering av slektninger, ektefelle eller venner, og det å sette kjennskap foran kompetanse i forbindelse med utnevnelser.

(Jusleksikon.no)

Annonsørinnhold

I butikk: Vårskoene du går for

Når og hvorfor er det å være i slekt med sjefen et viktig element i ansettelsespolitikken noe sted?

Åpenbart hver gang vi snakker om et familieforetak som driver forholdsvis smått og som ikke legger skjul på at bedriften eksisterer først og fremst for å ta vare på familien og vennene. Gudene vet hvor mange slike foretak som finnes men få er det ikke. Sånt er ikke et problem før foretaket krysser en viktig artsgrense mellom det private og det offentlige. Ingen synes det er noe galt eller unormalt med at det å være i slekt med sjefen er en viktigere kvalifikasjon enn nesten alt annet for å bli ansatt et sted, så lenge vedkommende sted åpenbart er eid og drevet av en familie, eventuelt en “krets” av assosierte familier, som bor i området og ellers tilbringer mesteparten av livet der.

Det er ikke uvanlig å surre litt med disse begrepene. Foretaket er den juridiske enheten. Bedriften er produksjonsenheten. Et foretak kan eie flere bedrifter, som – hvilket ordet antyder – er det foretaket “bedriver”. A/S Firma kan slik sett ha fingrene sine i mye som kaster av seg økonomisk på et sted, men den som har ansvaret for at alt drives i henhold til gjeldende lover og standarder er foretaket A/S Firma. Norsk økonomi preges av SMB-foretak (“små og mellomstore bedrifter”), som står for to av tre nye arbeidsplasser i landet og som også dominerer økonomien i et overveldende flertall av kommunene, til en slik grad at uten SMB-foretakene ville et stort antall lokale tettsteder ikke kunne overleve og ha en selvstendig kommuneøkonomi. SMB-foretak står for førti prosent av både verdiskapning og skatteinngang i samfunnet, samt seksti prosent av sysselsettingen. Det er som vi ser ikke et realistisk spørsmål om SMB er viktig for norsk økonomi.

Om det er uærlig eller uforstandig varierer fra tilfelle til tilfelle, men å bruke “det offentlige” og “det private” som sin eneste skillelinje når det skal snakkes om økonomisk politikk tilslører mer enn det avslører, eventuelt kan vi si at det avslører noe om den som snakker men lite om det vedkommende snakker om. Vi har i realiteten en tredje kategori, som verken er fugl eller fisk i dette bildet, bestående av “profesjonelle eiere”, eller kapitalister om du vil, som kaller seg private foretak men oppfører seg som offentlige bedrifter. Alt slikt som vi vekselvis kaller storfinans og multinasjonale selskaper befinner seg innenfor denne tredje kategorien. I generell forstand kan vi si at dersom et selskap er børsnotert vil det falle innenfor rammene av en slik “allmennprivat” definisjon (ASA). Spørmålet vi bør stille alle som snakker om å styrke det private næringsliv er om de jobber på vegne av SMB eller ASA. Disse er ikke likeverdige størrelser. Det er bra hvis man jobber til fordel for SMB-virksomhet ute i lokalsamfunnene, for eksempel ved å forenkle den byråkratiske hinderløypa de må gjennom for å etablere og drive foretak, men mindre bra hvis den agenda man bringer handler om å eksponere norsk økonomi for finansielle spekkhuggere som ikke føler noen lojalitet til noe lokalsamfunn, ofte ikke engang til landet som helhet.

De enfoldige legger merke til nyheten om at Kjell-Inge Røkke flagger ut og tror dette sier noe om norsk skattetrykk, det private næringslivets frihet til å etablere og drive virksomhet i Norge, samt ikke minst vår felles fremtid som en moderne og opplyst stat i verden. Hvordan skal det gå med oss alle når det straffer seg å opparbeide stor rikdom i samfunnet vårt? I virkeligheten betyr det ingenting. Røkke er ikke noe slags gudemenneske med særlig innsikt i de eksistensielle mysterier tilknyttet kunsten å få noe til å lønne seg. I Norge, som i ethvert annet land eller samfunn, går det ikke an å bli rik uten å føkke noen. Jo flere man føkker jo rikere kan man bli. Man kan riktignok bli ganske komfortabelt velstående av å etablere og drive et SMB-foretak hvor man selv er en av de som jobber, men ikke på en slik måte at man vil ha råd til å bygge verken hus eller hytte i tusen kvadratmeters-klassen og kjøre en åpen Bentley når man ferdes i trafikken. De som blir perverst rike kan bare bli dette gjennom å spille på systemet. Det er ikke fordi de er flinke. Det er fordi de er hensynsløse. Fordi de identifiserer og utnytter svakheter i samfunnets mekanismer uten å føle verken skam eller skyld over dette. Det er ikke ulovlig. Slik sett er kapitalistene nyttige. De er “hackere” i det økonomiske systemet som avdekker dets strategiske svakhetspunkter. Men noe mer er de ikke gode for.