Flyvertinnen sier det er ikke lov å ta med hunder på flyet. Fantomet svarer (med isrøst) det er ikke en hund, det er en ulv. Dermed burde den saken være ute av verden. Hvem har sagt at kognitiv dissonans ikke virker? Fantomet startet som eget tegneserieblad i Norge i 1964. Jeg vet ikke om det fortsatt blir utgitt. Jeg følte meg alltid skeptisk til hele konseptet men leste bladet allikevel, helt til langt inn på 80-tallet. Tegneserier var stort på den tiden. Alle leste dem og de ble byttet frem og tilbake.
Det er litt uklart hvor eksakt Fantomets hodeskallegrotte befinner seg. De sier Bengal men det er jo i India, mens man får et mer “afrikansk” inntrykk når man leser serien. Hvem vet? Det som uansett er klart er at serien først så dagens lys i USA i 1936 og det var mildt sagt andre tider den gangen. Fantomet var den første superhelten som brukte “skøytetrikot” (originalt var den lilla men i Norge ble den gjort blå) med underbuksa utenpå, men den fysikken som på dette viset ble tydeliggjort lignet mer på hva man kanskje forventer å finne hos en friidrettsutøver enn de anabole vanskapningene man tegner nå for tiden. Men nok om det.
Fantomet ville ikke ha funnet seg i det de planlegger i Kongo. Prosjektet handler om å rive den lokale regnskogen slik at man kan åpne opp for oljeboring i området. Stort mer motstrøms er det vanskelig å bli i dagens verden. De sier at Kongo har bruk for penger nå og velger å prioritere dette fremfor “å redde verden”. Foreløpig er de på det stadiet når man begynner å hente inn anbud på de blokkene for oljeleting som er lagt ut, men det er så langt uklart hvem som vil påta seg ansvaret for å få disse ugjerningene gjort. Equinor sier i en kommentar at de ikke har noen planer om å gå inn i området. Vi får se hva som skjer. Det finnes ingen mangel på skruppelløse mennesker i verden.
Et annet sted hvor gode råd begynner å bli dyre er i Storbritannia. Hele skithuset synker jevnt og trutt mens en følelse av angst, avmakt og økonomisk desperasjon biter seg fast i befolkningen. Mat. Bolig. Strøm. Prisene er ute av kontroll. Storbritannia hadde allerede et problem med forfallsområder preget av økonomisk og sosial slum og når distriktene nå har mistet all EU-støtte virker det duket for en retur til statusen som “Europas syke mann” fra før de meldte seg inn i 1973. Det er vanskelig å se noen farbar vei i noen som helst slags retning som har en lykkelig slutt. De kloke forbereder seg på minst ti år med forfall og ustabile forhold. Det er ikke usannsynlig at forfatningen vil falle og medføre både skotsk uavhengighet og irsk gjenforening. Vi får se. Det som foregår akkurat nå er aktiv politisk selvskading uten at det engang virker som noen har noe direkte å tjene på det. Kanskje en håndfull oligarker men ihvertfall ikke folket.
Hele poenget med penger er at det finnes en konstant etterspørsel etter mer av dem. Uansett hvor mye penger folk allerede har finner de alltids plass i lommeboka for enda flere. Sånn er det bare. Lik det eller ikke lik det, men selve motoren i våre moderne samfunn er folks daglige jakt på mere penger. La oss si at det på et slags gjennomsnittsnivå koster omtrent ti tusen kroner i måneden å drifte et individ i det norske samfunn – og da snakker vi bare om det aller nødvendigste. Følgelig er man på en eller annen slags måte nødt til å skaffe disse pengene slik at man kan betale seg gjennom de fortkommende livsnødvendigheter. (Tallet er forresten tatt ut av løse lufta og er alt for lavt for realistisk bruk, men ti tusen er enkelt å matematisere med så da blir det slik, for dette eksempelets formål.)
Vi kan betrakte penger som verdens mest populære produkt. Alle vil ha det og ingen får nok av det. De som føler at de alltid har litt i underkant av hva de egentlig behøver (som er det mest vanlige) fantaserer om hva de ville gjort dersom de hadde “nok” mens de som føler at de har nok penger fantaserer om hva de ville gjort hvis de hadde mer fritid. (Eller tid i det hele tatt, fordi det er ikke alminnelig å føle at man har nok penger før man kommer opp i femtiårene.) Det er ikke i seg selv spesielt vanskelig å bli rik, men det er ikke gratis. Det koster alt du har av tid, energi og opperksomhet i mange år, helt til du glemmer at det går an å leve på noen annen måte. Etter min personlige mening er penger både en genial oppfinnelse og det mest perverse mennesker noen gang har iverksatt. Genialt fordi et universelt betalingsmiddel som forenkler varebytte og annen transaksjonell atferd demokratiserer det økonomiske spillerommet, perverst fordi menneskenaturen fortsatt først og fremst drives av frykt og begjær. Vi er ikke halvguder, vi er aper som organiserer oss etter mønster av insektkolonier og kaller dette fremskritt. Problemet ligger ikke i pengesystemet som prinsipp men i hvordan vi har latt dette utvikle seg til å bli alle tings målestokk. I dagens samfunn spiller det mindre rolle hvordan man har skaffet penger, det som teller er at man har dem. Det finnes en tid for moral men denne tiden er ute hvis man sulter og fryser. Den er også ute når man har utviklet pengenarkomani, en slavetilstand som handler om en konstant og desperat jakt på penger “nok” til å finansiere en livsstil som er ute av kontroll.
Narkomani er sjelden noen fordel for den narkomane men det er svært bra for de som leverer denne tjenesten. Når kunden din er avhengig av deg kan du til en stor grad selv bestemme hva slags fortjeneste du skal ta ut. Når produktet ikke er prissensitivt, det vil si når det å ikke handle med deg ikke er noe aktult alternativ, betyr dette i praksis at du vil ta ut så mye som du kan uten å prise deg ut av markedet. Mat. Bolig. Strøm. Vi kan polemisere og snakke om noen slags “alternativ livsstil” hvor man omdefinerer alle sine behov og strukturerer livet på uvanlig vis, men bare et fåtall har slike privilegier. Nesten alle er nødt til å skaffe de tidligere nevnte ti tusen kroner hver måned bare for å holde det gående. C’est la vie. Den normale måten å skaffe penger er å ta en jobb hvor man får utbetalt en lønn som ikke bare dekker det nødvendige men som også finansierer en “toppøkonomi” hvor man føler at man har rimelig bekvem valgfrihet. Allikevel er det ikke mange som vil tåle mer enn to-tre måneder uten inntekt før problemene begynner å tårne seg opp. Under den nylige pandemien var det en nedstengningsfase hvor det fremkom mange interessante ting, fremst av dem “nødvendighetsyrkene” … særlig innenfor helsevesen, dagligvarehandel, transport og renovasjon, som også typisk tenderer mot å være lavtlønnede yrker, hvilket bare nok en gang beviser at jo mer nødvendig et yrke er for selve samfunnets fremdrift, jo lavere status har det. Det finnes ingen som jobber flere timer for lavere lønn enn de som gjør det mest nødvendige. Vi fikk kort fortalt en grell demonstrasjon av pengesystemets perverse aspekter. Hele opplegget er rigget til fordel for de som strengt tatt ikke gjør noe produktivt arbeid, de bare manipulerer systemet til sin egen fordel. Når ingen går på jobb finnes det heller ingen de kan snylte på og hele “tjenestesektoren” kollapser under sin egen vekt.
For drøyt tyve år siden bodde jeg i Barcelona en stund. Spansken min var ikke særlig god på den tiden så jeg leste britiske (noen ganger norske) aviser som jeg kjøpte på Las Ramblas. Det var to personer (egentlig mange flere, men det er bare de to som gjenstår) på den tiden som var nye ansikter i en slags verdenskulturell sammenheng og disse var henholdsvis Vladimir Putin og JK Rowling. Begge har senere vist seg å være drittsekker i verdensklasse, men den gangen hadde jeg et optimistisk syn på hva de representerte. Rowling fordi jeg syntes det var artig med en forfatter som lyktes i jobben etter å ha strevd på et eksistensminimum i mange år (selv om jeg ikke personlig liker “fantasy” sjangeren, jeg liker ikke engang Tolkien) og Putin fordi jeg syntes det var på tide at Russland fikk en leder som hadde en edru fremtoning.
Hva vil det si å være en “ekte mann”? Dette er ikke et spørsmål som har opptatt meg mye siden tidlig på 80-tallet, som sammenfalt med de sene tenårene mine, men det var og er et spørsmål som mange forholder seg til på ulike vis, siden det synes å være en alminnelig tanke at “et menneske med pikk” ikke er noen holdbar definisjon. Det finnes forventninger ut over det å være penisinnehaver. Noe psykologisk, eller muligens noe moralfilosofisk, det handler uansett om et sett med ganske vage standarder som i sum total ender med at man i det praktiske liv blir betraktet som “en av gutta” og dermed oppnår respekt som “mann” … noe som synes ganske viktig når man er 18-20 år gammel og skal prøve seg i det virkelige liv for første gang. Det livet man ser fremover mot består jo mest av rykter før man selv har vært på stedet og undersøkt saken, så kan man siden tro eller ikke tro på det man hører, det er uansett et faktum at folk ofte sier ting som “han er ingen ekte mann” om noen som ikke holder mål i forhold til ymse slags sannhetens øyeblikk når det materialet man er laget av skal prøves ut, enten man der og da forstår dette eller ikke. Man vil uansett opparbeide seg et rykte. Det sosiale området handler mye om hva folk tror om deg. Hva slags tillit og tiltro de synes du fortjener. Slike ting. Standardene varierer med lokale forhold rundt om i verden men det finnes definitivt kulturelle koder som regulerer hva man oppfatter som en “ekte mann” og atferd som avviker sterkt fra dette vil medføre at folk oppfatter deg som tvilsom og de vil dermed behandle deg annerledes enn om du oppfyller alle punktene på den kulturelle sjekklista for å være “en av gutta”.
Hva som er galt med Putin virker ikke som et tema verdt å diskutere. Den jævelskapen han har satt i gang i Ukraina kan bare ende med Russlands totale kollaps. Eller for å være mer eksakt: Russisk imperialisme må avvikles en gang for alle. Det er sant at de ikke er det eneste verdensproblemet i denne dystre kategorien men det er de som er problemet akkurat nå. Heldigvis er det ikke min jobb å finne veien ut av denne stupide labyrinten av løgner og “historisk ambisjon” men i den grad det finnes noen snarvei så handler denne om å avsette Putin og starte forhandlinger om krigsskadeerstatning og øvrige betingelser for å normalisere situasjonen. Russland er ikke mer eller bedre tjent med det som skjer enn Ukraina. Ikke på kort sikt og særlig ikke på lang sikt. Det å krige om territorium er ikke mer sosialt respektabelt enn å fise i heisen. Uansett hva slags rykte du hadde før dette skjedde så er det dette du vil bli husket for i ettertid. Hvilket bringer oss til hva som er galt med JK Rowling. Det finnes to typer litterær suksess. En som handler om å bli husket av evigheten og en som handler om å være stor i sin samtid. Noen oppnår begge. Selv kan jeg naturligvis ikke si noe om fremtiden uten å spå og som alle vet er fremtiden det aller vanskeligste man kan spå om, så jeg feiger ut og sier at JK Rowling har blitt en så stor forfatter som noen rimeligvis kan forvente å bli hva gjelder leserantall og internasjonale horder av fans som rollespiller Harry Potter, sover i kø for å skaffe seg det nyeste og heiteste, og så videre. Hun er tungt etablert som “navn” og hun er også milliardær – i pund – på grunn av salgstallene. Uansett hva hun skriver vil det bli solgt i millionopplag. Men, som Putin, vil hun bli husket av historien som bare en drittsekk. Hvorfor? Fordi hun har valgt å dø på den haugen vi kaller trans-ekskluderende radikal feminisme (TERF). Kort fortalt handler det om å definere begrepet “kvinne” ut fra en slags biologisk mystisisme som fokuserer på reproduksjonsorganene – i praksis det samme som å definere menn som “mennesker med pikk” – heller enn å vurdere kvinnerollen som et element innenfor kulturen. Din kvinnelighet sitter i fitta, ikke i hodet, og ihvertfall ikke i atferden din.
Jeg må tilstå at jeg egentlig aldri har filosofert over hva det vil si å være en “ekte kvinne” siden dette virker å ligge langt utenfor mitt fagområde. Jeg er jo uansett ikke noen kvinne … og når det kommer til “kvinnetype” er det vanskelig å tyde min personlige historie på området kjæresteri. De har vært tildels veldig forskjellige, så jeg kan bare konkludere med at jeg tiltrekkes av “personlighet” mer enn “type”. Og som vi alle vet blir personligheter bare mer og mer forskjellige jo nærmere vi studerer dem, selv om det naturligvis er enkelt å stille opp en sjekkliste for hva som må foreligge for at vi skal oppfatte folk som “ekte” menn eller kvinner. Uansett er det vi ser på litt avstand nesten alltid noe annet enn det vi finner når vi etablerer et personlig forhold, enten dette er som venn, eller seksualpartner, eller hva som helst annet slags personlig forhold det går an å ha til noen. (Som man ser, jeg stiller meg skeptisk til begrepet “upersonlig sex” og oppfatter dette mer som en form for personlig kontakt som ikke inkluderer de mentale og emosjonelle delene av personen.) Uansett må det sies at blant alle de mennesker jeg påtreffer i den vanlige sosiale hverdag så skjer det nesten aldri at jeg opplever kjønnsorganene deres som aktuelle områder å utforske. Hvis de ser ut som menn og kaller seg menn så er dette nok for meg. Siden kan jeg i mitt stille sinn mene det ene eller det andre om atferden deres, i forhold til “standarden”, men hva de har i trusa er for de fleste formål noe abstrakt. Ikke noe jeg ønsker å berøre verken som tema eller i fysisk forstand. Noen ganger møter man hva som åpenbart er “menn i kvinneklær” (eller det motsatte) men de få gangene dette skjer opplever jeg det ikke som støtende, ubehagelig eller personlig fornedrende på noen måte å bare forholde meg til hvordan de ønsker å bli tiltalt. Ikke minst fordi dette er mest praktisk. Det er jo for fanden ikke mitt problem å regulere atferden til voksne mennesker, eller andres barn for den saks skyld. Behøver jeg å forstå folk for å forholde meg til dem? Nei på ingen måte. Og dersom de siden oppfører seg på måter jeg ikke ønsker å assosieres med er det også mer praktisk å bare fjerne meg selv fra bildet enn å starte et prosjekt for atferdsendringer hos mennesker som ikke er meg selv.
De lærde strides til en viss grad over spørsmålet om matematikk er en oppdagelse eller en oppfinnelse. Har naturen en matematisk struktur eller er dette noe som ligger i måten vi observerer ting? Det vi kan si med sikkerhet er at uansett matematikkens opprinnelse så er dens anvendelse grunnlaget for all menneskelig logikk. De som liker litt vitenskapssladder er sannsynligvis informerte om det menneskelige dramaet rundt “Principia Mathematica” og dets endelige konklusjon: Det finnes ikke noe fast fundament for matematikken. Alt henger i løse lufta. Eller sagt på en annen måte: All menneskelig tenkning eksisterer uavhengig av hva som finnes i naturen. Vi kan ikke kjenne “tingenes egentlige natur”, bare de aspekter vi kan observere. Følgelig kan vi heller ikke si noe sikkert om “virkeligheten”, bare hva vi tenker om den.
Vi skal ha dette i mente når vi vurderer hvor sårbare vi er for manipulasjon.
Det vi kaller ligninger (eller likninger) handler om likhetstegnet. Si for eksempel 2a = b som gir b = 4 dersom a = 2, og så videre. Med rene ord sier vi her at det som befinner seg til venstre for likhetstegnet ligner på det som befinner seg til høyre. Siden kan vi komplisere dette til en nærmest hvilken som helst grad så lenge det vi tilfører ligningen har den samme verdi på begge sider av likhetstegnet. Vi kan utbrodere med førti-femti tall på hver side, helt til det ser fullstendig ubegripelig ut for alle andre enn de som har en høyere utdannelse innenfor matematikk. Spørsmålet er hvorfor vi ønsker å gjøre noe slikt. Alle som har lært noe som helst om ligninger vet at veien til forståelse ligger i å forenkle ligningen så mye som mulig, helt til det fremkommer ikke-reduserbare tall og symboler (som i vårt eksempel 2a = b ender med 2 = 2). Svaret på hvorfor noen ønsker å komplisere ligningene handler om å kontrollere informasjon. Vi forenkler det vi ønsker å forstå mens vi kompliserer det vi ønsker å kontrollere. Poenget med dette er at når noe fremstår som “for vanskelig å forstå” er sjansen stor for at de fleste av oss ikke engang prøver, vi bare aksepterer den matematikken som blir presentert.
Hvilket leder oss til det berømte karbonfotavtrykket. Ganske kompliserte saker, men vi oppfatter det som “rom for handling” hvor de fleste av oss har anledning til å “gjøre noe” med det som oppfattes som et eksistensielt problem. Kildesortering, gjenbruk, sparetiltak. Det er mye å ta tak i … for de fleste av oss som lever i rike land har et forbruksmønster som ikke ligner grisen. Eller det ligner grisen? Poenget med hele propagandakampanjen er uansett at ansvaret for klimaproblemene skyves over på forbrukersiden mens de som faktisk skaper problemene får holde på som før. Det appelleres til forbrukernes skam, skyldfølelse og sosiale angst. Du er en synder. Det skapes et inntrykk av at det er forbrukerne som må ta regningen for å rydde opp i hele denne suppa mens de som høster profitten av det hele skal holdes sakesløse. Det som utgjør ligningen i dette bildet er “hele folket i arbeid = de rike blir rikere”. Når det siden påpekes at det å gjøre de rike rikere er selve grunnlagsproblemet i forhold til klimaet blir denne ligningen komplisert på en slik måte at “hele folket” blir nødt til å gjøre enda mye mer for at “de rike” skal kunne beholde sine komfortable fortjenestemarginer. I stedet for å ta de politiske grep som må til for å for eksempel redusere bruken av plastemballasje søker man å bevisstgjøre forbrukerne slik at de skal vaske plasten og levere den til gjenbruksstasjon. Dermed “skjer det noe” og alle er fornøyde. Ønsker man ytterligere helligdom for seg selv kan man kaste seg inn i kampanjer for å øke gjenbruken, redusere mengden matavfall, og så videre. På slikt vis kan man oppnå en varm og selvtilfreds følelse av at man er en miljøforkjemper som representerer selveste Moder Jord og større heltemot kan ingen forlange.
Det norske skoleverket klarer på en subtil måte å gjøre Ibsen forhatt ved å eksponere skolebarn for dypt psykologiske tekster de ikke har noen forutsetning for å forstå. Allikevel er han en historisk skikkelse alle synes de kjenner på et slags vis. Resten av verden betrakter Ibsen som modernismens far og ved siden av Shakespeare den viktigste dramatiker som skrev for teateret. “Et dukkehjem” – altså ikke selveste dukkehjemmet, men bare ett av mange – er det mest fremførte skuespill i verden. Selv bodde Ibsen i mesteparten av sitt produktive arbeidsliv utenfor Norge, men i en slags dialog med den dansk-norske kuturkrets som han tilhørte fra sine utenlandsbaser i henholdsvis Tyskland og Italia. Var Ibsen “typisk norsk”? Det er uråd å si. Vi kan anta at det var slik han ble oppfattet i utlandet (og forsåvidt fortsatt blir) men i praksis var han det man kaller en verdensborger og saksmaterialet hans var mer for typisk menneskelig å regne enn spesielt orientert mot “det norske”.
Som mange andre norsker synes jeg det er interessant å se hva utlendinger tenker om Norge og “det norske” så i sakens anledning så jeg på et videoklipp laget av en franske som hadde tittelen “Problemet med Norge”, mest kanskje av nasjonalmasochistiske årsaker, for å høre om vedkommende problem er det samme som jeg selv ser. Det var det ikke. Skaperen av filmsnutten var åpenbart opptatt av veier og samferdsel så han konkluderte etter mye om og men med at det er vanskelig å bygge veier i Norge, noe som ikke oppleves som banebrytende ny informasjon for noen som bor her, men poenget med at infrastrukturelle forhold dikterer det lokale kostnadsnivået er allikevel mottatt. Bananer er dyrere i Tromsø enn i Toulouse. Noe som var mer interessant å høre er at det per år foretas 30 millioner flyreiser i Frankrike mot 20 millioner i Norge. Vi flyr mer innenlands enn nesten alle andre europèere. Ikke som noen tror fordi vi har så jævlig mye fjell her – gjennomsnittshøyden i Norge er 400 meter mens den i for eksempel Spania er 600 meter – men fordi så snart man beveger seg utenfor regionen rundt Oslo er det dritlangt å reise nesten uansett hvor man skal. Man kommer seg ikke til Kirkenes sånn helt uten Widerøe. Som fransken sa, Norge nord for Trondheim er mest for et helt annet land å regne. Langt, smalt og knudrete. Snarveien går gjennom Sverige. Med mindre man søker en imponerende naturopplevelse er det bedre å ta ruta langs Østersjøen hvis man skal kjøre for eksempel fra Oslo til Hammerfest, som i avstand og kjøretid er omtrent det samme som fra Oslo til Malaga.
Turisme som vekstnæring er i Norge begrenset av prisnivået. Alle blir sjokkerte over hvor dyrt alt er og for eksempel bobilturister anbefales på det sterkeste å bunkre så mye som mulig i Danmark eller Sverige før de kommer hit. Imidlertid må man gjøre det man må hvis man bor i Skrukkefjord og alt man har å selge er en fin foss og noen krevende vandreruter i den lokale fjellheimen. Det finnes et segment innenfor turismen som handler om spesielle opplevelser mer enn det å sy sammen en finansielt forsvarlig familieferie … og det er disse som søker seg til Norge. Visse særlig kjente attraksjoner som Besseggen og Preikestolen, for ikke å si Lofoten, har i de senere årene tiltrukket seg så mange turister at de innfødte ikke lenger synes det er like stas som før i tiden å oppsøke noen av disse stedene, men det er naturligvis bra for guider som snakker fem språk og som kan ta seg betalt for å lose en gruppe søringer som har investert en million i kamerautstyr men bare en hundrelapp i fottøy. (En gang jeg kjørte fra Tuddal til Rjukan stanset jeg ved kiosken nedenfor Gaustatoppen og havnet i samtale med noen tyskere som jeg frarådet sterkt å gå opp til toppen i sandaler. Du har ikke lyst til å skade ankelen der oppe, et cetera.) Et problem med Norge som han fransken i den filmen overhodet ikke nevnte er at naturen her er pen men dødelig farlig. Særlig oppi høyden kan det i løpet av få minutter bygge seg opp et uvær som tar livet av deg hvis du ikke vet hva du driver med. Sånt har skjedd selv med lokalkjente folk. Jo lengre nord jo mer psykotisk ustabile blir de lokale vær- og klimaforholdene. Dette er ingen spøk. Bare spør han som skulle sykle fra Alta til Nordkapp i “gråvær”.
Inkaenes undergang handlet mest om borgerkrigen mellom Atahualpa og Huescar. Los Conquistadores var bare en brikke i det politiske spillet og Francisco Pizarro var bare en fattig bondegutt fra Extremadura som ønsket å gjenta det hans slektning Hernan Cortez hadde fått til i Mexico noen år tidligere. Tilfeldighetenes spill var imidlertid til Pizarros fordel og slik endte Inkariket. Men før inkaene kom på banen hadde det vært mange andre høykulturer i Peru, gjennom flere tusen år, like langt tilbake som noe man finner i Egypt eller Mesopotamia. Dagens Peru er ikke like akterutseilt som de to andre på den sosialøkonomiske fronten men det finnes mye “rom for forbedring” også der. Per øyeblikket holder “store hatt” Pedro Castillo fortsatt på presidentembedet men hans stier er kronglete, som de noen ganger er i Sør-Amerika. Men nok om det.
En dokumentarfilm om kulturer fra før inkaenes tid i Peru viste noen bilder av gamle strukturer mens kommentatoren påpekte at her ofret de jomfruer til gudene sine … som om dette er noe folk gjør. Vi snakker jo om morbide ritualdrap med politisk vinnings hensikt. For meg personlig ligger det smått sjokkerende i at de ikke er sjokkerte og frastøtte av slike handlinger, de tvert imot omfavner disse gamle kulturenes bisarre tildragelser og forklarer dem med noe slags sentimentalt vås om at “det var dette de trodde på” … i stedet for å si det som er sant, at det var slik de lokale makthaverne den gangen terroriserte sine undersåtter til lydighet overfor programmet. Min personlige teori er at de gjør dette innenfor et underforstått tankeunivers av annerledeshet, at disse gamle kulturene ikke er mennesker som oss, med de samme tanker og følelser, ønsker og fryktkomplekser. Det er sant at de bygget imponerende strukturer og dannet en “stat” som eksisterte i en viss tid, men det er også sant at de praktiserte et aldeles usannsynlig fratøtende terror-regime mens de holdt det gående. Det ene unnskylder ikke det andre. Men toppen av latterlighet er å tenke at hvordan dette fremstilles har noe å si fra eller til for hvordan man oppfatter dagens peruvianske stat og befolkning.
Det sies at journalisme er det første utkast til historieskrivning. Idealet er å beskrive det man kan observere uten å henfalle til føleri, moralisering eller spekulasjon. Dette er vanskelig og tildels farlig å få til mens ting pågår og aktørene ennnå lever … men det bør være rimelig greit fem tusen år senere. Det er ikke nødvendig med poetiske omskrivelser av fakta eller “forståelse” for den kulturelle konteksten. Drap er drap. Om det skjer i dag eller i steinalderen er det akkurat den samme type overgrep og de har alltid en “forklaring” på hvorfor de synes dette er nødvendig. Dette er ikke i og for seg selv interessant. Det kuriøse ligger i hvordan vi – som betraktere fra avstand – forholder oss til overgrepene. Jeg assosierer litt til den morbide fascinasjonen mange har for de psykologiske forholdene som frembringer lystmordere, som kan være mer eller mindre rituelle med oppleggene sine. For eksempel er det langt mellom kriminalromaner i dag som ikke inneholder noen slags utspekulert jævel av en seriemorder, gjerne også en eller flere etterforskere som lider av psykiske problemer eller alkoholisme. Livaktige skildringer av grove overgrep regnes som god fisk og sekunda ikke. Det er noe vagt pornografisk over det hele. Mennesker med i bunn og grunn kjedelige liv hengir seg til fantasier om tortur og drap, utført av det ene eller det andre skakkjørte individet, som kan være purk eller skurk, alt ettersom. Senere ser vi på fjernsynet og tar inn nyheter fra en stadig mer dystopisk virkelighet med politisk ekstremisme og klimaproblemer.
Krisa har kommet. Igjen. Eller rettere sagt, WHO (må ikke forveksles med bandet) har erklært at spredningen av apekopper er et kritisk medisinsk problem på verdensbasis. Hva skal man tenke? Folk har jo glemt pesten fra i fjor, i den grad de overhodet trodde det var noe virkelig. Alle kjenner en covidiot, folk som ikke skulle ha noen vaksine men som var helt klare for å bruke rumpemedisin beregnet på hest. Sic transit gloria mundi.
Dersom “barndommen” er alt du kan huske fra før du begynte på barneskolen så ble min tilbrakt i andre halvdel av 60-tallet. Det er skrekkelig lenge siden, men jeg kan huske at to av de mest skremmende tingene som fantes var det å gå til tannlegen og det å få sprøyte. Som barn vet man jo strengt tatt ingenting om noenting men man ser hvordan de voksne oppfører seg og innretter seg deretter. Hvem liker å få sprøyte? Riktignok har jeg senere i livet, på sykehusets postoperative avdeling, personlig bevitnet at folk har tigget om å få smertestillende sprøyte, men jeg antar at dette må betraktes som en unntakstilstand. I utgangspunktet er det vel bare narkomane som forbinder noe positivt med sprøyter. Muligens også diabetikere. Det er både drastisk og invasivt å stikke en nål inn i kroppen for å sprøyte inn noe slags jævelskap.
Hvilket bringer oss til begrepet tillit. Foreligger det en tillitskrise innenfor helsevesenet når en stor andel – mange tusen – av befolkningen ikke har tillit til verken kompetansen eller intensjonene hos norske helsearbeidere? Kanskje er det så enkelt som at de har sprøyteskrekk men at de ikke klarer å se seg selv i speilet som voksenpersoner med psykiske problemer så de konstruerer en kompleks fantasi om hva som “egentlig” skjer hvor de selv har en mer heltemodig rolle i det hele. Dette virker som den mest rimelige forklaringen … men det hjelper strengt tatt ikke når problemet består i at de saboterer vaksineprogrammet. Hva som motiverer dem er egentlig sekundært.
Upassende som det kanskje er i en slik sammenheng skal jeg allikevel sitere bibelen på at den som sår vind skal høste storm (med en kryssreferanse til et annet bibelsted som sier at den som sår i sitt kjød skal høste fordervelse av kjødet) og si at den stormen som skal komme er mer som en flau fjert enn de apokalyptiske tildragelser de litt mer ville i blikket fantaserer om. Dødeligheten av covid har – ikke overraskende – jevnt over vært svært mye høyere blant de uvaksinerte. Det samme er naturligvis også tilfelle for ikke-dødelig utgang men med andre typer ettervirkninger, såkalt lang covid. Det hersker uansett ingen tvil om at mye uaktsomt drap (og selvmord) har fulgt i kjølvannet av de antimedisinske kampanjene vi har observert på natt. Mange har snakket om en pandemi av desinformasjon men menneskelig galskap var allerede noe endemisk. Uansett hvor fjernt noe virker for et normalt fornuftig menneske så vil man uten tvil finne støtte for det et eller annet sted på nettet.
Paranoia defineres som feilaktige oppfatninger basert på gale slutninger om den ytre virkelighet, og som består hos den syke på tross av bevis på det motsatte.
Personer med paranoid personlighetsforstyrrelse er følsomme, sårbare og nærtakende. De oppfatter verden som uvennlig og farlig, er mistenksomme, alltid på vakt – og de forventer å bli utnyttet av andre. Mennesker med paranoid personlighetsforstyrrelser er ofte fiendtlige, irritable og vrede.
Sitert fra det som kom opp etter søk i Google på “paranoia definisjon”.
Førstnevnte sier hva paranoia er, sistnevnte hvordan det fremkommer som observerte symptomer. Den populære oppfatningen om paranoia er at man føler seg overvåket av “noen”, gjerne det lokale sikkerhetspoliti eller overvåkningstjeneste men like ofte CIA og andre internasjonale operatører, og dette kan riktignok forekomme men det er mye mer vanlig at man opplever seg som “urettferdig behandlet”, at man har rettigheter og krav som ikke blir sett, forstått og respektert. Noen er ute etter meg. Imidlertid bør vi aldri glemme den gamle sannheten: Hvis noe lar seg forklare med inkompetanse er det ikke nødvendig å introdusere “ond vilje” for å forstå det som skjer.
Mennesker regnes som intelligente skapninger i skolebokdefinisjonen. Det er mange årsaker til dette men den mest aktuelle for oss er at vi bruker intellektet til å orientere oss i den verden vi lever i og forholder oss til. Noen ganger overtenker vi ting. Her er noe å tenke på: Hvorfor finnes det ingen bytroll? I samtlige av våre gamle sagn og eventyr er troll skapninger som lever i skogen og på fjellet. De reker ikke rundt på brygga eller i restaurantstrøkene. Man finner dem ikke engang i drabantbyene. Til tross for at troll er nattskapninger finner vi dem ikke på nattklubb. Psykologisk sett er det ikke komplisert å forklare troll: Hjernen spiller oss et puss og vi blir skremt av formasjoner i omgivelsene som i dagslys ville vært helt udramatiske. Mørkeredsel er ikke bare tøys og barnsligheter, det er en form for ekstra årvåkenhet som kommer over oss når vi bare i begrenset grad kan bruke synet til å orientere oss.
Konspirasjonsteorier oppstår av lignende årsaker, blant mennesker som bare i begrenset grad kan bruke intellektet til å orientere seg innenfor saksmaterien som ligger til grunn for samfunnet og politikken. Det er svært ualminnelig at mennesker får noen trening i kritisk tenkning i løpet av skoleårene sine. Dette regnes som “høyere utdanning” som vanlige arbeidstagere ikke behøver for å kunne gjøre som de får beskjed om av sine overordnede. Det å forstå mer enn du behøver å forstå for å kunne utføre arbeidsoperasjonene regnes som subversivt innenfor den nyliberalistiske ideologien. De høyere hjernefunksjonene skal brukes på religion, ikke vitenskap. For mye “skolelærdom” medfører alltid at individet begynner å stille vanskelige spørsmål i stedet for å fokusere på jobben sin og overlate tenkningen til sjefene. Plutselig oppstår fagforeninger, krav om kontraktsmessig forutsigbarhet, det ene med det andre, og slikt kan true bedriftens lønnsomhetsprofil, som igjen kan trekke ned børsverdien. Sånt kan vi ikke ha. Religion trener opp folk til å være lydige mot “autoriteter” mens vitenskap forlanger analytisk tenkning og rasjonell bevisførsel. Derfor er vitenskapen selveste hovedfienden for de politiske kreftene på høyresiden. Derfor handler enhver strategi for overtagelse av samfunnsmakten innenfor høyrepartiene om en form for styrt avvikling av rasjonell tenkning og vitenskapsbasert disiplin ute i samfunnet. De er bedre tjent med paranoid overtro, rykter og konspirasjonsfantasier. Ting som gjør folk redde.
Det er ganske komisk hvordan høyreorienterte politikere til stadighet “oppdager” at det på universiteter og i media foreligger en til tider ganske sterk venstreorientert tendens i det alminnelige meningsmaterialet. Den åpenbare forklaringen, at all bra tekning drar i retning av venstre, faller dem selvsagt ikke inn. De tror det er en konspirasjon. De tror det er kulturmarxisme. De tror at konservative åndskrefter med vitende og vilje holdes utenfor den akademiske diskurs på grunn av venstreradikal territorialisme og en langsiktig plan om å forderve ungdommen og undergrave den hvite rasen, de kristne verdiene, våre stolte tradisjoner og alt det der. Men det handler bare om at den typen tenkning man må gjøre for å havne på den politiske høyresiden ikke holder mål innenfor de humanistiske vitenskapsfagene (det spiller imidlertid liten rolle fra eller til i fysikk og matematikk, hvor det man forholder seg til er strengt upersonlig). Til syvende og sist handler all høyrepolitikk om friheten til å være en drittsekk i det sosiale livet og utnytte andre mennesker for egen vinnings hensikt i det økonomiske. Eller om du vil, en tradisjonell måte å være menneske, hvor hardt arbeid og religiøs fromhet er hva man snakker om mens snyteri og dårlig informert arroganse er hva man praktiserer. Og sånn går dagene. Det er dessverre umulig for meg å respektere kristne, konservative og alt det andre rakkerpakket de har samlet sammen på høyresiden, for de er idioter. Men de har like så mye rett til å leve og mene hva de vil som meg, så der står vi litt fast. Hvordan skal man forholde seg til svinepelsene? Dette er grunnen til at vi behøver en sterk stat som tar jobben som siste meglerinstans i alle sivile konflikter. Vi behøver et tydelig lovverk som hådheves med fasthet og klokskap av mennesker som ikke har noen personlig interesse av den konflikten de skal bedømme. Dette er et absolutt minimum for å kunne ha et samfunn preget av demokratisk frihet, hvor alle (pluss minus noen skruboller som overtenker hele greia) har en realistisk mulighet til å bygge et rimelig bra liv, både sosialt og økonomisk.
Som mange har oppdaget, vi lever i ustabile tider. Krig og pest foreligger allerede, vi mangler bare hungersnød for full score i triaden. I mellomtiden står alt i brann der det er tørt og under vann der det er vått. Amerikanerne fortsetter sin Nürnbergprosess mens britene akkurat har valgt en slags dement hulder som sin nye statsminister (hun tror hun er en ny Margaret Thatcher men ligner mer på Björk, hvis Björk var en ork). De står uansett overfor en interessant høst i politikken. Nazi-Russland fortsetter med greia si mens italienerne er i ferd med å markere hundreårsjubileum for fascismen med å prøve èn gang til. Hva skal man si? Faen vet. Det eneste man kan gjøre er å holde hodet kaldt og gjøre det man må for å komme seg videre i livet, uansett hva slags absurde politiske sirkuskunster som foregår der ute.
Jeg liker ikke å snakke om følelser og jeg liker ikke “følsomme” mennesker. Det er ikke noe teknisk problem med saken, jeg både forstår mine egne følelser og er i stand til å uttrykke meg ned til et hvilket som helst detaljnivå, jeg bare synes ikke det er relevant. Det er som å snakke om avføringsprosessen. Jeg forstår ikke hvorfor det er et relevant tema og jeg forstår enda mindre hvorfor noen er interesserte i den typen samtaler. Når og hvis det foreligger et medisinsk problem vil jeg eventuelt ta det med en medisinsk sakkyndig person men så lenge ting fungerer normalt føler jeg – helt uten ironi – at det sjelden eller aldri vedkommer noen hva du eller jeg eller Titten Tei føler eller mener om noe som helst, alt som teller er hva vi faktisk gjør (og ikke gjør).
Men livet er jo først og fremt en emosjonell erfaring vil noen kanskje innvende og jeg er til en viss grad enig. For meg personlig er livet utvilsomt en emosjonell erfaring som er ulik alle andres, men dette er paradokset som forener oss alle: Vi føler virkeligheten enten vi forstår den eller ikke. Dette er imidlertid ikke særlig hjelpsomt hvis formålet er kommunikasjon. Vi behøver et språk og et begrepsapparat som på tilstrekkelig vis kan fange opp og transportere mening og da er det tilstrekkelig ambisiøst å jobbe seg frem til en felles klarhet om sak, uten at vi skal komplisere bildet med detaljerte utredninger om det følelsesmessige beslutningsgrunnlaget hos alle involverte individer. Dette gjelder i alle sammenhenger som involverer flere enn ett individ. Vi må bare akseptere at det er umulig å gjøre rede for eksakt hva man føler, langt mindre hvorfor, på en måte som ikke er egnet til misforståelse. Imidlertid kan vi redegjøre for hva vi har tenkt å gjøre. Vi kan redegjøre for hva vi ønsker og hvordan vi tenker å gå frem for å komme dit. På dette grunnlaget kan vi bygge (eller avvise) en fremdriftsplan for samarbeid, når og hvis det foreligger felles interesser.
Jeg vet ikke hva folk forventer av livet. Mer enn halvparten av tiden handler det om å gjøre hva som er nødvendig, uansett hvordan man personlig føler seg der og da. Det er vanlig – også en stor fordel – at vi mennesker handler raskere enn vi føler, så kommer ymse reaksjoner i etterkant, og hvis det ikke var slik ville vi være en enda mer tragisk art enn hva vi allerede er her på jorda. Følelser er treg materie. Det tar lang tid å fordøye dem og bryte dem ned til nyttige bygningsmaterialer. (La oss skyte inn at med “følelser” mener jeg her den komponenten av ens personlige identitet som føler ting, ikke situasjonsavhengige stemninger som kommer av ytre impulser, slik man for eksempel kan føle frykt på grunn av noe man sanser eller vårdagens fryd av den samme årsak.) Det er svært alminnelig blant mennesker å ha et uryddig og tildels selvmotsigende følelsesliv og det er psykologens profesjon å ta tak i dette og rydde opp i elendigheta hvis man har havnet i et uføre man ikke finner ut av på egen hånd. I den grad man opplever at “noen” (en selv inkludert) har selvdisiplin så handler det alltid om at de forstår og behersker sine egne følelser. De klarer å holde hodet kaldt og gjøre det som er nødvendig selv om de opplever indre stormtilstander. Dessuten klarer de fremfor alt å ikke gjøre noe forhastet før de har flere og bedre data og holdepunkter for de valgene de fatter. Slik er livet. Det er ingen søndagsskole men vi kjenner ingen bedre alternativ enn å holde orden på ting og komme seg videre, i den retningen man har tenkt seg, så godt man kan.
Bildet ovenfor ble knipset i Charlottesville, USA under arrangementet “Unite the Right” den 11. og 12. august 2017, mens presidentskapet til Donald Trump fortsatt befant seg i en tilstand av stigende rus. Blant hakekors og sørstatsflagg fant man også “rødhatter”, det vil si Trump-tilhengere fra den såkalte MAGA-bevegelsen (“Make America Great Again”) som selv tilsynelatende aldri var i noen tvil om at de tilhørte en revolusjonær bevegelse på den politiske høyresiden, som i praksis betyr fascisme, nazisme eller hva man nå måtte ønske å kalle det. Peronisme, falangisme, putinisme, det betyr uansett alltid det samme: Makten vinnes gjennom vold og holdes gjennom overvåkning og statsterrorisme rettet mot marginale samfunnsgrupper og opposisjonelle.
Her hjemme markerer vi i dag at det nå er 11 år siden en høyreradikal terrorist bombet regjeringskvartalet og angrep Arbeiderpartiets sommerleir for ungdom på Utøya. Det kan argumenteres for at han var et sterkt sinnforvirret individ som sannsynligvis burde vært psykiatrisk pasient ved et mye tidligere tidspunkt, men det er ikke korrekt å si at han var en “ensom ulv”. Han befant seg trygt plantet i en kontekst av nettbasert debatt som ennå pågår der ute, i den samme form og med de samme argumenter. I ettertid har dette miljøet frembrakt et antall lignende gjerningsmenn i andre land, noen av dem med eksplisitte referanser til det som skjedde her i Norge i 2011. Faren er på ingen måte over. De som drømmer om en eller annen slags variant av nazistisk styresett har i likhet med den perverse bevegelsen som Adolf Hitler skapte støtte i omtrent en tredel av befolkningen, også i Norge. Denne andelen synes å være konstant.
Selv holder jeg tre ting som absolutt avskyelige politiske elementer, til enhver tid, overalt og uansett hvordan de fremkommer på det praktiske plan, og disse er henholdsvis kristendom, kapitalisme og korrupsjon … så la de som forstår seg på sjelens matematikk regne ut omtrent hvor sjarmerende jeg finner USA. Allikevel er jeg svært lite begeistret for “anti-amerikanisme” fordi dette er en skivebom i forhold til problemets natur. Det var ikke “tyskerne” som iverksatte naziprosjektet fra 1920 til 1945, det var en ganske liten gruppe individer som vant frem politisk ved å love alle mennesker alt de ønsket seg, men først og fremst lovet de å gjenreise Tyskland, gjøre nasjonen sterk og mektig igjen, gi folket deres stolthet tilbake. Selvfølgelig fantes det mange ideologisk overbeviste nazister men flertallet av de som ble med på galskapen var økonomiske eller sosiale opportunister som så en sjanse til å forbedre sine egne vilkår ved å melde seg inn et parti som åpenbart var i sterk fremgang. Historikere er stort sett enige i at det som skapte fenomenet Hitler var først og fremst de “normale” politikernes illusjon om at de ville kunne kontrollere ham gjennom det normale spillet i Weimarrepublikkens parlamentarisme. Vi vet nå at dette var en grov feilvurdering av både personen Adolf Hitler og nazibevegelsens fanatiske karakter. I ettertid har det vært mye spekulasjon rundt hvem, hva, hvor, når og hvorfor … men hvis man ikke forstår at de som i dag stemmer på Fremskrittspartiet ville vært nazister hvis dette var et aktuelt alternativ så kommer man aldri til å forstå noe av det som skjedde.
Det at man selv aldri har drept noen betyr ikke at man er fritatt for skyld hvis man er på nett og gir sin aktive eller passive støtte til det høyreradikale idèkomplekset. De som egger opp sånne typer som han norske massemorderen slipper kanskje unna i en strengt juridisk analyse men at de har et moralsk ansvar for ugjerninger som blir gjort i “bevegelsens” navn kan det ikke være noen tvil om. Groteske ugjerninger rettet mot de man opplever som sine politiske motstandere er ikke impulshandlinger utført av gale individer som plutselig forekommer når situasjonen ellers tillater det. Det er en logisk konsekvens av at hatefull retorikk og “krigsspråk” har blitt normalisert i de kretser hvor man ferdes. Før eller siden vil et individ med lavere terskel for voldshandlinger og mer støy i sine private tankeprosesser ta opp den stilltiende utfordringen som ligger i at mange snakker høyt og lenge om “nødvendigheten av å gjøre noe” mens ingenting skjer. Greta Tunberg fortalte en gang i et intervju at hun var motivert av utsagnet “noen må gjøre noe” (med klimaproblemene) og siden hun korrekt konkluderte med at “jeg er noen, så kanskje jeg kan gjøre noe” ble det som det ble. Det har lenge eksistert en uformell “klimabevegelse” som etterlyser “handling” og på det samme vis har det i enda lengre tid eksistert en nazibevegelse som tenker det samme (uten sammenligning forøvrig). Det vil fremkomme individer som “tar ansvar” (hvordan de enn tolker dette i praksis) når det allerede foreligger en bevegelse hvor mange snakker mye men lite ser ut til å skje på det praktiske plan. Helt til helten vokser ut av folket på mytologisk vis, noe man hører om inntil det kjedsommelige på den vanlige norske barneskole.
Ville du blitt med i nazibevegelsen hvis du levde for hundre år siden? Vi vet at dette var det året da Mussolini “marsjerte mot Roma” og dermed oppnådde regjeringsmakt med sitt program om å gjenreise den italienske storhet og stolthet, noe som inspirerte Hitler til å iverksette sitt “ølstuekupp” i 1923. Fordi det er nesten uråd å forestille seg hvordan hverdagen ville sett ut hvis man levde for hundre år siden blir det urimelig å spekulere i hva man ville ha gjort, men generelt sett bør man være mistenksom mot de som svarer nei uten et øyeblikks nøling. Selv er jeg usikker men jeg tviler. Forutsatt at jeg ellers var den samme, mentalt og emosjonelt, virker det mer sannsynlig at jeg ville ha stått sammen med Rosa Luxemburg og Karl Liebknecht, eller rettere sagt den bevegelsen de representerte, men jeg vet ikke dette. Jeg bare antar det. Antimilitarisme, ateisme og radikal individualisme funker dårlig sammen med autoritære bevegelser og enda dårligere sammen med det totalitære. Den filmen men James Dean som på norsk har tittelen “Rotløs ungdom” heter egentlig Rebel Without A Cause (opprører uten sak) og ved et tidspunkt blir hovedpersonen spurt hva det er han er så sterkt imot. What is it that you’re so against? Han svarer “vis meg hva du har”. What have you got? Grunnen til at jeg ikke tror nazismen vil kunne ta over USA ligger mer i den filmen enn i at jeg har så sterk tro på at demokratiet deres er tilstrekkelig robust. Men de kan lykkes med å finne støtte i omtrent en tredel av befolkningen, akkurat som i Norge. Eller Tyskland. Eller som vi ser i dag, Ungarn og Polen. Storbritannia. Italia (enda en gang). Denne gangen er det imidlertid ikke jødene de har festet blikket på i sin jakt på hvem som har skylden for all elendigheta, det er innvandrere, muslimer, feminister … men at de hater marxister er akkurat som forrige gang. Hitlers første jobb etter Den første verdenskrig var som sivil spion for den militære generalstaben. Hans oppdrag var å kartlegge kommunister ute i samfunnet. Det var dette førte ham i kontakt med Anton Drexler og Det tyske arbeiderparti. Siden gikk det som det gikk.
