APECALYPSO

Nøyaktig hvordan rettferdighet bør defineres, er svært omstridt, og det finnes ulike tilnærminger til forståelsen av begrepet. Det er spesielt to tilnærminger som er sentrale. En vanlig og generell måte å forstå rettferdighet på er som den type forhold der mennesker behandles på en rimelig måte og i overensstemmelse med moralske prinsipper. En annen innflytelsesrik måte å forstå rettferdighet på, som går tilbake til antikken, er som den type forhold der alle mottar det de fortjener.

(Store norske leksikon)

Annonsørinnhold

10 rimelige europeiske storbyer du kan reise til nå

Engelsk er et tøysespråk som er ubrukelig i forhold til å trekke opp stringente definisjoner av filosofiske objekter. Tysk er mye bedre, derfor også norsk (som på mange måter er en variant av tysk). Dette er imidlertid ikke noe man vil legge merke til før man er konfrontert med det å ordlegge seg presist på engelsk. Etterhvert som man bakser med dette problemet får man en følelse av at det er meningen at det skal være slik. Omtrentligheten er et grunnleggende formål, ikke en utilsiktet bivirkning. Å skifte til tysk er som å skifte til en tommestokk som også har millimetre merket opp, ikke bare centimetre, noe som imidlertid ikke er viktig før det å være mer presis blir et poeng.

Alle skjønner at justis betyr noe annet enn rettferdighet. Det ene er et moralsk prinsipp, det andre er håndhevelsen av dette prinsippet (som kan skje både innenfor og utenfor det offentlige rettssystemet). På engelsk bruker man imidlertid ordet “justice” om begge deler. Det interessante spørsmålet er hva denne lille detaljen betyr for “alminnelig rettfølelse” i de engelskspråklige samfunn. Min egen erfaring med temaet antyder at de engelske forventer at “rettferdighet skal/må skje” på en helt annen måte enn de norske, som riktignok vil foretrekke at ting er rettferdige, men som kanskje ikke alltid forventer at dette er hva som skal skje og derfor opplever mindre personlig skuffelse og vonbrotne følelser når justisen blir distribuert på en urettferdig måte.

Justis betyr det samme som rettspleie, altså håndhevelse av lov og rett gjennom domstolene. Justis brukes om person(er) eller myndighet som utøver rettspleien. Justis kan bety domfellelse, avstraffelse. Når en person er funnet skyldig i å ha begått en straffbar handling av en domstol, avgjøres dette ved en domfellelse. Justis kan mer generelt brukes om orden og disiplin. Eksempel: å holde justis.

(Store norske leksikon)

Når Venn-diagrammene for rettferdighet og justis ikke overlapper hverandre innenfor rettssystemet oppfatter man i Norge vanligvis dette som et saklig problem som kan (og bør) korrigeres gjennom omformulering av loven, omlegging av gjeldende rettspraksis, eller andre aktuelle tiltak, det er ikke noe metafysisk som utgår fra mystiske eller guddommelige kilder. Rettssystemet her i landet opplever ikke seg selv som noe mer enn mennesker som etterstreber prinsipiell konsistens – rettferdighet – ikke som jordiske stedfortredere for overnaturlige makter (får man for det meste håpe). Nettopp fordi rettferdighet og justis er to ganske forskjellige ting har man en dommer som har til oppgave å se på detaljer og omstendigheter fra sak til sak, hvis ikke kunne man bare ha en liste med sjekkpunkter og en datamaskin til å utstede dommen.

Ifølge rettspositivismen avhenger spørsmålet om det overhodet finnes et rettssystem i et samfunn, og hvilke rettsregler som eventuelt inngår i det, utelukkende av hvordan samfunnsforholdene (især makt- og myndighetsforholdene) der faktisk er. Sagt med litt andre ord: Spørsmålet om hvorvidt en gitt regel er å anse som gjeldende rett i et samfunn må besvares kun ved å se på regelens samfunnsmessige kilder. Det kommer altså ene og alene an på om regelen blir, eller har blitt, fremmet, håndhevet, eller anerkjent, stilltiende eller uttrykkelig, på visse nærmere bestemte, sosialt aksepterte måter. I den forstand er lov og rett simpelthen et sosialt faktum. Dette omtales gjerne som rettspositivismens «sosiale faktum-tese».

(Store norske leksikon)

I den grad vi kan snakke om noen slags “høyere justis” sammenfaller dette som regel med hvordan ordet karma typisk blir brukt på norsk (forsåvidt også på engelsk), selv om dette er en misoppfatning av hva karma betyr innenfor indisk filosofi. “Skjebnens rettferdighet” er ikke (og kan aldri bli) noe sosialt faktum. Hva folk “fortjener” er en annen type spørsmål enn hva retten kan bevise at de har gjort seg skyldige i og hva slags straff som skal utmåles på dette grunnlag. Vi forventer justis selv om det ikke bringer noe fullt mål av rettferdighet fra sak til sak. Dette er alt vi kan gjøre. Vi er ikke perfekte skapninger. Vi lever ikke i en perfekt verden. Hacemos lo que podemos con lo que tenemos. Vi gjør det vi kan med det vi har. Spørsmålet om rettferdighet er alt for abstrakt. Det er et filosofisk problem mer enn et juridisk.

Anstendig betyr ‘passelig; sømmelig; ordentlig; skikkelig’. Man kan oppføre seg anstendig og se anstendig ut. Man kan gi noen anstendig betaling/lønn for et arbeid. Det motsatte er uanstendig.

(Store norske leksikon)

Annonsørinnhold

Stort vårsalg hos Get Inspired: Opptil 70% avslag

Som alle umiddelbart kan se viser bildet ovenfor filosofen Sokrates, eller rettere sagt en statue av ham utformet ac Attilio Piccarelli. Det er ikke uvanlig (om enn litt feilaktig) å kalle Sokrates “filosofiens far”, mest fordi han var en gjennomgangsfigur hos Platon, som kanskje med større rett bør tilkjennes dette farskapet. Viktigere enn å kjenne sin far er imidlertid å kjenne seg selv. Det er der alt begynner. Hvem er jeg? er det første og siste spørsmål innenfor filosofien. Eventuelt omformulert som hva er jeg?

For Sokrates handlet lykke om å ha fred med seg selv, ha god samvittighet og selvrespekt. Lykken i sokratisk forstand har dermed med menneskelig integritet og identitet å gjøre. Den som «duger» som menneske er dermed et helt menneske, og er «lykkelig».

(Nasjonal digital læringsarena, ndla.no)

Det er et interessant spørsmål om det går an å være et anstendig menneske hvis man ikke har god samvittighet og selvrespekt. Alle kan imidlertid late som om de er anstendige, selv om de bærer på skumle tanker om underslag, svik og misbruk. For de fleste dagligdagse formål vil folk imidlertid heller forholde seg til falsk høflighet enn til ekte hat og forakt. Alle har et rasshøl men ikke alle bærer det midt i ansiktet. Vi kan si noe om “smidighet” i livets situasjoner, i den forstand at den utgang av en hvilken som helst situasjon som de fleste foretrekker er at alle går videre, hver til sitt, uten for mye gråt og tænders gnidsel (som de sier i bibelen), men så tilkommer den komplikasjon at mennesker faktisk liker å føkke hverandre og snakke nedsettende om dem som man mener er de uverdige, de elendige, de andre.

Man kan bare spekulere i hva som driver disse som har antatt uanstendigheten som livsstil, men det er ihvertfall ikke mental sunnhet. Er det hat? Forakt? Frykt? Misunnelse? Kanskje er det bare grådighet i kombinasjon med hensynsløshet. For mange finnes det ikke noe mer beundringsverdig hos mennesker enn at de har/tjener mange penger. Stor pengebinge trumfer selvrespekt. Det finnes hele parareligiøse bevegelser rundt dette fenomenet. Tanken er at Gud vil belønne de rettferdige, derfor kan man bedømme menneskers kvalitet i Guds øyne ut fra hvor mye rikdom de har blitt benådiget med. Jeg tror ikke dette er særlig holdbart i forhold til klassisk teologi, men det er en populær tanke innenfor ymse “frikirkelige” miljøer, samt ikke minst blant såkalte selvhjelpsguruer.

Nettet er fullt av provokatører. De liker å stelle i stand bråk fordi dette tiltrekker oppmerksomhet, som er den eneste gyldige valuta på nett. Antall klikk og visninger er hva som bringer penger, ikke innholdets kvalitet. Derfor er det lønnsomt – i direkte økonomisk forstand – å være et troll. De som bruker tid på å sjekke fakta og sette seg grundig inn i saker taper i forhold til de som er “interessante” i kraft av sine demente personlighetstrekk og sin skamløse fremvisning av egen uvitenhet. Folk tiltrekkes av primal “grøss og gru” i mye større grad enn av estetiske ambisjoner. Voldsfantasier og hatefull agitasjon er mer spennende enn saklig utredning av et intellektuelt tema. Kvikke, emosjonelle “rush” er imidlertid typisk hva de narkomane søker. Den gode belønningsfølelsen i kroppen når man “setter en smell” eller “sniffer en linje” ligner på den øyeblikksopphisselsen folk søker hos trollene på nettet. Slik sett er de langere som holder seg med et publikum av narkomane zombier. De leverer kicks, ikke informasjon. Disse ondskapens apostler fungerer til en viss grad som en dekonstruert skandalepresse av laveste sort, kanskje noe i likhet med gamle dagers Kriminaljournalen og Aktuell Rapport. Det er diabolsk men det er imidlertid ikke ulovlig (så lenge man holder seg innenfor visse rammer). Og så lenge folk tjener penger på faenskapet vil det ihvertfall ikke opphøre.

Etter min egen oppfatning er jeg ingen politisk tenker. Jeg er filosof. Politikk er for det meste bare irriterende, med mindre det handler om å for eksempel analysere hva som foregikk “bak kulissene” ved det engelske hoffet på 1580-tallet og denslags. Det er interessant. Når det gjelder hva som foregår i samtiden tenker jeg ikke egentlig i termer som høyre og venstre men snarere i motsetningsparet rett og galt. Det bør ikke være vanskelig å være et anstendig menneske i Norge. Vi er et rikt land med stor frihet til å gjøre som man vil. Noen setter seg i denslags posisjoner gjennom en serie tåpelige valg, men i utgangspunktet behøver ingen å “ta det ned til beinet” i forhold til rå overlevelse fra dag til dag i et fiendtlig økonomisk miljø hvor man strengt tatt ikke har råd til å holde seg med noen høy etisk standard.

Globalt sett tilhører man “overklassen” i denne verden hvis man er født og oppvokst i Norge.

De som har en jobb og ellers klarer å for det meste holde greia si på skinnene nyter en høy levestandard. Kanskje blant de aller høyeste i verden. Utenfor Europa er det vel bare Canada og New Zealand som konsekvent nevnes som bra steder på det viset. Flertallet av verdens befolkning lever imidlertid under vesentlig mye grimmere forhold enn hva en gjennomsnittlig, ikke utpreget “verdensvant” person fra Norge er i stand til å forestille seg. Lovløshet, korrupsjon og grov utnyttelse på alle tenkelige vis er hva hverdagen handler om i det vi kaller fattige land. Skal man skamme seg over dette? Nei på ingen måte. Faenskap man ikke selv har laget er ikke noe man rimeligvis kan lastes for. Samtidig går det an å, som man sier, ha hjertet på rett plass. Gjøre det man kan i de tilfelle når man kan gjøre noe.

Det operative ordet er antirasisme.

Det finnes ingen nøytral posisjon i dette spørsmålet. Det finnes rasister og det finnes antirasister. Ingen fler. Ingen “andre” kategorier. Så her er kickeren: De som hevder at raser ikke finnes, eller at dette ikke er et viktig tema, har rett og slett ikke forstått hva det handler om. Selv om man ikke tenker på seg selv som hvit så er det slik man blir sett av de ikke-hvite. Det er alltid et tema, selv om det ikke snakkes om. Jeg har naturligvis ingen annen livserfaring enn det å være hvit, cis, het og veldig normal norsk mann (ihvertfall av utseende), men jeg har inntrykk av at de som er typiske offergrupper for rasistisk hets ikke forventer seg særlig mye. Vanlig høflighet er bra. Kleine spørsmål om hvor folk kommer fra og hva som brakte dem hit – how do you like Norway? – er mindre bra. Åpenbart er dette siste mindre aktuelt så snart det er etablert at vedkommende snakker vel så godt norsk som deg, da gjenstår bare spørsmålet om hva “annerledesheten” består i. Kan det være noe kulturelt? Kanskje noe religiøst? Jeg tror et flertall av nordmenn tenker på seg selv som ikke-rasister. Rase er ikke et saklig tema. De vil ikke snakke om det. De er jo ikke selv rasister. Det er ubehagelig. Men akkurat her er jeg faktisk enig med nynazistene: Du bør være bevisst om din hvithet. Alle kan jo uansett se det. Det interessante spørsmålet er ikke om raser finnes – herregud – men om hva man tror dette betyr. (Selv om det må tas med at raser ikke er noe vitenskapelig begrep kan vi ikke bare avvise at det er et sosiologisk fenomen som påvirker kommunikasjonen mellom folk.)

Hvorom allting er, jeg anbefaler denne videoen:

Det blåser litt i Florida. Orkanen Ian er i ferd med å feste grep, med vindhastigheter godt over 200 km/t og en stormflo som forventes å bli mer enn tre meter, samtidig som de venter omtrent seksti centimeter regn. Det er, som man sier i Nord-Norge, styggvær. Det er hundre år siden de hadde en stor storm på Floridas vestkyst og denne gangen får de så hatten passer. Det finnes sikkert noen som ikke har evakuert området fordi de ikke tror det blir så galt som varslene sier, men ingen kan hjelpe dem lenger. Dette er ingen vanlig orkan.

Hvilket bringer meg til det åpenbare spørsmålet: Hvem fanden har lyst til å bo på et sted hvor sånt er “noe man bør regne med”?

Man ser på de karibiske øystatene med sitt vennlige gemytt og fine klima … men så ser man på orkansesongen. Folk får si hva de vil om at vinteren er tøff i Norge og bla bla men det er for et meste kontrollerbart. Trikset er å holde på varmen. Resten handler om å vente. Vinteren er forutsigbar sånn. Noen ganger blir det uvær som knekker trær og holder på, men ikke noe som engang fjernt ligner på tropiske sykloner. Jeg antar vi vil se hvor galt dette blir om et døgn eller to. For de som vet noe om historiske orkaner: En kommentator sa at Ian er halvt som Andrew, halvt som Katrina, som utlagt betyr en kombinasjon av sinnsykt voldelig vind og veldig, veldig mye vann.

Det finnes folk som bor langs Glomma, Lågen og andre elver som noen ganger går i stor flom. Noen av disse har måttet rehabilitere hele huset opptil flere ganger. Andre har bare gitt opp og flyttet. De som husker Vesleofsen i 1995 vet hvor galt det kan bli. Norge ble i praksis delt i to i en drøy uke. Det gikk ikke an å komme seg forbi flommen verken langs E6 eller RV3. Nå var det riktignok ekstraordinært ille under Vesleofsen, men at det kan komme vårflom som stanser trafikken langs de nevnte veiene for noen tid er ikke overraskende. Det er “noe man bør regne med” og sånn sett et rævkløende irritasjonsmoment mens det pågår, men det er langt igjen til Florida, for å si det sånn.

Akkurat nå blir det å takke alt som takkes bør for at man ikke befinner seg i Tampa-området.

Gud spiller ikke med terning, sa Albert Einstein (om den da helt nye kvantefysikken), men det kan se ut som han liker biljard. Litt sånn nå og da skjer det sammenstøt mellom “kosmiske legemer” og vi finner stadig nye spor etter mer eller mindre stor stein som har truffet jorda (per i dag 190 av dem). Alle har hørt om den som kverket dinosaurene for omtrent seksti millioner år siden. Det var en stor jævel på omtrent ti kilometer i tverrmål som gjorde kort prosess på det meste og de fleste. Senere har vi oppdaget at det er jo gudfader meg mange av dem der ute, men det skal mye til for at noe treffer noe annet, gitt de enorme avstandene mellom ting. Allikevel er det mye smått, kosmisk grus så å si, og jorda blir truffet av meteoritter omtrent 20.000 ganger hvert år. Det kan høres mye ut men jorda er veldig stor. Vi finner ikke mange av dem og sjansen for å bli truffet er så liten at vi kan si det er null i praksis.

De spesielt interesserte har fått med seg at NASA nylig kræsjet et lite romfartøy inn i månen til en asteroide for å se om det går an å påvirke kursen til ymse himmellegemer på det viset. Hva kan man si om dette? Det er som å sikte og fyre av et salonggevær mot en kanonkule som flyr mange millioner kilometer unna og et par måneder senere treffer du. Godt siktet? La oss si at det har gått med litt matematikk på å regne ut kursen til den greia. Det er vanskelig å fatte at det går an. På den annen side har NASA sikkert mye moderne datateknologi til rådighet, for ikke å si folk som kan å bruke utstyret. Min egen hjemmedatamaskin er ikke like heldig sånn sett. Du tar meg aldri med til noen fine steder, klager den. Det er forsåvidt sant. Jeg er ikke noen nettakrobat. Det mest avanserte jeg gjør er å betale reginger i nettbanken. Noen ganger bestiller jeg ting man ikke får kjøpt i den lokale kiwien. Alt veldig kjedelig. Jeg har for øyeblikket ikke kapitalkrefter til å leve på noen interessant måte. Da blir det som det blir. Den ene dagen er den andre lik. Og snart kommer vinteren.

Annonsørinnhold

I butikk: Vårskoene du går for

Spørsmålet mange nå stiller seg er hvor lenge Putin kommer til å vare og hvor støyende avskjeden hans kommer til å bli. Han må jo være ganske svekket av dette tullet han har satt i gang i Ukraina. Folk har ikke lyst til å dø i krig nå for tiden. De har heller ikke lyst til å se slekt og venner komme hjem i likposer. Det betyr den sikre død å bli sendt til den fronten sa en ung russisk mann som våget å uttale seg foran et kamera. Der har vi problemet. Hvis folk tror de allikevel kommer til å bli drept kan de like gjerne ta det her og nå. Situasjonen er ikke stabil. Putin er mektig men han er ikke Stalin. Folk respekterer makten men de er ikke overnaturlig redde for galskapen hans. Selvsagt finnes det både regimepropaganda og en slags vag kult for ledermystikk, men Putin er ikke et monster. Han er et menneske som har menneskelige svakheter, for eksempel forfengelighet. Dessuten – tror jeg – lojalitet til den “sikkerhetskulturen” han har tilhørt helt siden KGB-dagene. Jeg antar det vil vise seg hva som skjer innen året er omme. Felttoget i Ukraina er allerede en katastrofe. Å eskalere konflikten kan bety lite mer enn å eskalere katastrofen. Russland har neppe noe å tjene på å blande atomvåpen inn i bildet. Man kommer noen ganger til det punkt at det beste man kan gjøre er å avgrense skadevikrkningene av det som allerede har skjedd og ta et strategisk tilbaketog. Det var et prosjekt. Det gikk ikke bra. Hva er den minst smertefulle utveien fra denne situasjonen?

Det virker ikke som det foreligger noen universell standard for hva som utgjør menneskenes grunnleggende følelser. Jeg antar det betyr at vi kan ta ut “enighet” som en av dem. Uansett, et søk på temaet gir en spennvidde i resultatene som drar i retning av det absurde. Det meste er imidlertid lite fagmessig fremstilt, det ligner mer på synsing blant såkalte selvhjelpsguruer. Småprofeter som jakter på småprofitter. Slik man kan tolke materialet handler det om hva klienten betrakter som sin normaltilstand. Pengene ligger i å “bekrefte” at de nevrotiske har rett i sine bange anelser, men at de også er mentalt kjernesunne. Kan man huke en rik klient som frykter for sin sjel har man sikret seg daglig brød med assortert pålegg for mange år fremover. Terapi er åpenbart en lønnsom forretning.

Folk har ikke typisk noe problem med å forstå konseptet livsstilssykdom. Man kan spise på seg problemer. Man kan få diabetes på grunn av ukritisk inntak av sukker. Man kan drikke seg ihjel. Man kan havne i et usunt mønster som går i kroppen av gudene vet hvor mange ulike årsaker. Den moderne livsstilen er ikke i utgangspunktet sunn. Imidlertid er det ikke like vanlig å snakke om mentale livsstilssykdommer. Som for eksempel depresjon. Eller angst. Eller til og med paranoide vrangforestillinger med periodisk tilløp til utagerende psykose. Begrepet “sunnhet” har en tendens til å fokusere for mye på kroppen og for lite på sinnet. Det er for eksempel ikke unormalt å pådra seg en nevrose som handler om at man må være atletisk topptrent og følge opp dette med et detaljert mønster for tvangsmessig atferd. Dette med “å se bra ut” er noe som tas alt for langt alt for ofte. Det er et krystallklart og utvetydig symptom på nevrose når man for eksempel henger seg opp i en eller annen detalj ved eget utseende og fantaserer om å “fikse” det med plastisk kirurgi, selv om ingen andre legger merke til “skavanken”.

Annonsørinnhold

10 rimelige europeiske storbyer du kan reise til nå

Angst er ikke en “følelse”, det er en sinnslidelse, inkludert hele spekteret av sosial angst, fra følelsen av å ikke være bra nok til det å føle at man bør sitte i en krok hjemme så ingen kan se deg gjennom vinduet. Sannheten er at det går ikke an å bli bra nok. Det vil alltid finnes noe mer å ta tak i når man jager etter det perfekte. Imidlertid er nevrotiske kunder ofte god butikk for de som selger “remedier”. Skjønnhet er en stor industri som er tildels avhengig av at folk har (eller skaffer seg) et nevrotisk forhold til eget utseende, både i selve det fysiske grunnlaget og i hvordan man “fremfører” seg selv i sosiale sammenhenger. Dette gjelder i like stor grad menn som bekymrer seg for om de er mandige nok som kvinner som har prinsessefantasier. Hele opplegget er et groteskt karneval, men det genererer mye penger for de som selger gode råd. Din angst for hvordan andre oppfatter deg betyr gode tall i kvartalsregnskapene for de som selger skjønnhetsprodukter, eventuelt de som selger det dopet du trenger for å leve i kjemisk fred med din egen imperfekte tilstand. Og sånn går dagene.

Når det gjelder hva som er menneskers grunnleggende følelser vil jeg se bort fra hele psykologien og henvende meg til det biologiske. Vi har de samme grunnleggende følelser som alle andre pattedyr, og de er henholdsvis frykt og lyst. En energi som holder oss tilbake og en som driver oss fremover. Alt annet må være å forstå som psykologisk detaljarbeid. Selve kraften ligger imidlertid i spillet mellom frykt og lyst. Om vi skal ta kontroll over vårt eget liv er det der vi må fokusere vår innsats. Jeg ville anbefale å se på frykten, siden lysten som regel allerede er godt moderert gjennom inntrente sosiale koder i kulturen. Dessuten er lysten et mer åpenbart tema for reklamen enn frykten. Vi har lyst på ditt og datt, det ene med det andre, svaret er fargerike bilder av lystens objekter klistret opp på lett synlige steder, se fine ting!, mens det å selge på frykt er en mer subtil kunst. Reklamens svartmagi, så å si, og noe vi definitivt gjenfinner i politikken. Oppskremte høns som kakler i flokk lar seg lettere styre enn mentalt avbalanserte og godt informerte individer. Det er både sunt og naturlig å føle frykt når man står overfor noe som er objektivt farlig, men uspesifisert angst i forhold til “navnløse fryktobjekter som finnes der ute” er et nevrotisk symptom som ikke uofte er installert i deg av et uformelt konsortium av kapitalinteresser og politiske gjøglere som er dyktige til å sjonglere med ord. Spørsmålet man bør stille er hvem har noe å tjene på at jeg er redd? Man vil ikke nødvendigvis like svaret men man bør vite det.

Når man bor i Oslo sentrum er det å eie bil et privilegium som noen ganger kommer med en bismak av galle. Ting skjer. Detaljer er ikke nødvendig, det koker uansett ned til at man bør klare å komme seg rundt ved hjelp av kollektivtrafikken, som til tross for ymse slags klager er ganske godt utbygd i Oslo, så får man heller leie en bil når det er aktuelt å dra på langtur og så videre. Det virker ikke i utgangspunktet klokt at alminnelig biltrafikk er tillatt i Oslo sentrum. Dette er noe man føler veldig sterkt hvis man bruker sykkel i området. På den annen side er det ikke fornuftig å tenke at Oslo Sporveier er et prosjekt som bør være lønnsomt heller. Faktisk så bør det være gratis. Som en tjeneste man tilbyr fordi det ikke er tillatt å kjøre bil i sentrum, men samtidig må jo folk kunne komme seg rundt.

Per dags dato er det mer enn ti år siden jeg sist bodde i Oslo og selv da var det mest som en “gjesteopptreden” på vei fra den ene til den andre versjonen av “langt ute på landet”. Etter hva jeg hører er det slutt på billige boligalternativer i Oslo. Fire-fem millioner for å kjøpe en vanlig toroms i sentrum er jo crazie, som man sier på moderne norsk. Eller tolv-femten tusen for å leie det samme. Galskap. Fette galskap. Hva er en vanlig lønn nå for tiden? Det er fristende å påstå at man må være to personer i full stilling for å ha noe komfortabelt finansielt grunnlag for å bo i en vanlig toroms leilighet i sentrum. Eller er det greit at bortimot halve lønna går med til boutgifter som aleneboende, før vi begynner å snakke om strøm? I så fall håper jeg at man får et kick ut av å bo i Oslo, og helst et som ikke i seg selv koster penger.

Annonsørinnhold

Tipsene som får bunaden klar til 17. mai

Det er veldig annerledes å bo i byen enn å bo på landet. Ihvertfall slik jeg bor, hvor man kan begynne å gå rett østover fra trammen og ikke se “sivilisasjonen” før man er langt inne i Sverige (etter noen dager). Skjønt man må vel krysse en riksvei eller to, når jeg tenker meg om, men poenget står. Lufta er annerledes. Lydene – som her betyr fraværet av lyder – er også noe helt annet. Riktignok finnes det en pøbb som ikke ligger urimelig langt unna, men det er ytterst sjelden jeg går dit og selv da kjøper jeg nesten alltid en kopp kaffe uansett hva de andre ved bordet sitter med. Jeg har i det store og hele mistet sansen for alkohol og “byvanking” (som i praksis betyr å gå på utesteder). Da er det ikke mye igjen som frister med å bo i et bysentrum (og drabatbyer har jeg alltid syntes var creepy). Man blir jo voksen, ikke sant? La oss håpe det.

På nettet finnes memer. Diverse morsomme småting som sirkulerer blant folk. En av disse er et kort filmklipp av den amerikanske konspiasjonsteoretikeren Alex Jones idet han utbryter noe om at til og med de jævla froskene har blitt homo og sammenhengen er at han misforstår en vitenskapelig undersøkelse rundt hvordan miljøforandringer kan endre forholdstallet mellom hvor mange jentefrosker og guttefrosker som vil fremkomme av et kull med rumpetroll. (De spesielt interesserte kan søke videre på saken selv.) Poenget her er at det er ugreit å forstå begrepet biologisk kjønn som konsept. Naturen er både slurvete og omtrentlig, mens vi mennesker liker tydelig identitet. Det er imidlertid sant at vi slipper ut miljøgifter som i noen tilfelle kan være hormonhermere som går i kroppen og medfører endringer i det eksterne kjønnsuttrykket hos individer. Noen ganger hos hele arter, som for eksempel menneskene. Særlig gjelder dette ftalater.

Ftalater er estere av ftalsyre. Ftalater brukes hovedsakelig som mykgjørere i plast (primært PVC) og finnes i mange produkter vi bruker til daglig, men er i ferd med å fases ut, da de kan være hormonhermende. Noen ftalater er klassifisert som reproduksjonsskadelige og skadelige for fosteret. Noen er også klassifisert som miljøskadelige. Nyere forskning tyder også på at barn som utsettes for husstøv med ftalater, oftere har symptomer på astma og allergi.

Annonsørinnhold

I butikk: Vårskoene du går for

(Wikipedia)

Det er ikke urimelig å si at industrikjemien har mye stygt på samvittigheten (i den grad de har noe slikt som samvittighet). Et problem ingen har lyst til å ta i er for eksempel blyforgiftning som en følge av blytilsetning i bensinen (som lenge var gjeldende standard) og hva slags langtidsskadevirkninger dette har hatt. Et symptom på blyforgiftning er jo at folk utvikler psykopatiske personlighetstrekk. Det spekuleres i om det var blyforgifting som typisk gjorde romerske aristokrater så sadistiske og dekadente, siden det jo var bare de rike som hadde råd til vannledninger av bly rett inn i hjemmet. Siden har vi den berømte løsemiddelindustrien og diverse nevrologiske skader folk har pådratt seg gjennom å inhalere diverse faenskap over tid. Nå i våre dager begynner vi å bli mer bevisste på disse tingene, men under industrialderens barndom slapp man hva som helst rett ut i naturen. Mye av det dårlig nedbrytbare stoffer som fortsatt sirkulerer rundt i miljøet.

Mange fantaserer om å bygge kolonier på andre planeter. Dette kommer naturligvis aldri til å skje, men hvis vi finansierer et program for å utvikle teknologi som beveger seg i denne retningen vil dette kaste mange muligheter av seg underveis, akkurat som Apolloprogrammet (for å lande mennesker på månen) i sin tid gjorde. Andre – som undertegnede – mener vi bør kanskje justere ambisjonsnivået vårt i retning av å beherske drift av et bærekraftig jordbruk før vi tar på oss utfordringen med å utvikle marsbruk. Inkludert jobben med å rydde opp etter all jævelskapen folk gjorde før i tiden.

En vanlig vits innenfor fysikken er den om hva som skjer når den ustoppelige bevegelsen møter den ubevegelige kraften. Jeg antar at man i en mer militær sammenheng kan spekulere rundt hva som skjer når to uovervinnelige styrker konfronterer hverandre. Spesifikt så tenker jeg på en debatt som har oppstått i et engelskspråklig forum rundt Giorgia Meloni i Italia. Er det vesentlig å forstå hvem Meloni er eller er det mer viktig å se på hva tilhengerne hennes vil? Folk må jo ha noen slags oppfatning om hva de tror (eller håper) at Melonis bevegelse skal få til innenfor politikken, ellers ville de ikke ha stemt på henne, gitt at de i utgamgspunktet er interesserte nok i politikk til å stemme ved valg.

Svaret på den gamle gåten om hva som kom først av høna og egget er at alle høner betinger at det først eksisterer egg, men ikke alle egg krever at det først eksisterer høner. Såpass bør ethvert halvfornuftig menneske klare å utlede av alminnelig evolusjonsteori. Med andre ord, egget kom før høna. Det politiske klimaet som tillater en Meloni å vinne et valg eksisterer før det kommer noen Meloni. Høner har imidlertid ikke noe annet valg enn å legge egg for å sikre sin videre eksistens. Meloni må levere i forhold til det velgerne hennes krever, hvis ikke har hun ingen fremtid i den jobben. Problemet er bare at mye av det man lover i denslags politiske bevegelser er ikke “aksjonerbart”.

Hva gjør man konkret for å stanse en bølge av flyktninger som bare vil vokse mer og mer ettersom stadig mer intense klimakonsekvenser manifesterer seg i form av uår i landbruket med påfølgende hungersnød? Hvor skal de gå som mister sitt eget hjemland til flom og tørke? Vi kan ikke “hjelpe dem der de er” når det ikke lenger finnes noe “der” fordi på det stedet kan åpenbart ingen mennesker leve. Pussig nok er de to problemene jeg hører mest om fra italiensk hold for det første at det kommer for mange flyktninger, men samtidig bor det for få mennesker i hvor mange gamle landsbyer som helst gjennom hele Italia. Javel. Hva om man … eller blir det for åpenbart? Kanskje er det bedre å vente på at det skal komme Nordeuropèere med feit lommebok og romantiske fantasier om Italia.

Hvorfor finnes det fascistiske bevegelser på så mange steder akkurat nå? Det korte svaret er fordi folk har mistet respekten for “normale politikere”, først og fremst fordi det har blitt vanskelig å se hvor politikken slutter og de private næringsinteressene begynner. Det handler kort og godt om “den daglige korrupsjon” som alle kan se. Gutteklubben Grei som man sa i gamle dager, men nå er alt kvotert slik at det ikke lenger er rimelig å snakke om noen “gutteklubb”, det er nå den politiske klubben (hvori opptatt næringsinteressene). Det er et problem at en karrière innenfor politikken og en karrière innenfor det private næringsliv ikke lenger er gjensidig utelukkende størrelser. Folk går fra det ene til det andre, ofte også tilbake igjen – et trinn hit og et trinn dit (og no kjæm det je itte kan) – med den største selvfølgelighet, åpenbart uforstående om at bare mistanken om at det kan foreligge sammenblandede interesser er et alvorlig politisk integritetsproblem.

Hvis ikke belønningen for å være statstjenestemann ligger i selve tjenesten og tilfredsstillelsen av å gjøre en skikkelig jobb, har vi et alvorlig problem. Hvis lønna eller den personlige ærens sosiale stråleglans er viktigere enn plikten er man ikke noen troverdig statstjenestemann. Av alle mulige forklaringer på hvorfor vi nå erfarer et globalt fascistproblem velger jeg denne: Når man prostituerer politikken bør man ikke blir forbauset over at den snart bare er befolket av horer og halliker. Det ene følger det andre, som høner og egg.

Det virker underlig å avvise konseptet stokastisk terrorisme i den norske samfunnsdebatten så lenge et av skoleeksemplene på fenomenet er en urnorsk nordmann som planla og gjennomførste ugjeringene sine i Norge. Men jeg antar dette er det eneste realistiske valget man har når man på den ene side ikke ønsker å bli assosiert med Anders Behring Breivik mens man på den annen side ønsker å fortsette med den virksomheten som fremkalte terrorhandlingene i 2011. Dersom stokastisk terrorisme er en virkelig ting vil jo alle som deltar i denne formen for agitasjon være delskyldige i det som skjer når noe til sist skjer. Det ønsker de jo ikke å være. De ønsker jo bare å benytte seg av sin ytringsfrihet til å gi uttrykk for sine sosiale frustrasjoner.

Argumentet mot å snakke om stokastisk terrorisme er at dette kan brukes som et argument for å delegitimere enhver ytring som man ikke liker. Hvilket forsåvidt er en sann observasjon, men den kommer fra et sted som ønsker friheten til å normalisere forkastelige holdninger men ikke ansvaret for det som skjer når forkastelige holdninger blir normaliserte. Hvem eier Anders Behring Breivik? Hvem jobbet han for? Per i dag sitter han i forvaring og vil sannsynligvis bli sittende der resten av sitt liv, siden et av kravene til prøveløslatelse er at dette ikke skal skje når det kan medføre at vedkommende vil vli utsatt for hevn og represalier fra ofre, deres pårørende eller “andre”. Akkurat dette regnestykket går ikke opp siden det er vanskelig å se for seg hvilket lokalmiljø i Norge som ville ønske ham velkommen.

Da saken var fersk for elleve år siden snakket man knapt om noe annet i ukesvis. Bortsett fra det å bringe klarhet i hva som faktisk hadde skjedd var det nest mest reiste spørsmålet hvorfor. Hva var det han ønsket å oppnå med dette? Var han bare en sinnssyk person som levde i noen slags seriemorder-univers av “alternativ realisme”? Etter noe om og men kom retten frem til at han ikke var å betrakte som utilregnelig i juridisk forstand, men at det foreligger visse kognitive funksjonshemninger. Aspbergers syndrom ble trukket frem. Samtidig virker det ikke rimelig å legge skylden for det som skjedde på en forholdsvis normal nevrologisk atypi som Aspbergers syndrom, siden de fleste som lever med dette aldri gjør noe kriminelt, langt mindre terrorisme og massemord. Vi blir nødt til å se på gjerningsmannens egen forklaring, inkludert den skriftsamlingen han mente å etterlate seg som “forklarende materiale” dersom han ikke overlevde dagen.

Man skal ikke bevege seg langt inn i denne materien før man oppdager at de som eier Anders Behring Breivik er alle fra den vemmelige lille nazipølsa som blogger om sitt hat for muslimer, til den verdensfjerne tåkefyrsten som konstruerer storslåtte fantasier om hva som egentlig foregår der ute. Det var dem han jobbet for. Altså “ytre høyre”, eller alternativ-høyre, med alle sine medlemmer og alt sitt tankegods. Det finnes ikke lenger noen vanntette skott mellom det tradisjonelle borgerhøyre og fascistene. Den selvnytende rusen som ligger i å bli hyllet – for ikke å si heilet – av en gruppe fanatiske tilhengere av politisk tvang og sosiale utrenskninger i samfunnet utgjør en alt for stor fristelse for såkalt normale politikere. Dessuten behøver de den politiske kjøttvekta som ligger i denne gruppen av stemmeberettigede. Erna Solberg krysset denne artsgrensen allerede før alt blodet var vasket bort fra Utøya. Å ta et oppgjør med disse kreftene i samfunnet var åpenbart av mindre betydning enn å oppnå regjeringsmakt. Derfor har vi i dag en situasjon hvor “såkalt stokastisk terrorisme” betviles som virkelig fenomen av alle som ønsker politisk makt for den blåbrune koalisjonen som nå i dag utgjør den ene blokken i norsk politikk.

Giorgia Melonis valgseier i Italia hylles over hele verden som en stor seier for de konservative. Middelhavs-høyre, så å si, definert som de som verken er fascister eller sosialister, eksisterer i praksis ikke lenger i dagens politiske klima. Vil du være med så heng på, som de sier i eventyret. Det kommer ikke til å ende bra for noen, men det er i det minste et betydelig skritt bort fra det kjedsommelig normale drøvet hvor man føler seg både kraftløs og ubetydelig i den store sammenhengen. Nå finnes det både en vekkelse og en bevegelse som lover å ta et oppgjør med alt det som propagandaens fotsoldater på høyresiden frykter og hater. Alt det de skriker om hver eneste dag skal endelig få sin forløsning. Det skal komme en frelser. Mitt eget farvel til sosiale media kom som en følge av terrorhandlingene i 2011, eller rettere sagt den debatten som kom etterpå. Jeg hadde ikke hjerte og fordøyelse til å se flere individer i min vage omgangskrets erklære at de var enige med Breivik i sak, men ikke i metode. Herregud. Hvordan er det mulig å ikke se den åpenbare sammenhengen?

Stokastikk er et matematisk begrep fra statistisk sannsynlighetsberegning. I denne sammengeng betyr det at når mange nok snakker lenge nok om en ting, så beveger sannsynligheten for at tingen skal skje seg i retning av 100%. Det er “tilfeldig” eller “kaotisk” bare i den forstand at man ikke kan forutsi hvem, hva, hvor og når, alt man kan si med sikkerhet er at agitasjon virker. Propaganda flytter grensene for hva vi oppfatter som normalt i retning av det propagandaen agiterer for. Alle som bidrar til den alminnelige muslimhetsen er delskyldige i det som skjer når noen for eksempel bestemmer seg for å gå til aksjon og sprenge en moskè (eller bare banke opp en “svarting” på gata). Det de som agiterer til fordel for hat og frykt vanligvis forsvarer seg med, at de bare benytter seg av sin ytringsfrihet til å påpeke ting de mener er problematiske i samfunnet, er ikke en holdbar forklaring i lengden. Den ensomme ulven som tar ting alt for langt er en forutsigbar konsekvens av at mange småtroll hyler lenge nok om noe de frykter og hater men ikke vet hvordan de skal håndtere på det praktiske plan.