Det snakkes om elektr.i.fisering av oljeutvinningen på norsk sokkel.
Dette er mildt sagt ikke korrekt fokus. Det vi må snakke om er hvor raskt vi kan stenge ned hele faenskapet. Fordi … selv om vi hadde gjort dette for tyve år siden ville det allerede vært for sent dersom vi ønsker å unngå svært alvorlige konsekvenser av all toskeskapen fra det forrige århundre. Selv om vi nå i dag slutter å brenne fossilt brennstoff vil det ta flere hundre år før trenden med oppvarming av atmosfæren snur. Det er som en supertanker, eller et stort fly. Man kan ikke bare bremse og tro at dette er alt som kreves. Greia må landes, bringes til havn eller hvordan man enn ønsker å følge metaforene.
Enhver bør med sine egne øyne kunne se at “noe har skjedd” med været, som er den synlige delen av klimaet.
Drastiske tiltak er nødvendige. Vi har valget mellom å gjøre dette frivillig eller vi kan vente til vi ikke lenger har noen andre valg enn å løpe for livet. Igjen: Det var “for sent” for tyve år siden. Den situasjonen vi har nå er hundre ganger verre enn hva vi kunne hatt dersom vi hadde begynt å gjøre det riktige allerede da. Men når det er sagt, jeg tror ikke noe kommer til å skje. Jeg tror alt vi får er en masse pjatt som ikke gjør noen forskjell i det store bildet, men det får folk til å “føle” at de bidrar, eller hva vet jeg. Dumt er det uansett. Verdensøkonomiens forhold til kull, olje og gass libner en lungekreftpasient i siste stadium som insisterer på at det ikke er noe problem å røyke tyve om dagen.
Var det opp til meg ville jeg allerede i dag skrudd opp pumpeprisen på bensin til hundre kroner. Diesel minst det dobbelte. Dette ville gi et mer korrekt perspektiv på hva det egentlig er man driver med når man bruker kjøretøy med forbrenningsmotor. Imidlertid ville jeg samtidig gjort all kollektivtrafikk gratis og skrudd opp vrakpanten til minst hundre tusen per kjøretøy. Urimelig bør man jo ikke være. Hvorom allting er, vi kan ganske snart forvente å se en systemkollaps i verdens matvareforsyning. Noe som vil ligne på finanskrisen i 2008, med den vesentlige forskjell at man kan ikke spise mat fra fremtiden (tilsvarende å frikjøpe bankene med kreditt), så det vil ikke finnes noen lettvint måte å fikse problemet. Som enhver kan se, det er mange gode grunner til at sånne som meg ikke bør være politikere, men hvis jeg likevel var en ville jeg fokusert på matvareforsyningen over de neste ti år. Per i dag importerer Norge omtrent halvparten av all maten vi behøver hver dag. Muligens finnes det tiltaksplaner for når dette ikke lenger er mulig, men i så fall har jeg aldri hørt noe om det.
Det spiller ingen rolle hva du tenker eller tror, det er alltid og uansett galt. Idiot er noe man blir i det øyeblikk man tror man har rett, eller kanskje det er bedre å si at man blir idiot når man insisterer på at man har rett, overfor andre. Så lenge man er alene med seg selv finner man jo fort nok ut at man i beste fall besitter vag og mangelfull informasjon. Det er alltid mer der ute.
Mange har prøvd å definere konseptet filosofi. Den korteste versjonen er “tanker om tanker” men selv foretrekker jeg å si det er kunsten å formulere bedre spørsmål. Svar kan ikke påregnes. Mennesker har ikke adgang til denne kategorien av informasjon. Det beste vi kan håpe på er mer intelligente spørsmål. Et avgrenset søk. En mer presis form for uvitenhet, om du vil. Å insistere på at man har rett er idiotisk og hvis man drar det langt nok blir det psykopatisk. Men mennesker søker å bli kvitt sin tvil på samme vis som tenåringer søker å bli kvitt jomfrudommen, og mens de søker lyver de om hva de vet.
I mellomtiden flokker folk seg rundt “interessant nytt” som kråker rundt et trafikkdrept dyr.
Jeg kan si at den beste strategi vi per nå kjenner er spillteori basert i Bayesiansk inferens, men dette utsagnet vil ikke bety noe for noen som ikke allerede praktiserer denne metoden. Så det beste er faktisk å holde fast på sin egen tunge med tennene slik at man ikke ender med et frustrert utbrudd i forhold til det internettbaserte idiokratiet. Eller mer presist, putte hendene i lomma slik at man ikke kan taste noe. Klassisk gresk filosofi hevdet ofte at det handler om å holde igjen sin dom. Vente på mer og bedre informasjon. Vente på flere data. Men som vi alle vet, det er ikke slik mennesker fungerer. Det sosiale spillet handler om å være interessant og dette blir man hvis man er først ute med siste nytt. Har du hørt … ? Siden hvisker og tisker man. Eller skriker. Det er ofte mye skrik og lite ull.
Nylig kunne en venn av meg fortelle at nå har de motbevist Big Bang – altså det fysikeren Fred Hoyle noe misvisende kalte den kosmiske unnfangelseshistorien som per i dag best beskriver alt vi kan observere, Men dette er jo ikke sant. Det er bare hva kråkene i media kastet seg over så snart en astrofysiker nevnte at bildematerialet fra James Webb (det nye teleskopet) reiser store spørsmål rundt alt vi trodde vi visste om Big Bang. (Selv liker jeg å kalle det “den lille fisen”.) Det vi kan si er imidlertid at med mindre man er særlig velinformert om fysikk så bør man være forsiktig med hva slags konklusjoner man trekker ut ifra det man hører. De har på ingen måte motbevist Big Bang, alt som har skjedd er at vi er nødt til å revurdere vurderingsevnen i forhold til visse antagelser som så langt har fått stå i fred.
Man kan være helt sikker på at man tar feil.
Spørsmålet er aldri “om” man tar feil, men på hvilken måte. Sokrates visste hva han snakket om da han sa at det eneste jeg vet er at jeg er uvitende. Det var ikke bskjedenhet. Det var ikke ydmykhet. Det var intelligens. De farligste menneskene blant oss er de som “føler” at de har rett. I beste fall er de bare idioter, men noen ganger utvikler det seg til psykopati.
Tenk om dette hva du vil. Her er dagens musikkstykke:
Det finnes ting jeg ikke liker i denne verden. Hvordan skal man forholde seg til slikt?
For eksempel så liker jeg ikke hunder. De er motbydelige dyr som har blitt degenerert gjennom utallige generasjoner med styrt (inn)avl. Imidlertid er det lett nok å holde seg unna dem. Det er ikke noe problem for meg at andre mennesker liker disse udyra. Jeg synes det er perverst men det er ikke mitt problem. Jeg bare holder avstand. Hundene er faktisk et mindre problem enn eierne deres, for hunder kan lese tanker og de forstår at de ikke skal gjøre tilnærmelser. Eierne, derimot, lever i en lalleverden som bare unntaksvis overlapper med den konfigurasjonen av fysikk vi kaller “virkeligheten”. Ofte virker de ute av stand til å forstå og respektere at ikke alle liker hunder.
Ut fra hva jeg kan observere innleder typiske hundeeiere et paraseksuelt sadomasochisrtisk forhold til disse dyra. Dynamikken er hva man innenfor BDSM kaller “dominans og submisjon”, bare på tvers av artsgrensene. Altså et slave- og herreforhold. Jeg må innrømme at jeg vet ikke mye om hvordan man anskaffer en hund, men jeg har inntrykk av at de kjøpes og selges i et uformelt slavemarked. Videre så finnes det ymse byråkratiske tiltak i form av register over avstamning, eierskapsskifte og slike ting. Poenget later til å være den nytelse hundeeieren oppnår gjennom dyrets ydmykhet og underkastelse. Såkalt lydighet regnes som en svært ettertraktet egenskap, men det viktigste er at hunden gir sin eier psykoseksuell utløsning for trangen til å dominere og detaljkontrollere atferden hos en annen levende skapning. Videre så virker det som hundeeiere opplever nytelse gjennom hundens “lojalitet” (som imidlertid ikke er annet enn instinktiv flokkatferd).
Menneskene har et problematisk, ofte sadistisk forhold til de andre dyra. Tildels også til andre mennesker. Vi kaller oss “skapningens herre” og erklærer dermed – ipse facto – at vi har en “høyere” status enn røkla, og denne hierarkiske tankemodellen fremføres inn i samfunnet som en kvalitativ sosial gradient, hvor man sorterer mennesker ut fra hvor “bra” man synes de er. Mye av det vi kaller mental sykdom er en konsekvens av denne tankemodellen. I virkeligheten er det nesten ingen forskjell mellom mennesker, men de psykiatrisk syke foretrekker allikevel å konstruere en hierarkisk matrise hvor man bruker seg selv som “fasit” og siden sorterer man de andre i et utvalg kategorier som kan være bedre eller verre enj en selv, ut fra en følelse av at vedkommende er beundringsverdig, attraktiv, skremmende, rar, og så videre. Det varierer ut fra situasjon og dagsform. Det samme individ kan fremstå på mange forskjellige måter uten at det objektivt sett har skjedd noen endring hos vedkommende, bare i ens eget følelsesliv. Dette ser vi hver dag i nære forhold. De man elsker kan være uutholdelig irriterende når de sier og gjør ting vi ikke liker. Da er det fint hvis kjærlighetsobjektet er “berre ein hund” (for å parafrasere Per Sivle) slik at det ikke medfører store sosiale ringvirkninger om man slipper sinnet løs og skjeller ut dyret til det pisser på seg av frykt.
Etter å ha vært på blogg,no i et døgn har jeg lagt merke til at ordene psykopat og narcissist sitter tildels ganske løst hos mennesker som åpenbart ikke er psykiatrisk sakkyndige. Dette korresponderer med en større trend på internett, hvor det å “demonisere” slikt som man ikke liker later til å være en alminnelig strategi. Dette er ikke uproblematisk. Det verste terrorangrepet mot norsk sivilbefolkning i den nyere historie ble utført av en person som åpenbart hadde “lest seg opp” på nettet, om man skal dømme ut fra de skriveriene han etterlot seg som en del av komplottet sitt. Tilsvarende ting har både før og siden den gangen skjedd i mange andre land. Strategien handler om å “redusere” andre mennesker til legitime mål for det raseri og den frustrasjon man føler på grunn av sin egen situasjon. Hvis man aksepterer at alle mennesker er likeverdige, en selv inkludert, bortfaller hele grunnlaget for å utøve vold og sjikane mot andre, og hvis man aksepterer at alle dyr er likeverdige, mennesker inkludert, vil man se på verden med helt andre øyne.
Ikke før hadde jeg vent meg sånn noenlunde til formateringsverktøyet på “miniblogg.no” – la oss kalle det barneskolen – så havner jeg her, hvor intet er det samme. Hva skal man si? Vi lever i en verden hvor form er viktigere enn innhold, men for å være helt ærlig (og det bør man jo) så driter jeg i hele formen. Alle mulighetene er lite mer enn distraksjoner. Det er fint å kunne skråne eller fete opp ord og bokstaver der hvor dette passer, eventuelt variere fonter og skriftstørrelse, men hva skal man med et pent ansikt hvis det ikke er noe innenfor?
Dette fungerer slik: Jeg setter meg ned og skriver det som faller meg inn der og da. Jeg har ingen plan ut over det å produsere tekst. Og jeg produserer ikke tekst for noe annet formål enn å forlyste meg selv. Imidlertid er det knæsj hvis noen leser og liker det, selv om dette strengt tatt er en sekundær motivasjon. Det som er viktig er å leke med ord og bedrive alskens akrobatiske krumspring med begrepene. La oss si at denne bloggen er halvt rock’n’roll, halvt filosofi, sterkt krydret med livserfaring fra det ideologisk kriminelle skråplanet. Det bør være unødvendig å si men jeg sier det likevel: Jeg representerer ikke noe (eller noen) annet (andre) enn meg selv.
Kjepphester er ikke min greie. Det er uforutsigbart hva slags tema jeg velger. Dagsformen avgjør denslags. Jeg tror ikke det er rimelig å regne med at alle vil like det jeg produserer, verken hva angår stil eller detaljarbeid, men for å sitere Herman Wildenwey: Dette vil ergre de store, men enkelte små vil det more. Jeg skrev blogg på engelsk i mange år (jeg har bodd i både USA og England) men etter at den anglofone verden gikk totalt av skaftet har jeg vendt ræva til hele “det engelske” og har ingen planer om å reise til noe sted hvor man for det meste snakker engelsk noensinne igjen i løpet av resten av mitt liv i denne gale verden. Hvilket bare beviser at selv jeg har grenser.
Imidlertid har jeg av mystiske årsaker og via enda mer mystiske metoder havnet i et forhold med noen som bor i Colombia, så nå er det spansk for alle penga. Ifølge de som har peiling på slikt er spansk det fjerde mest talte språk i verden (534 millioner), etter engelsk (1.132 millioner), mandarinkinesisk (1.117 millioner) og hindi (615 millioner), Det sies at hvis man kan både spansk og engelsk vil man forstå en av tre mennesker på internett og 60% av alt innholdet. Jeg vet imidlertid ikke i hvilken grad det hjelper å kunne norsk. Norsk er et ganske eksotisk språk på verdensbasis, men jeg observerer at det er fortsatt ganske populært i Norge. Utlendinger synes generelt sett at nordmenn er kule, men det er delte meninger om dette på hjemmebanen. Det er ikke urimelig å si at jeg kan norsk, men jeg snakker også engelsk (flytende) og spansk (haltende), dessuten tysk (i noe mindre grad) og fransk (bare til nødsbruk). Dette er for det meste nok i Europa.
Hvorom allting er, med dette er vi i gang, så vil det vise seg hvordan det går.
Til sist en gammel vane: Dagens sang, for denne gang.
Et artig trekk ved internettet er hvordan alle synes at alle andre er idioter. Spør du meg så vil jeg si at de har rett. Dersom man er et menneske er man også en idiot. Dette er en bivirkning av vår såkalte intelligens. Det går an å forbedre tenkamentet men det er ikke nødvendig for å overleve og derfor kommer det ikke til å skje. Menneskeheten vil bare fortsette å synke ned i det mentale mørket, hvor alt handler om “følelser”. Fordi det er både brysomt og slitsomt med noe mer enn den absolutt laveste standard man kan slippe unna med ender vi med vakre smil klistret utenpå tomme hoder.
Sutrekulturen har oppstått fordi de som gråter og klager mest høylytt er de som blir lagt merke til. Det er nødvendig å sutre hvis man ønsker å i det hele tatt komme noen vei med noe som helst i dagens samfunn. De som foretrekker å holde kjeft og bare gjøre det de må forsvinner inn i taus anonymitet, mens de som skriker og lager et helvete rundt seg får den oppmerksomheten de må ha for å fremme saken sin. Dette er noe folk lærer fra de er små. Medlidenhet regnes som den edleste av alle menneskelige egenskaper. Syndpåsynsere sprekker av hjertelig godhet, lik overkokte pølser, der de haster avgårde for å hjelpe alle de verdig trengende sutrekopper, fordi dette er hva som får dem til å føle seg gode og snille når de studerer seg selv i trollspeilet.
En kyborg – kybernetisk organisme – er en skapning som er sammensatt av både biologiske og teknologiske komponenter. Teknisk sett er man en kyborg hvis man bare lever fordi man har fått installert en pacemaker som regulerer hjerterytmen, men den populære fantasien går i retning av mye mer ekstreme og som regel dystopiske idèer rundt “halvt menneske, halvt maskin, for eksempel som fremstilt i science-fiction-filmen Robocop som vakte litt oppmerksomhet da den kom i 1987. Det mest interessante aspektet av denne filmklassikeren når man ser den i ettertid er imidlertid bakteppet, altså det samfunnet handlingen utspiller seg innenfor. Det er der vi befinner oss i dag. Et overveldende flertall av alle nålevende mennesker er sjanseløse i selve naturens spill om overlevelse og formering, de ville ikke klart seg særlig lenge utenfor alle de hjelpemidlene samfunnet har skapt, motivert av ønsket om et bedre/enklere liv.
Den legendariske pionèr-psykologen Carl Gustav Jung postulerte en gang at dersom man i et samfunn ikke går aktivt inn for å manifestere “høyere prinsipper” vil man automatisk ende med et minste felles multiplum av menneskelige egenskaper som i praksis tilsvarer stupide og brutale dyr. Det antas at denne kommentaren opprinnelig handlet om fremveksten av nazisme på 1920-tallet men den er minst like gyldig nå i dag. Om hundre år er allting glemt som Hamsun sa. “Det som aldri må skje igjen” skjer nå igjen. Og som forrige gang er det ingen som bryr seg om advarslene de får. Også som forrige gang handler det først og fremt om en oppløsning av virkelighetssansen. Vi tar mer hensyn til “følelser” enn til fakta. Jeg har min egen mening om hva som er sant. Det er interessante tider vi lever i. Det gjenstår å se om krigen rekker å ta oss alle før klimaforandringene føkker opp alle ting for alle mennesker, overalt.
Dårlig oppdragelse er en arvesynd. Eller ihvertfall virker det sånn. Uhøflige foreldre får uhøflige barn. Ne c’est pas? Man skal være en ganske fremmelig ungdom for å selv utvikle det vi kaller “dannelse” hvis man ikke har fått det fra barnsben av, men jeg antar dette skjer i noen unntakstilfeller. Til syvende og sist handler det om selvrespekt. Hvis man ikke har noen aktelse for seg selv og ikke oppfatter seg selv som en person med verdi så har man tynt grunnlag for å utvikle en sunn karakter.
Hvilket bringer oss til det motsatte problem, hva jeg kaller Siddhartha-syndromet. Som alle vet var han som senere ble til Buddha en rikmannssønn som ikke ante noe om at verden var full av sorg og smerte, lidelse og fattigdom, og som ble dypt sjokkert da han lærte hvordan ting egentlig var. Mange gjør barna sine den verst tenkelige tjeneste når de “skjermer” dem fra sannheten om vår verden. Jeg mener ikke at man bør eksponere mindreårige for ting de ikke har noen forutsetninger til å forstå, men etterhvert som de vokser til bør de informeres om alt som er stygt og farlig. De bør orienteres om at ikke alle mennesker er snille og gode. Ikke alle vil deg vel.
Det kan ikke gjentas ofte nok at alle som er født og oppvokst i Norge allerede er vinnere i livets lotteri. Riktignok finnes det mye som ikke fungerer helt som det skal men i utgangspunktet er vi alle priviligerte i forhold til de som ikke engang vet om det vil stå mat på bordet den dagen. Dette pleide å være et stort solidaritetsprosjekt. Vi tar vare på hverandre fordi dette er vår stil, ikke fordi vi tror vi har noe å tjene på det. Man stiller opp når det er dugnad. Man tar ansvar når man ser at noe er rav ruskende galt. Slike ting. Sånt skjer ikke spontant av seg selv fordi mennesker er gode på bunnen, det er en konsekvens av at man har blitt oppdratt til å tenke slik. Alt kunne vært helt annerledes. Faktisk så var alt helt annerledes i førmoderne tid. At Norge til stadighet plasserer seg i verdenstoppen for samfunnsmessig livskvalitet (hvordan man enn måler denslags med statistikk) er fordi det er slik vi ønsker å ha det. Mer mystisk er det ikke.
Det motsatte av en teori er ikke en annen teori, men den første teorien omsatt til praktisk handling. “De ideologisk korrekte” er mennesker som har viklet seg inn i et politisk rollespill som kommer med et (eller flere) sett ferdig dannede meninger og holdninger som man ifører seg, lik en uniform. Det legges ned mye innsats i å gnukke og file på disse forbannede meningene sine, helt til man fremstår som en uangripelig representant for hva det enn er man synes er så viktig. Av denne årsak får vi for eksempel marxister som vet mer enn selveste Marx om produksjonsforholdenes sosiologiske ringvirkninger, mens de er ute av stand til å organisere et hageselskap eller, hva vet jeg, snekre en fuglekasse. Livet er jo først og fremst et praktisk problem.
Som nevnt i forrige del av denne usammenhengende studien av tåke, 1990-tallet var et interessant tiår. Liksom litt løsrevet fra både det som gikk forut og det som kom siden. I det store utlandet skjedde mye rart (og stygt) mens i Norge fikk vi Antifa. Som alle vet var nazistene det største partiet ved valget i Tyskland i 1932, så derfor ble Antifa stiftet, som antifascistisk aksjon, bare litt i seneste laget. Året etter overtok Hitler jobben som statsleder og siden ble det vanskelig å gjøre motstand mot den fascistiske ideologien. Men Antifa-konseptet overlevde nazitiden og har siden fungert som “varemerke” for ymse grupper her og der i verden som ønsker å markere tydelig ideologisk motstand mot fremvoksende fascistiske tendenser i nærmiljøet. De behøver ikke å “gjøre” noe, alt som kreves er at ordet ANTIFA stilles opp. Det neste som skjer er at alle som har sympatier for det pågående fascistiske prosjektet reagerer med tydelig hysteri. Ekte skrekk. Uten ironi vil folk erklære at de føler seg truet av Antifa. Tenk litt over dette. Hva sier det om deg hvis du frykter antifascistene?
Nesten alle som studerer ulykker og deres årsak vil si seg enige om at folk har generelt sett en tendens til å misplassere frykten sin. De er redde for ting som har en svært lav grad av sannsynlighet for å noensinne komme til å skje, mens de føler seg komfortable med ting som kan kverke dem her og nå hvis de ikke er forsiktige. Realisme er ikke så vanlig som man skulle tro, ut fra hvor fordelaktig det er å ha som egenskap når man skal forholde seg til livets realiteter. Det vanlige synes å være noen slags halvbevisst grumsegrøt laget av like deler ønsketenkning og virkelighetsfornektelse. Tre mennesker kan til den samme tid observere det samme scenario, men senere vil de fortelle tre helt forskjellige historier om hva som skjedde. Poenget synes å være at det de føler om hva enn de observerte er det viktigste elementet i bildet. Historien justeres slik at den passer til (og støtter opp under) observatørens ideologiske posisjon. Det kan diskuteres om det er “ekte løgn” når de selv tror på det de sier, men det er viktig å ha i mente at all antikommunisme er til fordel for de som eier produksjonsmidlene mens all antifascisme handler om å konfrontere autoriteter. De er ikke likeverdige ting. Kamp mot kommunister utgår fra “næringslivets interesser” og det er noe som har pågått i snart halvannet hundre år, dog mest intenst under etterkrigstidens “kalde konflikt” mellom øst- og vestmaktene. Imidlertid har antikommunisme vært en ting helt siden Haymarketopptøyene i Chicago i 1886 (som også er opprinnelsen til 1. mai som “arbeiderbevegelsens dag”) og enda lenger. Den ene parten er “arbeidsgivere” som vil ha mest mulig profitt for minst mulig innsats, mens den andre parten er de som fysisk er på stedet og utfører jobben. De ønsker en lønn de kan leve av og arbeidsforhold som i det minste ikke er direkte skadelige.
Når det gjelder selve begrepene fascisme, nazisme, falangisme og annet man kaller “de høyreradikale” så lider dette under den svakhet at det ikke egentlig finnes noe sammenhengenede teoretisk grunnlag for slik diagnose. Det finnes riktignok et antall polemiserende bøker og pamfletter som er forfattet av diverse kjente navn fra det høyreradikale politiske komplekset, men de har ikke noe som tilsvarer Das Kapital, med mindre vi peker på Friedrich Hayeks “Veien til trelldom”. Ikke alle føler seg komfortable med å betrakte Hayek – en jøde – som nazist, men det er ikke til å komme forbi at hans idèer om frihet er selveste godtebutikken for alle de høyreradikale som har fulgt i ettertid, fra Harry Truman til Carl I. Hagen, fra Margaret Thatcher til Donald Trump. Sosialdarwinisme er det operative begrep og pengebegjær er motoren i det hele. “Markedets usynlige hånd” vil på noe slags parareligiøst vis favorisere de fortjenestefulle mens dem det ikke går så bra med avskrives som inkompetente, giddalause, eller hva som helst annet ord som plasserer ansvaret for deres økonomiske tilstand hos dem selv. Det at man ikke har penger beviser at man er et umoralsk menneske. Høyrehønsen anerkjenner ikke systemisk urettferdighet noe mer enn de anerkjenner menneskeskapte klimaforandringer. Derfor betrakter de for eksempel marxisme som noe satanisk. Krav om økonomisk, juridisk og sosial rettferdighet blir møtt med sjikane og vold. Politiske utjevningsprogrammer i samfunnet betraktes som “kommunisme” og må bekjempes med alle midler, i siste instans våpen.
Antifa kom til Norge på 1990-tallet fordi også her var det en ganske kraftig fremvekst av “fash” på den tiden, som i resten av vesten. Det foregikk regulære gatekamper mellom ungdom som definerte seg som Antifa og ymse slags “folkebevegelser”. Enten de var mot innvandrere, “fremmedkulturelle” eller kulturmarxister. Dødsfall forekom. Politiet betraktet det hele som interne oppgjør mellom kriminelle ungdomsgjenger og det politiske miljøet var stort sett uinteresserte. Motstandsgrupper var noe heroisk på den tiden vi var okkupert av tyskerne mens “uformell våpenberedskap” i dagens Norge som hovedregel betraktes som kriminelt i seg selv. Bevæpning er imidlertid et strategisk element som virker på mange måter. Dersom dine aktuelle fiender tror at du bærer våpen vil de legge opp et helt annet taktisk løp. Ingen ønsker noen skuddvekslinger og man kan ikke bare angripe og banke opp noen som kanskje har pistol. Det kan fort bli en helt annen type konfrontasjon enn hva man hadde sett for seg. Samtidig pågikk det en digital revolusjon … og det ble snart vanlig å ha mobiltelefon. Det gikk plutselig an å ringe folk til enhver tid, uansett hvor de befant seg, slik at man kunne samle en gjeng ganske raskt. Dette forandret alt. Folk sluttet å kle seg på lett identifiserbare måter. Den krigerske retorikken ble tonet ned. Flere og flere begynte å se mot det på den tiden helt nye internettet som en aktuell slagmark for den stadig pågående kulturkrigen. Og der befinner vi oss fortsatt. Om vi skreller bort all mannskiten som folk sier så handler det fortsatt om en dyp konflikt mellom to gjensidig utelukkende frihetsbegreper.
For noen er det en moralsk ryggradsrefleks at begrepet frihet blir meningsløst hvis det ikke foreligger i alle årsaksrekker innenfor hele næringskjeden, så å si. Andre mener imidlertid at frihet er noe personlig som man kan fortjene eller ikke fortjene ut fra hva man gjør (og ikke gjør) innenfor det samfunnsøkonomiske spillet. Den første gruppen vil oppfatte det som uakseptabelt å for eksempel tjene penger på å importere og selge produkter som er fremstilt under slavelignende forhold, mens den andre gruppen vil argumentere for at det er bedre for de som lider nød at de tjener litt penger enn at de ikke har noen som helst slags inntektskilde. Alt kan rasjonaliseres. Markedskreftenes frie spill er uansett det eneste metafysiske prinsipp som er gyldig på det pragmatiske plan for de som lener seg mot høyre, mens venstresiden forlanger en aktiv politikk for å bekjempe all fattigdom og utnyttelse så langt som man overhodet har noen makt til å påvirke dette. Også i fjerne land, i form av utviklingshjelp og andre tiltak. Høyrepolitikk er å tilrettelegge for produksjon og frembud av slike fuglekasser som markedet etterspør. Venstrepolitikk er å lære folk hvordan de kan lage dem selv. I nettets tidsalder har vi en nesten øredøvende mengde propaganda gående til enhver tid. Ofte bare marginalt assosiert med realpolitikken som propagandaen er designet for å tjene. Siden nesten ingen er i stand til å tenke klart lenger handler det om å henvende seg til folks følelser og på den måten få dem til å stemme for det ene eller det andre partiet. I løpet av livet har jeg møtt mange som later til å tro at din politikk handler om hva slags meninger du har … men dette er jo en vrangforstilling som ikke ligger svært langt unna fullstendig psykotisk sammenbrudd i tankeredskapen. Det spiller i virkeligheten ingen rolle hva man mener. Alt som teller er hva man gjør. Minutt for minutt, dag etter dag, gjennom hele livet. Og nesten ingen “gjør” noe politisk ut over det å stemme ved valg. De som ikke engang gjør det må regnes som apolitiske. Hva man gjør ellers i livet er ikke et uttrykk for ens politikk, men for ens moral. Ser man generelt på andre mennesker som konkurrenter eller som kolleger i livet? Det er spørsmålet.
Å si at Hamsun var nazist fungerer bra under to grunnforutsetninger. 1) at man vet ingenting om Hamsun, og 2) at man vet ingenting om nazisme. I så fall er nemlig det man sier at den ene tingen man ikke vet noe om ligner på den andre tingen man ikke vet noe om, mens man selv er et moralsk beundringsverdig individ i kraft av denne uvitenheten. Voff voff. Ringen er sluttet. Forfengeligheten vinner til slutt.
Etter Den andre verdenskrigens slutt hadde vi et ganske dramatisk ryddeprosjekt i det norske samfunnet. Som mange har påpekt var det uforholdsmessig mye mer intenst enn i andre land som hadde gjennomlevet en tilsvarende situasjon. Det vanlige er å tilskrive dette en “typisk norsk” tendens til å ville være de mest moralsk prektige av dem alle, men jeg foretrekker å tenke at det som skjedde var en revolusjon kamuflert som et krigsoppgjør. “Gerhardsen-generasjonen” av norske politikere gikk såpass hardt til verks at hele den daværende kontingenten av femtiåringer ble tilsidesatt til fordel for tredveåringer som ble sittende i toppjobbene helt til langt inn på 1970-tallet. Radikale grep ble tatt for å bygge et helt nytt samfunn basert i helt andre verdier.
Antikommunisme er selve det eksistensielle grunnlaget for fascisme, men dette betyr ikke at all antikommunisme automatisk medfører fascisme. For Arbeiderpartiet var det poljtisk nødvendig for å kunne fungere som et statsbærende parti i Norge. Det går ikke an å styre landet uten å innta en de facto konservativ posisjon overfor institusjonene som samfunnet hviler på. Politikkens baksetesjåfører har ofte mange meninger om både kjørestil og fartsretning, men det er ikke hjelpsomt å drukne den som kontrollerer rattet og pedalene i kritikk, forslag og spørsmål med mindre man selv er klar for å vise at man kan gjøre en bedre jobb. Dersom det man ønsker er å stanse på nærmeste rasteplass for å plukke hele kjøretøyet fra hverandre bør man holdes utenfor. Hva Den andre verdenskrig mer enn noe annet hadde demonstrert er at ekstremisme ikke er bra for butikken, enten man svinger den ene eller den andre veien med greiene sine. “De som bygget landet” er de revolusjonære som tok over styringen av Norge i 1945 og det revolusjonære prosjektet deres besto i å fjerne begrepsparet høyre og venstre fra politikken. Det nye begrepsparet ble istedet seriøs og useriøs. Enten mener du å styre butikken på en ryddig, seriøs og etterrettelig måte eller så farer du bare med vås og løgner. Dette prinsippet forble stabilt helt til 1980-tallets “jappetid” brakte nye verdier.
Den enes død er den andres brød, som Montaigne sa (le profit de l’un est le dommage de l’autre) og i Norges tilfelle var dette særlig sant om Den første verdenskrig. Det var mange som pådro seg store personlige formuer gjennom ymse slags handel med de krigførende partene nede i Europa. Teknisk sett var Norge erklært nøytralt også ved inngangen til Den andre verdenskrig, og norsk næringsliv var innstilt på å esle den samme byrden som forrige gang, men slik det ble jo ikke. Mange klarte omstillingen, andre ikke. Å handle med tyskerne var kanskje et rasjonelt økonomisk valg, men det var politisk uakseptabelt. Imidlertid var dette den eneste handel som var mulig under okkupasjonstiden. Russerhandelen bortfalt naturligvis og ordet Nordsjøtrafikk hadde en helt annen betydning den gangen. Nazistenes økonomiske politikk bestod av å gjøre de som eide bedriftene til en slags konstitusjonelle monarker som bare fikk beholde virksomheten sin dersom de leverte varer sånn som pålagt, til den og den tid og i slike og slike mengder. Det var notorisk vanskelig å diskutere med nazistene. De som ergret dem kunne plutselig oppleve å havne i konsentrasjonsleir, eller verre. Dette var noe man tok hensyn til under rettsoppgjøret etter krigen, men marginene var trange og det skjedde visserlig mye urettferdig når “gode nordmenn” skulle sorteres fra de andre. I rene tall hadde Norge en høyere prosentandel landssvikere enn noe annet land det er naturlig å sammenligne seg med. Viljen til å fjerne fascisme fra samfunnet for enhver fremtid var sterk – og forståelig – men det ble litt for mye Møllers tran noen ganger, som i tilfellet Knut Hamsun. Det gikk heller ikke særlig bra med de som hadde engasjert seg i motstandsbevegelsen på et kommunistisk grunnlag.
Antikommunisme er ikke nødvendigvis et problem hvis man samtidig praktiserer en minst like strikt antifascisme. Det er her mange går så alvorlig feil i veivalgene sine. Det som fungerer i den virkelige verden er “sentrumsorientert sosialdemokrati” hvor man først og fremst går inn for å sikre en demokratisk styringsform som målt i økonomiske termer har en omtrent jevnstor offentlig og privat økonomi. Siden tilkommer diverse særinteresser i detaljarbeidet, slik at å stemme til fordel for det ene eller det andre av de “etablerte” partiene vil kunne utgjøre en ganske stor forskjell, men selve systemet vil forbli det samme. Den norske revolusjonen i 1945 gikk usentimentalt inn for å avskaffe enhver form for ekstremisme, til fordel for den mye utskjelte “norske snusfornuft”, som likefullt har tjent oss alle vel i alle disse årene. Staten er et nødvendig onde som ingen er tjent med å avskaffe, selv om det kan se slik ut når man er på en stigende ideologisk rus. Uansett hvor teit og treigt og irriterende byråkratiet fremstår for de som er nødt til å forholde seg til det er dette hva som mer enn noe annet har sikret enhver norsk velstand i etterkrigstiden. Vi behøver en stat som er hundrevis og tusenvis av ganger mye sterkere enn selv de mest fremmelige av privatinteresser som finnes der ute. Det er minst like ærbart å søke livslangt engasjement som offentlig tjenestemann som det er å stake ut en militær karrière. I begge tilfeller opplever man som individ formodentlig mening i tjenesten, selv om folk flest har en tendens til å grine på nesa av byråkrater mens de militære er potensielle helter for alle som forteller historier. Selv ville jeg (åpenbart) ikke gjort noen av delene siden jeg er “privat” av legning, men jeg anerkjenner at det frie spillerom for private interesser bare kan eksistere fordi staten beskytter dette opplegget. Å tro noe annet er nesten kriminelt naivt.
Overvåkningspoliti og sikkerhetstjenester i Norge har etter 1945 vært fokuserte på innenlandsk politisk ekstremisme mer enn militære trusler fra utlandet, men av årsaker vi skal komme tilbake til hadde de lenge en lei tendens til å overfokusere på de venstreradikale gruppene. Kommunister ble betraktet som subversive mens det kan se ut som om fascister jevnt over ble betraktet som mer eller mindre nyttige idioter. Alt dette må forstås i lys av “den monolittiske trusselen” som var Sovjetunionen (og i noe mindre grad Kina) samt hva man kunne observere av politisk terrorisme nede på kontinentet. Slik sett var 1990-tallet en interessant tid, ihvertfall for de som husket tidligere tider. Den kalde krigen var definitivt et tilbakelagt kapitel, i den forstand at “spionasje til fordel for østblokken” ikke lenger var noe noen oppfattet som en aktuell trussel. De strukturelle bekymringene gikk tapt til fordel for en modell hvor samfunnet var mest truet av antistatlige aktører som ikke hadde noe prosjekt ut over det å “rive ned det bestående” til fordel for gud-vet-hva. De vet ikke hva de vil, de vet bare at “dette” er noe de ikke vil. Nyfascistene – som ikke hadde noen organisk kontakt med sine forgjengere i faget – vokste frem i dette klimaet. Så kom internett.
Elverum har den tvilsomme ære å være den første byen i verden som ble totalskadd av bombeangrep fra fly, som et ledd i den tyske fremrykningen i 1940. Det strategiske målet for aksjonen var regjeringen og kongehuset, som hadde flyktet langs denne ruten. Noe senere ble også Namsos utslettet i et bombeangrep, denne gang på grunn av at franske og britiske styrker var blitt landsatt i Trøndelag som en del av landforsvarets taktiske mål om å “kutte Norge på midten” for å vanskeliggjøre landbasert fremrykning for de tyske styrkene. Som vi vet lyktes dette bare i noen få uker, måneder på det meste, men det var nok til at datidens norske styresmakter rakk å utforme og etterlate Elverumsfullmakten som dokumenterte et ad hoc vedtak om at regjeringen er Norges eneste lovlige myndighet, før de flyktet til utlandet for resten av okkupasjonstiden.
Men alt dette er velkjent. Tyskerne lekte ikke butikk. De kom med en halv million tungt bevæpnede mann mot “tre karer med hest og hagle” og det var aldri noe realistisk spørsmål om hvordan dette ville ende, bare når. Det som ble reist av aktiv motstand handlet om å forsinke det uunngåelige. Selve krigen i Norge beløp seg til noe støy på vårparten men da 1940-høsten kom var det klart at den nye normaltilstanden i riket var tysk okkupasjon, under en noe ustabil våpenhvile. Siden skjedde både det ene og det andre. Obladi oblada. Vi snakker ikke om det. Folk tilpasser seg jo det de er nødt til å leve med, ikke sant? Alle kan ikke flykte fra gård og grunn, varelager og dobbeltsidig bokholderi. Den tyske militærmakten virket nesten overnaturlig effektiv i 1940. De lot seg ikke stanse av noe som helst, det virket ikke engang som de behøvde mat og søvn som normale folk. I dag kjenner vi hemmeligheten deres. Pervitin, blant soldater kjent som Stuka-piller. I dag kaller vi det metamfetamin. Det vil generelt sett gi deg noen dagers løft før det begynner å ete seriøst på forstanden, men dette kan være nok til å vinne avgjørende militære seire i løpet av et felttog. Den tyske stridsmakten under Den andre verdenskrig hadde ingen arbeidsmiljøvernlov. Grusomhetene begynte på hjemmebane, med urimeligfe krav til prestasjon på alle nivåer av samfunnsmaskineriet. Å feile var ikke noe aktuelt alternativ. Pensjonsordningen var nakkeskudd i skogen. Til gjengjeld hadde alle godkjente prosjekter tilgang på et nesten ubegrenset antall slavearbeidere som de kunne drive hvor hardt som helst for å oveholde tidsfristene. Så også i Norge. Den dag i dag er anlegg fra okkupasjonstiden i normal bruk.
Gutta på skauen er en romantisk samlebetegnelse på norske motstandsgrupper under Den andre verdenskrig, enten de var kontrollert av Londonregjeringen eller opererte “for egen regning og risiko” så å si. Militærstrategisk sett er Norge et mareritt å invadere og enda verre å okkupere, i motsetning til flatlandene lengre sør, hvor det er relativt enkelt å flytte styrker hit og dit, alt ettersom hvor de behøves. Men de enorme villmarksområdene i Norge gjør at en ganske liten gruppe geriljakrigere kan binde opp uforholdsmessig store regulære militærstyrker hos okkupasjonsmakten. Dette var også hva som skjedde. Det handlet aldri om å “jage ut tyskerne” men heller om å gjøre livet deres såpass ubehagelig at de ikke våget annet enn å stå i Norge med store styrker som de derfor ikke kunne flytte til annet bruk på andre steder. En bivirkning av dette var at livet ble ganske surt for sivilbefolkningen også. Dette er et argument som har vært reist av ymse historikere, men til det er det å si at livet var ganske surt for alle under Den andre verdenskrig. Det fantes aldri noen saklig tvil om nødvendigheten av å stå imot denne fienden. Klønete ting skjedde. Klønete ting skjer alltid når mennesker er involvert, det er bare at konsekvensene er så mye verre i krigstid. Det er uansett lenge siden alt det der nå. Den andre verdenskrig startet 1. september 1939, så vi snakker om et oppkommende 83-årsjubilèum. Nesten ingen som lever kan huske noe av det som skjedde. Alt vi har er historiene som blir fortalt, mer eller mindre basert i et saklig kildemateriale. Det har neppe blitt skrevet flere bøker om noen annen avgrenset periode av menneskehetens historie enn Den andre verdenskrig. Faktisk alt for mye til at noen enkeltperson kan lese alt som er blitt skrevet.
Jeg vet ingenting om hvordan det er å vokse opp i dagens Norge, jeg vet bare hvordan det var å vokse opp på 1970-tallet. På den tiden var alle toppjobbene i samfunnet fylt opp av individer som “husket krigen” og aldri var sene om å hente frem argumenter fra den tiden. De hadde en slags uimotståelig moralsk overmakt. Man diskuterer ikke krig med mennesker som har vært i krig, man holder kjeft og lytter. Sikkerhetspolitikken i etterkrigstidens Norge ble åpenbart basert i de erfaringer man hadde, bare tilpasset det nye fiendebildet, øst/vest-konflikten mellom Sovjetunionen og “vestalliansen” (under ledelse av USA), også kjent som Den kalde krigen. Så lenge Hitler var selveste Mørkets Fyrste var Stalin en god venn å ha, men så snart Hitler var ute av bildet rykket Stalin opp i toppjobben som verdens verste levende menneske. Man gjorde klokt i å forberede seg på at den neste store sivilisasjonskrigen ville bli Sovjetunionen mot røkla. Og slik ble det. En militærindustriell opprustning med tanke på selvforsvar mot et angrep fra russerne var selve hovedtanken i norsk sikkerhetspolitikk etter Den andre verdenskrig, like frem til Sovjetunionen forbløffende raskt oppløste seg og forsvant som en røykdott nesten like raskt som man rakk å lære ordene glasnost og perestroika i kjølvannet etter Tsjernobylulykken. Hva nå? Under etterpåklokskapens analytiske søkelys er det lett å si at Sovetunionen åpenbart var i ferd med å kollapse under vekten av sitt eget byråkratiske sitteflesk mot slutten av 1980-tallet. Men helt frem til Gorbatsjov kom inn med sine reformprogrammer – naturligvis alt for sent – var det inntrykket alle hadde av Sovjetunionen at hele faenskapet så like truende og uovervinnelig ut som Hitlers militærmakt gjorde i 1940. De kan slå til når som helst. Og ingen jeg kjente på 1980-tallet hadde noen slags illusjoner om hvordan det ville gå hvis russerne bestemte seg for å ta Norge. I beste fall ville vi ikke bli atombombet av våre egne allierte, men hva regulære stridsstyrker angikk så var situasjonen omtrent som i 1940: Det er ikke et spørsmål om russerne har stridskrefter nok til å ta Norge, bare om hvor lang tid det skal ta. Sånn var det å være ung på den tiden.
Jeg kan ikke snakke for andre enn meg selv, men det ser ut for meg som om de fleste utvikler sin selvstendige personlighet rundt omkring overgangen fra en- til tosifret alder. Det finnes naturligvis ingen brå overgang – vi snakker i så fall om traumatiske ting – fra barn til voksen, men om vi sier at sånn cirka rundt ti års alder er når de fleste begynner å føle seg mer som en “person” enn som et levende spørsmålstegn, så er dette ikke alt for langt borte fra sannheten. Man begynner å forstå hvor stor verden egentlig er og hvor lite makt de tidligere så tilsynelatende allmektige foreldrene sine egentlig har. Man har allerede noen år bak seg på barneskolen. Nesten umerkelig gikk man fra å være en av de små til å bli en av de store, ihvertfall før man havner på ungdomsskolen.
Hva slags atferd man kan observere blant de voksne man er eksponert for har mye å si for hva man antar er normalt ved denne alderen. Dette kan ha endret seg med det mye større medietrykket barn vokser opp med i dag enn da jeg selv var en nybegynner i livet på 1970-tallet. Jeg kan huske at jeg ble oppfordret til å “se i leksikon” hver gang jeg hadde noen faktaspørsmål i forbindelse med for eksempel hjemmelekser og hvis dette er det vanlige sier de formodentlig “søk på nettet” i disse tider. Imidlertid er ikke nettet det samme som et leksikon når man søker etter “skolebokfakta” som grunnlag for ymse slags oppgaveløsninger man har blitt pålagt å finne. Mange, kanskje alle, hadde hva man kan kalle “sære foreldre” men det forelå ingen debatt rundt hva selve virkeligheten var. På den tiden var Norge “ett land, ett folk, èn fjernsynskanal”. Jeg vet ikke om dette var bedre men det var definitivt noe annet enn hva barn vokser opp med nå for tiden. De kulturelle referanserammene har mildt sagt endret seg.
Jeg gikk ut av ungdomsskolen i 1978 med en distinkt følelse av at styringen av vår verden lå i hendene på gale mennesker, en følelse som egentlig aldri siden har gitt seg, selv om jeg har blitt mer tolerant og forstående i forhold til hvor vanskelig det er å drive med politikk i praksis. Men bare noen få år tidligere var jeg overbevist om at “de som bestemmer” var kompetente mennesker, klokt utvalgt blant de flinkeste vi har her i landet, motivert av ambisjoner om å gjøre det beste de får til med de resurssene de har til rådighet. Kort sagt, jeg var fra barnsben av oppdratt til å tro på fornuften og hadde ikke noe annet verktøy å bruke når jeg skulle “forstå det som foregår”. Familien min var akademisk orientert slik at “tro” var aldri noe aktuelt alternativ. Se i leksikon. Det er ikke nok å bare komme med en påstand, man må ha all mulig slags dekning for det man sier. Det må stilles i en kontekst og det må utsettes for rigorøs bevisførsel. Hva man enn føler er som regel helt uten saklig interesse og har ingen verdi som element i noen slags debatt. Snarere tvert imot. Den såkalte intuisjonen tar nesten alltid feil, men dette kan man ikke vite før man har satt seg inn i faktagrunnlaget for en sak. Imidlertid er intuisjonen nyttig i den forstand at når man føler at man har rett så befinner man seg svært nær et alvorlig feilgrep. Følelser er ikke informasjon.
Det er ganske vanlig å snakke om empati og emosjonell intelligens men alt dette er bare noe forbanna vrøvl som late mennesker har funnet opp som unnskyldning for å føre et liv som udisiplinert troll. Det går ikke an å forstå hva andre mennesker føler og det er galskap å forsøke. Imidlertid kan man respektere at de føler som de gjør og forholde seg til at det er slik uten å forstå hvorfor det er slik. Deres årsaker er deres egne og ikke noe som angår verken meg eller deg eller Titten Tei. Folks privatliv kan aldri bli en del av “det vi eier sammen” og ethvert forsøk på å gjøre følelser til et element innenfor politikken kan bare ende på èn måte: Fullstendig nihilisme. Bare dyr og barn lever i et kontinuum av følelser og instinkt. Voksne mennesker må ta ansvar for at de besitter rasjonelle egenskaper og forholde seg saklig og upersonlig til det rommet for eksistens som vi kaller “fellesskapet”. Voksne mennesker må ta ansvar for at “det nødvendige” ofte er noe annet enn “det ønskelige”. Utdanning er en del av dette bildet men kanskje enda viktigere er alt som ligger i ordet dannelse. Et synonym til ordet etikk. La meg si det slik: Voksenpersonligheten dannes gjennom tilegnelse av etiske standarder, som er avlesbare ut fra vedkommendes atferdsmønster. De følsomme har ingen slike standarder. De er som et stykke kork i opprørt sjø. Gjennom å tilegne seg etiske standarder danner man imidlertid en kjøl, som stikker dypt i vannet og sikrer stabilitet under ferden gjennom livet. Hvilket fyrtårn man siden seiler i retning av er en annen type spørsmål som vi må ta en annen gang.
