En av de verste ur-tullingene verden noensinne har sett, Jair Bolsonaro, stiller til gjenvalg om få dager. Hans utfordrer er Luiz Lula da Silva, som ligger nokså stabilt ti prosent foran på meningsmålingene. Men Bolsonaro har våpen. Og fanatiske tilhengere, som har blitt det vanlige på den politiske høyresiden verden over, også i Norge (det var nylig “vekkelsesstemning” da Erna Solberg ankom et møte). Det virker nokså opplagt hva som vil skje: Lula kommer til å vinne valget, men så bestemmer hæren seg for å gripe inn fordi Bolsonaro er “deres mann”.
Dette kunne vært bare en historie om skittent politisk spill men det er dessverre mye mer enn det. Amazonas-regnskogen ligger i Brasil. Det er ikke engang en hemmelighet at Bolsonaro driter i alt som blir sagt og spytter snørra si på vitenskapen, han vil bare ha penger og makt. Jo mer jo bedre. Hvem som må drepes og hva som må ødelegges for at Bolsonaro (med familie) skal få det han vil ha er ham likegyldig. Slike ledere liker jo folk. Sterke menn som får tingene gjort uten å bry seg om hva som er politisk korrekt. Sånne som bare ler av pysene som er redde for konsekvenser. Hahaha. Jævla femi venstresidenisser. Ut og brenne regnskog. Tjene noen tusen.
Det brasilianske demokratiet fikk sin grunnlov i 1988, hundre år etter at de som det siste land i verden avskaffet slaveriet. Militærdiktaturet er fortsatt noe som mange husker veldig godt. Spørsmålet nå er om det kommer tilbake. Bolsonaro har allerede sagt at han ikke kommer til å anerkjenne valget som lovlig med mindre han selv får 60% av stemmene eller mer, hvilket alle meningsmålinger antyder er noe som ikke kommer til å skje, så da er det formodentlig helt åpent hva som skjer med Brasil. Galskapen har bitt seg godt fast der, ikke minst hjulpet av det vanlige våset om at covid-pandemien ikke var noe virkelig. Våpenlovene har blitt slakket betraktelig (mot flertallets ønske) så flere har mer våpen enn noensinne tidligere og terskelen virker lav for å bruke dem. Jeg antar vi får se hva som skjer.
Planen var egentlig bare å dra på en fest på Frogner i Oslo. Du vet. En sånn der bohemsk greie befolket av kunstnere, teaterfolk og resten av røkla. Journalister og rockere. Oslo er ingen stor by. Alle kjenner alle de andre byvankerne. Ihvertfall var det slik den gangen, det vil si lenge før noen hadde hørt om internett. Saken er at det finnes alltid mange som vil fortsette festen ut i de små timer, lenge etter at klubbene har stengt. Men så kommer jo den beryktede “dagen derpå”. Da havner man på cafè med en halvliter og lurer på hva meningen med det hele egentlig er. La oss dra til Paris var det noen som sa. Jeg husker ikke hvem. Det kan ha vært meg. Men de andre to var av den samme ulla så hvem vet. Jeg hadde storsjekker den gangen. Samme som vanlig sjekkhefte, bare lengre, bredere og høyere, dessuten femti sjekker i hver bok mot de vanlige ti. Firmakonto. Say no more. Jeg gikk i banken min og tok ut femti tusen i kontanter. Vi var på vei.
Etter litt knot & taxi med å finne passene og kjøpe billettene i et reisebyrå (som var vanlig den gangen) havnet vi omsider på Fornebu. Der hadde de selvfølgelig en dyr men elskverdig forsyningsordning for mer alkohol, som man vel fortsatt har på flyplasser. Dette var jo lenge før disiplinen ble stram så kravet var at du måtte kunne gå noenlunde rett og ellers ikke være frekk mot noen, så kom du med flyet. Ikke lenge etter at vi hadde landet kom vi kontakt med noen norske modeller som han ene kjente og ble med dem på fest i et rikt strøk. Det jeg husker best fra kvelden er at jeg fikk svingt i taklampa, som var en krystallkrone av imponerende størrelse. Festet dens holdt, men selv datt jeg ned oppå spisebordet. Det holdt mindre godt. Ikke lenge etter kom noen gendarmer og hentet oss. Vi ble imidlertid ikke arrestert, noe jeg den dag i dag hevder er fordi jeg sang en ganske bra fremføring av La Marseillaise da de spurte om noen av oss snakket fransk. Sangstemmen min er ikke på noe profesjonelt nivå men den er ikke “dårlig”. Og franskmenn er jo sentimentale. De kjørte oss til Gare d’Austerlitz. Så lenge vi forlot Paris var vi ikke lenger deres problem, må være hva de tenkte. Slik havnet vi i Bordeaux. Der driver de med vin.
Det hjelper nesten alltid at man er kledt i dress, men på den tredje dagen begynner alle å stinke og se fussete ut. Dessuten har som alle vet den tredje dagen på fylla en mye “mørkere” stemning enn de to første. Man begynner å bli grimt realitetsorientert. Det eneste man kan gjøre hvis man ikke kan gjøre noe annet enn å fortsette felttoget er imidlertid å skaffe mer alkohol. Vi gjorde det nødvendige og så bestemte oss for å ta toget videre til Lisboa, for der kjente vi noen. På veien havnet vi imidlertid i trøbbel med togpersonalet fordi de mente at vi ikke hadde riktig billett. De hadde sannsynligvis rett men vi var jo allerede på super-express-nattoget så hva kunne de gjøre? Stanse toget og kaste oss av, viste det seg. Midt på den spanske høysletta klokken tre om natta, under oppsyn av Guardia Civil. Der måtte vi vente i fem timer inntil det skranglete “krøttertoget” som stanser på alle stasjoner kom og tok oss med. Tre sjuskete unge menn som sitter og drikker billig vin rett fra flaska er ikke noe folk typisk har lyst til å forholde seg til så etter at konduktøren hadde sjekket billetene vare var det ingen som tok noen slags form for kontakt og etter langt om lenge havnet vi i Lisboa. Der ble vi i noen uker inntil vi fikk organisert en flyreise tilbake til Oslo. Der havnet vi nok en gang på den samme gamle nattklubben hvor ingen hadde sett oss på noen uker. Hvor vi har vært? Bare en tur ute på landsbygda. Ikke noe å snakke om. Hvem sin tur er det til å betale for neste runde?
Man trenger bare å si ett ord til de som hevder at kunst ikke er viktig for mennesker: Musikk.
Skal man si flere enn bare ett ord kan man for eksempel begynne med å påpeke at kunst var et godt etablert fenomen lenge før handel var noe mennesker typisk drev med i sin hverdag. Det irrasjonelle og kreative – det dionysiske – er en sterk drift i vår art. Vi vil ha fest for faen! Vi vil ha pumpende rytmer og staselig dekorasjon, rusmidler og vind i håret. Kanskje er vi bare aper men vi skjønner oss på festivaler.
Når jeg skal forklare min egen musikksmak pleier jeg å begynne med å si at jeg liker Frank Zappa. Ikke alle tar den med en gang, men de som gjør det forstår at dette kan bety hva som helst. Hvem kan genrebestemme Frank Zappa? Det går ikke an. Han har vært overalt og på alle steder, gjerne samtidig. De som ikke liker Zappa er de som ikke egentlig liker musikk, de bare bruker det som et element i festen sin, hvilket er helt okay. Det går an å like Tiedemann & Gude uten å ha sansen for Pablo Picasso.
Vi vet med rimelig sikkerhet at neandertalere drev med musikk, fordi vi har funnet fløyter. Noen slags tromme får man alltids arrangert og hvis vi legger til synging har vi en greie gående. Folk lager musikk med enkle midler den dag i dag. Vi snakker om en kunstform som er mange hundre tusen år gammel. Det er vanskelig å peke på noen entydig biologisk eller psykologisk årsak til at mennesker liker musikk, så vi må slå oss til tåls med at nytelse/tilfredsstillelse er en tilstrekkelig forklaring. Det behøver ikke ha noen utilitær funksjon. Det “betyr” ikke noe mer enn at folk liker å ha det gøy. Riktignok kommer det ganske jevnlig papirer som foreslår ting som at “allsang styrker samholdet i grupper av jeger/samlere” men det blir strengt tatt en høne-og-egg-debatt. Det er aldri enkelt å forklare det mennesker gjør. Jeg er minst like interessert i vitenskapssladder som alle andre – hvorfor synger Jeppe? – men noen ganger er svaret “bare fordi”.
De som leser denne bloggen oftere enn “aldri” vil ha lagt merke til at jeg nesten alltid henger på en sang til slutt. Det er også “bare fordi”. En vane som ikke behøver noen forklaring. Jeg finner det vanskelig å tro at mennesker som ikke liker musikk vil like min skrivestil. Jeg er for det meste fornuftig, men jeg er ikke snusfornuftig. Det er tildels mye subjektiv “gonzo” og nonlineær spekulasjon i denne bloggen. Gitarsoloer, kan du si. Sånn er det, sånn har det alltid vært og sånn vil det forbli. Dersom jeg selv kunne velge mitt publikum ville jeg si at jeg antagelig passer best for de som har sansen for kunst, vitenskap og underforstått humor. Avanti popolo.
Det ser ut som om Giorgia Meloni blir Italias neste statsminister. Første kvinne i jobben og første ytre-høyre-leder siden Mussolini, smakfullt nok eksakt 100 år siden Il Duce lovet å frelse Italia. (Vel, det er et par ukers forskjell men la oss ikke være pedantiske.) Det vil selvfølgelig gå minst like galt denne gangen. Ytre-høyre-partier kommer til politisk makt i dårlige tider fordi de lover alt mulig til alle og fremstår som “et alternativ til de andre partiene” som – fordi de er forpliktet til å være ansvarlige – ikke kan love særlig mye til noen. Senere oppdager folk at det de trodde var et friskt pust i virkeligheten var trykkluft fra ræva.
Om hundre år er allting glemt sa Knut Hamsun. Vi noterer oss at poenget hans fortsatt er gyldig.
Italienerne har riktignok hatt noen tvilsomme statssjefer siden Den andre verdenskrig. Deres “Trump” var Silvio Berlusconi. Hva kan man si? Det samme gamle spørsmålet er hvordan og hvorfor trodde noen at det kom til å ende godt. Hva tenker de på? Sannsynligvis er alle så drit lei av den samme gamle leksa at selvmordet fremstår som et mer fristende alternativ enn “mer av det samme”. Korrupsjon og kriminalitet ser ut til å være verre i Italia enn i de fleste andre europèiske land, og det har vært sånn ganske lenge. Nå har de åpenbart bestemt seg for å gå i en retning som tar av nitti grader i forhold til alle andre kjente retninger innenfor politikken. Spørsmålert er ikke om det kommer til å gå bra. Det vil det ikke. Spørsmålet er hvor galt det kommer til å bli.
Heldigvis har ikke Italia sin egen valuta, ellers ville denne ha falt gjennom gulvet nå. Man kan ikke både ha store forandringer over hele linja og stabile forhold i økonomien. Det klassiske programmet (i den grad de har noe) til ytre-høyre-partier er ikke gjennomførbart i den praktiske verden, som styres av lovmessigheter innenfor fysikken uten hensyn til at noen har lyst til å fly. Det ville vært knasende kjekt å kunne sveve bare med viljestyrken, særlig når man allerede har hoppet fra tiende etasje, men det virker som om folk er nødt til å lære alle de samme gamle tingene omatt og omattatt, gjerne på en smertefull måte. Er masochisme egentlig et avvikende element i menneskelig atferd? Jeg tror ikke det. Ihvertfall ikke hvis jeg skal dømme ut fra egen anekdotisk erfaring og alt hva jeg ellers kan observere.
Men nok om det. For øyeblikket er det ikke annet å gjøre enn “vente og se”.
Det finnes så mange slags dalere. Gudbrandsdalere, numisdalere, hemsedalere. Til og med neanderdalere (som er det norske navnet på bitcoin). Hva vi skal se på her og nå er imidlertid joakimsdalerne, som er hva vi mener når vi sier en daler og mener en myntenhet som har gått ut av bruk i Norge men som folk (selvfølgelig) fortsatt samler på. Som alle vet hadde man i Spania en såkalt reconquista i året 1492, som blant annet ble feiret ved å utruste og finansiere den oppdagelsesreisende portugiseren Cristobal Colon, som de engelske ofte kaller Columbus. Men det var jo ikke alt som skjedde det året.
Det har i alle år vært vanlig blant mennesker å feire særlige begivenheter med diverse kunstuttrykk, fra gilde frihåndsmotiver utført i olje på lerret, til flamboyante klesmoter, til strengt formell heraldikk beregnet til myntbruk. Slik ble det vi nå kaller “dollartegnet” $ (men med to loddrette streker, som computeren min av en eller annen grunn ikke vet) oppfunnet. For å markere at nå var Atlassøylene – det vil si begge sider av Gibraltarstredet – igjen under kontroll av den spanske kronen. Det aktuelle heraldiske symbolet viser Atlassøylene forbundet med et symbolsk silkebånd. slik at det ser ut som bokstaven S med to loddrette streker trukket gjennom seg. Joakimsdalere var den store greia innenfor (antatt) stabil valuta på den tiden og slik gikk det til at dollartegnet ble oppfunnet.
Gibraltar er som alle vet det eneste sted i Europa hvor det lever ville aper. Etter hva jeg hører kan de være ganske frekke, men sånn er jo aper. Også menneskene. Klippen, som Gibraltar ofte bare blir kalt, fikk navnet sitt etter Tarik ibn Siyad – Gabar al-Tarik som det heter på arabisk, Tariks klippe – er en av de siste britiske koloniene i verden. Det var også her den siste neandertaleren døde for omtrent 25.000 år siden. På den tiden lå havets overflate omtrent hundre meter lavere enn nå, slik at kystlandskapet var helt annerledes stort sett over hele verden. Det er ugreit å bedrive arkeologi hundre meter under vann, ellers ville vi sikkert funnet flere spor etter oldtidsmenneskene. Dersom (eller rettere sagt når) all havis og alle isbreer smelter, på Grønlant, Sydpolen og ellers, vil havet stige enda omtrent sytti meter, hvilket vil føre til at kystlandskapene blir helt annerledes stort sett over hele verden.
Ser man på et varmekart over verden vil man oppdage den nordatlantiske kaldflekken, også kjent som “bobla”. Det er en anomali som kommer av at kaldt smeltevann fra den grønlandske innlandsisen samler seg der. På noe sikt, kanskje hundre år, vil mekanismen som driver Golfstrømmen – kjent som “Grønlandspumpa” – slutte å virke fordi det ikke lenger finnes noen innlandsis på Grønland. Dermed vil gjennomsnittstemperaturen langs den europèiske kysten mot Atlanterhavet falle med fra seks til ti grader, noe som med stor sannsynlighet vil medføre en ny istid (dette defineres som når snøen som falt i fjor ikke lenger smelter i løpet av sommeren, men sakte bygger seg opp til isbreer og etterhvert èn eneste stor innlandsis, slik som forrige gamg dette skjedde, for omtrent 150.000 år siden). Tider skal henrulle.
I mellomtiden går dagene. Menneskelivet er kort. Vi ser bare det vi ser. Eller det vi ønsker å se.
Som alle vet er det blant mennesker populært å gå fra vettet for kortere eller lengre tid. Metodene varierer men prinsippet er det samme: Den virkeligheten vi alle kjenner og forholder oss til er ikke interessant nok. Det må være noe mer, noe annet, en høyere form for sannhet. En hemmelig form for viten som eksisterer utenfor og bortenfor “skoleforklaringene” … noe transvitenskapelig om du vil. Mange tilbringer lange kvelder foran dataskjermen. De etterforsker tingene i verden. Jo mer de søker jo mer finner de. På engelsk kaller de dette “å krabbe ned i kaninhull” (etter Alice i Eventyrland) men jeg vet ikke hva vi kaller det på norsk. Å grave seg ned i materien?
Nylig oppdaget jeg at det finnes noe som heter transvestigasjon.
Øvelsen består kort fortalt i å kjønnsbestemme personer som av ulike årsaker har høy profil i media, under det premisset at alle lyver om sitt egentlige kjønn. Jeg har imidlertid ikke helt forstått hvorfor transvestigatørene tror det er slik, men en medvirkende årsak later til å være at dette kreves av folk for at de skal kunne oppnå rikdom og berømmelse. Det er en transaksjon. Den hemmelige sammensvergelsen som styrer alle pengene forlanger kjønnssvik som pant når de innvilger en søknad om suksess. Om jeg har forstått det korrekt er det Satan som står bak det hele, men det pågår øyensynlig en høne-og-egg-debatt rundt tingenes rekkefølge i praksis.
Sigmund Freud kunne sikkert ha danset en lang wienervals med dette opplegget, men selv er jeg (nok en gang) forbløffet over hva slags vrøvl mennesker tar så dypt alvorlig at de investerer betydelige mengder verdifull levetid i å utrede saken. Teorien bak kjønnssvik kan bli hvor komplisert som helst, med side opp og side ned med tabeller og sjekkpunkter. Det er så man rent blir nostalgisk i forhold til den sunne fornuften hos gamle tiders frenologer med sine hodeskalletabeller og opprinnelsesmysterier. Dette er helt klart et høyere nivå av “noe”. Det ordet som ligger fremst på tungen er vanvidd. Imidlertid legger jeg merke til at disse teoriene tillater den tanke at når folk aldri lykkes med noe så er dette et bevis på at de er, respektive, “ekte menn og kvinner”. Satan tillater ikke at sannkjønnede mennesker får rikdom og makt.
Selv er jeg som en hovedregel lite interessert i å høre folks livshistorier. Det er akkurat det samme for meg om de er kvinner, menn eller tvert imot. Hvordan de enn ønsker å bli tiltalt, dette er ikke vesentlig for noe. Alle menneskers psykologi er uansett både komplisert og, i siste instans, ubegripelig, så hvorfor skal jeg holde på å gnukke med detaljene i folks privatliv når det ikke angår meg på noe vis? Med mindre det er aktuelt – noe det aldri er – å ha kjønnslig omgang med noen så er ikke kjønnet deres noe relevant faktapunkt … og enda mindre noe jeg ønsker å spekulere rundt. Herregud. Hvor kokt i pæra er det egentlig mulig å bli??
Ludwig Josef Johann Wittgenstein (født 26. april 1889 i Wien i Østerrike-Ungarn, død 29. april 1951 i Cambridge i England) var en østerriksk-britisk filosof, hovedsakelig kjent for sitt arbeid i logikk, matematisk filosofi, sinnsfilosofi og språkfilosofi. Han hadde først og fremst sitt virke i Cambridge. Han hadde flere korte og lengere opphold i Norge, det første i 1913. Han fikk oppsatt en bolig på ei fjellhylle i Skjolden i Luster kommmune der han utviklet deler av sitt forfatterskap.
Logisk positivisme etter Wittgenstein tar utgangspunkt i kunsten å holde kjeft. Om det man ikke kan tale må man tie. Hvis man om et tema ikke kan konstruere noe meningsfullt utsagn med indre logisk konsistens er det bedre å ikke si noe. Argumenter som kan reduseres til selvmotsigelser eller tautologier er ikke bare meningsløse, de leder sinnet bort fra evnen til saklig meningsdannelse. Jeg er ikke selv noen utpreget Wittgenstein-mann, men jeg liker hans fokus på det konsise og realitetsorienterte.
Tautologi er et språklig uttrykk som bruker flere ulike ord for å si én og samme ting, noen ganger som stilistisk virkemiddel («evig og alltid»), andre ganger stilbrytende («ugift ungkar»).
(Store norske leksikon)
Mennesker er av naturnødvendighet subjektive betraktere av det objektive. Vi kan ikke si noe om “det som egentlig er”, bare om det vi kan observere. Imidlertid godtar vi som regel noe som objektiv sannhet hvis alle observerer det samme, hvis matematikken for det meste stemmer og hvis ingen klarer å stille opp noe eksperiment som antyder at vi må finne en annen forklaring enn det som alle umiddelbart er i stand til å observere. Slik fungerer fysikken (fra gresk “physis” = natur), den mest hardkokte av alle vitenskapene. Gravitasjonsteorien er ikke noen “teori”, i den betydning at det er noe vi bare tror, når ordet teori brukes i vitenskapelig sammenheng betyr det “den beste forklaring av et fenomen som vi klarer å formulere for øyeblikket”. Spørsmålet er ikke om gravitasjon finnes, men hvordan/hvorfor det fungerer.
Vi forstår derfor at utsagnet “evolusjonsteorien er bare en teori” er meningsløst. Evolusjon er “læren om artenes mangfold”. Det finnes ingen kontroverser rundt evolusjonsspørsmålet. Saken er bevist fem ganger rundt kvartalet for det kjedsommelige. Riktignok har vi oppdaget flere mekanismer enn Darwins “naturlige seleksjon av de arter som er best tilpasset sitt miljø” men det betyr ikke at Darwin tok feil. Han gjorde noen observasjoner og stilte opp en hypotese. Slik fungerer vitenskapen. Det er ingen hokus-pokus, bare metodisk arbeid for å fremstille logisk konsistente og meningsfulle forklaringer på det vi er i stand til å observere. Om dette siden ikke stemmer med det noen tror er deres problem. De inviteres til å fremstille holdbart bevismateriale for sin “alternative hypotese” eller holde kjeft om saken. Hvilket typisk leder til at de begynner å snakke om noe annet. Å gjøre det tunge arbeidet med å bringe orden inn i tenkamentet sitt er jo uaktuelt.
Det ville vært interessant å se en sammenlignende studie av de som tror på helter og de som tror på konspirasjoner. I hvilken grad er dette overlappende? Det har lenge vært min hypotese at konspirasjonsfantasiene er en psykologisk selvforsvarsmekanisme. Pasienten ønsker ikke å konfrontere en kaotisk verden styrt av tilfeldigheters spill og krefter vi bare delvis forstår. Derfor “må” det finnes noen som står bak det hele, som styrer og organiserer, trekker i tråder, og så videre. Vi vet at menneskesinnet automatisk søker etter mønstre. Noen ganger fører dette til hallusinasjoner. Vi “fyller inn” detaljene i bildet med ting som kommer opp fra underbevisstheten.
Historisk idealisme er tanken om at de begivenheter som skaper verdenshistorien er styrt av idèer, eller rettere sagt mennesker med “store planer” som i kraft av sin vilje og sitt pågangsmot bevirker endringer i samfunnet. Historisk materialisme står i et motsetningsforhold til denne tanken idet man istedet postulerer at historien drives av materielle forhold, særlig økonomi, og at “heltene” er lite mer enn individer som så hva som var på gang og posisjonerte seg godt i forhold til de sosiale forandringene som skjedde. Resten er et spørsmål om propaganda. En viss overlapping finnes naturligvis, idet vi utvilsomt finner mange initiativtagere som har skapt og ledet ymse bevegelser, men det har aldri eksistert noen hær av rene fanatikere, de som melder seg inn i konflikten har alltid materialistiske mål. De vil ha betaling.
Fred og stabile forhold representerer livets kjedelige alminnelighet for mange. De fantaserer om at noe uvanlig skal skje, noe som vil gi dem anledning til å utføre edel dåd, eller i det minste grabbe noen slags betydelig skatt. Fred er livets hverdag pleide man å si for bare noen få hundre år siden, da mesteparten av livet til flesteparten av alle mennesker bestod av jordbruksarbeid, men krig er livets søndag. Derfor den utbredte tendensen til “krigsoptimisme” man typisk finner blant folk helt frem til Den første verdenskrig, når drepingen ble så grotesk at man for første gang forsøkte å etablere et internasjonalt konfliktråd med det formål å unngå mer av det samme. Imidlertid oppdaget man snart at viljen til å påføre nasjoner kollektivt straffeansvar – krigsskyld – ikke fungerte helt etter hensikten.
Følelsen av å ha muligheter er viktig for mennesker, selv om man eventuelt velger å ikke benytte seg av dem. Begrepet frihet assosieres til vanlig med å ha et assortement av ulike ting som man kan velge mellom. Det behøver ikke engang å være realistiske muligheter, poenget er at man føler seg fri til å gå hvor man vil og gjøre hva man vil, dersom dette skulle være hva man ønsker. Finansieringsspørsmålet til side, folk liker å føle at de kan ta ut skilsmisse, bytte jobb, flytte til et annet sted, legge ut på jordomseiling, hva vet jeg, selv om de aldri gjør noe av dette fordi de intuitivt forstår at enhver slik bevegelse vil medføre et enda mer trøblete liv enn det de allerede har. Men fantasien er fri. Det er ikke uvanlig å gå gjennom den normale arbeidsdagen full av dagdrømmer om andre ting man kunne gjøre. Spennende historier som man dikter seg selv inn i mens tankene vandrer hit og dit og kroppen går på autopilot innenfor en allerede innarbeidet rutine.
Alle mennesker må praktisk talt hvert eneste øyeblikk foreta valg – og dette er ifølge eksistensialistene skremmende, siden mennesket verken har eller kan ha noen normer å velge ut ifra. Virkeligheten er uforståelig, og ved stadig å måtte velge lever mennesker i angst – og denne angsten er uunngåelig. (Angst må ikke forveksles med frykt. Det er naturlig å føle frykt i farlige situasjoner, men angst er en type frykt som er kjennetegnet ved at den ikke har noen bestemt årsak.)
(filosofi.no)
Jean-Paul Sartre ble notorisk for sitt frihetssyn. Etter hans mening kan sann frihet bare bety et fullstendig fravær av alle normer og regler, til og med slike som man – mer eller mindre ubevisst – setter for seg selv. Sartre argumenterte for at frihet i virkeligheten er noe mennesker typisk søker å unngå, derfor organiserer de seg i samfunn motivert av ønsket om økonomisk forutsigbarhet. Et bedre navn på det vi ønsker er rettigheter, eller privilegier. Et fritt samfunn er i seg selv noe angstfremkallende, fordi frihet betyr uvisshet og uforutsigbarhet. Vi ønsker typisk både å forstå og kontrollere tingene i vår verden. Dette kan under visse psykologiske omstendigheter (paranoid psykose) medføre at vi dikter opp kontrollmekanismer som befinner seg “i skyggene”. Fordi det kan jo ikke være slik at ingen egentlig har kontroll over noe som helst og mesteparten av alt som skjer er vilkårlig. Dette er en uutholdelig tanke. Da er det bedre å konstruere en fantasi befolket av skjulte operasjoner og hemmelige sammenslutninger av mektige beslutningstagere.
Det finnes skadedyr og det finnes nyttedyr. Mennesker med antivitenskapelig holdning er definitivt skadedyr. Deres eksistens bidrar med en netto effekt av destruktiv art i relasjon med alt annet og alle andre. Om vi kan postulere en “teknisk” definisjon av det onde (altså som ikke inkluderer den frie viljens problem) så faller de antivitenskapelige innenfor denne. Sjansen for at noe godt skal komme ut av virksomheten deres er null. En absolutt umulighet. Det vi istedet må snakke om er grader av skadelighet.
Man kan lure på hva de vil. Hva er det som driver dem? Svaret er nesten alltid at “de forsvarer sin tro”. Noen ganger betyr dette religiøs tro, men vel så ofte betyr det noe ideologisk. I ethvert tilfelle vil det de tror er sant ikke tåle å bli analysert under vitenskapelige krav til fakta og bevisførsel. Derfor må vitenskapen dø. Det er i denne fantasien utenkelig at de selv tar feil. De kan jo føle hva som er sant. Denne kategorien av mentale pasienter – som regel underdiagnostiserte fordi de tilsynelatende fungerer i samfunnet – er følgelig nødt til å tro at hele vitenskapen (og alle som “holder med” vitenskapen) må være noen slags sammensvergelse av økonomiske og ideologiske interesser som søker for eksempel politisk verdensherredømme. Hvis de aksepterer det premiss at vitenskapen er hederlig, saklig og nøytral vil dette sette i gang en dominoeffekt som ender med at hele verdensforklaringen deres styrter i grus.
På det praktiske plan er klimafornektere og antivaxere de mest akutt farlige individene, men om vi måler i psykologiske skadevirkninger over lang tid er det religiøst motivert antivitenskap – for eksempel såkalt kreasjonisme – som ødelegger flest mennesker. Det er all grunn til å se med stor skepsis på alle som snakker om “religøs frihet”. Dette er nesten alltid et stråmannsargument til fordel for uformelle maktstrukturer i samfunnet. Det er i virkeligheten bare en form for frihet som teller, og det er ethvert individs frihet til å leve sitt eget liv slik de synes de bør. Dette inkluderer naturligvis friheten til å tro hva fanden de vil, men det stanser ved retten til å drive påvirkningsarbeid mot andre, inkludert egne barn. I dagligtalen snakker vi om mine barn, dine barn, og så videre, men til syvende og sist eier de seg selv. Barn er ikke mindre intelligente enn voksne (som regel tvert imot), bare mindre erfarne. Barn vil typisk gå gjennom mange faser av barndommen preget av ulike spørsmål. Hva slags svar de får vil prege deres mentale helse gjennom oppveksten. I beste fall blir de bare feilinformerte, men klarer selv å korrigere dette når de vokser til. I verste fall blir de utsatt for tvang og mental tortur som påfører dem tildels stor emosjonell skade.
I den kristnes liv, er helliggjørelse søken etter en personlighet mer lik Kristus. Helliggjørelsen er «en prosess» som den kristne kan oppleve, eller komme inn i, gjennom bønn. Bare Gud er perfekt i hellighet, og derfor er det bare Gud som kan gjøre den kristne mer hellig. Guds nåde er utgangspunkt for helliggjørelsen. Nåden virker i den kristnes liv slik at det mer og mer avspeiler Guds vilje og mål.
(Wikipedia)
Jeg kjenner mange som på ingen måte kan oppfattes som “religiøse” men de setter likevel kryss i ruta for kristen når det er aktuelt å oppgi religion for eksempel på noe slags skjema. De forklarer dette med at de er “kistne i kulturell forstand”. Til og med biologen Richard Dawkins, som har fått et “navn” internasjonalt (det vil si i den engelskspråklige verden) som militant ateist definerer seg selv som “kulturkristen”. Det er så man blir sittende med spørsmål. Det er sikkert mange kristne som er enige med meg når jeg sier det er tynt grunnlag for å kalle seg slikt når man ikke bekjenner seg til den kristne tro og mottar sakramentene, studerer skriften og deltar i en menighet.
Selv oppfatter jeg kristendommen som en innvandrerreligion og betrakter min egen ateisme som relativ til forn sed, altså den norrøne troen. Kristendommen er noe fjernt og fremmed. Jeg er ikke “kulturkristen” og har heller aldri vært det, jeg er kulturhedning. De gudene jeg ikke tror på er Odin og Tor og gutta. Det er et religiøst system jeg kan forstå, selv om jeg ikke er troende eller praktiserende, eller hva man nå sier, men det er det kulturelle fundamentet mitt. Kristendom er derimot noe innvandrerne driver med. Det angår ikke meg. Skikkene deres er meg noe fremmed. Men så lenge de ellers er anstendige mennesker må de få holde på som de vil. Som sagt, det angår ikke meg.
Mange ateister er “frafalne” i den forstand at de en gang betraktet seg som religiøse. Slik er ikke jeg. Jeg har aldri vært religiøs og forstår i grunnen ikke engang konseptet. Men man hører jo historier. Fæle personlige vitnesbyrd om tvang og overgrep i familier og menigheter. Det er mange som vokser opp under fryktelige sosiologiske forhold, uten at det er nødvendig å gå i noen detaljer. Alle har hørt slike historier. Bortsett fra alkoholen er det vel religion som har fremstilt flest traumatiserte barn. Fysisk straff og mentale overgrep fremstår som vanlig i de religiøse miljøene. Noen ganger til og med seksuelle overgrep. Tvang blir noe endemisk i en kultur som tror på absolutt autoritet.
Jeg gikk på kurs en gang sammen med en jeg bare kan beskrive som “veldig muslim”. Opplegget var at man satt to og to ved et antall konferansebord som alle var vendt mot foredragsholderne og på grunn av alfabetiske årsaker havnet vi ved samme bord. Han virket ganske overrasket over at jeg visste “mer enn ingenting” om islam og enda mer overrasket over at jeg ikke var kristen. Litt provosert over at jeg avfeide alle religioner som politisk hersketeknikk, men definitivt fornøyd med at jeg ikke betraktet noen religion som “bedre” (eller verre) enn noen andre. Muslimer og kristne er akkurat det samme for meg. Innvandrerreligioner. (De kommer jo til og med fra noenlunde samme sted.) Om han lærte noe av meg tviler jeg på. Men jeg lærte av ham at “anti-muslimske aktivister” i Norge (og andre land) gjør at muslimene blir mye mer muslimske enn de ellers ville ha vært. Sånn fungerer jo mennesker. Når vi møter motstand styrker vi innsatsen.
