APECALYPSO

Paternalisme er en persons makt over en annen person som ikke kan forvalte seg selv, eller rettferdiggjørelse av en slik praksis. Ordet betyr formynderi og kommer fra det latinske ordet pater som betyr «far». Innen medisinens verden betyr uttrykket at helsepersonell avgjør hva som er best for pasienten. I det førindustrielle samfunnet i Norge, var det paternalisme mellom arbeidsgiver og ansatt. Arbeidsgiver hadde et ansvar for ansattes materielle vilkår. Paternalismen var dermed en ideologi som løp ut fra produksjonslinjen i den første industrielle revolusjonen, men det var også en ideologi i videre forstand forsåvidt som de definerte og legitimerte sosiale omgangsformene, og fordelingen av knappe ressurser. Først med den andre industrielle revolusjonen på slutten av 1800- og starten av 1900-tallet og senere med introduksjonen av den fordistiske produksjonsmåten ble konfliktdimensjonen på arbeidsmarkedet synliggjort på en slik måte at grunnlaget for horisontal solidaritet innad i arbeiderbevegelsen kunne erstatte den vertikale solidariteten mellom arbeider og brukseier.

(Wikipedia)

Annonsørinnhold

Kun for voksne: Julekalenderne som gir et ekstra piff i forholdet🔥

Fra sidelinjen fremstår det postmoderne samfunnet som en konspirasjon mellom psykopatiske narcissister og underdanige spyttslikkere. For min egen del er det bent frem umulig å forstå hvordan det engang er mulig å beundre noe menneske – seg selv eller andre – med mindre det er noe alvorlig galt med psyken din; nærmere bestemt at du lever i en fantasi. Det er jo infantilt. Småbarn har en tidlig fase i sin personlige utvikling hvor de stiller seg fullstendig ukritisk til sine foreldre – eventuelt sine “de facto foreldrefigurer” hvis de oppdras av andre – og dette lar seg enkelt forklare ut ifra biologiske nødvendigheter, men de vokser dette typisk av seg når de kommer i skolealder og tar fatt på oppgaven med å danne en selvstendig personlighet. Siden følger en tiårsperiode – mer eller mindre – med “emansipasjon” i forhold til foreldrenes autoritet som kulminerer i det vi kaller “å folate redet” for å leve sitt eget liv. Det er unødvendig å si at dette er en prosess som ikke alltid går på skinner og som i mange individuelle tilfeller inneholder traumatiske elementer. For det første er jo ikke foreldrene nødvendigvis helt i vater mentalt sett. Mange takler ikke den maktposisjonen de plutselig har havnet i. Både ansvarsvegring og overdreven “voktermentalitet” er alminnelige standardavvik fra foreldreoppgaven — for ikke å snakke om hvordan interne konkurranseforhold mellom voksenpersoner kan tvinge barna til å “ta stilling” til psykologiske spill som de ikke har noen forutsetninger for å forstå. Noen er imidlertid heldige og kommer seg gjennom oppvekstårene uten å pådra seg erfaringer som medfører psykiatriske senskader. Faktisk til en slik grad at de ikke engang vet om at det er mulig å erfare denne prosessen på andre måter.

Vi bør snakke om det vi kan kalle elitistisk projeksjon, som i noen grad sammenfaller med klassisk paternalistisk personlighetsforstyrrelse. Altså den tanken – bevisst eller ubevisst – at ens egen livsstil og bekvemmelighetsnivå utgjør et ideal som alle andre burde aspirere mot. I sin mest “positive” form fremkommer dette som nedlatende overbærenhet i forhold til underklassen, det vil si de som ikke har – eller ønsker – adgang til de samme materielle privilegier som dem, mens i sin negative form manifesterer det seg som paranoid frykt for å miste det man har fordi “folk er misunnelige” og pønsker på revolusjon, tvungen omfordeling av samfunnsgodene gjennom skattlegging og det ene med det andre. Som alle kan se: Dette er borgermentaliteten på sitt mest groteske. De samler på alskens bling og fine ting slik at de kan etablere og utpynte en eksistensiell komfortsone som i metafysisk forstand utgjør gravkammeret for deres døde sjel. Alt de er finnes smurt utover dette gravkammerets vegger i form av noe slags konseptuelt kunstverk som i helhet utgjør legenden om deres tid her på jorda. Dette med å ha et “hjem” er en interessant perversjon. Mennesker er jo ikke stasjonære skapninger. Vi henger ikke fysisk fast i noe, alt sitter i hodet. Naturen har skapt oss ganske lettbente og ekstraordinært tilpasningsdyktige i forhold til omskiftelighet i miljøbetingelsene, men kulturen vil noe annet. Jeg vet ikke engang hva slags liv som er mulig å ha i dagens Norge hvis man ikke har bostedsadresse, bankkonto og smarttelefon, men det virker som noen ganske stusselige greier. Hvor skal man for eksempel oppbevare identiteten sin hvis man ikke er på nett? Det er forsåvidt vanlig å ordlegge seg med diverse vegetabilske metaforer i denne konteksten. Folk snakker om “røtter” og det å “slå seg ned” et sted som om de var løvetannfrø som kom seilende i vinden med det formål å “blomstre” på det sted de mer eller mindre tilfeldig lander etterhvert; på grunn av arbeidsforhold, romantiske opplegg eller andre årsaker som bevirker at de henlegger sine gravkammer akkurat der. For mange er det ikke engang noe valg. De har jo “familierøtter” tilknyttet en lokalitet de i større grad enn alle andre steder opplever som “hjemme”. Her skal du gå i all din tid, du Per Bufast. Det oppleves som svært reellt for mange – frivillig eller ufrivillig – at de er “tiknyttet” et spesifikt sted som de ikke uten videre kan forlate. Ihvertfall ikke uten at dette vil ha svært alvorlige konsekvenser for dem.

For øyeblikket har vi ganske sterke politiske føringer i forhold til en spesifikk type livsstil i Norge. Det er “meningen” at man skal påta seg et stort boliglån og finansiere dette gjennom å betjene noen kapitalinteresser — mens man ellers skal inn i en heteronormativ forholdsstruktur og etablere avlsprogram for nye samfunnsborgere. Slik er samfunnet formatert. Resten er bare prat. Spillerommet for individuell varans er selvsagt stort nok til å omfatte alt vi betrakter som normalt, men ikke stort nok til å omfatte alle. Blant annet derfor har vi en “underverden” som det åpenbart betraktes som politisk hensiktsmessig å beholde, for da vet vi i det minste hvor vi kan finne problembarna. Vi bortforklarer dette gjennom diverse moralistisk tåketale om “hva som er akseptabelt” – altså den foran nevnte elitistiske projeksjon – og/eller “hva slags samfunn vi ønsker oss” — som om dette er noe som lar seg styre. Som alle vet: Hver generasjon får de barna de får, ikke dem de skulle ønske at de fikk. Det har aldri noensinne eksistert noen “gamle” som ikke klager over at “de unge” ikke holder mål. Sånt må man bare avvise som det tøvet det er. Jeg kaller det som nevnt paternalistisk personlighetsforstyrrelse og det henger selvsagt sammen med at man ønsker alt det beste for barna og alt det der, men på en ureflektert og “dyrisk” måte. Far vet best. Men gjør han egentlig det? Selvsagt ikke. Fedre er de samme evneveike apene som alle andre. Imidlertid har de makt. Som ordtaket sier: “Den Gud gir et embede gir han også forstand”. Det er ironisk ment, i fall noen skulle være i tvil om det. Det er et såkalt hjertesukk som opprinnelig handlet om byråkratisk inkompetanse men som siden har kommet til å handle om alle maktforhold. Vi er jo bare mennesker — og mange av oss er skadeskutte og psykologisk forvridde monstere som prøver å leve ut våre egne fantasier om hva som er godt og riktig gjennom barna våre. Da går det som det går. De samme barna som vi elsker så høyt og som vi vil “gjøre hva som helst for” vokser opp med en klautrofobisk følelse av å være under konstant overvåkning og detaljstyring – rett og slett et “trygghetsfengsel” –  som de senere “gjør opprør mot” på enhver måte de kan finne på, gjerne med distinkt sadistisk bismak. Herregud. Jeg hater dere! Og så slamres det med dører og det ene med det andre mens de på alle målbare måter “gode foreldrene” sitter igjen som store spørsmålstehn og lurer på hva de gjorde galt underveis.

Hvem er “de som faller utenfor” som folk ofte henviser til i diverse samfunnsdebatter? Jeg har hørt mye om denne gruppen gjennom livet men har aldri vært i stand til å lokalisere dem som isolert fysisk fenomen. Det er jo relativt sett ganske mange som ikke “følger programmet” for etablering innenfor spillerommet av “det normale” slik dette til enhver tid defineres innenfor kulturen. Ubevisst elitistisk projeksjon påbyr å benevne dem som tapere, men i forhold til hva da? Er det utlyst noen konkurranse hvor man kan “lykkes” i større eller mindre grad? Alle er jo i utgangspunktet “bra nok” som de er, så hva fanden handler dette tøyset om? Borgermentalitetens kilde ligger i troen på at det finnes en objektivt “korrekt” måte å leve et menneskeliv på, selv om alle vet – eller burde vite – at dette er den svarteste løgn. Selvsagt finnes rett og galt som objektive kriterier innenfor konteksten av samfunnets formelle lover og påbud, men resten er fritt vilt. Vi kan kanskje snakke om moral som er mer eller mindre hensiktsmessig i forhold til hva enn det er man ønsker å oppnå, men ikke om moral som er “korrekt”. Alle har rett – om ikke plikt – til å danne sin egen identitet i samsvar med hva de opplever som sin eksistensielle sannhet. Ingen har noen som helst slags rett til å nekte dem dette. Ikke jobben. Ikke vennene. Ikke familien. Ikke kjæresten. Og definitivt ikke diverse samfunnsdebattanter som “ønsker å se” noe annet enn det som faktisk og fysisk eksisterer der ute. Den uhyrlige miljøproblematikken menneskeheten står overfor i disse dager er ikke noe som har oppstått på uforklarlig vis. Alt kan spores tilbake til det grunnleggende prinsipp at det er helt greit å utnytte andre menneskers livsprosesser i egen vinnings hensikt — som i sin utlagte og ved dette tidspunkt svært komplekse form har resultert i det samfunnet vi har, ikke det vi burde ha hatt. Vi er jo organiske og analoge strukturer som strever hardt med å tilpasse oss en postmoderne og digital virkelighetsoppfatning. Vi forholder oss til et mønster av logiske sekvenser men uten å selv være logiske av natur. Det finnes ikke selv den aller minste nubbesjanse for at det vil gå bra. Firkantede pinner går ikke i runde hull. Jeg forstår ikke hvorfor det reises spørsmål rundt årsakene til at det finnes så mye rusmisbruk, paranoide tvangsforstyrrelser og andre sinnslidelser i samtiden. Vi har skapt et samfunn som passer for roboter, men vi er ikke roboter. For å “lykkes” i den postmoderne samfunnsordenen må man avskaffe – eller i det minste omformatere og “administrere” – alle sine menneskelige særheter og individuelle egenskaper innenfor samfunnsmatrisen. “Ikke være seg selv, bare være seg selv nok” som Peer Gynt formulerte det for drøyt 150 år siden. Ting har ikke blitt enklere siden da.

Menneskerettigheter er de rettigheter og friheter ethvert menneske har i kraft av å være menneske. Disse rettighetene er uavhengig av for eksempel kjønn, klasse eller etnisitet. Gjennom menneskerettighetene løftes grunnleggende verdier som likhet, frihet og verdighet frem. Menneskerettigheter anses også som sentrale for å sikre fred. Menneskerettighetene handler for eksempel om retten til liv og sikkerhet, frihet fra tortur, rett til privatliv, vern mot diskriminering, tanke- og religionsfrihet, ytringsfrihet, rett til arbeid, helse og velferd. Når stater blir part i en internasjonal konvensjon om menneskerettigheter, noe som skjer ved såkalt ratifikasjon, blir statene forpliktet til å følge det som står i konvensjonen. Hvis de ikke ivaretar sine plikter, bryter de sine internasjonale forpliktelser. På den internasjonale arena er det opprettet flere organer som fører tilsyn med statenes ivaretakelse av konvensjonsforpliktelser. Helt sentral er Den europeiske menneskerettsdomstol (EMD), som skal sikre at statene følger sine forpliktelser etter Den europeiske menneskerettskonvensjonen (EMK). EMD har kompetanse til å avsi dommer som konvensjonspartene er rettslig forpliktet til å følge. I Europarådet er det også etablert en egen komité, Committee of Social Rights, som fører tilsyn med statenes overholdelse av Den europeiske sosialpakt.

(Store norske leksikon)

Annonsørinnhold

Julekalenderne mannfolk ønsker seg i år

Som alle vet jobber sterke politiske krefter for at Storbritannia skal løsrive seg fra EMD, nærmest som en attpåklatt til Brexit (selv om disse tingene mildt sagt ikke har noe med hverandre å gjøre). Argumentet handler om “sjølråderett” og et konkret eksempel på hvorfor så mange briter er så forarget i denne saken er at Storbritannia ikke kan behandle flyktninger som de vil; helt spesifikt at det ikke er lov å rutinemessig sende alle innkommende asylsøkere til et tredjeland (som for tiden er Rwanda) mens saken deres blir behandlet. Altså, er det bare meg eller begynner dette gamle innvandrerspørsmålet å gå ut over alle støvleskaft? Av forskjellige årsaker har jeg ganske mange engelsktalende venner, men flest i Storbritannia — fordi jeg har bodd der i noen år og det ene med det andre. Det foregår en ganske lavintensiv dystopi der borte for tiden. Hva slags sosiale forhold må foreligge før relativt “normale” britiske politikere begynner å snakke om å melde landet ut av menneskerettskonvensjonen? Det første jeg tenker er at de har sluppet opp for vettuge argumenter. Dette er jo for faen galskap. Men det er også valgflesk som loves ut av det konservative partiet (Toryene) til en velgergruppe som har befunnet seg i en tiltagende tilstand av kognitiv ubalanse helt siden sosiale media ble noe som “alle driver med”. Nettet er jo ikke akkurat fritt for ondsinnet propaganda — og de evneveike er også aktive på Facebook, Twitter og resten av idiotfabrikken. Dermed går det som det går.

Noe man typisk hører folk si nå for tiden er at de ikke liker politikk – det er et tema folk ønsker å unngå diskusjon rundt fordi de oppfatter det som ekkelt og ubehagelig – men man hører nesten aldri noen si det som er sant (og som var vanlig å si før i tiden): Jeg har ikke greie på politikk. Det vi si at de har ikke satt seg inn i verken det politiske systemet eller de aktuelle sakene, så hva gjenstår å diskutere? Hva man føler? Her vil jeg be alle stanse opp et øyeblikk og spørre seg selv om når noen – med unntak av venner og familie – sist ga noen som helst slags faen i hva de føler. Seriøst. Dette er viktig. Handler livet ditt om hva du føler? Eller altså, det er ikke noe uviktig element i det store bildet, men hvis jeg skulle tippe ville jeg gjettet på at nesten alle er blodfokuserte på “det de må gjøre” på kort og lang sikt for å få det sånn noenlunde slik de vil ha det, uansett hva nå dette måtte være på individuelt detaljnivå, mens “det de føler” er verken her eller der. Ihvertfall er det sjelden noen andre bryr seg om sånt — og i den grad det tilsynelatende skjer så er det nesten alltid fordi “vennlighet” ligger inne som et krav i serviceprofilen og kundepolitikken til det firmaet – eller (sjeldnere) etaten – de er ansatt hos. De gjør bare jobben sin. Det er ikke noe personlig. Dette er profesjonell vennlighet, designet og implementert fordi noen tror at dette vil forbedre foretakets kvartalsresultater. Hvis du trenger en venn, kjøp deg en hund. Hvorom allting er, jeg har ikke desto mindre noen venner. (Mennesker, vel å merke. Jeg liker jo ikke engang hunder.) Jeg vet ikke hvorfor, jeg er jo sjelden særlig interessert, men folk jeg kjenner har en tendens til å behandle meg som “en man kan snakke med” så de kommer trekkende med alt mulig rart. Britene har det ikke bra for tiden. Vel, for noen av dem er alt helt hunky dory som de sier der borte, men for “befolkningen som sådan” ser det ikke bra ut. Det er ikke helt “tyske tilstander” ennå – jeg mener sånn som på 30-tallet – men det bærer i den retningen. Økonomien er helt på trynet og fascister marsjerer i gatene. Men alt er samtidig veldig postmoderne og surrealistisk. De snakker jo ikke om virkeligheten og “ting som er nødvendig å gjøre” men om fryktobjekter og “ting som kan komme til å skje”. I den grad de overhodet har noen plan så er alle punkter på planen vage og emosjonelle. Opplegget er jo for faen dement. Boligpolitikk, energiplanlegging, klima og matvaresikkerhet er “ting som befinner seg i virkeligheten”. Transer og “woke” er ikke.

De samme evneveike trollene som “heier på Israel” og synes det er en god idè å deportere hele den palestinske befolkningen til de øvrige arabiske land har åpenbart ikke lagt merke til for eksempel hva de sier i Egypt; at de kommer til å sende alle sammen videre til Europa hvis Israel tvinger palestinerne inn på deres territorium. Hvor kommer alle flyktningene fra? Det kan man jo filosofere over mens man ser på kartet over aktuelle konfliktområder i verden. Er det for eksempel noen som nå, tyve år senere, synes at invasjonen av Irak – med alt som har kommet i etterkant – var en god idè? Eller Afghanistan? Herregud. For et prosjekt. Det holder ikke mål å unnskylde seg med at man visste ikke den gangen det man vet nå og det ene med det andre, fordi det var faktisk ingen mangel på folk som sa ifra. Vi vet for det meste hva som skjer når noen starter en krig — og det har vi forsåvidt visst svært lenge. Flyktninger over hele linja er blant annet forutsigbart langt hinsides det kjedsommelige. Det er alltid mye enklere å starte en krig enn å avslutte den. At den som opprinnelig startet krigen trekker seg ut betyr jo ikke nødvendigvis at alle krigførende parter er ferdige med greia si — hvilket på ingen måte er det samme som å si at det noensinne har vært, er eller kommer til å bli en god idè å stå på fiendtlig territorium med en “stabiliserende styrke” som i nesten ethvert tilfelle bare utsetter – i beste fall – det uunngåelige “indre oppgjøret” som kommer etter en okkupasjon. Det skjedde jo i Norge. Da tyskerne dro ble det oppvask på kammerset. Rettssaker ble iverksatt og folk ble dømt til døden. Det er naivt å tro at afghanerne opplevde “den internasjonale koalisjonen” – hvor Norge var med – som kvalitativt særlig annerledes enn nordmenn opplevde tyskerne i årene 1940-1945. De har kommet hit med våpen men de er ikke oss. Selvsagt har den såkalte vesten et moralsk ansvar for livet og sikkerheten til de som hjalp “oss” under de krigene som har vært siden den 11. september 2001 og som fortsatt representerer betydelige sikkerhetsproblemer på globalt nivå. Saken er som den alltid har vært at det går an å skyte han som hater deg, men hva skal du gjøre med hans slektninger og venner? Nå har jo de også saklig grunn til å hate deg. Sånt bare baller på seg. Hevnens kretsløp er sikkert noe man kan mystifisere dagen lang, men det er likevel ikke akkurat noe ukjent fenomen for menneskeheten. Hvor mange historier om hevn finnes utgitt som bok og film? Hvor mange ganger har man selv hatt lyst til å hevne seg? Det går ikke an å si at vi ikke forstår hevnens natur.

Begrepet ontologi angir grunnleggende antakelser om, og orienteringer mot, verden og hvilke krefter som styrer verden. Ontologisk orienterte antropologer mener at slike antakelser og orienteringer skaper ulike virkeligheter, og at antropologi derfor må være ontologisk relativistisk. På et nivå har denne relativiseringen av virkelighet som en sosialt skapt helhet vært en grunnleggende del av tradisjonell sosialantropologi, og enkelte mener derfor at begrepet ontologi ligger tett opp til begrepet kultur. Ontologibegrepet skiller seg imidlertid fra kulturbegrepet ved at det hevder at vår erfaring av verden ikke går gjennom språklige eller tegnmessige representasjoner. Ontologibegrepet innebærer en påstand om at vår tilgang til verden er mer direkte kroppslig eller ikke-representasjonell – for eksempel gjennom sosialt lærte antakelser om hvilke vesener og krefter som finnes i verden og hvordan man må forholde seg til disse. 

(Store norske leksikon)

Annonsørinnhold

Kun for voksne: Julekalenderne som gir et ekstra piff i forholdet🔥

Den siste setningen angir etter min mening et ontologisk problem bare i teorien, mens i praksis er det et moralspørsmål. Jeg skiller selv ikke mellom uvitenhet og “dårlig moral” når de frembringer identiske konsekvenser. Å være en dumskalle er med andre ord ikke vesensforskjellig fra å være ond. Det hander i begge tilfeller om hendelser som utgår fra noens vilje. Hva eksakt som motiverer gjerningsmannen er jo i utgangspunktet lite interessant fra offerets synsvinkel, for å sette det på spissen. Barn forstår dette instinktivt. For dem er det en svært alvorlig sak når noen er “dumme” — men senere glemmer man dette. Eller rettere sagt, man fortaper seg i detaljer under et velment forsøk på å forstå tingene i verden ut ifra et voksent perspektiv. Hvilke krefter er det som styrer skjebnen? Det virker jo ikke som om noens “gode hensikter” har særlig mye å si fra eller til. Skal man derfor oppgi “det gode” som metafysisk ideal?

Lovene som vi omgir oss med i samfunnet tar ikke hensyn til folks abstrakte “hensikter” men desto mer deres konkrete handlinger. Når man kommer til spørsmålet om straffeutmåling vil man selvsagt vurdere slike forhold, men selve skyldsspørsmålet handler bare om objektive og bevisbare fakta. Gjorde den tiltalte det som beskrives i anklagen? Aktoratet fremsetter sin påstand – under henvisning til bevismateriale sånn og slik – mens forsvareren kommer med sine argumenter og juryen sier ja eller nei. Siden er det opp til dommeren å bestemme hva som skal skje videre med den som nå har blitt kjent skyldig, riktignok guidet av visse standarder og retningslinjer, samt gjeldende rettspraksis. Med noe varians fra sak til sak er det stort sett slik det foregår. Alle fengsler i alle land er fulle av folk som føler seg urettferdig behandlet og de vil heller anke, klynke og klage til krampa tar dem enn å bare akseptere dommen og innrette seg deretter. Her tilkommer imidlertid et kinky problem i det faktum at et antall individer faktisk har avsonet lange fengselsstraffer etter å ha blitt uskyldig dømt i rettsstaten Norge. Det virker åpenbart at kvalitetssikringen ikke holder mål — og at den sannsynligvis heller aldri har gjort det.

Viggo Kristiansen er jo litt av et tilfelle. Han sonet tyve år i de strengeste fengslene vi har, uskyldig dømt for den verste kategori av forbrytelser. Dette er en eksotisk livserfaring som er få forunt, kan man si. Hva er noe sånt verd? Jeg leste at han ber om nitti millioner. Herregud. Er det alt han vil ha? En slump kontanter? Rund det opp til hundre, betal sporenstreks ut pengene og si hasta la vista til norgesrekorden for justismord, og gjør det i går heller enn i dag. Alle sider av dette sakskomplekset er så fæle at jo før man får hele driten ut av verden jo bedre. Det er hva jeg tenker — men når hører noensinne noen på meg? Eller en hvilken som helst annen filosof, for den saks skyld? Folk er litt i overkant opptatt av å “ha rett” og jeg sier jo alltid at dette aldri er noe aktuelt alternativ. Det er ikke sånn verden fungerer. Man tar alltid feil, spørsmålet er bare på hvilken måte og hva slags konsekvenser det vil få. Enighet er jo ikke det samme som sannhet og det eneste man kan vite sikkert om sikkerhet er at de som føler det med sikkerhet må være dumskaller, eller altså uvitende. Usikkerhet er jo en fundamental egenskap ved fysikken og selve universet, det er ikke noen menneskelig svakhet. Imidlertid kan vi si at “så sikker som man kan få blitt under de rådende omstendigheter” er det optimale utgangspunkt for handling når det er noe man må gjøre, som det ofte er. Det man naturlig bør føle når man observerer virkeligheten er usikkerhet og tvetydighet. Ting er sjelden hva de ser ut til å være ved første øyekast. Herfra kommer begrepet aktsomhet, som har en tendens til å bli slengt ut av vinduet hvis man er glad i å “ha rett”.

Jeg er – selvsagt – ikke enig verken i premiss eller anvendelse, men nålevende mennesker har typisk en nærmest rørende tro på fornuften. Men slik har det jo ikke alltid vært. For eksempel i middelalderen eksisterte ikke fenomenet “mental sykdom”. Man betraktet de gale på en fundamentalt annerledes måte. Hva enn de hadde ble betraktet som “gyldig kunnskap” men på en alternativ måte. Vil du vite noe om verdens galskap? Spør en gal person, ikke en psykater. De gale ser jo ting ingen andre ser. Hva eksakt er det som skiller det gale fra det geniale slik sett? Det er et kulturelt spørsmål mer enn et medisinsk. Den mest klassiske av alle filosofiske problemstillinger er jo kunnskapsspørsmålet. Hva går an å vite og hvilke kriterier bruker vi til å skille “gyldig kunnskap” fra gale menneskers fabulering? Myten om det rasjonelle mennesket oppsto forsåvidt allerede i antikken, men kom ikke til relevant anvendelse innenfor politikken før under renessansetiden, og da som grunnlag for “det store moderniseringsprosjektet” fra 1500-tallet og utover. Det var en kulturrevolusjon, støttet av det nye fenomenet – vel, ikke akkurat “nytt” i den forstand, men nytt som massefenomen – med “det skrevne ord”. Lesing og skriving var tradisjonelt noe bare filosofer, magikere og geistlige drev med — dessuten en og annen “gal” person utover landsbygda og på småsteder. Imidlertid spredte lese- og skrivekunsten seg dramatisk ute blant folk da den nye boktrykketeknologien kom på markedet, til manges store bekymring. Hvordan skal dette gå? Å innvie vanlige mennesker i språkets hemmeligheter er jo som å la barna leke med skarpe våpen. Det er stokastisk forutsigbart at det ikke kommer til å ende bra. Det har det da heller ikke gjort.

For øyeblikket er menneskeslekten ganske føkka. Vi har riktignok fått mange fine ting som gjør livet enklere og så videre, men vi har også fått problemer på en skala som ingen noensinne har erfart tidligere. Situasjonen gjør det nødvendig å “snakke sammen” fordi det går ikke an å gjemme seg noe sted for å unnslippe globale vanskeligheter. Jordkloden er stor men ikke så stor — og uansett hva du har hørt eller fantaserer om så kommer vi aldri til å etablere oss på andre planeter. At noe kan tenkes betyr ikke at det kan gjøres. Livet er jo først og fremst et praktisk problem. Mennesker har imponerende mentale krefter, men vi er også så evneveike at vi brekker tåa i dørstokken noen ganger når vi blir opphissede. Her kommer geniet! Det er patetisk, men sånn er det. Hva som går an å vite setter selvsagt visse strenge begrensninger for hva som går an å lære. Dessuten tilkommer stor individuell varians i forhold til evner, talenter og det ene med det andre. De fleste ender med å “passe sine engne saker” og har i grunnen nok med det. Mye å gjøre, mye å føre og snart er det jul igjen. Det går rundt og rundt. Sjarlataner forfører oss med tryllekunstene sine hver dag. Det er ikke sunt å tro på fornuften, men folk gjør det likevel. Hva annet har de? Gud? Gud er død. Eventuelt så er han opptatt med andre ting enn å “gjete kongens harer” i menneskenes verden. Vi er nødt til å rydde opp i elendigheta selv. Men kommer vi til å gjøre det? Det gjenstår å se.

Når man beveger seg rundt i verden havner man ofte i tilfeldige grupper. Si for eksempel folk som står og venter på bussen, eller den køen man havner sammen med foran kassa i supermarkedet, eller de andre på venteværelset hos tannlegen. Den typen ting. I mitt tilfelle handler det om gruppen av andre bloggeres postinger som tilfeldigvis har havnet rundt min egen. Hva var det jeg skrev om? Herregud. Hvem kan huske alt sånt. Det var sikkert bare det vanlige surret mitt. Jeg planlegger jo ikke de tingene jeg skriver. Det blir hva det blir der og da. Alt er et improvisert “stunt” (selv om jeg riktignok googler ganske flittig for å avstemme fakta, årstall og så videre). Jeg vet ikke hva jeg eventuelt kunne gjort med radio eller video – skrivestilen min er jo på en måte “direktesendt” bla bla ukeblad – det har liksom aldri vært noe tema. Jeg skriver. Det er greia mi. Ferdig snakket. Så får folk tenke hva de vil om utkommet av prosedyren.

Hvorom allting er, jeg havnet sammen med han jeg tenker på som “ishockeybloggeren” som ofte fyrer av noen verbale bredsider mot ting som irriterer ham, og sånt er ofte morsomt, men denne gangen hadde han en “tittel med kokain” – som er en obskur kulturell referanse til boka Roman med kokain utgitt i 1934 av pseudonymet M. Agejev (verd å lese) – og det handler om noe slags drama med noen spillere som har brukt kokain på fest og det ene med det andre. Det første jeg tenker er at vel, noen må jo kjøpe og bruke faenskapet for at det skal gi noen mening at de finner to tonn av det i banankasser på Bamas modningsanlegg i Oslo. Herregud. Det er varer for to milliarder og hvem har råd til å miste en sånn last? Det neste jeg tenker er at idrettsfolk har da alltid vært ganske harde til å feste når det først skal være. Man hører stadig om diverse skandaler sånn sett. Hva klubber og forbund bør gjøre med dette? Det vet ikke jeg noe om. Geriatriks har kontroll på saken. Om jeg skal tippe vil jeg si at det skjer sikkert eksakt ingenting. Narkobruk er jo helt vanlig nå.

Annonsørinnhold

SLÅ TIL: Her kan du sikre deg ulltøy på tilbud

Neste blogger i den tilfeldige gruppen er selveste Verdensnyhetene, som jeg vil beskrive som typisk “veldig kortfattet” i postene sine. Denne gangen handler det om han der dansken. Rasmus Paludan. Han er noen slags omreisende evangelist og greia hans er å brenne koraner. Hvorfor gjør han dette? Han sier det er for å kritisere antidemokratiske grupper — og med det mener han formodentlig at poenget handler om å skremme og terge muslimer, med mye bla-bla og ompa-pa, selvsagt under politibevoktning. Han liker dem jo ikke. Muslimene provoserer ham. Så hva har han tenkt å gjøre? Hvor bærer dette hen? Alle som har noen som helst slags erfaring med mennesker vet jo at de gir ikke typisk opp en ting de selv liker å drive med bare fordi noen andre prøver å presse dem til det. Vi kan følgelig utelukke målsettinger som handler om å utrydde en religion med tvang i nåtidens Danmark, men kanskje Paludan er en fremtidens mann. Vil du ikke så skal du. Det kan jo hende at Danmark om ikke alt for lenge vil utvikle en sterk politistat som kan bruke kølle og tåregass mot uønsket religiøs aktivitet. Sånt ser alltid bra ut og det ender alltid bra. Vi har gode erfaringer med tvang og forbud mot “antidemokratiske grupper”. Hva kan gå galt? Det viktigste er jo at folk følger Guds bud om å hate og frykte sin neste og behandle ham slik man selv aldri ville godta å bli behandlet. Det står i bibelen. Har du lest bibelen? Det har jeg. Det er mye usammenhengends vrøvl men også noen bra ting. Akkurat som min egen blogg.

Rasmus Paludan tenker å starte teatergruppe, fordi han brenner jo for saken sin, som man sier, og har ikke tenkt å la seg kue av noe slags politisk tyranni som vil forby den evangeliske virksomheten hans. Teatergrupper har lov til å krenke menneskers følelser og provosere dem på annet vis når det inngår i en kunstnerisk produksjon. Følgelig er det bare å omdefinere det man gjør fra politisk agitasjon til fordel for nazistene til kunstnerisk virksomhet med et metafysisk formål. Du vet. Opplysning. Vekkelse. Engasjement. Nye tanker. Sånne ting. Han tenker sikkert at loven tilbyr et sleipt smutthul som han kan tre pølsa si igjennom og komme ut på den andre siden som gjenfødt kunstner. Halleluja. En stjerne er født. Jeg antar at dette er sånt som teller som intelligens i de kretsene. Smart I like. Smart ass I don’t. som noen sa i en film. Fra 80-tallet, tror jeg. Det virker relevant i denne sammenhengen.

Gestalt brukes innen filosofi og psykologi om en helhet som er mer enn summen av de enkelte delene, og hvor helhetens egenskaper ikke kan reduseres til egenskaper ved de enkelte delene.

(Store norske leksikon)

Annonsørinnhold

Kun for voksne: Julekalenderne som gir et ekstra piff i forholdet🔥

For de fleste praktiske formål opererer klassisk gestaltpsykologi innenfor det samme området som såkalte “holister”, det vil si at de tar utgangspunkt i idèen om at et menneskelig individ ikke kan forstås som en samling deler som eksisterer på ulikt vis til ulike tider, avhengig av hva slags situasjonelle omstendigheter som foreligger. I den grad noen er èn person ute men en annen person hjemme så lyver de på minst et av stedene, for å sette det på spissen. Nå er det forsåvidt helt normalt å legge seg til en profesjonell væremåte mens man er på jobb. Alle gjør dette i større eller mindre grad. Imidlertid betyr ikke begrepet normalt det samme som begrepet naturlig, for det er ekstremt unaturlig å ha mer enn èn identitet. Den medisinske fagtermen er multippel personlighetsfortyrrelse mens det mer folkelige navnet på dette er at man har et Janusansikt, det klassiske symbolet for en tvetydig natur. Som regel er ikke dette noe problem – det er jo som sagt så normalt at de fleste henfaller til det – og det representerer ingen patologi i den forstand. Pasienten er klar over at han presenterer seg selv på ulike måter i ulike sammenhenger men han oppfatter dette som en pragmatisk nødvendighet. “Den profesjonelle masken” beskytter de private delene av livet mot uønsket eksponering — men også omvendt. Jobben krever en standard for atferd og omgangstone som ikke er naturlig for vedkommende individ, men som må læres og perfeksjoneres som en del av stillingsinstruksen, særlig innenfor serviceyrkene. Man skal jo representere arbeidsgiveren, ikke seg selv. Den man “egentlig er” betraktes i de fleste profesjonelle sammenhenger som et unyttig vedheng til den man forventes å være i jobben. Det er en stor synd å “være privat” i yrker som krever stram profesjonell fokus.

Jeg vet ikke hvor vanlig det er å identifisere seg med jobben. Hva driver du med da? er typisk det andre eller tredje man blir spurt om når man skal presentere seg for noen man ikke kjenner og de fleste velger å avgi et jobbrelatert svar, som sannsynligvis også er hva som forventes. Som alle vet er det to ting man vet med sikkerhet om alle andre mennesker, uansett om man “kjenner dem” eller ikke. Det ene er at de trenger penger så de må få dem fra et eller annet sted. Hvorfra? Dette er informasjon man behøver før man kan avgjøre om vedkommende er respektabel (som selvsagt kan bety hva som helst, folk er jo forskjellige). Det andre er at de er fette sinnssyke, for det er jo alle mennesker. Spørsmålet er bare hva de gjør med galskapen sin. Hvor er den mentale søppelfyllinga deres? Dette er også – kanskje i enda større grad – informasjon som må være med i betraktningen når noen skal plottes inn på respektabilitetsskalaen. Hvis de svarer noe slikt som at de er i fast jobb – detaljene er ikke viktig – med normal arbeidstid, er i et fast forhold og har barn så vet man mer eller mindre hva de “driver med”. De har jo i praksis ikke tid til stort annet enn jobb og familieliv. Men hvis du derimot er for eksempel “singel og søkende kunstner i etableringsfasen” blir det straks uklart hva det er som foregår med deg. Du er en løs kanon. Mye tid og få forpliktelser. Hva som helst kan skje. Sannsynligvis vil du snart spørre om å få låne penger hvis dere etablerer noen form for gemyttelig kontakt. Sånt vil man unngå. Ikke liker man å si nei til folk som er nødne, men man liker enda dårligere å låne ut penger til opplagt dårlige betalere, som man siden kanskje blir nødt til å “være streng mot” og det ene med det andre. Herregud. Det blir galt uansett. Det er best å holde kjølig men høflig avstand til disse dagdriverne. Virker dette som et sannsynlig scenario? Det er etter min mening ikke vanskelig å forstå mennesker før man begynner å grave i personligheten deres, som bør antas å være ubegripelig på detaljnivå. Å forstå seg selv som “identitet” er vanskelig. Å forstå andre er umulig. Det blir som P til NP — hvis du skjønner informatikk. (Hvis ikke er google din venn.) Personligheter er noe griseri og dette problemet blir ikke bedre av at mange bruker dem som angrepsvåpen. De “snakker om seg selv” (og prosjektene sine) som om det ikke fantes andre (og mindre kjedelige) tema for konversasjon.

Selv liker jeg ordet gestalt i sin opprinnelige, tyske betydning: Det er en “form”. Det forventes jo av voksne og selvstendige individer at de skal være “ferdig formet” i den forstand at de har kommet seg forbi det stadiet som kjennetegnes av ungdommelig impulsivitet og utviklet noen slags form for fasthet eller “stødighet” i sin daglige livsførsel. Et grunnlag for respekt, om du vil. Folk ønsker typisk å respektere hverandre og i sakens aledning er de ofte villige til å gå langt med å “se en annen vei” i forhold til diverse personlige særheter, men noen ganger blir det vanskelig. Generelt sett tar det flere år å bygge opp “personlig aktelse” innenfor en gruppe, mens man kan miste alt på få minutter. Det skal ikke så mye til heller. Sånn er livet. Rykk tilbake til start. Eventuelt blir det som det der monopolkortet: Gå rett i fengsel. Selv om du passerer start får du ingen penger. Hvorfor gjør folk så mye dumt? Og hvorfor er de så jævlig sære? Svaret er i nesten ethvert tilfelle at folk drives av frykt. Du kan tro hva du vil, men biologisk sett er vi dyr. Store aper. Nærmere bestemt rassaper, det vil si den typen som ikke har hale. Alle dyr drives av frykt. Dette er selve motoren i livet — hvilket bringer oss tilbake til dette med hvor folk tømmer søpla si. Vi er nødt til å vite hvor du får pengene dine fra og vi er nødt til å vite hva du gjør med galskapen din. Har du kontroll? Ingen har lyst til å etablere vennskap med noen som virker troendes til å plutselig gjøre noe fullstendig fette sinnssykt — med mindre de er sånn selv. Livet er jo et eventyr for mange, mens vi andre tenker at folk bør ha en rimelig grad av “bakkekontakt”. Et program for å kontrollere sin egen frykt, som imidlertid ikke kan være det gamle magiske trikset med å gjøre den om til aggressivitet. Det funker ikke. Man må beholde roen. De som henfaller til dramatiske følelser har ikke kontroll. De som lyver hele tiden – både for seg selv og om seg selv – har heller ikke kontroll. Saken er at vi lever i en kontekst – det postmoderne samfunnet – som forlanger både daglig fragmentering av personligheten og lydighet overfor “programmet”. Vi kan godt kalle det politisk korrekthet hvis du vil. Vi har ikke frihet i den forstand at vi kan si og gjøre hva vi vil, så da blir spørsmålet en avveining av ens personlige galskap mot hva vi kan kalle rimelighetshensyn. Hva slags deler av deg selv ønsker du å leve ut og på hvilken – rimelig – måte ser du for deg at dette skal skje? Det spiller jo liten rolle hva folk “tror”. Alt som teller er hva de gjør.

Reklame |

Postkonseptualisme eller neo-konseptualisme er både en kunstretning og en teori om kunst som har utspring i 1960- og 1970-årenes konseptkunst. Den opprinnelige konseptkunsten innebar en kunstpraksis der ideen bak et kunstverk eller en kunstnerisk handling ansees som viktigere for verkets innhold enn dets materielle eller estetiske utførelse. Postkonseptualismen bygger på den samme oppfatningen, men opererer med videre og mer fleksible rammer for hva som kan være gyldig som kunstnerisk materiale eller prosess. I nyere tid er det vanlig å hevde at det man kaller samtidskunst som sådan er postkonseptuell nærmest per definisjon. I den forstand er postkonseptualisme ikke lenger en avgrenset kunstretning, men heller et premiss for all kunstproduksjon som faller inn under betegnelsen samtidskunst.

(Store norske leksikon)

Annonsørinnhold

Julekalenderne mannfolk ønsker seg i år

Så vidt jeg vet har jeg selv aldri vært utsatt for plagiering. Årsaken bør være åpenbar. Den som gir seg til å kopiere stilen min beveger seg ut på veldig dypt vann og hvis man er det kaliberet av mestersvømmer så er man også dyktig nok til å skape sine egne greier, slik at poenget med plagiatet – formodentlig å “spare seg for arbeid” eller noe i den gata – er dødfødt i utgangspunktet. De som blir plagiert har som regel en generisk og “anonym” stil som svært mange enkelt kan identifisere seg med. Jo mer sannsynlig det virker at “hvem som helst kunne ha skrevet dette” jo enklere blir det å stjele arbeidet og utgi det som sitt eget, eventuelt med noen små endringer her og der slik at det ikke blir alt for åpenbart hva som foregår. Selv er jeg lite interessert i plagiater og de manipulerende intrigemakerne som begår dem. Motivasjonen deres er for banal. Hva er det de prøver å oppnå? Sannsynligvis popularitet, kommersiell suksess og ikke minst de penger og sosiale goder som følger av dette. Med andre ord et typisk middelklasseproblem. Du vet. Den verdenen hvor folk sammenligner seg med hverandre og engasjerer seg i alskens “konkurranser om ære” — som ironisk nok er selve skolebokdefinisjonen av æreløs atferd.

Et alminnelig element innenfor postkonseptualistiske arbeider er appropriasjon, det vil si at man overtar – approprierer – allerede eksisterende kunstverk, gjerne svært kjente motiver fra kunsthistorien som Skrik eller Mona Lisa, og behandler dem som sosiologiske konsepter hvor det arbeidet man selv gjør kan for eksempel handle om forholdet mellom disse “ikoniske” arbeidene og det publikum som betaler for å erfare dem på nært hold. Gudene vet hvor mange pop art stilistiske appropriasjoner av Skrik og Mona Lisa som finnes der ute, men det er ikke så rent få, og mange av dem er ironiske i uttrykket. Gjenkjennelseseffekten er selve poenget her. Alle som ikke er født bak en låvedør i Indre Skrotumdal har jo sett Mona Lisa avbildet noe sted. Ingen plagierer Mona Lisa. Hva fanden er poenget? Svindlere har helt andre målsettinger enn kunstnere. Blant annet har de svært forskjellige idèer om hva det betyr å bli “oppdaget”, men den viktigste forskjellen ligger i holdningene til arbeid og produksjon. Svindleren er først og fremst en selger. Selvsagt kan det foreligge en mental forstyrrelse som medfører varians i motivasjonsfaktorene, men en typisk svindler jobber mer “mot publikum” enn den arketypiske kunstneren, som jobber “mot verket” (og som i hovedsak driter i hva publikum synes). Slik sett er plagiarister mer kunsthandlere enn kunstnere. Det er da også de som driver med kunsthandel som forarges mest av plagiater. Det undergraver jo virksomheten deres.

Nå er det på tide å bringe penger inn i bildet. Jeg kan selv ikke komme på noe som er mer vulgært og motbydelig enn “pengebegjær”, det vil si trangen til å stadig skaffe seg mere penger selv om man teknisk sett allerede har nok til å finansiere opptil flere livsløp. En fattig person som fantaserer om å ha råd til fine ting er ikke så mye interessert i “selve pengene” som de gledene de tror dette kommer til å gi dem, mens de rike ligner jålete fruentimmer som gjør seg til for hverandre med “siste mote” og den typen ting — som man jo må være evneveik for å la seg imponere av. Men der er vi altså. De fattige drømmer om å kjøpe fine ting. De rike drømmer om å kjøpe hverandre. Det de har til felles er at begge tror svaret ligger i mere penger. Og pengegalloppen går sin gang. Glasset er ikke fullt før det renner over. Problemet med å jobbe ut ifra en posisjon av pengebegjær er at penger “i seg selv” ikke eksisterer. Det er et nondeskriptivt konsept for ethvert medium som kan fungere som transportmiddel for kjøpekraft — eller sagt på en annen måte: Grådighet danner en rekursiv loop som “spiser seg selv” fra innsiden og ut helt til den såkalte sjelen blir til et svart hull; en eksistensiell avløpsåpning som ikke engang reflekterer lys. I svært bokstavelig forstand er dette det motsatte av kreativitet, som jo er “noe som kommer ut av sjelen” og manifesterer seg materielt gjennom kunstnerens arbeid. Slik sett er en som plagierer andre en dugelig forretningsmann, idet dette handler om å realisere et fortjenestepotensial, det er bare det at plagiaristen har ikke selv det talentet som kreves for å produsere kunstverk. Sannsynligvis forstår de ikke engang konseptet. Alt de ser er en mulighet for å tjene penger. Alt de føler er tyvens perverse opphisselse over at det går an å bare ta ting og slippe unna med det. Og da går det som det går. Menneskelige instinkter er vår biologiske arv som art. Naturen har skapt oss som åtseletere. Vi sporer opp kadavere som mer kapable rovdyr har nedlagt, skremmer bort åtselets egentlige eiere og overtar det for våre egne næringsformål. Alle menneskets følelser i forhold til andre dyr – inkludert andre individer av vår egen art – er fundamentert i disse instinktene.

Her er den lovede reklame: Platons samlede verk.

Jeg tjener riktignok ikke penger på å annonsere for denne glimrende julegaveidèen, så det er kanskje ikke “reklame” i den forstand, men det er likevel produktpropaganda som jeg retter mot alle, enten de ønsker denne informasjonen eller ikke, og bloggposten kan godt sies å være “motivert av Platon” i den forstand at – som Alfred North Whitehead en gang sa – all vestlig filosofi er bare fotnoter til Platon. Som alle vet liker jeg jo ikke reklame, eller rettere sagt: Jeg hater reklame, med dyp og mørk lidenskap. Jeg har absolutt og kategorisk ingen forståelse eller sympati for folk som driver med reklame. Det er det verste aspektet av vår allerede dekadente kultur når folk jobber intenst for å “pushe” alskens meningsløst fjas på hverandre for hva enn slags tredve sølvpenger de får for dette. Det er mental forurensning. Det mater demonen i ditt indre, som på sikt kommer til å spise opp alle dine menneskelige egenskaper og etterlate deg som et tomt skall. “Sponsorpenger” er ren og uforfalsket gift. Jeg skjønner selvsagt poenget med at alle må tjene til livets opphold og det ene med det andre, men jeg setter horer og narkoselgere mange hakk høyere på rangstigen enn sånne som bruker posisjonen sin til å promotere bløffmakeri. Saken er kompleks, det vil si at vi snakker om et sakskompleks hvor plagiarisme, utnyttelse, overgrep og reklame alle er forskjellige aspekter av den samme mentalitet. Det vil si “viljen til profitt” med alle tilgjengelige midler. Se for eksempel på hva som har skjedd med YouTube. Folk kravler over hverandre i jakten på reklamepenger og de tar alle mulige slags “snarveier” for å tiltrekke seg enda mer deilig cashish, inkludert – selvsagt – plagiater av hverandre, eller andre innholdsprodusenter på andre plattformer. Sånn blir det når pengene rår.

Satt opp mot hvor mye politisk skrik og skrål det ble skulle man tro at pandemien var noe stordramatisk, noe det forsåvidt var men ikke av de grunnene som folk tror. Tallene per i dag er at 700 millioner har vært smittet hvorav 7 millioner hadde et dødelig sykdomsforløp. Det skulle bli ganske nøyaktig èn prosent. Dessuten har mange som gikk gjennom sykdommen fått alskens senskader og ubehagelige ettervirkninger. Det er fortsatt uklart hvorfor noen ble rammet på så ondartet vis mens andre kanskje ikke engang merket at de var smittet. “Severe Acute Respiratory Syndrome” (SARS) ble første gang registrert i 2002 i form av coronaviruset SARS-CoV-1, som ikke har vært på radaren siden i 2004, da den hadde begrenset utbredelse men høy dødelighet (11%). Femten år senere kom imidlertid den berømte SARS-CoV-2, som brakte sykdommen “Coronavirus Disease 2019”, eller COVID-19 som vi alle har lært å kjenne og hate jævelskapen som. I de mindre begavede delene av befolkningen gikk det en kule varmt øyeblikkelig. Det finnes mange som fortsatt ikke tror på pandemien, eller de tror det var menneskeskapt og at hele opplegget var en skinnmanøver for å dekke over noen slags konspirasjonstiltak. Jeg har fortsatt ikke oppnådd opplysning i forhold til hva eksakt de tror, men jeg har inntrykk av at det handler om en relativt alminnelig paranoid vrangforestilling som postulerer at menneskenes verden styres av noen skyggeaktige eksistenser som muligens er av utenomjordisk opprinnelse, eventuelt at det er demoner som jobber for Satan, mens de mer “rasjonelle” mumler noe om Microsoft og chipping av mennesker med det formål å ta fra dem bibel og skytevåpen, ytringsfrihet og “sjølråderett i medisinske spørsmål”.

Det pågår for tiden en stor oppvask i Storbritannia. Spørsmålet er hvorfor akkurat de ble så hardt rammet – tommelfingerregelen er jo at èn prosent av befolkningen vil oppleve et dødelig sykdomsforløp – og det er mye underlig som kommer frem, men hovedtendensen handler etter alt å dømme om politisk motvilje mot de typiske coronatiltakene med nedstengning av samfunnet og isolering av de smittede, foruten selvsagt de forhatte munnbindene som ble påbudt i mange land (hensikten med dem er jo at man ikke skal puste ut fullt så mange virus hvis man bærer smitte). Det mest positive man kan si om den politiske ledelsen Storbritannia hadde da pandemien var på sitt verste er at de var inkompetente, men det mest realistiske er at de var – og fortsatt er – hensynsløst korrupte landssvikere. Enorme beløp ble underslått ved at lukrative kontrakter for levering av diverse utstyr tilknyttet pandemitiltakene ble tildelt “venner og nære forbindelser” av regjeringen, uten at de leverte varene holdt akseptabel standard for kvalitet, i den grad de overhodet ble levert. Saken er fortsatt under utredning. Lignende forhold forekom også i en rekke andre land, ikke minst i USA og Brasil, som begge hadde evneveike troll som statsledere på den tiden. Jeg vet ikke hvorfor det har blitt slik. Hvorfor vil folk ha sånne politikere? Hvorfor vil de ikke ha kompetente og seriøse mennesker? Det er mye sirkus i en gjennomsnittlig valgkamp, selv i et relativt velorganisert og rasjonelt land som Norge. Det eneste som teller er å skaffe stemmer. Det spiller ingen rolle hva annet du har hvis du ikke har stemmer. Dette er definitivt medaljens bakside i et parlamentarisk demokrati. Alle som har lovlig opphold i landet har jo også stemmerett, enten de forstår hva politiske valg handler om eller ikke. Det begynner å bli lenge siden en typisk valgkamp foregikk “på tro og ære”. Nå for tiden sier folk hva som helst for å få stemmer. Hele opplegget har revet seg løs fra virkeligheten og svever nå rundt i noen slags parallell dimensjon av fantasier og ønsketenkning.

Annonsørinnhold

Kun for voksne: Julekalenderne som gir et ekstra piff i forholdet🔥

Se på bildet ovenfor. Hva ser du? De som har kunstutdannelse eller som på andre måter har tilegnet seg innsikt i symbolbruk ser flere og først og fremst helt andre ting enn de naive, som bare “ser det de ser” med sine barneøyne. Bildet forteller en historie, men man må være en av de “innvidde” for å tolke elementene i komposisjonen på korrekt vis. Alt har en mening. Alt betyr noe spesifikt. Selvsagt kan man la fantasien løpe løpsk og konstruere alle mulige slags “alternative tokninger” men dette er ikke konstruktivt. Det fører ikke til opplysning, bare til forvirring. Selvsagt kan man si at det har en spesiell betydning for meg, som bare jeg kan se, og dette er sikkert sant innenfor horisonten av subjektivt føleri, men det er ingen objektiv sannhet. Det er et villspor. Men det har av en eller annen grunn blitt vanlig i vår postmoderne verden å “stole på det man føler” heller enn å forholde seg analytisk til sakenes fakta og meningsinnhold. Sånn sett har vi oppdratt opptil flere generasjoner av evneveike fjols som ikke vet noen ting om noe som helst, men som bare laller rundt i en fantasi hvor kos er livets ultimate meningsinnhold og lidelse det verste ondet man vet om. Jeg har ikke selv noe problem med at det er sånn så lenge jeg slipper å forholde meg til slike mennesker, men noen ganger oppstår unntakstilstander og de idiotene som vanligvis bare er vagt irriterende endrer karakter og blir til farlige individer. Ikke på grunn av noen “ond vilje” men fordi deres mangel på forstand driver dem til å komme opp med den foran nevnte typen av “alternative tolkninger” i forhold til det som skjer. De er jo evneveike — som i praksis betyr at de har ikke evnen til å tenke kritisk og analytisk. De mangler evnen til å treffe korrekte valg i forhold til situasjonens alvorlighetsgrad. Dette er forsåvidt ikke deres egen feil – de har blitt trent opp til å være sånn, av velmenende foreldre, dullete skoleverk og det ene med det andre – men til vanlig er det bare de selv som lider under det. Siden oppstår kanskje en kritisk situasjon. La oss si for eksempel et pandemisk utbrudd av en smittsom og potensielt dødelig sykdom, siden dette er det for hånden værende tema, men det kan i prinsippet være hva som helst slags naturkatastrofe, krig eller annen ulykke som røsker opp alle rutiner med rota og presenterer et helt nytt sett med forholdsregler. Hva skjer da? Da går ting selvsagt helt i surr for idiotene. Da løper de rundt med “håret i brann” og bare skriker.

Som alle vet begynte renessansen i Italia, hvor fenomenet opprinnelig ble kalt “renasciemento” – gjenfødelse – etter at middelalderen gikk under og forsvant som en følge av Svartedauden. Man søkte inspirasjon fra antikkens tilsynelatende ordnede forhold og høyverdige estetikk. Det er jo derfor man begynte å kalle perioden mellom (det vestlige) romerrikets undergang og denne “gjenfødelsen” for middelalderen. Det som var mellom da og “nå” (relativt sett). Ingen visste eksakt hva som hadde forårsaket denne “store døden” men alle visste at det var noe svært alvorlig. Kanskje var det ugudelige tider? Kandkje var Svartedauden Guds straff fordi menneskene hadde forlatt antikkens idealer? Når religiøse krefter har stor makt kan man forvente religiøse årsaksforklaringer for alt som skjer. Det skulle jo enda ta noen hundre år før vi oppdaget bakterien Yersina pestis og ble i stand til å utrede saken på skikkelig vis. Smitten finnes ennå, men den lar seg enkelt behandle. Faktisk så er det noen som sier at vi befinner oss midt i den tredje pandemiske bølgen av Yersina akkurat nå. Den begynte i 1850. De “hete” områdene er i Øst-Asia, Sør-Afrika og de vestlige delene av USA. Den første bølgen startet i 540 og vi kaller det “den Justinianske pesten”, mens den andre kom i 1346 og kalles Svartedauden. Den tredje har ikke noe navn og er for det meste under kontroll. Men dette er ikke noe som folk typisk går rundt og vet, med mindre de jobber med medisinske temaer eller har “klisterhjerne” sånn som meg. Mikrobenes verden foregår jo bokstavelig talt under radaren for de aller fleste, selv om mange har utviklet alle slags engstelige tvangskomplekser rundt dette med smitte og smittevern. Hvis alt du vet er at du til enhver tid er omgitt av småjævler som kan invadere kroppen din og gjøre deg syk kan det vel hende at du vil overdrive litt med sikringstiltakene noen ganger, men for de mer nøkterne og avbalanserte finnes det fornuftige tiltak og forholdsregler som for det meste vil holde deg frisk mesteparten av tiden. Ta for eksempel salmonella. Godt kjent og dårlig likt, men vi vet for det meste hva det er og hvorfor/hvordan smitte skjer. Et passende tema på en bloggplattform hvor det er mye matprat? Jeg har hatt det en gang. Det var ikke særlig gøy. Jeg håper jeg slipper å oppleve det flere ganger.

Egentlig planla jeg å over fire søndager dekonstruere “lysvisa” – den heter vel strengt tatt “adventsvers” – som Inger Hagerup skrev en eller annen gang i tiden. Som alle vet pleide hun å beskrive seg selv som kommunist og hun gjennomlevde Den andre verdenskrig i godt voksen alder, noe som brakte henne ut på den andre siden – som så mange andre diktere og forfattere – med en distinkt følelse av at ord ikke lenger strekker til. Etter slike uhyrlige grusomheter kommer menneskene til å trenge et helt nytt språk. Et nytt begrepsapparat. Nye ord. Denne jobben ble så vidt påbegynt mot slutten av 40-tallet. blant andre av George Orwell, men prosjektet ble snart glemt. Du vet hvordan det er. Verden er full av distraksjoner. Uansett, jeg begynte forrige søndag. Så tenner vi et lys i kveld. Vi tenner det for glede. Det er bare det at nå kjenner jeg at dette gidder jeg ikke. Det blir for dumt. Folk er selvsagt forskjellige, men jeg klarer ihvertfall ikke å bruke fire søndager på å jobbe meg gjennom ordene glede, håp, lengsel og fred når ting er så elendig stelt der ute, med overlagt folkemord både her og der midt i dette årets adventstid.

La oss istedet snakke om en karusell. Store norske leksikon definerer det som en sirkelformet dreieskive med trehester, vogner, biler eller lignende med plass til personer, som settes i rask bevegelse rundt en loddrett aksel og man finner karuseller typisk i fornøyelsesparker, hos omreisende tivoli — og på lekeplasser. Det er særlig den siste – og “selvbetjente” – typen som folk har blandede erfaringer med. Jeg husker selv for eksempel en gang da noen kastet opp i stor fart og dermed på aldeles legendarisk vis klarte å spy ned en hel gruppe av farlige ungdommer som sto og skumlet rett ved siden av. Du vet hva jeg mener. Når du selv går i syvende og dette her er niendeklassinger som ifølge ryktene går med slåsshanske og springkniv. Det ble helt stille ganske lenge. Å fy faen det er det verste jeg har sett var det plutselig noen som sa. Det var noen voksne som kom gående i grevens tid. Forsamlingen løste seg opp og trakk hver til sitt for å vaske seg, skifte klær og det ene med det andre. Har du erfaring med sånne karuseller? Poenget jeg skal frem til er relativistiske forskjeller i hvordan man erfarer bevegelsen alt etter hvor langt unna senteraksen man står. Man kjenner veldig mye mer “action, vind og dragsug” hvis man står ytterst. Dette er det fysiske begrepet treghet. Kroppen vil jo helst fortsette i en rett linje bort ifra karusellen, men man holder seg fast og henger med. Hvis man beveger seg innover mot dreiepunktet roer dette seg ned. Hvis man står helt i sentrum, oppå karusellen, vil man sannsynligvis snart bli litt småkvalm av rotasjonen, men man “beveger” seg strengt tatt ikke.

Annonsørinnhold

Kun for voksne: Julekalenderne som gir et ekstra piff i forholdet🔥

Nå skal vi til jordkloden. Vår store karusell. Den har en akse og en omdreiningshastighet. Ved polene er hastigheten “effektiv null” men ved ekvator går det i litt under to tusen kilometer i timen. I kombinasjon med hvordan solstrålingen kommer inn skaper dette spenstig dynamikk i atmosfæren. Blant annet har vi noen “belter” av vindsystemer som beveger seg i henhold til sin egen indre rytme og logikk. Den arktiske jetstrømmen er en av disse. I et normalår fungerer den slik at den holder luftmassene over nordpolen ganske stillestående, med enkelte bølgebevegelser her og der på grunn av temperaturforskjeller i havet, hvor Golfstrømmen er den mest relevante for Norge. Over lang tid og som statistisk tendens vil den “presse” kalde luftmasser nordover, men noen ganger “wobbler” hele systemet og da får vi perioder med hard kulde her. Særlig her, altså hvor jeg bor, det vil si Østerdalen. Den er beryktet for vinterkulda si. Vi hadde et par dager med minus tredve i uka som gikk, noe som ikke er direkte unormalt – det vil typisk være to uker hvert år med minus tredve om vinteren og to uker med pluss tredve om sommeren – men de pleier å havne på den andre siden av nyttår. Jeg tenker selvsagt på El Niño – “sønnen”, eller slik som det er brukt her, “menneskebarnet”, altså Jesus – som kommer med adventen og det ene med det andre. Fenomenet handler rent fysisk om varmt vann utenfor vestkysten av Sør-Amerika som gir dårlig år for de lokale fiskerne. Det var de som ga det navn. Dette er jo i Stillehavet men det har visse dominoeffekter som angår oss også. Det som typisk skjer er at vinteren får mer ustabilt vær. Vi er såvidt i gang sånn sett. Det var en pangstart, med mye snø og seriøs kulde tidlig. Oktober var også kald. Jeg brukte faktisk like mye strøm i oktober som i november, men jeg fyrte hardere med ved i november. Prisforskjellen? 2400 i oktober og 3600 i november. Femti prosent dyrere for hundre prosent kaldere. Det gjenstår å se hvor resten av vinteren havner på temperaturskalaen. Jo kaldere, jo dyrere. Sånn har det blitt. Du vet. Tilbud og etterspørsel.

Maskepi er et hemmelig kompaniskap eller forståelse (gjerne om noe mindre bra). Maskerade er egentlig navnet på italienske maskekomedier, men ordet har gått over til å også brukes om maskeball, altså selskaper hvor deltagerne er maskert og bærer kostymer. 

(Store norske leksikon)

Annonsørinnhold

Kun for voksne: Julekalenderne som gir et ekstra piff i forholdet🔥

Man kunne forsåvidt si at maskepi og konspirasjon i utgangspunktet er omtrent det samme, men ikke slik begrepet konspirasjon har utviklet seg siden internettet kom. Eller vi kan kanskje si at “konspirasjonen” henviser først og fremst til deltagerne mens “maskepien” er dens innhold (dette blir imidlertid ikke helt teknisk korrekt heller). Uansett må det være greit å påpeke at ordet maskerade ikke uofte brukes nedsettende om miljøer hvor det er vanlig å gjøre seg til og oppføre seg falskt. Vi sier noen ganger at “maskene faller” når det kommer frem at folk egentlig oppfører seg helt annerledes på privaten enn hva de gir uttrykk for i den sosiale offentlighet. Det “sanne ansiktet” åpenbarer seg, som regel ikke på noe vakkert vis. Det er sjelden mennesker er “bedre” i hemmelighet enn hva de gir uttrykk for utad. Typisk for sånt som danner nyhetsverdiige skandalehistorier er når det finnes diverse seksuelle uregelmessigheter. Abortmotstanderen som betaler for at elskerinna skal “bli kvitt det”. Familiemannen som suger pikk på offentlige toaletter. Presten som tukler med småunger. Den typen ting. Sånt skjer hver dag og selv om man blir like deprimert hver gang så blir man aldri forbauset. Forvent maskepi fra de som bærer maske. Det er ikke noe unntak når “anstendige mennesker” plutselig viser seg å være perverse avvikere, snarere en glipp. Unntaksmenneskene i vår tid er de som virkelig har “en sunn sjel i et sunt legeme”. De aller fleste er jo skakkjørte vrak.

På nettet finnes grumere. Det er sånne som driver med gruming. Kort fortalt handler dette om diverse seksualisert kommunikasjon med mindreårige, som imidlertid ikke nødvendigvis betyr at de “planlegger noe” i fysisk forstand. Kanskje, kanskje ikke. Problemet er uansett at de har krysset en grense og bevegd seg inn i et kriminelt landskap som de bør forstå vil komme til å “ødelegge livet deres” dersom dette kommer frem slik at politiet blandes inn i saken og det ene med det andre. Upassende seksuell oppmerksomhet er ille nok når de det gjelder er voksne og myndige mennesker med robust identitetsfølelse, men det er blant de verste forbrytelser som finnes når det rettes mot uvitende og spenningssøkende mindreårige — og det finnes verken tilgivelse eller forståelse å finne noe sted for slike affærer. Særlig ikke i fengsler, hvor man kan forvente at en statistisk større andel av det typiske klientellet har flere dårlige erfaringer med diverse brunstige voksenpersoner gjennom sin oppvekst enn hva man finner i den alminnelige befolkningen. Vi kan forstå og akseptere mange forbrytelser ut fra deres omstendigheter, men aldri seksuelle overgrep, inkludert gruming. Sant eller usant som det kan være i hvert enkelt tilfelle, hvis noen får stempel som pedo kommer livet deres til å ta en brå sving i retning av det verre — og slik kommer det sannsynligvis til å forbli så lenge de fortsatt puster. Det beste de fleste har å tilby er å teknisk sett “la dem være i fred” – i den forstand at man ikke gjør noe mot dem – men holde seg unna dem. Sånn må det bli. Fredløshet og sosial utstøtelse er verdens lønn for overgrep mot mindreårige. Dette er ikke noe man skal spøke med. For ekempel er falske anklager i denne kategorien av forbrytelser alvorligere enn nesten all annen form for sosial sadisme som man kan rette mot noen. Det er forsåvidt tillatt å hate noen – man har jo de grunnene man har – men falske anklager på dette området er ikke bare potensielt ødeleggende for de man retter det mot, det er også en særlig pervers måte å “rope ulv” når det ikke finnes noen ulv der, fordi ulven finnes. Beredskap og gode prosedyrer for å håndtere slike saker er nødvendig. Enhver “falsk alarm” tar tid og ressurser bort fra denne oppgaven.

Her er et typisk voksenproblem som er vanskelig å håndtere for mange: Enhver form for kjønnsidentitet er en sosial konstruksjon. Det går ikke an å være en “naturlig” mann eller kvinne, fordi hele bøtteballetten uansett koker ned til individuelle variabler innenfor kategoriene mann og kvinne, kropp og sinn; emosjonelle energier, tankebaner og atferdsmønstre. Og dette er veldig løse kategorier. Så vagt er hele opplegget at det nesten ikke fortjener noe så fast som navn, som det jo heller ikke hadde “i gamle dager”. Inntil nylig fantes det ikke noen klare ord og enda mindre noen klare regler for hvordan man skulle forholde seg til for eksempel “homofili”. Tradisjonelt ble alt sånt oppfattet som en privatsak som noen ganger kanskje medførte “utroskap” slik at dette eventuelt var et problem, men hvem man gikk til sengs med hadde ikke offentlighetens interesse. At det har blitt slik er en sosial konstruksjon. Det samme gjelder i enda større grad spekteret av parafilier eller “sideretter” innenfor seksuallivet om du vil (para = ved siden av) så som for eksempel å bruke kostymer, rollespill, diverse “leketøy”, hjelpemidler og det ene med det andre. Du vet. Hva som enn må til for å få liv i det gamle treskeverket. Alt sånt som nå har et navn – og det finnes jævlig mange navn – er en sosial konstruksjon som vi har etablert for å definere et sett av handlinger og holdninger til en ryddig kategori og et eksempel kan være “transvestisme”, det vil si å kle seg som og ta etter ganglag og kroppsholdninger hos det motsatte kjønn, noe som alltid har gått ganske friskt begge veier i henhold til individuelle variabler innenfor smak, behag, hva man føler seg vel med og så videre. Dette er ikke mystisk. Det har alltid vært sånn. Det har sannsynligvis en statistisk tendens til å dra i retning av det homofile, men slett ikke alltid. Mange er veldig ukomfortable med dette. For sin egen del så liker de ikke at andre har det gøy på måter de ikke ville tillate hvis de fikk lov til å bestemme. Imidlertid får de ikke lov til å bestemme. Alminnelig rettsfølelse sammenfaller med det som psykologen Wilhelm Reich – en historie i seg selv som det er verd å google – pleide å si: Det er meningsløst å snakke om politisk frihet i et samfunn som ikke har seksuell frihet. De fleste foretrekker å gi seg der. De aksepterer dette premisset. De vil jo ha politisk frihet. Men ikke alle. De som ikke vinner frem på noen annen måte føler noen ganger at saken deres er så viktig at den helliger alle midler, så de skyr ingenting. Derfor ender de selvsagt i fanget til fascistene.

Metoden er den samme gamle. Gjør debatten så giftig og stinkende at alle med normalt folkevett rygger unna i avsky. Jeg klarer ikke å se for meg noen definerbar kategori innenfor spekteret av menneskelige kjønnsidentiteter som med mindre sannsynlighet enn andre jakter på de mindreårige enn sånne som faller innenfor rammebetingelsene for å være trans eller “queer” (skeiv, annerledes), altså den delen av akronymet LGBTQ+ som omfatter det siste leddet TQ+, men det finnes likevel en entusiastisk bevegelse som sprer propaganda om at alle som er trans eller queer automatisk også er grumere basert i den logikk at enhver samtale om slike tema, ja selve eksistensen til individer innenfor denne kategorien, virker seksualiserende og mentalt forstyrrende på unge og sårbare sinn. Dette inngår i et større kompleks av malinformasjon som også omfatter myten om “woke” og det store prosjektet for å ødelegge “den hvite rasen” via organiserte folkevandringer av “brune mennesker” fra sør. De har blod på tann nå. De føler at de har fremgang på grasrotnivå i mange land. Også her. Konspirasjonsteorien er så stor og omfattende at den har noe for enhver smak. Er det ikke det ene så er det det andre. Alle med selv det minste lille snev av paranoide tvangsforestilinger vil finne et overdådig koldtbord fylt med de lekreste retter som de kan meske og hygge seg med herfra til evigheten. Enten man foretrekker transene, jødene, kommunistene eller svartingene – jeg gidder ikke å ramse opp flere for det er jo faen ingen ende på elendigheta – så har fascistene svaret. Tvang. Vold. Omskolering. Vi må kvitte oss med de uønskede. Vi skal ikke snakke til hverandre som voksne og opplyste mennesker, vi skal skrike som sårede villdyr og hengi oss til det verste vi kan komme på av perverse fantasier om verden og dens mange farer. Bare sånn kan ting bli bedre.

Heia han som vinner. Buksa full av kvinner. Skam for han som taper. Buksa full av aper. Husker du denne barneregla? Jeg kan fortsatt ikke si at jeg forstår den. Buksa full av kvinner? Det høres jo ikke noe fint ut. De fleste som har prøvd opplever at det er vanskelig nok å håndtere bare èn kvinne, slik at om man får buksa full av dem bør man ikke ha noen illusjoner om hvem som vil bli stemt ut neste gang det åpnes opp for gjennomtrekk. Som barn var jeg opptatt av å forstå ting. Følgelig prøvde jeg å innhente relevante opplysninger. Du vet. Snakke med folk. Få deres perspektiv på saken. Vet de noe jeg ikke vet? Det er ingen urimelig tanke. Kunnskap er minst like urettferdig fordelt som skjønnhet. Noen har det enkelt mens andre sliter med kviser. flass og en lite moteriktig garderobe. Hva betyr det når buksa er full av kvinner? Det er jo ikke plass til stort mer her inne enn meg selv. Hjernen min gikk i tilt over en regle som barna sang så å si daglig, eller ihvertfall hver gang det skjedde noe konkurransemessig. Det betyr ingenting. Det er bare noe folk sier. Dette var den mest “tilfredsstillende” forklaringen jeg klarte å finne blant de barna som var mest respektert for sin klokskap. Det var ingen hjelp i det. Konklusjonen må bli at folk går rundt og sier masse snåle ting uten engang å vite hva de betyr – om de i det hele tatt betyr noe – bare fordi “alle andre også gjør det”. Herregud. Det er altså slik ting fungerer. Ingen vet noe, alle bare later som. Velkommen til den voksne verden.

Det finnes mye som er mystisk. Spørsmålet er hva vi kan vite om disse tingene og hvordan vi i hvert tilfelle definerer begrepet “kunnskap”. Selv foretrekker jeg å jobbe med kategorier og distinksjoner, det vil si at definisjonspolitikken min er orientert i retning av “causa efficiens” (det er filosofisk hablanero som betyr “den virkende årsak”) innenfor hver kategori — la oss si for eksempel den etiske problemstillingen om hva som forårsaker folks atferd, når atferden åpenbart ikke er hensiktsmessig i forhold til de livsstrategiene de oppgir å ha, eller når man sier èn ting men gjør noe annet, om du vil. Hvorfor er det sånn? Og hvorfor karakteriseres ikke dette som psykotisk? Jeg vender tilbake til dette med “heia den som vinner, buksa full av kvinner”. Det er en åpenbart absurd ordsalat som har oppstått på grunn av sine rytmiske kvaliteter heller enn sitt meningsinnhold. Folk sier det fordi de kan falle inn i en taktfast pustende opplevelse av å “være sammen” som muligens har noen slags beroligende effekt på vagusnerven (googling anbefales). Med andre ord engasjeres det endokrine belønningssenteret i kroppen når man opplever “harmoni” sammen med resten av gruppen. Vi er mange. Vi er sterke. Dette trekker jo med seg noen grad av berusende maktfølelse idet man “mister seg selv” i en tidsbegrenset fellesskapsopplevelse av felles formål og felles identitet. Trangen til å erfare denne følelsen av mening og fellesskap er sannsynligvis mye sterkere – men mindre bevisst – enn trangen til å fatte rasjonelle valg for å bringe den form for orden inn i livet sitt som man fantaserer om. Det analytiske selvet har sin plan, mens det emosjonelle komplekset vil noe annet.

Annonsørinnhold

Kun for voksne: Julekalenderne som gir et ekstra piff i forholdet🔥

En populær fordom blant de naive er “den frie viljen”. Mennesker tror av en eller annen grunn at de bestemmer over sine egne liv. Dette er selvsagt bare en illusjon, men det er en svært populær illusjon — som imidlertid uten alt for mye mental akrobatikk lar seg koke ned til et spørsmål om forfengelighet. Det er jo sånn man ønsker å bli sett. Jeg har kontroll. Men i virkeligheten bestemmer “det parasympatiske nervesystemet” over nesten alt vi gjør i dette livet. Det bevisste selvet er for det meste bare en støysender som til enhver tid – enten man sover eller er våken – jobber intenst med å bortforklare den organiske virkeligheten hvor kroppen lever, til fordel for en abstrakt konstruksjon av diverse idèer, kulturelle koder og det ene med det andre. Som jeg pleier å si: Mennesket er en sinnssyk ape. Dette er ikke en hyperbolisk uttalelse basert i misantropiske holdninger, det er en iskald analyse av situasjonen: Folk later som om de forstår, later som om de har kontroll, later som om alt er “bare bra”, og så videre, mens primalskriket til enhver tid truer med å trenge gjennom den sosiale masken og manifestere seg i selvdestruktiv atferd som er vanskelig å forklare på noe annet vis. Du vet. Drikke seg drita og gjøre noe dumt fordi man føler seg frustrert og misfornøyd med sitt lodd her i livet. Den typen ting. Sånt er helt vanlig. Det går faktisk mange “tikkende bomber” løs der ute, noen riktignok mer ondartede enn andre når de først detonerer. Det stilleste vann har den dypeste grunn. Selv er jeg lite bekymret for de som allerede er rabiate og oppfører seg utagerende. Skadepotensialet deres er forsåvidt innsirklet og avgrenset i den forstand at alle kan se dem komme på hundre meters hold. Det er de som tilsynelatende alltid er rolige og beherskede jeg holder et øye med. Gud vet hva slags ormer og edderkopper som vil sprette frem når det trollet eksploderer, men jeg har ihvertfall ikke tenkt å befinne meg på skuddhold når det skjer. Nesten alle jeg kjenner i den forstand at jeg omgås sosialt med dem – teknisk sett så kjenner jeg jo mange flere – er “gale” på ganske synlig vis. De er mer villdyr enn tamdyr, så å si. De sier mye rart og gjør ting som er vanskelige å forstå — men alt har sin logikk og indre konsistens, bare ikke innenfor “matrisen”, det vil si den verden hvor det bevisste selvet befinner seg, også kjent som “illusjonen”. Maya.

Etter min mening bør man være på vakt overfor de som tror de forstår verden og den menneskelige tilstand. Som han Albert Einstein pleide å si: Man bør “akte og ære” de som søker sannheten, men “akte seg for” de som tror at de har funnet den. Mennesker som føler at de “har rett” kan bli svært farlige under de rette – eller kanskje vi skal si de gale – omstendigheter. Dette er noe alle vet, eller ihvertfall burde vite: Det er ikke vanskelig å terge og provosere slike som føler at de har rett til en bent frem sinnssyk tilstand av raseri. Primalskriket kommer. De fleste av dem befinner seg allerede i noen slags erfart særstilling, i den forstand at de praktiserer andre regler for seg selv enn slike som de mener at alle andre bør etterleve. Det å ha rett er en åndelig tilstand som kommer med visse privilegier. Blant annet har man til enhver tid høyere rang enn de som tar feil og da særlig hvis de i tillegg også er feil, for i så fall finnes det jo ikke selv det minste håp om at de kan “kureres” og man blir jo i så fall nødt til å deportere, internere eller eksekvere dem; hva som helst som bringer deres eksistens til opphør innenfor den sonen hvor man med bakgrunn i naturlige, metafysiske eller andre privilegier er blant de som har rett. Heia den som vinner. Vi har lave tanker om mennesket. Ikke fordi vi har lav moral, men fordi mennesket har lave standarder. Det er en eksistensiell gåte hvorfor vi har dette komplekse mentale systemet. Vi klarer jo ikke å utnytte hjernen på noe meningsfullt vis. Selvsagt går det an å argumentere for at vi er “smarte” i den forstand at vi sier mye snålt og gjør rare ting til en sånn grad at dette skaper en tydelig distinksjon mellom mennesket og alle andre levende skapninger her på jorda — men det er ikke rimelig å si at vi har kontroll. Vi er ikke “skapningens herre”. Dette med at vi er verdens vaktmestere og materialforvaltere er en ganske vanlig romantisk fantasi, men den medfører ikke riktighet. Vi ligner mer på Loke enn på Odin. Situasjonen per i dag er at vi har fått mange fine ting men vi har mer eller mindre kjørt miljøet og den biologiske balansen i grøfta. Det virker som som mange forstår dette på noe slags plan, men alle virker rådville. Skam for den som taper. Det går ikke an å løse disse problemene uten massiv, synkronisert og målrettet innsats som må komme fra øverste politiske hold, men der virker det som om de fleste bare har evneveike tåkefyrster eller oljekriminelle overgripere. Du kan bare glemme “karbonfangst”. Det er ikke noe som kommer til å skje i tilstrekkelig nær fremtid, eller noensinne for den saks skyld. Det eneste realistiske alternativet er utslippskutt.

Den vi kaller den vestlige sivilisasjonen er allerede fortapt. De redningdforsøkene som gjenstår ligner på den tegnefilmen hvor Donald Duck flyr rundt og prøver å tette hullene i en demning med alt han har av armer, bein og andre utstikkende legemsdeler. Det er bortkastet tid og energi. Vi må fokusere på det stedet vi skal til, ikke hvor vi kommer fra. Hele konseptet som vi kaller sivilisasjon er suicidalt. Det ligner mer på gruvedrift enn på landbruk, i den forstand at man tenker i baner som handler om å “ta ut fortjeneste” innenfor en privat men ikke lokal eiendomsstruktur heller enn å “høste av overskuddet” innenfor en samvirkeorientert landsbyøkonomi. Dette er i prinsippet kolonialisme, men ikke på noen åpenbar måte. Det foregår gjennom svært komplekse finansielle spill. I den grad dette spillet har noen vinnere så er det bare for ganske kort tid, siden ender alle som tapere. Alle havner i grøfta, også han som satt bak rattet. Buksa full av aper. Det er nødvendig å ta svært drastiske politiske grep på globalt nivå — men er dette noe som kommer til å skje? Neppe. Alt for mange er alt for hysterisk skremt av den politiske propagandaen til fordel for å gjøre de allerede rike enda rikere, selv om dette betyr død og undergang for oss alle. Problemet er rett og slett det som samtlige psykologiske undersøkelser som har vært foretatt viser: Folk er redde, men ikke for de riktige tingene. De har dårlig kontakt med den materielle, eller skal vi litt humoristisk kalle det “den tradisjonelle virkeligheten”. De tror på fremskritt. De tror på at vi vil utvikle teknologiske metoder for å “fange karbon” og det ene med det andre. De tror på enhjørninger og julenisser. Hva vet jeg? Det er jo evneveikt å kaste bort tiden med fjas. Petroleumsalderen er et begrep som har vært lansert av noen spøkefugler, for å sette navn på den dominante økonomiske ressursen i denne tidsalderen, så som steinalder, bronsealder og jernalder, men uansett hva slags navn vi setter på jævelskapen så må vi foreta en styrt avvikling. Helst for tyve år siden, men når som helst er bra. Jo før jo heller. Det kommer jo til å ta noen tusen år før tilstanden i atmosfæren – som påvirker alle andre tilstander i alle andre subsystemer her på jorda – finner tilbake til sin, hva skal vi si, naturlige balanse (selv om dette ikke er et korrekt uttrykk), slik at det som kommer vil være ganske vanskelige tider for noen hundre generasjoner av mennesker – gitt at vi i det hele tatt overlever som art – men vi er visstnok ganske smarte så det blir sikkert en greie på ting.