APECALYPSO

En incel (akronym for involuntary celibate), eller ufrivillig seksuelt avholdende, er medlem av en mannlig internett-subkultur kalt incels, heterofile menn som føler seg avvist fra fysisk og emosjonell kontakt med kvinner, og som tror at de derfor aldri kommer til å oppleve romantiske forhold, intimitet, sex eller det å få barn. En kjent incel trakasserte i over seks år flere hundre kvinner gjennom digitale informasjonssystemer. Mannen ble i 2018 avslørt av NRK, og forklarte da sine handlinger med at dette hadde gitt ham makt over kvinner som han vanligvis ble avvist av.

(Wikipedia)

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Gjør føttene klar for våren

Ingen forkortelse for “ufrivillig sølibat” funker bra på norsk. Ufsøl? Det låter jo for fanden enda verre enn det er. Incel er hva vi er nødt til å bruke, ikke minst fordi dette er et internasjonalt fenomen som handler om “identitetsdannelse” gjennom påvirkning fra sosiale media og andre “digitale informasjonssystemer” (som de kaller det ovenfor). Vi snakker altså om ufrivillig seksuell avholdenhet hos (særlig) unge menn (men også mange av de noe eldre, av typen “gammel ungkar”). I utgangspunktet vil vel de fleste anta at dette dreier seg om vanlig tilbud og etterspørsel innenfor det psykologen Wilhelm Reich kalte “sexøkonomien”, hvor man altså enten må endre hva man tilbyr eller hva man etterspør hvis man opplever liten fremgang innenfor “dagens marked”. Er det et systemisk problem? Dette synes å være saken når en ungdomspolitiker på “modig” vis eksponerer seg for velfortjent latterliggjøring ved å ta opp saken. Hva skal han liksom gjøre? Det går ikke an å være så evneveik uten å glemme å puste, slik at det faktum at han ennå lever tar jeg som bevis på at dette er stemmefisking. Skal jeg eller skal jeg ikke si at det ligger en interessant “metakristelig” dimensjon i det å være en politisk menneskefisker? I så fall observerer vi jo selveste antikrist i arbeid. Så får vi vel siden se hvordan dette utvikler seg.

Begrepet “konspirasjonsteori” lider under litt mental materialtretthet fordi det misbrukes alt for ofte. “Konspirasjonstenkning” er heller ikke noe egnet psykologisk begrep. Det heter paranoia. Nærmere bestemt den alminnelige – blant incels – vrangforestilling at grunnen til deres problem ligger i “fiendtlig ideologi” — som i dette tilfelle selvsagt er feminisme; forstått som “årsaken til at kvinner ikke behøver menn slik som i de gode gamle dager”. Houston we have a problem, som amerikanerne sier om ting som befinner seg langt vekk fra jordoverflaten når ting går galt. Det er vanskelig å føre noen opplyst samtale med sånne som tror at ideologier betyr noe fra eller til. Kjenner du mange som lever “etter boka” når det kommer til idealer og de store tankene sine? Gjør du det selv? Herregud noe så evneveikt. Det er helt andre ting som motiverer mennesker. For eksempel ønsker de typisk politisk frihet, juridisk selvstendighet, økonomisk uavhengighet og en rekke andre ting langs den samme linja, enten de er kvinner, menn eller tvert imot. Dessuten foretrekker de fleste at livet skal være interessant, men ikke uforutsigbart; så kan du jo tenke litt på hvordan akkurat den gåten lar seg løse. Det er forsåvidt sant at kvinnekamp i lang tid først og fremst handlet om “likestilling” – noe den til en viss grad fortsatt gjør – men det var aldri ideologisk fundamentert, det handlet om den høyst jordiske retten til å bestemme over sin egen kropp og sitt eget liv. Det er ikke i utgangspunktet noe godt sjekketriks å erklære seg som motstander av feminisme. Bare et tips. Selv tenker jeg på “kvinnesak” som noen slags syklubbgreier som kvinnfolka driver med. Hvorfor skal jeg bry meg om sånt? Herregud. Bla bla ukeblad. Imidlertid er jeg ganske skarp på det politiske prinsipp at din kjønnsidentitet – hva den nå enn måtte være – ikke er relevant i de fleste spørsmål som angår samfunn og rettigheter. Det er en privatsak. Vi er først og fremst individer foran loven (dette inneholder en vag kulturell referanse til Franz Kafka som det er verd å sjekke ut). Følgelig ender jeg – via walk-over – på den samme politiske siden som feministene (og forsåvidt også “kjønnsavvikerne”) fordi sivile rettigheter er individuelle rettigheter, de handler ikke om rase, kjønn, klasse, religion og så videre. Altså en “progressiv” eller “liberal” posisjon innenfor sosialpolitikken om du vil.

Selv kan jeg ikke si noe om hvordan det føles å “aldri få noe” fordi jeg har aldri opplevd dette som noe problem. Selvsagt har jeg blitt avvist mange ganger når jeg har flørtet med noen, men jeg oppfattet aldri dette som “ideologisk”. De bare likte ikke trynet mitt. Vel, så får jeg finne noen som gjør det. Verden er tjokk full av “kvinner som leter etter en mann” — og de er alle forskjellige både fra hverandre og fra meg. Det er notorisk vanskelig å definere hva eksakt det er som skjer “når kjemien er der” – gudene vet hvor mange hyllemeter med drøl som er skrevet om “kjærlighetens mysterier” både i esoterisk og fysisk håndfast forstand – alt man kan si er at man merker det på at man trives i hverandres selskap, tiden går fort og det ene med det andre. Like notorisk vanskelig er det å definere hva fanden “være seg selv” betyr, men det er altså det eneste – og samtidig det eldste – saklige rådet noen kan gi i forhold til søkervirksomhet på kjærlighetsmarkedet. Vær deg selv. Ikke bløff og lyv om hvem du er, hvor du kommer fra og hva du driver med, så blir resten mye enklere. Når kvinner sier at de “bryr seg ikke så mye om det materielle” mener de at de vil heller ha en som på nøkternt vis kontrollerer en liten økonomi (som likevel er “stor nok” til at man har en relativt normal levestandard) enn en som sjonglerer med finanser for å betjene alskens lugubre gjeldsposter og andre forpliktelser slik at han kan fremstå som “suksessfull” i selskapslivet. De mener ikke at det er greit å etablere seg med noen slags slask som har både uforutsigbar og dårlig økonomi. Du vet hva jeg mener. Kvinner liker disiplinerte menn. Sånne som “har styring”. Vi vender nå tilbake til Wilhelm Reich og hans litt perverse tanke om at det finnes et “kjønnsmarked” hvor man observerer “tilbud og etterspørsel”. Det er for eksempel en typisk incel idè om at “noen få menn stikker av med alle damene” — selv om det er sant at kvinner også har sine runkefantasier om noe slags ideal som de egentlig ikke helt kan gjøre rede for, men at de “sikler over flotte menn” er ikke verre enn når det røsker i rasken hos en mann som ser på en “pornofantasi”. Jeg vil faktisk si at det er – for alle praktiske formål – akkurat det samme. Altså, folk skjønner jo også ting på en litt vag og ubevisst måte. De tenker jo for eksempel i konsepter som “hva jeg har å tilby” selv om det de tenker ikke alltid er helt realistisk.

Plottet i en film jeg nylig så gikk omtrent slik: Karakteren Tom er en småkriminell slask som liker å “henge med gutta” – en løst sammensatt gjeng av dagdrivere og døgenikter – i hva man vel nærmest må kalle klubbhuset deres, det vil si garasjen til Nick, en av de andre i gjengen som har innredet stedet som bar og mikrobryggeri. Der tilbringer de mye tid med å drikke øl, røyke hasj, sniffe kokain og alt hva man ellers kan forvente av sånne typer, inkludert planlegging av diverse “brekk” og annet som de gjør for å få inn penger. Tom er samboer med Jenny, og de har den seks år gamle datteren Estelle sammen. Vi blir tidlig presentert for en konflikt mellom Tom og Jenny. Han trives med livet sitt slik som det er, mens hun drømmer om å “reise bort herfra” og etablere seg et annet sted, for å tilby datteren bedre muigheter enn hun selv fikk og det ene med det andre. Vi forstår raskt at Tom og Jenny “alltid” har vært kjærester og at hun ikke er bedre enn Tom, hun er bare redd for at datteren skal “ende slik som henne selv” — et argument som åpenbart provoserer Tom sterkt. Etter en krangel havner han på fylla og kommer ikke hjem før flere dager senere, men da er huset tomt. Jenny har pakket sakene, tatt med seg Estelle og reist sin vei. Alt Tom finner er et kort brev hvor hun sier at hun har fått nok, hun orker ikke mer, hun må komme seg bort fra miljøet rundt Tom og “gutta”, og hun ber om at han ikke skal følge etter dem og prøve å finne dem. Så dette er selvsagt hva han gjør.

Ved dette tidspunkt har filmen brukt ganske mye tid på å etablere at Tom er “snill” av personlighet, selv om han er en slask som stjeler, lyver og ruser seg hver dag. Fordi han og Jenny har vært sammen siden ungdomsskolen har han imidlertid aldri vært selvstendig og det har aldri falt ham inn at hun faktisk mente det hun sa om å “reise bort herfra”, slik at dette er hans første egentlige livskrise som voksent menneske. Herfra og ut snur filmen og blir til noen slags “road movie” som handler om det Tom opplever mens han leter etter jentene sine, som han kaller dem. Dessverre er det også her filmen går fra å være en burlesk komedie om livet til noen småkjeltringer og “tapere” på et lite sted, som “gjør det de må for å overleve”, og til å bli en slags banal moralfortelling om hva det betyr å være en “ekte mann”. La meg si det slik, at dette er ikke akkurat regissert av David Lynch, eller engang noen som har særlig god forståele for menneskelig psykologi. Mens jeg satt og fniste av alle de dustete påfunnene til denne evneveike men sjarmerende gjengen likte jeg filmen. Den var underholdende. Imidlertid mistet jeg denne følelsen ganske tidlig i filmens moralistiske fase. Tom gikk fra å være en lurvete “friker” i stilen og til å bli edruelig, pen i tøyet og så videre litt for raskt til at jeg tror på det. Det blir aldri sagt hvor gamle noen av karakterene er, men etter alt å dømme snakker vi om “de sene tyveårene” eller muligens rundt tredve. Det er jo ikke bare-bare å legge av seg en etablert livsstil og “plutselig finne en ny side av seg selv” på denne måten. Samtidig dreier dialogen i filmen seg i retning av ubehagelig og “sexistisk” erkjennelse av at livet som enslig mann ikke er noe verdig liv, og så videre. Til overmål klippes det inn sekvenser hvor Jenny stadig utsettes for slibrige tilnærmelser fra tilfeldig forbipasserende mannfolk, selv om hun har med seg sin mindreårige datter, slik at hun “savner sin Tom” og sørger over at han ikke kunne være en “ekte mann” — som jo er hva alle kvinner behøver. Som sagt, det er ganske banalt og man skjønner hvor det bærer hen.

Annonsørinnhold

Stort salg: Superkupp på sport og friluft

Vel, de finner selvsagt hverandre til slutt og man får anta at “alle lever lykkelig i alle sine dager” deretter. Det vil si, bortsett fra de – det var neppe bare jeg – som trodde filmen skulle være en forviklingskomedie, men så ble det til en “moralfortelling” om kjernefamilien og diverse andre kristne verdier. Du vet. Hjemmets lune varme. Det er sannsynligvis meningen at man som publikum skal glede seg over at Tom og Jenny finner sammen igjen for å “prøve på¨nytt”, men jeg føler meg på ingen måte optimistisk. De reiser jo tilbake igjen, dit de kom fra, det vil si der hvor Jenny nettopp ikke ville være. Hva betyr det? Jeg liker ikke denne historien. Jeg føler meg lurt. Samtidig vet jeg ikke helt hva som ville vært “en bra slutt” ut fra de premissene som foreligger i historien. Hva skulle Tom ha gjort hvis han ikke skulle ha forsøkt å finne “jentene sine”? Han måtte jo bare følge etter, men det ville kanskje vært bedre hvis de hadde tatt med seg datteren og reist til et helt annet sted enn tilbake til den traurige hjemplassen hvor bare en av dem trives med miljø, omgangskrets og så videre. Saken er at jeg liker dårlig å se filmer eller lese bøker som etterpå gjør meg litt irritert fordi plottet ikke virker troverdig og karakterene er usympatiske, særlig når man på toppen av det hele må forholde seg en moralsk belærende fortellerstil. Er dette noe i tiden? Det er akkurat som jeg observerer mye snakk om alskens “politisk korrekt” samlivsproblematikk hvor svaret på alle spørsmål er familieverdier som ikke virker realistiske. Er det sant at man bare kan være en “ekte mann” hvis man også er en klassisk “familiefar”? Sikkert for noen, men det finnes jo mange som av forskjellige årsaker lever på helt andre måter. Alle har for eksempel hørt vandrehistorien om lille Per som syntes det var flaut å være den eneste i sin skoleklasse med foreldre som ikke var skilt minst èn gang. Det normale blant barn har visstnok ganske lenge vært at de forholder seg til minst to forskjellige familieopplegg. Ingen har foreldre som “alltid har vært sammen”. Sånt virker suspekt. Er det fordi de er kjedelige typer?

Jeg har ikke selv noen mening om hva som er “korrekt” når det kommer til kjønnsidentitet, samlivsproblematikk og alt det der. Det virker rimelig å anta at det folk synes er riktig for dem faktisk er riktig for dem, selv om valgene deres ikke ser kloke ut for mine øyne. Om emnet moral bør det så tidlig som mulig sies at det handler om deg selv. Meninger om egen atferd er moral. Meninger om andres atferd er imidlertid noe helt annet. Det heter moralisme. Det ironiske med dette er at det er strengt tatt umoralsk å være moralist. Man kan selvsagt mene hva man vil om andres valg av livsstil og opplegg forøvrig, men hvis meningen din ikke er etterspurt bør du heller ikke tilby den til noen. Det er bare en gradforskjell mellom sånne som kommer med “velmente råd” som ingen har bedt om og sånne som skriker skjellsord. Prinsippet er det samme. Man blander seg borti noe som man ikke har noe med. På hvilken måte er det god moral? Man må bare bakke unna så lenge folk ikke gjør noe ulovlig, selv om man ikke er “enig” med det de gjør, uansett hvor provosert man eventuelt måtte føle seg. Så får man vel heller koke sammen noen slags fantasifulle konspirasjonsteorier om hvordan “de umoralske” undergraver samfunnet, og så videre. Kall det gjerne en ideologi for å få en litt snasen akademisk vinkel på det evneveike våset ditt. For eksempel så jeg nylig en ganske deprimerende video på YouTube hvor de snakket om LGBTQ-ideologien og hvordan den truer eksistensgrunnlaget for den amerikanske kjernefamilien. Eller rettere sagt, jeg så ikke selve produktet, jeg så bare noen som harselerte med det, men jeg skjønte jo tegninga. Folk som får sparken fra jobben fordi de henger opp et regnbueflagg og den typen ting. Ordet “pedofil” brukes helt spinnvilt utenfor sin kontekst, som et skjellsord på linje med “marxist”, som de også bruker, selv om vedkommende verken er pedofil eller marxist, bare “kjønnsliberal” i den forstand at de mener at alt sånt er typisk private spørsmål som ikke hører hjemme i noen slags saklig offentlig debatt. Følgelig støtter de på prinsipielt grunnlag LGBTQ-menneskers rett til å leve slik de ønsker, noe som altså motiverer visse hysteriske nettroll til å kalle dem “pedofile”. Hvor bra er det beste noe sånt kan ende? Jeg er ikke optimistisk, for å si det slik.

Doxa (noen ganger stavet «doksa») kommer fra et gammelgresk uttrykk som betyr mening, antagelse eller tro. Hos filosofer som Platon uttrykker det en subjektiv overbevisning basert på sanseerfaring, og står i motsetning til sikker viten (episteme). Den franske sosiologen Pierre Bourdieu brukte begrepet doxa eller «det doksiske felt» for å beskrive de sidene ved kultur og samfunn som folk flest tar for gitt. Dette er ting som de fleste ikke finner grunn til å stille spørsmål ved. Ifølge Bourdieu kan slike doksiske antagelser ofte tjene til å opprettholde eksisterende sosiale strukturer og maktforhold.

(Store norske leksikon)

Annonsørinnhold

Anti-age-produktene som gikk viralt

Som alle vet finnes det mye rart innenfor kategorien “subjektiv overbevisning” — og intet av det er respektabelt. Det er bare evneveikt møl. Det lengste vi med god samvittighet kan gå er å respektere folks rett til å være en klovn. Man behøver ikke å være seriøs, kompetent og alt det der. Vi lever jo i et demokrati. Alle er like og alt er like gyldig. Min mening, din mening, finnes det egentlig noen mening? Når vi snakker om “det bestående” mener vi akkurat det Bourdieu henviste til med begrepet doksiske felt; altså et idèkompleks som ligger tett opptil eller som utgjør fundamentet til folks virkelighetsoppfatning. Det er i utgangspunktet ikke noe galt med doxa. Mesteparten av alt vi gjør i livet er jo basert i “mening, antagelse eller tro”, mens epistemene – altså “sikker viten” eller “faktabaserte holdepunkter” – nærmest koker bort i kålen. Det gale består i å ikke forstå forskjellen mellom tro og viten, enten fordi man bare er en idiot eller fordi man bevisst blander sammen likt og ulikt på dette viset som ledd i en manipulativ strategi, for eksempel et politisk program.

Mange forbinder det med mot når noen “våger å ha sine egne meninger” på kryss og tvers av det bestående, mens sånne som meg ikke anerkjenner det som modig før folk våger å stille spørsmål ved sin egen evne til å forstå tingene i verden. Det er jo en selvfølge at man skal stille seg kritisk til “det bestående”, men kanskje noe mindre opplagt at man bør rydde opp i sitt eget private kaos før man går løs på de store verdensproblemene som man kan observere “der ute”. Selvkritikk er det eneste mentalt sunne grunnlaget for samfunnskritikk. Da mener jeg ikke narcissistiske runkefantasier som “skyldfølelse” og alt det der – som fortsatt plasserer deg i sentrum av begivenhetene, bare på en negativ måte – men sunn skepsis til egne evner og ferdigheter før man gir seg til å takle komplekse oppgaver, basert i det statistiske forhold at man kommer til å ta feil om nesten alt man tror man forstår ved første øyekast. Eller for å si det på en annen måte: Fordommene dine jobber ikke ved noe tidspunkt for deg, men for den som ga deg disse idèene i utgangspunktet. Du er bare en agent som viderebefordrer et budskap du har “lært utenat” – altså et doksisk felt – fordi det på subjektivt grunnlag oppleves som meningsfullt i forhold til dine egne følelser om noe. Når jeg bruker ordet evneveik mener jeg nesten alltid “fravær av evnen til kritisk selvinnsikt”. Nesten uansett hvordan man ønsker å definere ordet “smart” må alle medgå at det ihvertfall inkluderer god forståelse for egne evner og begrensninger.

Som mange andre liker jeg diverse talentkonkurranser med sang, dans og denslags. Som alle andre forbløffes jeg over sånne som typisk alltid dukker opp ved sånne anledninger, med selvsikker fremferd og et ego som fyller hele horisonten, men når de skal vise hva de er gode for så beveger de seg klumpete, synger falskt og det ene med det andre. De er rett og slett talentløse innenfor en strengt “faglig” horisont, men de kommer likevel til slike konkurranser fordi de lever i en fantasi om sine egne stjernekvaliteter. Hva skal man tenke om dette? Det må jo være noe psykiatrisk som foregår med dem. På en måte er dette komisk og bra fjernsyn, men på en annen måte er det veldig cringe, som amerikanerne sier. Hvorfor har ingen stanset dem før det gikk så langt at de dreit på draget foran gud vet hvor mange tilskuere? Herregud og takke faen for at man ikke er gift med en sånn karakter, eller hva? “Høy kølleføring” er klysete nok når det er svært talentfulle individer som på grunn av sine overlegne evner “har rett” til å være breiale. Greit nok. Det må man bare godta. Hvis en gjennomtrent sirkusakrobat kaller deg “bevegelseshemmet” så ser man jo bare på det de gjør og sier ja i forhold til deg så, mens man kanskje er mindre villig til å ta imot sånt fra en feit sofapotet som bare sitter der med fjernkontroll og potetgull mens de feller dom over andre. Som alle skjønner er dette en metafor som handler om diskusjoner på nettet og ellers, hvor “alt er like gyldig” og enhver mening har den samme vekt og verdi, til pokker med kompetanse, ekspertise og alt annet som kjennetegner det de evneveike kaller eliten. Jeg vet ikke når eller hvorfor det ble sånn, men det er definitivt sånn i dagens politiske virkelighet. Det kommer ikke til å ende bra.

«Ingenting forfalskes så meget som safran» skrev Plinius d.e. omkring 70 e. Kr. Slikt fusk ble strengt straffet. Det var gjerne gurkemeie eller saflor man benyttet for å narre folk. Første gang safran nevnes er på sumeriske leirtavler fra 4000 f.Kr. Man tror at safranblomsten kommer fra Asia, men en del historikere tror den kommer fra Hellas. Etter Romerrikets fall forsvant safranen fra Europa. Men den vendte tilbake i korsfarertiden, da korsridderne stiftet bekjentskap med det arabiske kjøkken. Til Norge kom safran trolig på 1600-tallet.

(Wikipedia)

Annonsørinnhold

Gir glød og motvirker aldringstegn: Få 2 for 1 + unik rabattkode på LED-lysmaske

Det høres jo ut som en narkohandel når man sier det som i overskriften her, men alle vet at dette er litt i underkant av halv pris for safran og jeg bruker det med noe regelmessighet fordi det funker godt sammen med bønner, som utgjør omtrent en tredjedel av kostholdet mitt. Jeg har for eksempel en variant med røkt skinkeknoke og limabønner (“butter beans” på engelsk) i krydret tomatsaus; som blir ekstra god med safran. Problemet er bare at safran er så dyrt – faktisk verdens dyreste krydder – at jeg kan ikke bruke så mye av det som jeg vil, det er nødt til å bli en “leilighetsvis” affære. Forøvrig passer jeg jo på å benytte meg av alle slags tilbud som dukker opp, slik at jeg har en frossen røkt skinkeknoke som jeg kjøpte en gang de var satt ned til tredve kroner kiloen (de veier typisk rundt èn kilo), jeg må bare få skaffet en halvkilo tørkede bønner neste gang jeg er i “tyrkerbutikken” (som ligger ganske langt unna).

Selv har jeg ikke noe problem med å fordøye bønner på udramatisk vis, men mange opplever at de blir fisfulle av belgfrukter, slik at de vil helst unngå for mye, for ofte og i det hele tatt hele spekteret av usexy problemer med tarmgass. Hva kan jeg si? Jeg vet ikke om dette er en sak som handler om ulik tarmflora, men det er vel saklig grunn til å mistenke at forskjellig evne til å fordøye forskjellig mat henger nøye sammen med hvilke bakterier, sopp og andre mikroroganismer som befolker tarmen din. Dette henger forresten også svært nøye sammen med immunforsvarets individuelle “kvalitet” hos folk, manifestert på den negative siden som diverse syndromer, allergi og autoimmune sykdommer som leddgikt og lupus. Nyere forskning har også påvist sammenhenger mellom folks følelsesliv og tarmfloraen deres, uten at jeg har satt meg nøye inn i saken. Det virker jo for eksempel selvinnlysende at “fordøyelsesproblemer” aldri gjør folk lystige. Men nok om det. Jeg kan ikke si annet enn at folk må selv vurdere hvor godt de tåler bønner, linser og erter. De er uansett førsteklasses næringsmidler.

Safran har ellers fått navnet sitt fra det arabiske ordet zafaran som betyr “gul”. Det har ingen etymologisk sammenheng med Afrodite, det vil si den greske kjærlighetsgudinnen som afrodisaka – diverse sånt som virker stimulerende på sexlysten – har fått navnet sitt etter. Og mens vi er inne på det, så har det heller ikke noe med Afrika å gjøre, selv om det gammelgreske ordet afrike betyr “uten kulde”. Afrodite fikk navn etter et annet gresk ord, afros, som betyr “skum”. Som alle vet oppsto jo Afrodite fra det hvite bølgeskummet som først oppsto i havet fordi den uskikkelige Kronus – altså ikke Kronos som er en annen gresk gud – røsket ballene av far sin, Uranus, og slang dem til sjøs. Det høres jo ikke trygt ut. Er det altså derfor kjærligheten finnes? Herregud. Ikke rart opplegget er vanskelig å mestre og umulig å forstå, men likevel noe som “alle vil ha”. I sakens anledning regnes et assortert utvalg av alskens remedier som “afrodisaka”, blant annet safran. Jeg har selv imidlertid aldri opplevd noen slags ekstra seksuell inspirasjon etter å ha spist for eksempel paella, som krever safran for å få det korrekte kicket rent smaksmessig. På den annen side vet jo alle at placeboeffekt er en høyst virkelig ting, slik at hvis man forventer at noe skal virke på en bestemt måte så blir det jo ofte slik. Er det derfor ingenting “biter” på meg? Jeg tror jo ikke på noe av dette våset. Poenget med å bruke safran handler for meg ikke om noe mer – eller mindre – viktig enn smaken.

Alessandro di Mariano di Vanni Filipepi (1445-1510) – bedre kjent som Botticelli (“den lille tønna”) – var en italiensk maler i den tidlige renessansen. Han tilhørte den florentinske skole under beskyttelse av Lorenzo de Medici, en bevegelse som Giorgio Vasari kom til å karakterisere mindre enn hundre år senere som en «gullalder». Blant hans mest kjente verker er Venus’ fødsel og La Primavera («Våren»). Den gruppen som Botticelli kan plasseres i, sammen med Fra Angelico og Lucas Cranach, avviste på ingen måte perspektivet, naturalismen og anatomiens betydning, men vektla større trekk som eleganse i holdningen, drapering og farge for å få fram en mer bastant gjengivelse av den fysiske virkelighet.

(Sitat fra Wikipedia, noe moderert av undertegnede)

Annonsørinnhold

Gir glød og motvirker aldringstegn: Få 2 for 1 + unik rabattkode på LED-lysmaske

Som alle kan se er det mye som foregår i Botticellis mesterverk “Våren” (La Primavera), som han malte i året 1480. Jeg vet ikke hva folk typisk assosierer med Italia – sikkert noe med vinsmaking i Toscana, sightseeing i Roma, det vakre Napoli og det ene med det andre – men det er uansett veldig mye fjell i Italia. (Det samme gjelder forsåvidt hele Sør-Europa, noe som skyldes at “den afrikanske platen” i geologisk forstand beveger seg nordover på en subduktiv måte, det vil si at den presses innunder “den europèiske platen”, noe som får fjellandskap – med diverse vulkanisme – til å oppstå på overflaten.) Om romerne vet vi blant annet at de ikke likte fjell. Deres estetikk handlet om frodige enger og vakker kyst. Fjellet er – bokstavelig talt – en overnaturlig verden; den ligger jo “over” dalstrøk og kystområder, hvor det er godt å leve, og det finnes ingen gode grunner – fra et romersk perspektiv – til å ferdes rundt i økonomisk unyttige fjellandskap. Gudene bor der, men også alskens troll og styggedom. Hvorfor skal man oppsøke denslags?

Om høyfjellet vet vi at det er som regel kaldt og forblåst der oppe, slik at på den samme dag når folk i lavereliggende områder klager over at det er for varmt til å jobbe, det er best å dra på stranda, kan det absolutt være nødvendig med både genser, anorakk og hele sulamitten (ikke minst gode sko) for å ha det bekvemt med værforholdene i høyden. Slik er det i Norge. Slik er det også i Italia. Det kan komme ganske dramatiske mengder snø noen ganger, motsatt alt vi her i nord typisk forbinder med “syden”. Til og med visse tropiske land, som Ecuador – det ligger jo litt i navnet at landet ligger på ekvatorlinjen – Uganda, med flere, har såpass høye fjell at på dager som er uutholdelig varme i lavlandet vil man likevel finne et behagelig temperert klima når man beveger seg oppover i landskapet. Og i et land som Spania kan man typisk ha 45 grader varme i Sevilla og omegn, men samtidig kanskje bare 10 grader oppi den cantabriske fjellkjeden i nord. Det er jo en grunn til at innfødte spanjoler helst henlegger sommerferien sin til nordkysten. Hva kan man liksom gjøre der det er 45 grader varmt? Det er jo for fanden livsfarlig. Menneskekroppen går i tilt ved “våtpære 32”; det vil si når man har hundre prosent metningsgrad i luftfuktighet mens det er 32 grader varmt (eller mer). Kjølesystemet vårt fungerer ikke under slike forhold, slik at man vil krepere etter bare noen få timer. Det skal imidlertid litt til å få så høy luftfuktighet, men det behøver man heller ikke for å oppnå “våtpære 32” fordi høyere temperatur betinger lavere fuktighet for at effekten skal bli den samme. Når man beveger seg i varmt vær reagerer kroppen med å svette. Når svetten fordamper fra huden fungerer dette som en varmeveksler som “suger” temperaturen ut av kroppen, men hvis det samtidig er veldig fuktig vil jo ikke svetten fordampe og man opplever noen slags klam og klissete, sannsynligvis også “tungpustet” følelse. Du vet. Tropevarme.

Værvarslinga sier at nå skal det komme noen uker med det jeg tenker på som “aprilvær” – typisk at det er frost om natten men kanskje rundt fem grader varmt på dagtid – selv om vi faktisk ennå ikke har kommet til mars måned. Riktignok har vi ekstra lang februar i år, mens det samtidig har vært en uvanlig kald vinter – jeg klokket inn 36 kuldegrader på det meste, dessuten under tredve mange dager i strekk flere ganger, som ikke er helt vanlig – slik at det føles ikke helt klokt å klage på at denne verstingvinteren nå ser ut til å ha brølt av seg det verste raseriet sitt. Det handler om værfenomenet El Niño – barnet, eller egentlig “gutten” – som skulle medføre en kaldere og mer snørik vinter her i Norge; via den store sirkelstrømmen i havet, en “slappere” arktisk jetstrøm og alt det der, som jo også er hva vi har observert. Som alle vet er jo vær noe helt annet enn klima, selv om det ene selvsagt er betinget av det andre. “Klimaendringene” som alle snakker om handler først og fremst om mer fuktighet i lufta over hele verden – riktignok med stor lokal varians – som manifesterer seg som “mer dramatisk vær” over hele linja. Mer regn og vind der dette er aktuelt, mer tørke og varme der dette er mest typisk. Og nå kommer La Niña – “jenta” – som er den vanlige tilbakeslagseffekten når det har vært en sterk “gutt” i forkant. Følgelig kan vi regne med en vår som er både tidlig og varm, mens den påfølgende sommeren vil ha minst ett tilfelle av “ekstremvær” av samme kategori som fjorårets Hans. Jeg tipper uansett “mye regn”. De sier at på lengre sikt vil vi oppleve en vinter som kommer en måned senere enn “vanlig” og som går en måned tidligere. Er dette bra? Svaret er at ingen kjenner svaret. Klimamodellene gir imidlertid liten grunn til optimisme. Så gjenstår det å se hvordan ting vil spille seg ut.

Til kjæresten min sier jeg ofte eres una chica tropical, no puedes entender la palabra frio. “Du er en tropisk dame, du kan ikke forstå ordet kaldt.” Samtidig har se acerca la primavera – “våren nærmer seg” – blitt et internt “meme” mellom oss. Jeg forteller henne at alle nordmenn klager over vinteren, bortsett fra de mest perverse vintersportsentusiastene. Er det ikke det ene så er det det andre. For mye snø, for lite snø, for kaldt, ikke kaldt nok. Du har sikkert selv hørt alle variantene i løpet av disse vintermånedene. Livet er som alle vet ingen perfekt eksistensiell tilstand, men det eneste kjente alternativet frister heller ikke. Nordmenn oppfatter ikke vinteren i seg selv som dramatisk; vi er jo vant til faenskapet og vi vet at vinteren kommer hvert år, med alle sine giktsmerter og høye fyringsutgifter. Det er som regel litt støy i løpet av de første ordentlige vinterdagene, men så snart kulda og snøen har etablert seg begynner et “utholdenhetsløp” mot mai måned, som er de fleste nordmenns favorittmåned, for da kommer de som kåte krøtter ut fra vinterfjøset sitt for å bykse og geberde seg i vårens milde varme. Senere på sommeren begynner folk typisk å stønne over varmen, regnet, eller hva det nå er som irriterer dem, men man hører sjelden noen klage over våren, hvis den ikke er utpreget kald og regntung. Våren er optimismens tid i Norge — og hvis vi skulle hatt noe karneval – sånn som katolske land typisk feirer i februar – så måtte det henlegges til mai måned. (Forsåvidt er opplegget rundt 17. mai litt “karnevaleskt”, i den forstand at folk typisk pynter seg med kostymer og rekvisitter de ikke ellers ville brukt, og “flatfyll” er noe alle regner med å se.) Der jeg bor hadde vi tredve kuldegrader i mars måned senest i år 2018, slik at bare en tosk ville ta noen sjanser med lageret av fyringsved før langt uti april, men det ser ikke ut til at det skal bli særlig kaldt i mars 2024. Altså “ikke noe stress” sånn sett, men det kommer jo også med en distinkt aura av for godt til å være sant, som gir meg noen paranoide rykninger i tenkamentet. Du vet hvordan det er. Når alt ser ut til å gå på skinner er det som regel fordi det er noe man har oversett, som senere kommer til å eksplodere rett i trynet ditt.

Gunvor Galtung Haavik (født 7. oktober 1912 i Oslo, død 5. august 1977 i Drammen kretsfengsel) var en norsk medarbeider i Utenriksdepartementet ansatt ved den norske ambassaden i Moskva. Hun ble i 1977 anklaget og tiltalt for å være spion for Sovjetunionen, men døde før rettssaken. I avhørene etter fengslingen i januar 1977, tilstod hun at hun hadde vært i tjeneste for KGB, etterretningstjenesten og sikkerhetspolitiet i Sovjetunionen. Ifølge Utenriksdepartementets vurdering hadde Haavik i mange år hatt adgang til høyt graderte opplysninger. Hennes virksomhet hadde således sannsynligvis voldt betydelige skader for Norge.

(Wikipedia)

Annonsørinnhold

Anti-age-produktene som gikk viralt

Haaviksaken er den første spionaffæren jeg selv kan huske her i Norge. Jeg var fjorten år i 1977 og om ikke akkurat “politisk bevisst” ved den alderen så i det minste interessert i historie, kultur og denslags. Samtidig var jeg dypt bekymret over såvel “atomtrusselen” som det vi vel fortsatt kaller “miljøproblematikken”. Et av de store spørsmålene var hvorfor det ikke gikk an å ha et normalt forhold til russerne. Jeg hørte på argumentene men jeg fattet det bare ikke. Hva eksakt er trusselen fra det som den gangen het Sovjetunionen? Ikke fordi jeg hadde selv det minste fnugg av sympati for “kommunister” verken den gangen eller senere – jeg er sosialdemokrat til fingerspissene – men fordi det virket ikke realistisk å holde noen skarpt aggressiv linje mot russerne. Hvis de hadde ønsket å ta Norge så ville de gjort det mot slutten av Den andre verdenskrig, men det de faktisk gjorde var jo å jage ut tyskerne og deretter trekke seg tilbake igjen — i motsetning til det som lenge var den såkalte Østblokken langt der nede i sør, hvor de rett og slett ble stående etter at krigen var slutt. Helt kynisk sett er det en mye større fordel for russerne å ha et smått identitetsforvirret NATO-land som Norge mellom seg selv og “vesten” heller enn en lang og åpen Atlanterhavskyst som det i praksis er umulig å forsvare mot småskala aksjoner med formål spionasje og sabotasje.

Det føltes lenge der og da fordi det skjedde så mye i mitt eget liv mellom året 1977 og året 1984, men teknisk sett er det jo bare syv år, som på ingen måte imponerer meg nå i dag. Hvorom allting er, den neste store spionaffæren i Norge handlet om Arne Treholt. Det var ganske dramatisk – ihvertfall i nyhetsbildet – da han ble arrestert og det viste seg at han hadde hatt samme føringsoffiser – Gennadij Titov – som hun der Haavik i 1977, mens norsk etterretning etter sigende visste at det måtte finnes minst èn annen spion på toppnivå enn henne; og dette viste seg altså å være en av “de unge lovende” innenfor Arbeiderpartiet. (Jeg har forsåvidt aldri skjønt hva greia var med den irakiske del av virksomheten til Treholt, men det virker jo som om han forsvant inn i en stor fantasi om seg selv i rollen som betydelig fredsmegler mellom nasjonene; han glemte bare å dokumentere alt han gjorde og ellers klarere ting ad normal tjenestevei.) Problemet synes å være det samme i begge disse tilfellene av spionasjesaker, at man kunne argumentere for noen slags alternativ virkelighetsoppfatning hos disse individene, som ga dem en følelse av å “ha rett” i forhold til det de valgte å gjøre. Haavik var uten tvil den mest tragiske av de to – jeg velger å tenke at hun døde av hjertesorg der i Drammen Kretsfengsel – slik at vi vet strengt tatt ikke så mye om henne, men Treholt hevdet jo helt frem til han døde i fjor at han var “uskyldig”, til tross for at det var grundig bevist at han faktisk var “skyldig etter tiltalen”, det vil si at det han gjorde var ulovlig og straffbart uansett hva intensjonene hans eventuelt må ha vært. Jeg tviler ikke på at Arne Treholt “mente det godt” men samtidig tviler jeg heller ikke på at han var en naiv tosk. Jeg tenker forsåvidt det samme om Gunvor Galtung Haavik.

Egentlig er det litt komisk når folk ikke skjønner hvor grensene går. Det ville for eksempel neppe ha vært noe problem for Treholt å fortsette sin “dialog” med russerne – og hvem ellers det nå måtte være – hvis han hadde gått inn i et normalt etterretningsprogram for briefing og debriefing under norske myndigheters kontroll og oppfølging, men han valgte altså et sololøp som plasserte ham på den gale siden av loven i en kontekst hvor “russerfrykt” fortsatt handlet om at Sovjetunionen skulle komme og ta rumpa vår. Siden gikk det som det gikk. Det er ikke korrekt å tro at dette med “forbrytelse og straff” noensinne er et enkelt spørsmål hvor grensene er lettfattelige og alle er enige om hvor de går. For eksempel er det jo slik at spionasje ikke bare handler om å innhente og viderebefordre sensitiv informasjon, det er også et spørsmål om “påvirkning” gjennom diverse fantasifulle programmer som er ment å appellere til folks følelsesliv. Av denne grunn er det en vanlig vits i etteretningsmiljøer at et hvilket som helst lands kulturattachè sannsynligvis er den største spionen av dem alle. Politikk handler selvsagt mest om å “få ting gjort” — men det nest viktigste vil til enhver tid være å “vinne folks hjerter” slik at man har støtte og sympati for det man planlegger å gjøre fremover. Hvem vet hvorfor folk blir spioner til fordel for en fremmed makt, men det skader ihvertfall ikke – fra denne fremmede maktens synsvinkel – hvis man kan engasjere et lands sivilister med interessante kulturelementer som fostrer sympati for det man har å selge. Objektivt sett er det jo ingen tvil om at Russland har en interessant historie og en svært rik kultur som ikke fortjener å bli brukt til politiske formål, men i en verden hvor “alt er politikk” – særlig i dagens Russland – er også alle virkemidler politiske virkemidler. Av denne årsak er det klokt å stille seg avvisende til alt som virker “russisk” nå for tiden, selv om man åpenbart ikke bør kaste alle russiske bøker og filmer av den grunn – det finnes jo fortsatt ingen større forfatter enn Fjodor Dostojevskij – bare forholde seg litt skeptisk til sånt som kan oppfattes som “russervennlig” hverdagspolitikk i en situasjon hvor Russland er engasjert i en destruktiv angrepskrig mot et naboland. Norge er jo også et naboland med en grense som riktignok er kort men også viktig langt der i nord.

Når det er sagt så oppfordrer jeg alle til å utfordre meg på hvor amerikavennlig jeg er, siden enhver idiot kan tråle alt jeg har skrevet og selv se at jeg oppfatter USA som noe bortimot “siste reis” innenfor øvelsen menneskelig dekadanse. Herregud for et evneveikt fitteland. Saken er at jeg er strengt (og litt sjåvinistisk) europèisk av legning. Jeg har selvsagt ingen motforestillinger mot Russland i seg selv, jeg bare liker ikke det Vladimir Vladimirovitsj Putin driver med — og inntil dette er brakt til opphør bør alle stille seg avvisende til alt “russisk”. Det samme gjelder forsåvidt alt “israelsk” – så lenge de forblir en “etnostat” med apartheidpolitikk mot sine okkuperte soner – men dette er ikke et realistisk krav. Folk tror jo at dette handler om “jøder”, inkludert betydelige deler av det israelske samfunnet. Og mye av spionasjen dreier seg fortsatt om “påvirkning” med den hensikt å “vinne folks hjerter” slik at de på mystisk vis ikke klarer å se klare brudd på folkeretten og det ene med det andre. Det er underlig med det. Hvor går grensen mellom rett og galt? Er dette egentlig et følelsesmessig spørsmål? Jeg tror ikke at vi her i Norge vil få de samme tilstandene som de sliter med i dagens USA – eller engang dagens Storbritannia – men det finnes tendenser også her. Folk er late, evneveike og dekadente. De flyr rundt med “håret i brann” og bare skriker psykotisk, ute av stand til å tenke klart. Sånn sett er de ikke direkte engasjert i bevisst virksomhet til fordel for en fremmed stat, men de er definitivt “nyttige idioter” av den samme grunn.

Pizza er et flatt brød av gjærdeig som tradisjonelt dekkes av tomatsaus, ost og eventuelt grønnsaker, kjøtt eller sjømat, og stekes i ovn. Pizza finnes i dag i alle verdenshjørner, men kommer opprinnelig fra Napoli i Italia. I 2017 ble napolitansk pizza ført opp på UNESCOs verdensarvliste.

(Store norske leksikon)

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Gjør føttene klar for våren

Det er ukjent hvor uttrykket opprinnelig kommer fra, men de gustibus non dispotandum var et etablert ordtak allerede i romertiden, og betyr i oversettelse at “smak lar seg ikke diskutere”. Hvis jeg selv liker pizza og noen annen ikke gjør det så er det ingen av oss som “har rett” i noen objektiv forstand, så det er ikke noe poeng i å diskutere saken. Hva skulle eventuelt enighet bestå i? Når det er sagt så er det etter min mening ikke “ordentlig pizza” når man har tykk bunn og steker den i form med opptil flere centimeter tykt fyll, toppet av hva man bare må kalle “ostelokk” (som selvsagt gjør pizzasausen idiotisk varm i alt for lang tid etterpå). Jeg liker tynn pizzabunn med ikke alt for mye fyll strødd oppå. Du vet. Det man ofte kaller “italiensk pizza”. Mamma mia. Det der andre er jo strengt tatt en pai som ligner pizza bare i den forstand at man går for en ganske lik smaksopplevelse, så får det heller være hva det er. Saken er uansett at når man skal lage sin egen pizza i sitt eget hjem så finnes det noe varianse i hva slags produkt som fremkommer. Stort sett er vel ikke dette mer komplisert enn at folk lager slik pizza som de selv liker, eventuelt det beste de klarer å få til i samme retning, hvor mye selvsagt henger på at man klarer å få til en bra deig, eventuelt at man kjøper en ferdiglaget pizzabunn. Dette siste har jeg selv bare dårlige erfaringer med, men verden er jo full av kokker som er vesentlig mye flinkere enn meg, så det kan godt skyldes min egen inkompetanse.

Uansett har det blitt slik at jeg noen ganger lager “tortilla-pizza” fordi dette går raskt og bunnen er minst så tynn som jeg liker den. På det lokale supermarkedet fører de både varemerkene Santa Maria og Old El Paso innenfor det typiske “Tex-Mex” produktsortimentet. Begge disse varemerkene selger i hovedsak de samme tingene, men av ukjente årsaker forlanger Santa Maria bare 22 kroner for en pakke med seks store hvetetortillas, mens Old El Paso forlanger 36 kroner for hva som ser ut som akkurat det samme. Hva er det jeg ikke forstår i dette bildet? Imidlertid er det ikke verd å kaste bort noe tid på å fintenke over saken, så jeg arkiverer den bare sammen med alt annet som jeg er for evneveik til å forstå i dette universet og går for det billigste alternativet. Siden smører jeg bare litt pizzasaus på¨tortillaen og strør over med ost, løk jalapeños og oppkappet chorizo. Ti minutter senere er den serveringsklar. Jeg har prøvd diverse varianter av frossenpizza, men har endt med å konkludere at jeg kan lage bedre mat enn dette med ræva. Det går like raskt å lage tortilla-pizza og resultatet blir vesentlig mye bedre. Dette opplegget er noe jeg fant på av meg selv en vakker dag da jeg sto med en hvetetortilla i hånden og tenkte hmmm. Det er “egentlig” meningen at man skal bruke dem til å lage wraps – som jeg også gjør noen ganger – men hvorfor ikke eksperimentere litt? Siden har jeg oppdaget at ikke bare var idèen min dypt uoriginal, det er også vanlig å lage tynn pizza med hvetetortillas og annet som brukes til å lage wraps, kebab og denslags. Herregud. Det er sjelden noen god grunn til å føle seg smart, særlig ikke innenfor emneområdet matlaging, hvor det meste allerede har vært prøvd. Hvorfor skal man tro noe annet? Dette med mat er jo noe folk har holdt på med hvor lenge som helst. Til og med dyrene har såpass næringsvett. Kosthold er definitivt det dynamiske grunnlaget for alt annet i livet. Hvis man lar være å spise i et par dager ankommer man raskt et slags “stadium” som er litt delirisk, når alt man kan tenke på og fantasere om er mat. Siden blir det verre, men det er ikke noe vi skal fokusere på her og nå.

Folk i dag går bare på nettet for å finne oppskrifter og annen relevant informasjon om mat, men sånn har det ikke alltid vært. På 80-tallet samlet jeg av en eller annen grunn på kokebøker, særlig av den typen man må henvende seg til antikvariater for å finne, slik at man kan trygt si at jeg en stund hadde “ganske mye rart” innenfor sjangeren. Jeg husker ennå hvor oppstemt jeg ble den dagen jeg fant en bok som heter Bordets Glæder, skrevet av Kitty Wentzel og Øvre Richter Frich, utgitt i 1925. Sistnevnte er som alle vet forfatter av bokserien om “den blonde ariske kjempen” Doktor Jonas Fjeld, som mildt sagt fremstår som “litt politisk ukorrekt” per i dag, men det blir en digresjon. På 1920-tallet i Norge var det ingen som reagerte på formuleringer som det forbandede lille jødekræk og mye annet i samme gate. Det man kan kalle “høyborgerskapet” – som begge de nevnte forfatterne tilhørte – var ganske nedlatende og fæle mot alle andre på den tiden. Forsåvidt kan man hevde at mentaliteten består den dag i dag, men ordbruken er i det minste annerledes, poenget er uansett at Bordets Glæder er ganske fresk i frasparket og kvass i formuleringene sine, men likevel morsom på en litt pervers måte. Blant annet lanseres begrepet “sinnets vitaminer” som beskrivelse på den formen for personlig velvære som man opplever når maten er god og stemningen ellers er bra. Det var jo på den tiden boka kom vanlig med alle slags “sanatorium” og kursteder – i praksis datidens spa – som alle hadde diverse tabeller for matens næringsinnhold og det ene med det andre, men forfatterne fnyste av dette og påsto istedet at det viktigste er – som tittelen sier – gleden man opplever ved matbordet. Selv vil jeg imidlertid snu konseptet og innta en negativ fokus gjennom å si at det verste i dette bildet er den formen for misfornøyd skuffelse som man noen ganger opplever over maten selv om man personlig har kontrollert alle ledd i tillagingsprosessen (som meg selv og den tidligere nevnte frossenpizza). Hvem skal man liksom skylde på da? Det er ikke engang “velment eksperimentering” som kom ut litt galt – noe som jeg må innrømme skjer med meg av og til på kjøkkenet – det er heller produktet av at man tenkte det skulle være “lettvint”. Du vet. Spare seg for arbeid og alt det der. Sånt ender sjelden bra.

Tabu er et slags forbud, en forestilling om at en gjenstand, et begrep, en person eller en gruppe ikke må nevnes eller røres ved. I vanlig språkbruk brukes tabu om forbud som har sin rot i konvensjoner eller moral og ikke i lovverket. I tradisjonell polynesisk kultur hang tabu sammen med forestillingen om hellig makt eller kraft, kalt mana, som var iboende i alle ting. Denne kraften ble oppfattet som variabel i styrke, og den kunne også være negativ eller ond, som i demoner eller lik. Den kunne også smitte over til personer. Ting eller personer som hadde mana, var også omgitt av tabuer. De kunne ikke røres, deres navn ikke nevnes og så videre.

(Store norske leksikon)

Annonsørinnhold

Stort salg: Superkupp på sport og friluft

Poop in the punch bowl er et amerikansk uttrykk som betegner “noe som ødelegger alt sammen” — basert i den antagelse at få ville ta seg en øse med punsj ut av en bolle som alle kan se at det ligger et ekskrement og flyter oppi, selv om mye av punsjen sannsynligvis er helt grei for konsumformål innenfor en strengt “fornuftig” horisont. Alt som angår folkeskrevet – både hva man typisk finner det nede og det man typisk bruker sakene til – er å betrakte som tabu innenfor vår kulturkrets. Samtidig er det knapt noe som opptar folk mer enn funksjonene til sånt som man finner i skrevet. Selvsagt er dette forholdet skismatisk og nevrosefremkallende, med en klar tendens til “omvendt proporsjonalitet” mellom hvor “hemmelig” opptatt man er av skrevsakene og hvor hysterisk avvisende man forholder seg til deres relevanse. Vi skal ikke her og nå begi oss inn i noen psykoanalystisk drodling rundt “personlighetsutviklingens stadier” og hvordan begrepet skam brukes som våpen innenfor kulturen, fordi alle vet uansett alt om dette, og det er heller ikke det poenget vi skal belyse.

Det har i USA nylig vært arrangert en årviss CPAC – Conservative Action Political Conference – hvor man tradisjonelt og gjennom alle år har vært veldig nøye med å avvise alle kjente Ku Klux Klan medlemmer, nynazister og denslags, men ikke i år. Den svært åpne og godt kjente mediapersonligheten Nick Fuentes – som forresten var invitert som middagsgjest hos Donald Trump for ikke så lenge siden, i selskap med rapperen Kanye West – ble observert (og filmet) mens han klikket hælene sammen og gjorde “nazihilsen” med strak høyrearm til noen annen inne i konferansesenteret, men det finnes ingen lyd så man hører ikke hva de sier og det vites heller ikke hvem den andre var. Siden spaserte Fuentes bare videre for å “mingle” med de andre gjestene, og opptaket stanser der. Siden har dette filmklippet blitt vist og snakket om både i offisielle massemedia (store nyhetskanaler) og i mer private og “sosiale” mediaforetak. Ekskrement i punsjbollen er selvsagt et uttrykk som går igjen hos de fleste, siden dette er et så alminnelig uttrykk for “sosiale brølere” i USA og alle vet hva det betyr. Vi må anta at arrangørene av CPAC også vet dette, fordi de har som sagt i alle år vært nøye med å markere at de er “konservative men ikke fascister”, så det har i seg selv betydning at de denne gangen bare “lar det skje” uten å reagere mot noe som virker så provoserende på så mange.

Det er ikke urimelig å si at etter den andre verdenskrig var nazisme svært diskreditert i Europa, særlig i Tyskland, hvor man den dag i dag har et eksplisitt lovforbud mot offentlig fremsyning av typiske nazisymboler. Forholdet er imidlertid fundamentalt annerledes i USA, hvor de har noen slags kognitiv dissonans gående mellom “de originale nazistene” – som i det store og hele er utdødd nå – og deres budskap og politikk, inkludert symbolbruken, som i henhold til amerikansk høyesterettspraksis omfattes av ytringsfriheten. Det er med andre ord lov å være nazist i USA så lenge dette er noe du har funnet på ganske nylig, men det er ikke lov å ha vært medlem av NSDAP – “det tyske nasjonalsosialistiske arbeiderparti” – eller å ha jobbet for eller på andre måter ha vært tilknyttet disse. Da nektes man innreise til USA. Det er et opplegg som sikkert ga mening på 50-tallet, pluss et par tiår oppå det, men det virker litt utdatert nå i dag. Men sånn er amerikanerne. Systemet deres er godt tilpasset til en verden som ikke eksisterer. Samme dag som Nick Fuentes ble filmet på CPAC hadde de en marsj i Florida, med et par hundre stykker kledt i svarte bukser, røde skjorter og svarte finlandshetter, med digre hakekorsflagg (hvite på svart bunn) vaiende i vinden der de marsjerte taust avgårde, formodentlig for å “markere synlighet” eller hva vet jeg. Det var visstnok ingen spesiell anledning og det ble heller ikke delt ut noen løpesedler eller lignende. Det var “bare” noen marsjerende nynazister, som riktignok ble møtt med mange skjellsord og hyttende langfingre fra publikum, men de gjennomførte ruta si og der endte saken. Jeg minnes det Hitler sa mens bevegelsen hans ennå var ung: “Det er ikke viktig om de hater oss, det som er viktig er at de ser oss.”

Overordnet kulturell referanse: Church of Satan

Satanisme er en betegnelse på religiøse og ikke-religiøse bevegelser som bruker Satan som positivt identitetssymbol. Satanisme er et moderne fenomen som oppsto på 1900-tallet. Få satanister tror på og enda færre «dyrker» Satan. Bevegelsen setter i stedet menneskets selv i sentrum. Satanistene er få, men det er stor intern variasjon i tro og praksis. Hovedstrømningene er fokusert på «det gode liv», motstand mot det konforme og kreativt utenforskap. En mindre gruppe er primært opptatt av opposisjon mot samfunnsordenen. Det finnes former for satanisme de fleste vil regne som religion, men den største gruppen vil ofte bli regnet som et sekulært livssyn.

Annonsørinnhold

Stort salg: Superkupp på sport og friluft

(Store norske leksikon)

Disse ordene er skrevet av Asbjørn Dyrendal, professor i religionsvitenskap. Man kan også kalle satanisme postnietzschiansk metafysikk, det vil si at man opererer ut fra den grunnforutsetning at “Gud er død” (og det var vi som drepte ham); som altså var Nietzsches analyse av menneskets forhold til religion i hans levetid, det vil si mot slutten av 1800-tallet. Satanister er pseudoreligiøse, i den forstand at mange av dem (ikke alle) bruker de psykodramatiske delene av religiøs ritualisme til å “jolte” sitt eget følelsesregister — og dette er faktisk omtrent så religiøst som noe noensinne blir for satanister. Vi snakker med andre ord om magisk praksis, hvor de teopatiske elementene av diverse religiøse tradisjoner utdestilleres fra dogmatikken og brukes for å fremkalle en “stemning” eller annen emosjonell respons. Diverse rekvisitter og mer eller mindre bisarre kostymer inngår også ofte i scenarioet, men det finnes ingen regler. Folk oppfordres til å finne frem til hva enn som virker for dem og siden jobbe med dette. Hensikten er i ethvert tilfelle intellektuell dekompresjon gjennom ritualmagi, altså i prinsippet det samme som folk typisk prøver å oppnå gjennom yoga, meditasjon og denslags. Det folk som i utgangspunktet ikke har noen peiling på disse tingene invariabelt spør om etter å ha satt seg mer inn i saken er hvorfor kalles det satanisme? Svaret på dette ble en gang oppgitt å være at “vi lever i en jødisk-kristen kultur” — underforstått at det er en stor og feit fuck you finger til “borgerskapet” og deres dyder, som riktignok er noe mindre dramatisk i det – etter måten – lite religiøse Norge enn i det hysteriske USA, men også her reagerer folk ofte med nervøse rykninger. Det hører med til bildet at den “Satan” satanister typisk liker er den man finner i det episke gudekvadet “Paradise Lost” (utgitt på norsk som “Det tapte paradiset” senest i 2005) av John Milton, fra 1667. Altså en mer “ideologisk” velformet karakter enn den jævelen man typisk hører røverhistorier om og som er alle evneveike menneskers største skrekk.

Jeg avviser kontant at det finnes bloggregler ut over de som er fastsatt av plattformen – i dette tilfelle blogg.no – og som eventuelt håndheves av den til stedet tilknyttede moderator, når dette finnes (som det ikke gjør her). Vi kan snakke om “skikk og bruk” slik dette har etablert seg gjennom “sedvanlig konsensus”, men det at “alle gjør det” har aldri vært noe godt argument for at alle ting alltid må være på denne måten. Etter min mening er det “korrekte” at alle gjør hva pokker de vil – innenfor rimelighetens grenser – så kan de som vil leke politi og regler ta seg en i ræva med det aller første. For eksempel, hvis folk ikke har lyst til å besvare kommentarer så er det uproblematisk at de lar være. Jeg skjønner egentlig ikke denne greia med å jobbe for at det skal lages gruppepress for eller mot sånt som man selv liker, men det er jo heller ikke mitt problem. Jeg bryr meg ikke om sånne ting. Det er ikke “manipulasjon og hersketeknikk” (MOH) når man henvender seg direkte til noen med en aldri så spydig kommentar, derimot er det definitivt MOH å mumle noe om at “mange mener det samme som meg” og ellers henvise til autoriteter som ikke har noe med saken å gjøre. Det finnes heller ingen regel som sier at en blogg må være noen slags nettbasert dagbok fokusert på begivenheter i livet til den som skriver bloggen – selv om dette by far er det mest vanlige – man kan like så gjerne skrive dikt, publisere egne og andres videoer, reklamere for skjønnhetsprodukter og treningstøy, eller – som meg – skrive essays om filosofi, kunst, historie og esoteriske temaer. Hva vet jeg? Som sagt tror jeg det beste er at alle lager den bloggen de har lyst til å lage, så får det gå som det går. Jeg leser ganske mye av det andre skriver men jeg kommenterer sjelden. Jeg føler sjelden at jeg “har noe å si” i forhold til det som har blitt skrevet. Mye av det føles også beklemmende “privat”. Du vet. Jeg er jo en sånn type som opplever det som mest naturlig å bruke De og Dem når jeg henvender meg til noen jeg ikke kjenner. Kanskje litt vel mye “tinnsoldat” noen ganger, men sånn er det bare. Jeg påkaller #metoo når jeg blir utsatt for uønsket – og unaturlig – intimitet fra fremmede mennesker. Hva er for eksempel greia til sånne som absolutt skal ta på folk de snakker med? Herregud noe så creepy. Men nok om “grensesetting” som ikke blir oppfattet og enda mindre respektert. Det er jo et mildt sagt slitent tema. La oss heller snakke om leserne. Jeg har sånn cirka det samme forhold til dem som jeg har til de andre kjøretøyene langs veien når jeg er ute i bil. Det vil si at de i utgangspunktet er “en del av landskapet” — og sånn sett er denne bloggen en lite trafikert – og kanskje litt kronglete – vei. Men det er mye rart å se på og musikken er fin.

Psykoseksuell utvikling er de sidene av den personlige utviklingen som styres av seksuelle lyster, drifter og impulser. Ifølge noen teorier (særlig de psykoanalytiske) dominerer de instinktene som styrer den psykoseksuelle utviklingen også utviklingen av hele personligheten.

(Store norske leksikon)

I London har man noe som kalles ULEZ. Ultra low emission zones. Tanken er å forbedre den lokale luftkvaliteten for de som bor i området ved å begrense bruken av kjøretøy med høye utslippstall der. Som man kan forvente er dette et omstridt tema hvor frontene går langs det normale skillet mellom høyre og venstre. De konservative snakker om woke krefter som prøver å ødelegge livet for “motorister”, noe som er en så åpenbart usann påstand at Tory-partiet i realiteten støter fra seg moderate velgere; en prosess som har pågått en stund nå – ikke bare tilknyttet ULEZ – og som nesten helt sikkert vil medføre katastrofale tall for de konservative ved neste valg. Britenes politiske tilstand følger det generelle mønsteret i resten av “vesten” (særlig USA) som ganske lenge nå – omtrent tyve år – har hatt en prosess hvor “konservative høyrepartier” lyver stadig mer hemningsløst om alt de tror kan bidra til å skaffe dem flere velgere, men det blir etterhvert så grovt at de støter fra seg alle som synes det er viktig å forholde seg sannferdig til livets realiteter. I mellomtiden jobber Labour-partiet hardt for å tiltrekke seg vinglevelgere av den typen som er mest “konservative” av natur, men de er også seriøse mennesker som synes det er ubehagelig med løgn og grove overdrivelser. Deres nye leder Kier Starmer er like lite “en typisk Arbeiderpartimann” som Jonas Gahr Støre er her hjemme. Begge ville vært utenkelige som ledere for noen slags “arbeiderbevegelse” på 70-tallet; som sier noe om borgerliggjøringen av den politiske venstresiden både der og her. Starmers personlighet fremstår som en mer keitete utgave av det karismatiske sjarmtrollet Tony Blair, som introduserte fenomenet “New Labour” i sin tid, men som senere begikk politisk selvmord over den mildt sagt upopulære krigen i Irak. Men akkurat som Blair i sin tid er Starmer veldig nøye med å “følge amerikanerne” — så gjenstår det å se hvor han til slutt havner.

Den nyeste stormen i vannglasset handler om Lee Anderson – også kjent som the leeanderthal – som skiftet side fra Labour til Tory og som etter dette har vært noen slags politisk kanon som de konservative ruller frem for å fyre av politiske bredsider mot “venstrekreftene” og da særlig det berømte fenomenet woke, som i prinsippet burde være politisk uinteressant men som som likevel har endt som en paraplyfrase som folk bruker hver gang noen prioriterer “menneskelige hensyn” over de økonomiske, som for eksempel – for ikke å si særlig – i saker som omfatter miljøspørsmål. ULEZ er jo hjertebarnet til den svært liberale ordføreren i London, Sadiq Khan, som Lee Anderson – på åpenbart rasistisk grunnlag – nylig beskrev som en “islamist” — nærmere bestemt at både Keir Starmer og hele byen London er styrt av “islamister”, som selvsagt etterspør en bedre definisjon av hva fanden Anderson – og resten av de såkalt konservative – egentlig tror at islamister er, siden det liberale London vrimler av steder som på rutinemessig basis overskjenker folk på alkohol, det røykes hasj åpenlyst på annenhvert gatehjørne, og boligprisene har blitt så perverse at tilstandene begynner å ligne på New York, fordi “alle” briter som ønsker å leve i en stor by med liberale forhold både for forretningsførsel og livsstil søker mot London. Kommer folk til å rømme fra London på grunn av ULEZ? Neppe. Jeg vil heller tro at det motsatte skjer, fordi strategien virker jo. Tallene for forurensende elementer i luftmålingene for London har forbedret seg dramatisk etter at Sadiq Khan etablerte utslippskontrollen. Kan man argumentere med tall? Nei, ikke egentlig. Det er jo grenser for hvor dumme selv de mest evneveike blant oss klarer å bli. Derfor argumenteres det rundt “intensjoner” istedet, som for ULEZs vedkommende betyr at greia beskrives som et tyrannisk maktovergrep rettet mot frihetselskende motorister av en ordfører som styres av “islamister” (som forøvrig også gjelder resten av Arbeiderpartiet). Dette ble imidlertid for drøyt for Rishi Sunak, som ettersom jeg forstår har reagert på disse utspillene med å gi Lee Anderson sparken. Det kinky elementet i saken er at et klart politisk flertall blant Labour-velgere ønsker at det skal fremsettes noen slags offisiell protest mot det som foregår i Gaza. Ord som krigsforbrytelser og folkemord fremsettes stadig oftere og stadig mer høyrøstet blant befolkningen, og etterhvert også i media. Det er visstnok dette som styres av en konspirasjon av “islamister”.

Hvem er det som synes det ikke er et problem når fremstående politikere farer med løgn, grove beskyldninger og all annen slags falskhet? Tradisjonelt har jo det konservative Tory-partiet i Storbritannia vært det samme som partiet Høyre her hjemme; det vil si hovedsaklig de som representerer “kjøpmenn og militære”, men så har vi altså fått denne nyfascistiske bølgen som jeg vil si begynte på 80-tallet – med Thatcher, Reagan og alt det der (vi glemmer jo ikke Chile) – men som ikke ble virkelig ondartet før etter årtusenskiftet. Som forrige gang kan vi se en tydelig perversjon av Nietzsche som filosofisk grunnlag for greia: Nyliberalisme tar jo utgangspunkt i konkurranse på et fritt marked, mellom produkter og individer som “profilerer seg” i forhold til etterspørselen. Vi observerer her hvordan Nietzsches “vilje til makt” blir misforstått enten med ond vilje eller på grunn av evneveik sløvhet, slik at det ender som “vilje til profitt” innenfor en matrise hvor metermålet til enhver menneskelig virksomhet er om det “lønner seg”. Les en hvilken som helst bok som er skrevet av Friedrich Nietzsche og spør deg selv så omtrent hvor mye du tror denne forfatteren brydde seg om begrepet lønnsomhet. Nietzsche ga en lang tung beng i alt sånt. Vilje til makt må forstås i lys av hans idèer om hvordan “nymennesket” – eller overmennesket – er en moralsk kategori av “individualisme” som ligner ikke så rent lite på de klassisk greske idealer om arete, altså ære, dyd eller moral, bare i en tidsalder hvor “guder” ikke lenger er relevante som forklaringsmodeller blant seriøse mennesker. Selvsagt finnes det fortsatt både religioner og religiøsitet, men det går ikke an å si at denne delen av den menneskelige tilstand har den samme autoritet i noe samfunn som fenomenet hadde før den industrielle revolusjon, kanskje bortsett fra visse eksplisitt teokratiske stater som ikke engang deres egne innbyggere liker. Den postmoderne gudløsheten er et mindre problem for de som allerede i utgangspunktet hadde mest ateistiske tendenser, det vil si den politiske venstresiden. men det har vært bent frem katastrofalt for de konservative at kirken har mistet så mye makt. Hvor skal de nå henvende seg for å utvinne den typen argumenter som kan forklares med at “det bare er sånn”?