Projeksjon kan bety en forsvarsmekanisme eller mestringsstrategi hvor en tillegger andre følelser, motiver eller egenskaper en selv har, men som en opplever som uakseptable og dermed benekter hos seg selv. Dette er et begrep som benyttes innen psykodynamiske behandlingsformer. Et eksempel kan være at egen fortrengt aggresjon projiseres på andre, slik at en opplever andre som truende og blir redd.
Et hvilket som helst normalt gjennomsnittsmenneske vil mer og mer ligne et medisinsk katastrofeområde jo nøyere man studerer dem, både i kroppslig og mental forstand. Vi er alle temmelig psyke for å si det sånn — og den verden vi bebor preges nå i så stor grad av hvordan mennesker oppfører seg at vi kaller dette “den antropocene tidsalder”. Kommer vi til å overleve som art særlig mye lenger? Det store bildet er jo ganske dystopisk. Miljøkatastrofe i Danmark kunne man lese på NRK.no i dag tidlig. “Jord fra Norge” truer med å begrave en dansk småby noen mil nord for Århus, kan man lese videre. Det er så man må riste på hodet og spille en liten trall på slurva for å hente seg inn i forhold til sakens realiteter. Herregud. Åpenbart har “noen” – på noe slags vis – klart å få til et opplegg hvor de tjener penger på å flytte skip lastet med forurensede jordmasser fra Norge sørover til Danmark. Hvordan får man til sånt? Hvem betaler for operasjonen? Dette er bare retoriske spørsmål. Jeg klarer fint å pønske ut en rimelig sannsynlig sammenheng av årsaker og virkninger; basert i prinsippet om at noen i den ene enden alltid må tjene penger på kommunale arbeidskontrakter – doktrinen om anbudsutsetting – samtidig som de i andre enden tjener penger på å senke standardene for kontroll og sikkerhetsrutiner ned til minste tillatte målekvantum. Det må jo gå galt. Og nå har de altså en situasjon der på stedet hvor alle disse forurensede jordmassene har begynt å sige.
Dette er selvsagt bare et eksempel som presenterte seg til morgenkaffen min i dag tidlig. Faktisk så er det et typisk eksempel på hvordan vi mennesker håndterer problematiske miljøsaker i praksis. Jeg vedder hele tolvfingertarmen min på at papirarbeidet tilknyttet den skandalen i Danmark inneholder frasen “godkjent deponi” i den norske enden. Disse trylleordene inneholder det juridiske sikkerhetsnettet for de som har stelt i stand denne elendigheta. Det er noen andre som eier søplemassene nå. Det godkjente deponiet har fått betaling for å overta ansvaret for den videre skjebnen til disse jordmassene, med alt sitt kjente og ukjente innhold. I mellomtiden har selvsagt firmaet Nordic Waste som drev det danske deponiet gått konkurs, slik at ansvaret nå ligger hos kommunen. Quelle surprise som franskene sier. Alle pengene er borte og de ansvarlige har blåst bort som røykdotter i vinden, konkursboet er verdiløst og det eneste som gjenstår er å utarbeide en realistisk plan for videre håndtering av situasjonen, men den må skattebetalerne finansiere. For de som er “nerd” nok til å huske den første episoden av fjernsynsserien Sopranos betyr begrepet “waste management” en forretningssvindel som lokale forbrytere tjener enorme penger på over hele verden. De setter opp et firma som leier en industritomt, så fyller de stedet med et par meter assortert avfall over hele området, før firmaet slås konkurs og alle forsvinner. Alt som blir igjen er et berg av søppel. Er man frekk nok kan man jo gå inn med et nytt firma og få kontrakt på flytting av de problematiske massene til “et annet sted” – man antar fortsatt at ordene godkjent deponi nevnes i kontrakten – og siden gjentar historien seg hvor mange ganger som helst. De eneste som er seriøse aktører i avfallsbransjen er de offentlige myndighetene som burde ha gjort hele jobben selv helt fra starten av. Hvor lenge varer et typisk firma? Vel, kommunen varer i tusen år og det samme gjør søpla, så hvem er best skikket til å håndtere sikkerhetsproblematikken rundt avfall? Ihvertfall ikke de som lusker rundt og leter etter åpninger for å rykke inn og ta ut fortjeneste, som i hovedsak er hva all privat næringsvirksomhet handler om. Hvis de ikke tjener penger er det jo noe galt med forretningsidèen deres — og de bør se på andre måter å vinkle sakene. Det offentlige lever ikke under denne typen press. De har en helt annen tidshorisont for sine resultatutmålinger. Til gjengjeld er det – eller bør ihvertfall være – mye lavere toleranse for å ta snarveier og gjøre feil innenfor offentlige opplegg. Til sist litt dansemusikk for morgengymnastikken:
Sokrates mente at de enkelte, skjønne ting som finnes i vår hverdagsverden, og de enkelte handlinger som enkeltmennesket utfører, alltid er flyktige, men har del i en tidløs essens og er uforgjengelige idealer med en selvstendig eksistens. Platon tok opp denne tenkningen, som egentlig inneholdt en teori om moralen og verdienes vesen, og generaliserte den til en teori om hele virkeligheten. Han betraktet absolutt alt i vår verden som en skyggeaktig, forfallen kopi av noe hvis ideale form har en evig og uforgjengelig eksistens hinsides tid og rom.
Filosofi oppsto i utgangspunktet som en kritisk analyse av mysteriereligionenes teoretiske meningsgrunnlag. Kontinuiteten i fenomenet er åpenbar hvis man betrakter det gjennom denne prismen. Folk har jo typisk visse spørsmål i forhold til hva verden består av, hvorfor det finnes bevissthet og hva det er meningen at man skal gjøre med disse tingene. Dette var ikke noe som plutselig bare dukket opp rundt år 600 før vår tidsregnings begynnelse; i form av noen særlig glupe enkeltindivider i datidens Hellas. Det har jo vært en klar tendens i et par millioner år innenfor den eksistensielle blodlinjen som vi alle kommer fra at folk blir tildelt større hjernekapasitet enn de strengt tatt har bruk for. Det man typisk gjør med dette overskuddet er å investere det i spekulasjon rundt “hvordan ting henger sammen” på en måte som ikke nødvendigvis begrenser seg til ting som lar seg bevise, kategorisere, forstå og ellers behandles som “intellektuelle objekter” på en ryddig måte. Samtidig har vi dette evige problemet med politikk – som er det tekniske navnet på alt arbeid med å organisere og drive små og store samfunn av mennesker – og hvordan “makten og æren” appellerer til den typen evneveike hanekyllinger som liker å spankulere rundt, bruse med fjøra og føle seg betydningsfulle – han er en ekte betydningsfugl – blant de andre demente apekattene innenfor konteksten av dette groteske skuespillet som vi kaller “menneskenes verden” — enten jobben rent konkret er som leder i det lokale nabolagets velforening eller som president for en supermakt av tilbakestående fjols som imidlertid er tungt bevæpnede. Alle vet at det er en bestemt mennesketype som søker seg til politiske maktstillinger, og det er dessverre ikke “de beste blant oss”; snarere de mest ambisiøse.
Spørsmålet som danner tittel for denne bloggposten burde i prinsippet være absurd. Riktignok har det vært mye grums og griseri gjennom den politiske verdenshistorien, men en straffedømt statsleder i en moderne og demokratisk rettsstat? Dette gir ingen mening innenfor en rasjonell horisont og vi må følgelig betrakte det som et utslag av noen slags irrasjonelle drifter uti det såkalte folketypet når en velkjent løgner og svindler som Donald Trump klarer å krafse til seg såpass mye politisk makt i USA. Hva er det de ser i denne patetiske skikkelsen? Mange har tatt dette opp til vurdering og det finnes allerede mange hyllemeter med bøker om saken, men ikke desto mindre gjenstår problemets kjerne: Det er ved dette tidspunkt ikke umulig – selv om det er usannsynlig – at Trump kan gjenvelges som president, til tross for at han åpenbart befinner seg et godt stykke utenfor en normal og fornuftsbasert virkelighetsoppfatning. Hva betyr dette? Mannen har jo demoniske kvaliteter av et slag som vanligvis diskvalifiserer folk fra enhver form for ansvarsfull stilling både innenfor politikk, næringsliv og i grunnen alt annet som ikke handler om organisert kriminalitet. Historisk sett kan vi kanskje gi The Donald mer kredibilitet enn han fortjener ved å sammenligne ham med brødrene Tiberius og Gaius Gracchus og deres “pøbelbaserte maktgrunnlag” på en tid da den romerske republikken var i ferd med å gå opp i liminga for alvor (verd å sjekke ut for de spesielt interesserte). Uansett hva man ellers måtte mene om saken har Trump som politisk fenomen vært svært ødeleggende for USAs kredibilitet på det politiske verdensmarkedet. Ved dette tidspunkt vet jo alle at de er i stand til å utpeke en president som er minst like gal som en Saddam Hussein eller en Idi Amin — slik at man kan faktisk ikke lenger behandle USA som en sikkerhetspolitisk stabil partner når det kommer til internasjonale affærer. Man er nødt til å ta visse forbehold. De fant jo for eksempel høyeste kategori av hemmelighetsstemplede dokumenter på dassen av denne mystiske nattklubben i Florida hvor Trump bor; noe han tydeligvis hadde rasket med seg fra kontoret i Det hvite hus da han flyttet ut i 2021 og senere hensatt til lagring blant diverse personlige eiendeler, uten at noen så langt vet hvorfor han gjorde dette — som er bare ettav nærmere hundre straffbare forhold som han står under tiltale for, enten føderalt eller på lokalt delstatsnivå i USA. Det er mildt sagt en spesiell situasjon.
Enhver politisk maktstilling har to dominante aspekter. Det ene er posisjonen og det andre er jobben. Eller makten, æren, jubelbruset, oppmerksomheten og smiskingen på den ene siden og alle de praktiske problemene på den andre siden, om du vil. Det vi typisk søker i en moderne stat er kompetente folk som fokuserer på jobben mer enn på posisjonen, så får den eventuelle personlige tilfredsstillelsen som de måtte føle i forhold til posisjonen bare være med som en personlig karaktersvakhet som de behersker i større eller mindre grad. Man bør jo helst ikke vise sånt offentlig, men beholde en aura av kontrollert sinnsro som passer seg i forhold til det enorme ansvaret man tross alt har når man befinner seg i en høy politisk maktstilling. Ellers uavhengig av hva slags samfunnsordning man har hatt observerer vi at det gjennom hele menneskehetens historie har vært vanlig å betrakte tjeneste innenfor statsadministrasjonen som en livslang karrière preget av mange privilegier, men også av offer. i den forstand at man gir avkall på de økonomisk sett mest fordelaktige stillingene man kan inneha i samfunnet til fordel for den meningsfylden som ligger i selve tjenesten; som i seg selv handler om “noe som er større enn ens eget liv” slik at man må tilpasse seg oppgavens alvor og karakter i sin private livsførsel. Det finnes intet rom for alskens privat snuskefusk med refusjon av reiseregninger, misbruk av boligstøtteordninger og det ene med det andre. Hvis man er en “dominant egotype” passer man strengt tatt ikke til å jobbe for staten. Hvis plikten ikke fremstår som viktigere enn maktrusen så har man havnet på feil hylle her i livet. Staten er i prinsippet en skapning som har evig liv. “Det vil alltid finnes et Norge” er sakens sentrale element. Firmaer, foreninger og andre tiltak, til og med familier og slektslinjer kommer og går i takt med tidenes omskiftelighet, men den norske staten har så langt eksistert i 1200 år og enhver eventuell plan om å “legge ned” ordningen betraktes i henhold til loven som høyforræderi og vil følgelig bli møtt med liten forståelse og enda mindre tilgivelse, uansett hvor “godt ment” ting ellers måtte være. Quisling var jo for eksempel ikke “norgesfiendtlig” i den forstand og innenfor hans personlige horisont av forståelse gjorde han det rette da han allerte seg med tyskerne med sikte på å skape en helt ny samfunnsform, basert i både gamle tradisjoner og ny teknologi, nasjonal stolthet og fremskrittsoptimisme. Men alle vet allerede alt om denne sørgelige affæren. Vi har fortsatt fascister i Norge som fantaserer om mer eller mindre de samme tingene, bare oppgradert i forhold til den postmodernistiske horisonten av “passiv aggressiv ironi”. Man finner dem typisk i Høyre og Fremskrittspartiet, men faktisk også på venstresiden. Det handler om viljen til å lyve i kombinasjon med viljen til å bruke autoritære virkemidler for å skjule at man lyver. Du vet. Klassisk ond sirkel. Det hele begynner met at man lyver til seg selv. Siden baller det på seg. Snart er man fanget i labyrinten. Vi ser sånt hver dag.
Det er ikke bra at folk hopper ut og inn av stillinger innenfor politikk og næringsliv og ellers “kryssformerer” seg på måter som ikke ser bra ut i forhold til alskens interessekonflikter som forutsigbart oppstår i politikken. Enten jobber du for staten eller så jobber du for deg selv. Begge deler er ikke mulig å få. Enhver prioritering av “egeninteresser” impliserer et svik mot statens interesser. Dette betyr selvsagt ikke at man skal være en viljeløs slave som bare kan fungere innenfor en tett kommandostruktur – se til “forsvaret” for denslags – men det betyr at man alltid prioriterer statens interesser foran sine egne, når og hvis det oppstår en interessekonflikt. Hvis man opplever dette som en umulighet, eller til og med bare en urimelighet, så må man rett og slett gå av fra den stillingen man har og heller finne seg noe å gjøre i den private delen av samfunnet. Det er jo her korrupsjon begynner. Med en litt kristen metafor kan vi si det er som når erkeengelen Samael tok litt for mye Møllers tran, utviklet personlig stolthet og gjorde opprør mot Gud — og som derfor ble fratatt sine himmelske privilegier og omplassert som leirkommandant i helvete istedet. Jeg vil heller være sjef i helvete enn slave i himmelen, sa han til seg selv, ifølge dikteren John Milton, da han inntok sin nye jobb under yrkestittelen Satan. Det finnes jo plenty med jobber innenfor sfæren av de private forretningstiltak som direkte oppfordrer folk til å lyve, snyte og bløffe; slik at det finnes alltid noe for alle. I verste fall kan man alltids bli en “meningsblogger” og bygge opp et personlig hoff av entusiastiske tilhengere. Sånt er helt vanlig, det vil si å “leke politikk” på samme måte som småbarn “leker doktor” med hverandre. Seriøse og kompetente mennesker oppfører seg ikke sånn. De tiltrekkes av selve oppgaven med å styre samfunnet mens de kanskje opplever alt det offentlige oppstyret rundt jobben mer som en distraksjon enn som stillingens egentlige innhold. Hvis man er glad i mikrofoner og kameraer hører man kanskje heller hjemme i underholdningsbransjen — som er et ord store deler av pressen og de øvrige media – inkludert de “sosiale” – kanskje bør bruke oftere om seg selv. Men når det er sagt så tillater jeg meg å tenke om den nåværende norske regjeringen at det begynner å bli mange mystiske blomster i hagen deres nå. Gjør man virkelig ikke såpass grundige jobbintervjuer at man oppdager sånt som senere kan komme tilbake for å føkke dem i ræva når folk blir vurdert som kandidater til diverse ministerposter? I så fall bør man vurdere å legge om rutinene sine littegrann. Det dokumenterer forsåvidt at man ikke har forstått oppgavens seriøse karakter hvis man tror at man kan ankomme en høy politisk stilling med alskens økonomisk snusk og akademisk snyteri som “hemmelige ting i skapet” og tro at dette kommer sikkert til å gå kjempefint. Herregud noe så evneveikt.
Våre venner kvinnene har som alle vet to X-kromosomer. Den fundamentale kjønnskoden hos menn er XY og for kvinner XX. Det finnes noe varians ut over dette som koder for diverse “medfødte syndromer” i form av kjønnsinkongruens, men disse er statistiske avvik som ikke gjør noe fra eller til for poenget her og nå: Det ene X-kromosomet hos kvinner blir automatisk inaktivert – lenge før de blir født – slik at de ikke skal fremstille for mye genprodukt på cellenivå og dermed utvikle kreft og andre ubehagelige konsekvenser. Dette er randomisert, som å slå mynt og kron om saken, i hver enkelt celle — og siden kvinner typisk har omtrent tredve tusen milliarder celler (menn har noe fler) i kroppen sin medfører dette at fordelingen nærmer seg jevnt 50-50 hos flertallet i forhold til om det er X-kromosomet fra faren eller moren som aktiveres lokalt i den enkelte cellen. Imidlertid er det jo slik med statistiske forhold at det finnes en distribusjon av verdier langs hele skalaen for det vi måler hvor hovedmassen typisk samler seg rundt en statistisk normalverdi mens resten fordeler seg i retning av det ekstreme. Dette et det klassiske “Syndrom X”; når det er en skjev fordeling av inaktiverte X-kromosomer hos et kvinnelig individ – i forhold til hvor mange X som kommer fra henholdsvis far og mor (jeg tenker umiddelbart manndatter og kjerringdatter sånn som i folkeeventyret) – som kan medføre økt risiko for visse arvelige sykdommer, men som sannsynligvis også har mange interessante og dårlig kartlagte psykologiske konsekvenser ut over det rent fysiologiske. Dette har vært kjent siden på 60-tallet, men forskningen befinner seg fortsatt på datainnsamlingsnivået.
Men fra det ene til det andre. Alle husker selvsagt skolematematikken som handler om å regne ut verdien av X. Man står overfor en oppgave som består av ting man vet og ting man ikke vet, hvor man typisk bruker bokstaver som X, Y og Z om de ukjente størrelsene og normale heltall for allerede kjente verdier. Språket fungerer på tilsvarende vis. Når ikke noe annet er angitt skal man henfalle til konvensjonell tolkning av ordene og deres betydning. Hvis noen snakker om “X-faktor” i forhold til noe som har skjedd mener de typisk at det finnes en ukjent størrelse som har virket aktivt inn på det man observerer. For eksempel kan politiet gå ut og etterlyse en “Person X” som de finner spor etter på et åsted men som de ikke kan identifisere nærmere. Det er en manglende bit i puslespillet. Sånn sett må man jo ofte i livet operere med at det finnes noe ukjent som plutselig kan komme skrått inn fra ytterst i synsranden og føkke opp det man holder på med. Dette er Faktor X. Ukjent i den forstand at vi vet ikke hva den inneholder men kjent i den forstand at vi vet om den. De evneveike ønsker så inderlig at verden skal være enkel å forstå, men slik er det jo ikke. Det er noe satans komplisert mannskit, er hva det er. Selvsagt kan man velge å snakke og oppføre seg som om alt er fette åpenbart og enkelt å forstå for alle, men i så fall er man jo en idiot. Dessverre. Sånn er det. Dette er selve definisjonen av det å være idiot: En lystig gjøk som ikke fatter bæret. Det er viktig at vi snakker om disse tingene. Idioter eksisterer og de vet ikke selv at de er evneveike. Dette er jo en del av symptombildet. De føler seg helt normale. Så vidt de vet har de full oversikt over det hele. Hvis de også har karismatiske personegenskaper, jovial sjarm og det ene med det andre, klarer de noen ganger å samle en veritabel kult av evneveike troll rundt seg. Du vet. Sånne som dyrker det åndsforlatte som livsprinsipp og etisk standard. Verden må være enkel å forstå. Hva skal man tenke om sånt? Det er jo komisk, men det er også tragisk. Herregud. Ta det rolig, påsan. Du er bare st snøftende lite dyr som fusker og snusker for å få adgang til andre små dyrs kjønnsorganer. Før du fatter dette er du dessverre ikke i stand til å fatte noe mer. Det må være orden i sysakene. Vi må begynne med å definere hva du er. En smått psykotisk form for åtseletende terrorape. Dette er din rolle i naturen. Resten er bare fantasering. Hva du eventuelt “har lyst til å være” viser seg jo i hva du gjør, minutt for minutt, gjennom livet.
Uansett, vi skulle si noe om Davos og WEF. World Economic Forum. De later til å være noe slags svartmagisk tryllesirkel av særlig farlige influensere i verden; i den forstand at alt de tar i blir til konspirasjonsfantasier. Alt jeg klarer å se er imidlertid “folk som driver med penger” (det ligger jo forsåvidt også i navnet på arrangementet) og deres manipulerende manøvrering for å skaffe seg adgang til enda mere penger. Dette er i seg selv problematisk nok om man ikke også skal blande inn Satan og Julenissen. Noen ganger lurer jeg faktisk på om folk forstår – jeg mener virkelig forstår – at det som foregår på nettet bare er en drøm, eller om de fantaserer om å være “sanndrømt”. Ingenting noen sier på nettet – eller i Davos – kan hindre deg i å puste ut og inn, bevege armene slik du ønsker, og ikke minst tenke hva du vil. Det er ikke så nøye. Det er nok mennesker i verden. Vi behøver ikke deg også. Du kan være idiot hvis du vil. Lag din egen virkelighet. Skap dine egne ord. Grensene setter du selv, uansett hva du velger. Når de snakker om Sykdom X i Davos – og ellers – mener vi den stokastisk forutsigbare “neste pandemien” som sannsynligvis vil inntreffe innenfor en horisont av tyve år. Jeg skjønner jo at den neste krigen, den neste pesten og den neste døden i nær familie ikke typisk er sånt som folk liker å tenke på, men vi vet at det kommer. Folk er som de er. Derfor går det som det går. Ingen mysterier der. Hva jeg sånn rent personlig imidlertid klør meg mest i hodet over er hvorfor folk later til å tro at de som reiser til Davos for å menge seg med hverandre er annerledes enn noen andre. De er akkurat de samme snuskete apetrollene som alle andre. Opplegget er for fanden latterlig. Kapitalister og andre parasitter møtes for å avstemme strategier i forhold til “det økonomiske systemet” som i all hovedsak handler om å flytte penger fra lommene til de mange og over i lomma til de få. Antikrist i Sherwoodskogen om du vil. Det de faktisk er er jo ille nok om man ikke også skal beskylde dem for å konspirere om ting som ikke engang finnes. Jeg mener, hvis noen har drept noen annen så er det jo dette drapet som er sakens hovedproblem, ikke om morderen sto i ledetog med overnaturlige krefter. Hver og en kan fantasere om hva de vil, men vi skal begrense oss til virkeligheten når vi skal være “saklige”. Åpenbart er det intelligent å planlegge for hvordan man skal forholde seg til den neste pandemien hvis man driver med penger. Like åpenbart er det mindre intelligent å tillegge dette ganske lille settet av individer som kontrollerer store økonomiske ressurser magiske krefter ut over den politiske makten de allerede har i form av kapitalbevegelser og denslags. Vi forholder oss til ting som finnes, ikke til “sammenhenger” som flyter rundt i fantasien.
Jackson Pollock (født 28. januar 1912 i Cody i Wyoming i USA, død 11. august 1956 i Spring i East Hampton på Long Island i delstaten New York) var en amerikansk maler, og en av de sentrale figurene i den kunstneriske bevegelsen kjent som abstrakt ekspresjonisme. Hans karakteristiske malestil som besto i å dryppe maling på liggende lerreter, ble det sterkeste uttrykket for grenen av den abstrakte ekspresjonismen kalt action painting, og ga ham tilnavnet «Jack the Dripper».
Hva vil du si er de egenskapene som karakteriserer en “flink” kunstner? Bruk gjerne ord som dyktig, talentfull, og så videre, poenget her er uansett at vi skal sirkle inn de kriteriene som skiller det eksepsjonelle fra det middelmådige; eller sagt på en annen måte, hva som gjør den såkalt store kunsten stor. Hvordan kan man vite at det man har foran seg er et mesterverk og ikke bare noens ironiske klatting som blir gjort for å få frem noe slags kulturelt kontroversielt poeng? Alle henfaller selvsagt til Marcel Duchamp som en gang stilte ut et pissoir i Paris og kalte det alternativ bruk av kjente sosiale former, eller noe i den retningen, og folk gikk selvsagt fullstendig av skaftet. Noen har ikke klart å gjenfinne likevekten ennå. Det virker som om de går rundt med en paranoid følelse av at de blir prænket, eller at noen “tar en piss på dem” som britene sier, ganske passende i en kontekst av Marcel Duchamp – som ved den tiden forresten var en godt etablert surrealist, så det var ikke “lyn fra klar himmel” da han kom trekkende med dette pissoiret sitt – men det er ganske interessant hvor forbitret mange blir over at kunsten og kunstnerne tilsynelatende ikke tar noen hensyn til “folkets estetiske sensibilitet” (selv om mange faktisk gjør det i alt for stor grad), målt etter hva de selv synes er fint, beundringsverdig og det ene med det andre.
Bildet overfor er et av Jackson Pollocks arbeider. Det denne kunstneren hadde til felles med for eksempel Picasso – som også plutselig tok arbeidene sine i en helt ny og ukjent retning – var at de begge allerede var høyt utdannede, godt etablerte og håndverksmessig kompetente malere i forhold til alt folk forbinder med “kunstmaleri” som sjanger og kategori — men de følte behov for å bryte ut av formen de følte seg fanget i. Vi kan si at de hadde et uttrykksbehov som befant seg på utsiden av alt det formspråket som på den tiden var kjent og akseptert, slik at de ble nødt til å finne opp noe helt nytt. Om Pollock – eller Picasso – siden lyktes med prosjektet sitt er et helt annet spørsmål. Jeg vil si helt klart ja — men hva jeg sier betyr knapt noe for meg selv. Poenget er at verken Pollock eller Picasso gikk inn for å bli revolusjonære banebrytere, de bare følte det var nødvendig å finne opp et nytt formspråk for å “komme til poenget” i forhold til sin kunstneriske visjon. Det er etter min mening ikke fruktbart å fokusere på de “banebrytende” kvalitetene hos noen kunstner, fordi dette er sensasjonsjakt som går på siden av meningen med det de gjorde. De fant ikke opp noe helt nytt fordi ambisjonen deres var å gjøre seg interessant, bli populær og smile til kamera for resten av sitt jordiske liv, men fordi dette var nødvendig for å “skjære inn til beinet” i forhold til personlige problemstillinger som fantes mellom dem og uttrykksmediet deres. Sånn sett betrakter vi her utgangen av en traumatisk prosess, som prøver noe helt nytt men som ennå ikke vet om det kommer til å funke for dem. Kunst handler jo om kommunikasjon. Det er en dialog mellom de som av ulike årsaker prøver å formidle sine “visjoner” eller hva man skal si, og de som (eventuelt) er interessert i å lytte. Kunstneren sier: Dette er hva jeg ser. Er jeg gal? Den kunstbetraktende svarer: Jeg ser det samme. Hvis det er galskap så er det flere av oss. Det hører med til historien om Jason Pollock at i 2009 ble maleriene hans analysert matematisk ved hjelp av computerteknologi – jeg antar vi bare venter på å høre om at de gjør det på nytt med kunstig intelligens – og de kom frem til at han hadde jobbet – etter hva han selv sa, ubevisst – i henhold til ganske avanserte fraktalmatematiske formler (slik man blant annet finner dem som “Mandelbrot-videoer” på YouTube), sånn at det var ikke bare vilkårlig vimsing det Jackson Pollock drev med – dette er fortsatt kritikernes hovedargument – men en relativt eksakt avbildning av prosesser som foregår hele tiden i den fysiske naturen rundt oss.
Selv har jeg det slik at jeg forstår ikke alltid all kunst, men jeg forstår alltid alle kunstnere, ihvertfall i den grad de er mennesker. Vi har jo kommet til et punkt hvor vi har teknologi som kan fremstille syntetisk billedmateriale på bestilling, ofte vesentlig mye bedre (og billigere) enn hva noen menneskelig “konkurrent” vil være i stand til, la oss si for eksempel i en sammenheng hvor det handler om å designe fine bilder til en artikkel om vinsmaking i Italia, eller hva vet jeg. Sånt som folk typisk skriver om. Folk som blogger her på plattformen søker jo ogeå etter alle mulige slags illustrasjonsbilder hele tiden. Det er en del av tradisjonen. Sånn fungerer oppmerksomhetsøkonomien og derfor kommer kunstig intelligens til å lamme denne delen av “marledet” med vepsegiften sin først. Innen få år vil det finnes en billig app som kan komme opp med hva det skal være av tekst – i en hvilken som helst stil og på et hvilket som helst språk – raskere enn man klarer å taste inn spesifikasjonene for hva det er man bestiller. Vi bør ta i betraktning at “store språkmodeller” har lest absolutt alt som noensinne er skrevet, på alle språk, på nettet og ellers. De vet alt. Men klarer de å gjøre noe med det de vet? Dette er jo det evige spørsmålet. (Vi skal ikke ta noe sidestepp inn i den juridiske hengemyra som heter copyrights, bare forholde oss til “den skapende prosessen”.) De som ikke vet hvem Alan Turing var bør lese seg litt opp, men testen hans er uansett allerede sprengt. Det er ikke i dag enkelt å forstå om man snakker med maskin eller menneske, i den grad det gjør noen forskjell (gitt at man for eksempel bare vil bestille flybilletter eller noe sånt) og enda mindre tydelig skal det bli. Hva tenker du om dette? Det er jo ganske interessant. Nesten alle skriker i fistel av hysterisk angst i forhold til at maskinene skal ta over og alt det der, men samtidig vil alle ha de materielle fordelene de får av alskens avansementer innenfor teknologi. Det er som jeg alltid sier: Alle har lyst til å drite men ingen har lyst til å grave latriner. Derfor går det som det går. Sånn ting står for øyeblikket er det vanskelig å si noe annet enn at mennesket er en jævlig skapning, men vi har et ganske bra forbedringspotensiale.
Alle som leser denne bloggen vet at jeg er en språknazi. Det er selvmordsgrunn å begå “å/og-feil” og denslags. Jeg driter forsåvidt i alle andres kløning men jeg er ganske nøye med mitt eget ordvalg. Det er ingen tilfeldigheter i det jeg skriver for å si det sånn. Likevel er jeg litt Jackson Pollock med hvordan jeg drypper ord på papiret – eller i dette tilfelle piksler på skjermen – fordi du skal være bra fette godt kalibrert kandidat til galehuset hvis du finner all meningen bak alt jeg sier (selv om den finnes). Det er forsåvidt et program som foregår innenfor et sett med svært nøye konfigurerte rammer, men det ligger en “usikkerhetsrelasjon” i at det aldri går an å forutse nøyaktig hvor jeg er på vei hen med et argument. Det fletter seg liksom tilbake inn i seg selv som keltiske treskjæringer. Går man et stykke unna kan man skimte at motivet er en drage men hvis man går nærmere ser man bare et forvirrende spill av linjer som går ut og inn av hverandre, krysser, møter og skiller lag på ny — akkurat slik selve mennskehetens historie jo gjør. Folk har forskjellige motiver for å skrive blogg. Hva angår det meg? Mitt motiv er å skrive filosofiske essays innenfor bloggformatet. Eller jeg driver med kunst om du vil. Det har et formål men det er ikke rasjonelt. Jeg er for eksempel ingen “meningsblogger” i den forstand at jeg prøver å overbevise noen om noe (selv om jeg noen ganger – helt uten skam og skyldfølelse – henfaller til bitching om diverse ting som ikke behager meg). Det funker ikke i det hele tatt for meg hvis jeg skal sette meg og tenke “hva ønsker folk å høre i dag?” fordi – helt ærlig og oppriktig – jeg bryr meg ikke om sånne ting. Jeg heller mer i retning av “hva er det mest komiske jeg kan tenke på her og nå” som gjør at jeg sitter og småfniser som en annen fjollete tosk mens jeg skriver. Det er noe her, vet du. Det må være komisk – i det minste for meg selv – i formen selv om det eventuelt er tragisk i innhold. Igjen, du må gå et stykke unna før du ser dragen og da er du jo allerede på trygg avstand. Kommer du nærmere blir du bare fanget av det fargesprakende spillet i fjær og skjell på dragens hud. Det er så mange detaljer der. Sånn er vår arts historie. Kjenner du den? Fra mitt perspektiv er du bare et barn hvis du ikke kan redegjøre i det minste for de seneste fem tusen år av den såkalte sivilisasjonens utvikling, men for å være “rimelig godt orientert” bør du ha oversikt over de seneste femti tusen år. Hvis ikke vet du jo ingenting om noenting, bortsett fra det som direkte angår deg selv og din umiddelbare relasjon til omgivelsene. Dette er selvsagt viktige ting, men herregud. Selv dyrene får da til såpass. Er du ikke en intelligent skapning?
Spansk flue er en populærbetegnelse på et foreldet preparat fremstilt av tørkede insekter av billearten Lyttia vesicatoria. «Spansk flue» inneholder 0,6-1,0 prosent av giftstoffet kantaridin, som kan forårsake både skader på hud og nyreskader etter inntak gjennom munnen. I folkemedisinen ble «spansk flue» brukt som afrodisiakum, det vil si et middel som skulle kunne øke den seksuelle lysten og prestasjonsevnen, men effekten er ikke vitenskapelig dokumentert.
Jeg kan huske at “spansk flue” var noe som innimellom kom opp under den seksuelle fagpraten som foregikk blant jomfruer – eller hva det nå heter når vi snakker om seksuelt naive tenåringsgutter – og vi trodde faktisk at det fantes alle mulige slags hekseremedier som hadde blitt utviklet for å maksimere opplevelsens kvaliteter for alle de involverte parter. Vi forsto jo konseptet med å “ta noe for å oppnå noe” enten det handlet om Langbeins supernøtter i Donalduniverset eller slankepillene som fru Pedersen hadde med seg hjem etter å ha vært på pakketur til Mallorca. Litt kjemisk aktivisme har da aldri skadet noen. Fenomenet narkomani var ennå ikke godt etablert som egen kategori innenfor samfunnet mens jeg gikk på ungdomsskolen – mellom 1975 og 1978 – selv om det foregikk en viss teoretisk trening i forhold til narkotika som fryktobjekt, for eksempel ved å vise et antall kleine dokumentarfilmer om misbrukerlivets farer foran en fnisete forsamling av bøllefrø. Eller for å si det på en annen måte; vi hørte mye om narkomisbruk men vi så aldri noe. Vår egen nysgjerrighet på “ting som virker” – i praksis enten alkohol eller reseptbelagte medikamenter som vi stjal med oss hjemmefra – var jo noe helt annet.
Det var en løslig sammensatt gjeng av ungdomsskolebarn som pleide å “henge i krysset” – egentlig en ganske bra metafor for livets korsvei og det ene med det andre – utover ettermiddagen og kvelden, for å konspirere og pønske ut alskens revestreker både på kort og lang sikt. Det var – bokstavelig talt – bare et veikryss mellom to kommunale grusveier, hvorav den ene gikk til det boligfeltet der flertallet av oss hadde våre foreldrehjem, men det var et taktisk fordelaktig sted hvis man for eksempel måtte slenge fra seg sykkelen og stikke til skogs etter at noen hadde kastet egg på bilene og den typen ting. Det var jo alltid noen slags pågående konflikt i forhold til de eldre ungdommene som satt i sine biler borte ved bensinstasjonen en knapp kilometer sørover. De pleide ofte å more seg med å erte, mobbe og plage oss ungdomsskolebarn – noen ganger også banke opp noen av oss – og vi tok hevn som best vi kunne, med de midlene vi hadde. Men for det meste satt vi bare overskrevs på sykkelens bagasjebrett og snakket om livets mysterier. Sex and drugs and rock’n’roll. Mange hadde jo noen historier å fortelle, om ting de hadde “hørt” eller lest om i troverdige publikasjoner som Kriminaljournalen eller Cocktail. Spiller det noen rolle hvor informasjonen kommer fra så lenge den er fjetrende interessant og et godt grunnlag for videre samtale? Det er jo begrenset hva man selv kan gjøre når man er fjortis slik at det blir mye som handler om alt det gale som andre har gjort. Og sånn forblir det for mange. De vokser jo til, får seg jobb, stifter familie og så videre, men de gjør strengt tatt ikke noe ut av alle de ville fantasiene vi hadde den gangen. De bare driver med strømmen og tilpasser seg voksenlivets mer eller mindre realitetsbaserte labyrint av “nødvendigheter”.
Når ble sydenferie vanlig blant folk? Det virker som om det – uten sammenligning forøvrig – hører med til den samme “forbrukerpakka” som vokste frem gjennom 60- og 70-tallet som også inneholder nye og spennende muligheter for rusmisbruk i sine mørkere kroker. Kunstnere og andre mer “bohemske” personlighetstyper har forsåvidt hatt for vane å reise rundt på eventyr i diverse utland til alle tider – for så siden å fortelle de mest usannsynlige røverhistorier om alle opplevelsene sine – men det hadde definitivt ikke blitt vanlig blant “folk flest” å reise på ferie til utlandet mens jeg gikk på ungdomsskolen. Noen gjorde det, men det vanlige var å samle hele familien i bilen, fylle opp resten av plassen med alskens skrot og “dra på campingferie” eller noe i den stilen. Du vet. Det man på den tiden kalte myggsommer og som man både gledet og grudde seg til. Min første chartertur skjedde på eget initiativ, lenge etter at jeg flyttet fra foreldrehjemmet. Den gangen var det i hovedsak to aktuelle reisemål med det budsjettet jeg hadde: Hellas eller Spania. Det var sannsynligvis hipp som happ hvor man valgte å reise i forhold til reisearrangørens opplegg, hotellstandarden, opplevelsesmulighetene og det ene med det andre, men jeg valgte ved et tidlig tidspunkt “å reise mot vest” og har siden aldri vurdert å dra i østerled. Jeg har istedet bygget ut kunnskapen min om og forståelsen av folk og skikker i Spania. Ved dette tidspunkt snakker jeg jo flytende spansk – det er ironisk ment – men lenge syntes jeg det var like greit å ikke forstå alt som folk rundt meg snakket om; bare nok til å få gjennomført elementære transaksjoner som kommer opp. Litt det samme forholdet som jeg ennå har til fransk, kan du si, i den forstand at det er jo ikke noe fremmed språk, jeg behersker det bare ikke. Bare akkurat nok til å presentere meg og si hva jeg ønsker. Det er som regel tilstrekkelig. Dessuten synes de fleste fransker jeg har møtt at det er såpass sjarmerende hvordan jeg vet så relativt mye om fransk historie – til utlending å være – at de plutselig utvikler evnen til å snakke engelsk, som typisk ikke viser seg før det er avklart at jeg ikke er britisk. Litt som hvordan det er bedre å være norsk enn svensk når man reiser rundt i Danmark. Det er noen greier med gammelt fiendskap som har gått i arv. Ikke alle tar det like alvorlig, men man bør være litt forsiktig med de som gjør det. Folk kan bli ganske utilregnelige av å henge seg opp i uløselige problemer.
Hvorom allting er, det meldes i disse dager fra Spania at de har en pågående vannkrise langs den typiske feriekysten, med særlig trykk mot Andalusia. Det kreves bibelske mengder regn for at de skal komme tilbake tin normal fyllingsgrad i vannmagasinene, men samtidig ville det neppe ende bra med store regnmengder oppå en så til de grader inntørket jordoverflate. Bakken “suger” ikke til seg regnet på normalt vis etter langvarig tørke. Saken er uansett at det kan bli visse problemer med komforten i Sør-Spania gjennom den oppkommende sommeren. Varmt skal det jo også bli. Hetebølge og vannmangel er ingen optimal kombinasjon av “ting man må forholde seg til” — men dette er uansett ikke aktuelt for meg. I den grad jeg reiser til Spania så foretrekker jeg jo å holde meg et godt stykke nord for Madrid. Varme er ikke min greie. Nord i Spania er det “ganske enkelt” å finne lokale områder som gir deg sveitsisk panoramautsikt men med spanske priser, så det er jo en ting man kan vurdere hvis man vil kjenne litt på en lavbudsjettsversjon av milliardærenes eiendomsproblematikk. “Det grønne Spania” som folk også kaller nordområdene har så langt ingen vannproblemer, bortsett fra dem de alltid har hatt i og med at det er hva man kan kalle “et litt regnfullt Atlanterhavsklima” i regionen; dog ikke helt på nivå med verken typisk “britisk vær” — eller hva man nå enn skal kalle det de har på Vestlandet her i Norge. Sherlock Holmes bemerker fra sidelinja at det er jo derfor det er grønt. Planter liker regn, doktor Watson. Uansett, man kan le seg bent ihjel av hva slags hus man får for en million i Spanias mindre attraktive distrikter sammenlignet med hva man får for de samme pengene i Norges minst etterspurte eiendomsmarkeder. I Spania snakker vi om “en seriøs landeiendom” mens i Norge sannsynligvis bare en gjennomsnittlig familievilla. Imidlertid kan man ikke regne med å finne noen jobb på noen av stedene – det måtte eventuelt være noe som går over nettet – så man bør enten være pensjonist eller formuende, foruten at det å “like stillheten” sannsynligvis hører med. Det er litt uklart hvor man finner Europas tynnest befolkede områder – målt i antall fastboende per kvadratkilometer – men det er enten “Lappland og Nordkalotten” eller det spanske innlandet (selvsagt bortsett fra Madrid og områdene rundt, inkludert de store trafikkårene). Visse anlegg for turisme finnes her og der – blant annet noen middelalderlandsbyer og den typen ting – men det meste er ganske livløst. Intet skjer og ingen kommer dit. Perfekt for sånne som meg, med andre ord.
Peribsen (også nevnt som Set-Peribsen og Ash-Peribsen) er serekhnavnet til en tidlig egyptisk farao som styrte under det andre dynasti. Hans kongenavn er kuriøst for egyptologer; det er knyttet til guddommen Set framfor Horus, den tradisjonelle navnsettingen til faraoene. Hvorfor han valgte å erstatte Horus med Set er et emne for jevnlig diskusjon blant arkeologene. Detaljene om Peribsens liv har forblitt uklare og i tillegg er dateringen av hans regjeringstid ukjent, men han hersket i tiden rundt 2760 f. Kr. og sammenhengende i antagelig 11–20 år. I hans grav ved Peqer er det funnet et seglavtrykk med den første fullstendige meningen skrevet med hieroglyfer.
Som alle vet har det alltid vært – og er fortsatt – slik at dersom man oppfører seg som om gudene eksisterer, så eksisterer gudene. Ikke i det vi kaller materiell forstand, men som “psykologiske realiteter” — i likhet med for eksempel penger. De eksisterer jo kun fordi folk tror på dem og aksepterer penger som betalingsmiddel, slik at opplegget fungerer basert i denne troen mer enn i noen slags form for egenkraft som ligger i pengenes eksistensielle natur (som tilfellet er med gull og andre ting som fortsetter å eksistere “som seg selv” uansett hva folk tror og mener om dette materialet). Guder er med andre ord sosiale konstruksjoner som folk er programmert (eller “trent”) til å respondere på med visse former for mental og emosjonell aktivitet. Igjen akkurat som penger. Generelt kan vi si at hvis noe har kraft nok til å få deg til å hoppe i stolen så blir det komplisert å forklare dette på noen måte enn at “tingen eksisterer”. Den får deg jo til å reagere.
Per Ibsen funker faktisk bra som norsk personnavn – selv om man sannsynligvis må regne med å bli spurt oftere enn man liker om man er i slekt med Henrik – og det finnes noe i overkant av ni hundre slektsnavn (og/eller gårdsnavn) fra norsk jernalder som ender på Set, slik at vi har etablert et pseudoetymologisk grunnlag for å leke litt med navnet til denne obskure kongen fra Egypts andre dynasti – Set-Peribsen – som ikke desto mindre regnes som “sikker” blant et utvalg mer eller mindre legendariske navn som kanskje har eksistert, kanskje ikke, og som i mange tilfelle sannsynligvis refererer til flere forskjellige navn på den samme person. Således er Sekhemib-Perenmaat muligens et annet navn for Peribsen, akkurat som Senedj – kjent fra de senere “ramessinske kongelistene” – med flere. Det er i det hele tatt mange problemer med hvem som er hvem i både det første og det andre dynasti i Egypt, men fra tredje og utover blir ting litt mer ryddige. Det vi skal se på her er imidlertid den mystiske “gjenskapelsen” av Peribsen som skjedde femten hundre år senere.
Set-dyret skiller seg ut fra de andre zoomorfiske gudeskikkelsene i Egypt i den forstand at vi vet ikke hva det representerer. Forøvrig finner vi jo både løve (Sekhmet), krokodille (Sobek), ibisfugl (Thot) og sjakal (Anubis), samt mange flere, men Set virker ikke å være “forankret i naturen” på tilsvarende vis. Noen spekulerer i om det kan være en dyreart som senere ble utryddet, men det finnes dårlige holdepunkter for dette synet og de fleste betrakter følgelig Set-dyret som en kimære – det vil si en sammensetning av flere dyr – eller eventuelt som det vi i dag kaller “et heraldisk dyr” i likhet med Den norske løven, som jo i utgangspunktet var en stilisering av et dyr som mange hadde hørt om men få hadde sett — og som uansett representerer en mental tilstand – eventuelt et politisk ideal – mer enn den fysiske formen som er slik avbildet. Det mytologiske dramaet rundt Isis og Osiris, Set og Horus, er jo ellers som det er; med Horus som en av de aller viktigste guder gjennom hele Egypts historie, som representant for dagslys, liv, helse og sunn virksomhet, mens Set tihører mørket og “kaoskreftene” som ifølge ryktene streifer rundt ute i ørkenen. Hele det første dynastiet kalles jo også “Horus-kongene”, fra og med Hor-Aha – som betyr “en som kriger for Horus” – og dette mønsteret holder seg stabilt inn i det andre dynastiet og helt til Peribsen kommer på banen. Det alle tenker er at det må jo ha vært kontroversielt innenfor det egyptiske samfunnet når kongen plutselig identifiserer seg med “den gamle fienden” Set, men vi vet altså ikke noe om omstendighetene rundt dette bruddet med tradisjonen. Bare at det sier noe om “dramatikk”.
Mange – eller faktisk så å si alle – tror at den jødiske tradisjon hentet hele idègrunnlaget sitt fra Egypt, nærmere bestemt forviklingene rundt den såkalte Amarnarevolusjonen, da Akhenaten – selve rockestjerna fra det attende dynasti – proklamerte det mange betrakter som verdens første “monoteistiske” system, med påbud om at heretter var Aten – den fysiske solen – å betrakte som “den eneste sanne gud” — et tiltak som slett ikke falt i god jord hos alle dem som hadde bygget sitt maktgrunnlag i “den gamle religionen” og som senere hevnet seg ved å skjende minnesmerkene etter Akhenaten, hakke bort navnet hans fra kongelister og det ene med det andre. Som alle vet ble Akhenaten etterfulgt av “barnekongen” Tut-Ankh Amon, først og fremst kjent fordi hans gravsted er den eneste helt intakte kongegraven man har funnet i Egypt, men han døde ung, visstnok etter en jaktulykke, og ble etterfulgt først av visiren Ay, senere av generalen Horemheb, som begge hadde vært med i statsadministrasjonen helt siden Amarnatiden. Det neste som skjer er imidlertid interessant. Horemheb – navnet betyr “en som gleder seg over Horus” – hadde jo ikke selv noen livsarvinger så han utpekte sin visir Paramis som tronfølger under navnet Ramses (den første), som på dette vis stiftet det nittende dynasti, ikke minst fordi Paramis hadde en sønn kalt Seti – navnet betyr “en som kommer fra Set” – som sikkert er naturlig å ha når man som Paramis er yppersteprest i den gamle Set-kulten. Igjen ser vi at guden Set kommer inn i bildet under en sosialt ustabil tilstand, men denne gangen har vi ganske god oversikt over begivenhetenes gang. Det er litt uklart om den jødiske karakteren Satan – som betyr enten “anklageren” eller “fienden” – er utviklet på bakgrunn av Set, og hva dette i så fall betyr i forhold til Sets stilling i det egyptiske systemet. Var Peribsen verdenshistoriens første dokumenterte satanist? Spørsmålet henger mye på hva man tror at disse ordene betyr. Vulgær overtro blant de evneveike i vår egen tid tar jo utgangspunkt i det Nietzsche foraktfullt karakteriserte som “slavementalitet” da han gjorde sine undersøkelser av moralens organiske grunnlag i menneskekroppen. En vanlig metafysisk fantasi blant de evneveike er at det finnes en dualistisk kosmisk kraft som er “ond” eller “god” alt ettersom, men man har ikke som menneske noen makt i forhold til gudsmakten annet enn muligheten til å underkaste seg og be om nåde. Herren gir og herren tar. En fri person tenker jo ikke slik. Som fri mann – eller hva slags kjønnsidentisk dinglepikk man nå enn måtte være – tenker fra en posisjon av makt (mens en slave bare lever i avmakt under andres kontroll og styring) som igjen medfører at man sorterer ting i “godt og dårlig” heller enn “godt og ondt”.
Et enda mer interessant element fra den jødiske tradisjon er det nevrotiske forholdet de har til “det hemmelige navnet”. Tetragrammaton, det vil si “de fire bokstavene” – YHWH (yod/he/waw/he) – som vi også kjenner som Jehova, stammer jo fra et arameisk verb som betyr noe slikt som “det som forårsaker eksistens”, eller eventuelt “det værende”, som vi forøvrig gjenfinner i det såkalte Eksodusprinsippet i bibelen: “Jeg er den som er.” (2. Mosebok 3-14, hvis jeg ikke husker helt feil.) Vi kan sammenligne med navnet Peribsen, som bokstavelig betyr “han som eksisterer gjennom deres vilje” — og altså “av Set” som ble presisert veldig eksplisitt og tydelig i kartusjen (navnesymbolet) til Peribsen. Hva betyr alt dette? Det kan vi strengt tatt ikke svare på. Vi vet ikke. Imidlertid kan vi prøve å formulere bedre spørsmål, som jo er filosofiens hovedoppgave. Du vet. Den hermeneutiske skruen, som består i å ta et skritt tilbake og se på problemstillingens enkelte elementer slik at man danner et oppgradert bilde og dermed “skrur” forståelsen av helheten til et litt høyere nivå. Egyptologi er et studiefelt som har mange interessante elementer i forhold til europèisk kulturhistorie generelt. Folk har jo vært interessert i disse greiene i svært lang tid. Dessuten er det et betydelig antall kunstnere og designere som opplever typisk egyptisk estetikk som inspirerende. Vi skal imidlertid ikke snakke om alle de som famler rundt i mørket med sine ville fantasier om en høyteknologisk opprinnelse for den egyptiske kulturen og annet slikt vås. Sånt er bare distraksjoner. Det siste jeg selv hørte var en på YouTube som mente å kunne bevise at de måtte hatt en steinsag som var minst fire meter i diameter – altså noe som ligner på driftsprinsippet til en vinkelsliper, bare mye større – og alt jeg kan gjøre er å legge ansiktet i hendene og stønne. Herregud. Jeg mener, jeg har personlig og med mine egne hender operert “stor steinsag” slik disse finnes innenfor dagens teknologi — og ikke faen om egypterne hadde noe mer eller annet enn det vi vet at de hadde: Bronsesag. Det vil si en etter måten ganske lang “skinne” som de trakk frem og tilbake gjennom en pasta av vann og finkornet kvartssand, som var det “skjærende mediet” og som produserte ganske jevne kutt i stein. Man får dem også som “hullsag” og da i form av en sylinder som man vikler to lærreimer rundt i hver sin retning slik at når man drar den ene ut vikler man samtidig den andre opp. Slik kan to mann operere denne hullsagen mellom seg. Resten var et spørsmål om nitidig hakking og pussing. Men hvorom allting er, sånn går det når evenveike folk begynner å spekulere basert i uvitenhet, enten de fabulerer om teknologi eller psykologi.
Voldtekt er å skaffe seg seksuell omgang enten fremtvunget ved vold eller ved truende adferd, eller ved å utnytte bevisstløshet eller utnytte en som er ute av stand til å kunne motsette seg handlingen, for eksempel som følge av frykt, beruselse eller søvn. Det regnes også som voldtekt å ved vold eller trusler få noen til å ha seksuell omgang med andre eller med seg selv.
Hva er det som skjer når en nesten åtti år gammel person begår selvmord? Mistet de tålmodigheten eller hva? De har jo stått i livet så lenge at alt som gjenstår for dem er en siste oppløpsside med diverse fysisk forfall før teppet går ned og forestillingen er slutt. Kanskje de har levd med noen slags plager i mange tiår. Kanskje har de tenkt på dette i lang tid. Personlig oppfatter jeg det uansett som mer “sjokkerende” – av årsaker jeg ikke helt kan gjøre rede for – når gamle mennesker tar livet av seg enn når de unge gjør det. Objektivt sett burde det jo ha vært motsatt. Objektivt sett er det et større tap for menneskeheten, samfunnet, familien og resten av alt man kan ramse opp når noen som ennå ikke har vært gjennom livets berg og dalbane velger å gjøre slutt på det hele enn hvis noens bestefar skyter seg i vedskjulet.
Eller altså, kanskje det egentlig handler om at sånt er ikke like overraskende i alle tilfeller. Det blir jo slik at man tenker litt på saken etterpå, for å liksom undersøke det man har av minner for å “finne en mening” med det de har gjort. Burde man ha skjønt at noe sånt kunne skje? Var det hele veien diverse “tegn” som man burde ha oppdaget? Folk tenker jo ikke sånn. Det er ikke engang i nærheten av normalt å gå rundt og vurdere hverandres selvmordsrisiko med mindre tegnene er så tydelige at alle burde kunne se dem — ved et tidspunkt når de allerede står til knes i materielle vanskeligheter, psykiatriske reaksjoner på disse, påfølgende rusmisbruk og det ene med det andre. Men hva er greia når en tilsynelatende stødig og ellers ikke særlig oppsiktsvekkende person plutselig tar livet sitt, uten å etterlate seg noe brev eller annet som gjør rede for motivene deres? Da oppstår et hull, som umiddelbart søker å fylles opp med spekulasjon. Folk begynner å snakke sammen. Først ganske forsiktig, siden stadig mer fantasifullt ettersom det viser seg vanskelig å finne troverdige svar.
Her er et interessant moment til katalogen over kjønnskarakteristika: Statistisk sett begås tre av fire selvmord av menn, som i tillegg har tilnærmet monopol på voldelige metoder for å få jobben gjort. Kvinnene lener seg mer i retning av medikamentbasert “selvavlivning” på en måte som ikke etterlater seg et grisete åsted og et fælt utseende kadaver. Jeg vet ikke om man kan tyde noe psykologisk ut av dette annet enn hva som dekkes av forskjelligartet oppdragelse som har skapt ulike vanemønstre i forhold til å “være brysom” og den typen ting. Snill pike til det siste var forsåvidt hva man kunne ha sagt om det forrige selvmordet i bygda, da en ensom “kattemor” i femtiårene døde etter en overdose piller og politiet konkluderte med at hun etter alt å dømme gjorde det med vilje. Hun var en sånn som man ikke legger merke til og det var da heller ikke særlig mye snakk om det etterpå. Hun bare forsvant. Noen andre overtok jobben hennes. Noen andre flyttet inn i huset. Nære venner hadde hun ikke og ingen vet noe om forhistorien hennes. Livet går videre. Snart er allting glemt. Hvor mye går det an å vite om sinnstilstanden til noen man ikke kjenner og uansett aldri omgås med? Kattemor ble funnet etter bare noen dager, fordi hun ikke møtte opp på jobb og en kollega dro hjem til henne for å se om det fortsatt var liv. Det var det ikke, så lensmannen ble tilkalt. Noe lignende skjedde da han gubben som ble nevnt innledningsvis skjøt seg, bare at han ble funnet av noen skolebarn som holdt på med noen slags lek i nærheten da de hørte skuddet og bestemte seg for å “spionere”, ifølge politiets redegjørelse i etterkant. Barna ble senere tatt hånd om av psykiatriske fagfolk. De ble jo litt preget av det de hadde sett. Ingen vet hvordan dette vil påvirke dem siden.
Jeg leste om en kar i Oslo som lå mange år alene til sengs i leiligheten sin, død som en spekesild. Lenge nok til at det var vanskelig å fastslå hva som var dødsårsaken. Liket var inntørket og tildels sammenvokst med senga. Det kunne vært av naturlige årsaker. Det kunne vært selvforskyldt. Det kunne til og med ha vært “noe kriminelt” selv om politiet ikke fant noe som tydet på dette på åstedet. Alt de fant var en person som åpenbart hadde blitt glemt av alle. Han ble jo funnet på grunn av en tilfeldig hendelse. Det hadde vært en vannlekkasje høyere opp i etasjene og de som hadde ansvaret for denslags besluttet på eget initiativ å ta seg inn i leiligheten for å utrede situasjonen da de ikke oppnådde kontakt med eieren — og slik fant de st syn de ikke senere glemte. Saken havnet etterhvert i pressen og det var der jeg fant den. Som alle andre tenker jeg at det er noe dypt sørgelig med sånt. Naboene i en typisk urban boligblokk hvor som helst i verden har jo ikke nødvendigvis noen omgang med hverandre, ut over det å hilse når man passerer hverandre i oppgangen, eller kanskje ikke det engang. Vi liksom lever parallelle liv i hver vår skoeske, som er stablet ti i lengden og ti i høyden, befolket av ulike mennesker som må konstruere sine privatliv innenfor denne konfigurasjonen. Opplegget er jo dypt dysfunksjonelt, men likevel helt normalt. Ved noen anledninger gjennom livet har jeg selv prøvd å bo i blokk, både i Oslo og andre steder. Det er en interessant perversjon i forhold til de “kodene” jeg vokste opp med på landsbygda. Der hilser man jo typisk på de man møter langs veien selv om man teknisk sett ikke kjenner dem. Jeg vet ikke hvorfor folk hilser og enda mindre hvorfor folk ikke hilser når de passerer hverandre i forbifarten. Da jeg bodde i blokk føltes det nesten litt psyko å bare se ned og gå rett forbi noen man møtte i gangen, som om det ikke var noen der, men jeg traff mange sånne typer. Man venner seg jo til det. Logikken i det hele må bli at hvis man ønsker en anonym tilværelse bør man heller bo i byen enn ute på landet, hvor man blir nærmest som det eneste treet utpå myra: Alle kan se deg når du bor på landet, mens i byen ser alle så mange hver dag at de umulig kan legge merke til alles “individuelle egenart”. Hver persons identitet blir så å si devaluert i forhold til at det finnes så mange slags identiteter ute og går i nabolaget. Hvordan man siden opplever dette blir et spørsmål om hva det er man ønsker. Alle stikker seg ut mot en bakgrunn av for det meste skog, jorder og beitedyr, mens man må gjøre noe aktivt og utagerende for å tiltrekke seg folks oppmerksomhet i et typisk bymiljø.
Så langt vet jeg ikke hva som er historien bak han som blåste hodet av seg med hagla, men det siste jeg hørte var noe med en voldtekt på 70-tallet, eller muligens noe enda verre, hvor bestefar kunne ha vært enten offer eller gjerningsmann, eller bare en uavhengig observatør, folk vinkler tydeligvis saken litt forskjellig fra dag til dag. Premisset er at folk ikke begår selvmord uten grunn. Det gjør jo saken enda mer urovekkende hvis sånne ytterligheter er noe man bare kan finne på helt impulsivt på en hvilken som helst dag, uten at noen kan begripe hvorfor. Det må liksom ligge noen slags mørke hemmeligheter fra fortiden bak dette her, siden ingen klarer å påvise noe nåtidig forhold som virker verd å ta livet sitt over. Kattemor fikk aldri så mye oppmerksomhet. Jeg tror alle intuitivt tenkte det samme; at hun var en tragisk kvinne i overgangsalderen som ingen elsket eller brydde seg om, så hun bare stemplet ut fra hele mannskiten en gang for alle, og senere kjenner folk på noen slags vag skamfølelse over at de ikke tok vare på henne, viste interesse for hennes ve og vel, eller hva det nå måtte være for slags personlig innfallsvinkel man ser i etterpåklokskapens grelle lys, selv om ingen egentlig snakker om det. Kanskje ble også hun voldtatt på den tiden da hun bare var en ung blomst full av nysgjerrighet på livet og det ene med det andre. Sånt er mye vanligere enn folk tror. Om vi ikke snakker om full penetrasjon med jukking, sædavgang og hele pakka, så ligger det likevel et stort spektrum av “seksuelle overgrep” og personlige krenkelser der ute, som ikke engang fordrer noen kroppskontakt for å defineres innenfor den juridiske kategorien av voldtekt. Og til de som lurer: Det er ikke mer “naturlig” for en kvinne å bli voldtatt enn for en mann. Erfaringen er likeverdig, i den forstand at begge deler essensielt sett handler om å skade noens selvfølelse og “livskvalitet”. Senskader er jo ikke et ord som er funnet opp helt uten grunn. Tenk å gå gjennom hele livet uten å noensinne erfare god seksuell kommunikasjon med en partner man føler lyst på, innenfor rammene at et frivillig opplegg. Herregud. Jeg har selv sett ellers sterke og stødige menn gråte av kjærlighetssorg, knust av omstendighetene til en slik grad at de ikke klarer å fungere normalt — men de er jo heldige i forhold til dem som aldri har funnet noen slik emosjonell avgrunn i seg selv. Alle vet hvordan livet ender, dette er ikke noe interessant spørsmål. Spenningen – men også kjedsomheten – ligger i hva som skjer og ikke skjer mens man ennå har evnen til å fatte valg og gjøre ting i denne verden. Til sist en sang om saken:
Fukushima kjernekraftverk på nordøstkysten av Japan ble 11. mars 2011 rammet av jordskjelv. Kraftverket ligger i byen Ōkuma i Futaba-distriktet i prefekturet Fukushima, cirka 250 kilometer nordøst for Tokyo. Det består av seks lettvanns kokvannsreaktorer med en total ytelse på 4,7 gigawatt. Jordskjelvet førte til en kjernekraftulykke som ble klassifisert til nivå 7 på INES -skalaen, det vil si en stor ulykke.
Det er kjekt å være litt “på forskudd” i forhold til alle denne verdens ulykker, slik at man har noen slags plan eller strategi for hva man bør gjøre – og vel så meget ikke gjøre – når det oppstår noen slags unntakstilstand, liten eller stor. Hva slags kategori av problem er det hvis man for eksempel blir innesnødd en uke? Eller hvis strømmen forsvinner like lenge? Sånt er aktuelle problemstillinger i Norge. Selvsagt ikke til vanlig — men så kaller vi det da også “unntakstilstand” fordi det er noe uvanlig som foregår. Jeg har selv tilbrakt mange vintere i Oslo og til de som ikke allerede vet det kan jeg bare si at tyve minus i Oslo er kaldt. Eller for den saks skyld tyve minus i Trondheim. Herregud. Saken er i begge tilfeller at sur pålandsvind fra fjorden går gjennom marg og bein på en måte vi slipper her i det “tørre” innlandet, slik at hvis jeg må velge mellom tredve minus i Østerdalen – som vi så vidt passerte i natt – og tyve i kyststøk, så blir jeg rolig sittende der jeg er.
Det ble forsåvidt spådd at værfenomenet El Niño – som begynte i fjor og skal vare ihvertfall ut 2024 – ville gi en kaldere og mer snørik vinter i våre trakter, så ting utvikler seg tilsynelatende i henhold til programmet. Jeg er jo en sentimental drømmer så jeg må innrømme at jeg føler litt sympati for de som sliter med både snø, vind og kulde for øyeblikket, men jeg er også glad det ikke er meg. Snøen ligger rolig der jeg bor og det er ikke urimelige mengder av den heller. Vinden oppfører seg også som folk for øyeklikket. Bare kulda flekker tenner og liksom hveser ondt der ute. Herregud. For et opplegg. Men altså fullstendig normalt. Vi bor jo langt nord. Seriøs vinterkulde er alltid noe som kan komme. Hva skal man liksom gjøre da? Tilpasning virker som det eneste fornuftige alternativ. Det er jo evneveikt å bli overrasket av snø og kulde i Norge, særlig på denne tiden av året. Verre er det sannsynligvis for de som bor sør for Danmark og har dårligere brøyteberedskap og det ene med det andre. De sliter visst med litt snø nedover den veien også. Det samme gjelder forsåvidt både lengre øst og vest, så lenge det ligger “mot nord”. Det er mye vinter denne vinteren. Den gamle frostkjempen flekser musklene sine.
Japanerne har i mellomtiden fulgt nøye med på utviklingen i Fukushima siden ulykkesåret 2011 – ikke fritt for dobbeltbetydning – da tsunami oversvømte kraftverket og satte alle sikkerhetssystemene ut av spill, etter at de innledningsvis hadde fungert etter sitt formål. Imidlertid var det en større tsunami enn de hadde sikring mot, så slik gikk det med den saken. Folk ble umiddelbart – eller altså i tiltagende grad over de neste tre dagene – evakuert unna faresonen som ble ansett å ekspandere til en tredve kilometers omkrets (og noe mer i den retningen vinden gikk mens ulykken varte), med “høy beredskap” videre utover. Nå skal jeg nevne et tall: Hundre millisivert. Det er den “akseptable” strålemengden man skal tåle i løpet av et år før vi må begynne å vurdere sannsynligheter for strålingsskader. For sammenligningens skyld kan vi si at det tilsvarer en CT-scan i måneden gjennom hele året. Mange røntgenbehandlinger er heller ikke bra, men jeg vet ikke om det blir det samme. Saken er uansett at de måler lavere verdier enn dette i de “hotte” områdene rundt Fukushima nå, og folk begynner så smått å trekke tilbake til området (selv om de fortsatt har en avsperret sone som man må holde seg unna). Hva skal man tenke om dette? Selv ville jeg neppe flyttet tilbake til et sted som hadde blitt evakuert på grunn av radioaktiv strålingsfare. Jeg er ikke “modig” på det viset. Det ser for meg ut som en typisk sånn ting som man ender med å gå og tenke på selv om “alt er bra nå” ifølge forskerne. Folk er forskjellige men for meg er sinnsroen viktigere å beholde enn den materielle eiendommen jeg eventuelt må ofre på grunn av noe som skjer.
Som alle vet er livet uansett en risikabel affære som har en velkjent utgang, så alle får uansett sin dose med sorg, smerte og ulykker langs veien, men noen ganger er det ikke desto mindre noe man kan gjøre for å redusere risikobildet litt på kort og lang sikt, som for eksempel å lytte til erfarne snømenn når de anbefaler deg å la bilen stå; eller enda bedre, holde deg hjemme mens det snør sidelengs der ute. Herregud. Hvor dum føler man seg hvis man kjører bilen fast sånn omtrent midt mellom hjemmet og jobben – eller hvor man nå bare måtte dra på en dag når selv Roald Amundsen ville ha gravd seg ned og ventet – og siden kommer man seg verken hit eller dit. Man er heldig hvis man blir funnet og evakuert til et rimelig tørt og varmt sted, til helvete med bilen. Sånt skjer jo med folk når det blir dårlig vintervær. Hvordan ser bildet ut hvis du sammenligner det beste som kan skje med det verste som kan skje? Nesten alt man har å gjøre på jobben og ellers er mindre viktig enn det å overleve dagen. Det er jo så mange slags tyredyr som plutselig kan ta deg på hornet uti det kaoset som oppstår langs veien under sånne værforhold. Selve været er egentlig det minste problemet. “Andre trafikanter” og deres mangel på situasjonskontroll er det man virkelig må se opp for.
Fukushimadebatten har begynt å dreie seg i retning av en slags sosialøkonomisk matrise. Gjorde evakueringen mer skade enn nytte? Folk regner på saken, men det er vanskelig å vite hva annet man skal gjøre når det lokale atomkraftverket eksploderer enn å komme seg på litt avstand ganske faderlig fort. Eller bør man “vente og se”? Kanskje ting bare liksom ordner seg? Man vet jo aldri, hvilket er selve poenget her. Hva er det verste som kan skje hvis man rømmer stedet i forhold til det beste som kan skje hvis man blir sittende stille? Det gjelder å satse på riktig hest i livets store veddeløp. Det minner litt om noe folk mumler om i forhold til covidtiltakene. Gjorde de mer skade enn nytte? Problemet er at i ethvert tilfelle av ulykke eller unntakstilstand så har man ikke kontroll. Man vet ikke hva som skjer og hvordan situasjonen vil utvikle seg så man bør følgelig falle tilbake til en posisjon hvor man er i rimelig sikkerhet og ta ting derfra. Sammenlign det med når en bedrift eller offentlig institusjon avholder brannøvelse. Man skal jo ikke “vente og se” når alarmen går, men slippe taket i hva man enn driver meg og gå rolig til et på forhånd avtalt oppsamlingssted slik at man ikke plutselig får status som “savnet”. Etterpå vet alle alt, slik at da kan man jo tenke både det ene og det andre, men så lenge ting er ustabile og uoversiktelige er det uansvarlig å “utfordre skjebnen” noe mer enn hva man må. Hvorfor er dette vanskelig å forstå?
Komedietradisjonen har etter hvert fått mange avskygninger og utviklingslinjer, for eksempel farsen, salongkomedien, folkekomedien, opera buffa og operetten. En komedie er alltid et skuespill med en handlingstråd og må ikke forveksles med revyen. I verdenslitteraturen er ordet komedie brukt om flere store verk med lykkelig slutt, uten at dette betyr at verket er av humoristisk art, for eksempel Den guddommelige komedie av Dante Alighieri (1265–1321). Mens tragedie i egentlig forstand er blitt sett på som en umulighet i vår tid og er blitt avløst av tragikomedien, er det fullt mulig å tenke seg varianter av komedieformen, som lystspill, satirisk skuespill, kanskje også innenfor det absurde teater, selv om en dypere mening ofte søkes her. En god del folkelige dramatekster, ofte fremført av amatørskuespillere, må kunne karakteriseres som komedier.
Eksperter på denslags debatterer den dag i dag hva slags kvalifikasjoner og egenskaper som kjennetegner en ekte mann, samt – riktignok i noe mindre grad – hvordan man skal karakterisere de som faller utenfor disse rammebetingelsene. Er de falske menn? Luremenn? (Som alle vet er jo luremenn til lure menn som ektemenn er til ekte menn. Det er – så å si – menings full ord deling i en meningsløs kontekst.) Det er noe kulturell og aldersmessig varians i forhold til hvor interessant man opplever en debatt om kjønnsroller, men selv har jeg en tendens til å holde meg for øynene og stønne — fordi alt er så jævlig evneveikt. Herrgud. De fleste har mer enn nok med å sortere det ene fra det andre i forhold til “hvem og hva de er” som individ og deltager i menneskehetens eksistensielle teater, om de ikke også skal måtte forholde seg til en standardisert poengskala for kjønnsuttrykkenes korrekthet.
La oss sammenligne kjønnsrolledebatten med ymse meningsutvekslinger om rusmidler og edruskapspolitikk. Selv er jeg en nykterist, det vil si en person som i utgangspunktet har negativ innstilling til selve det å ruse seg som kulturelt – og individuelt – fenomen. Imidlertid oppfatter jeg ikke andres snusking med rusmidler som mitt problem, med mindre de bringer det til meg på en måte som tvinger meg til å forholde meg til det, så slik sett er jeg “ufølsom overfor andres lidelse” når det gjelder alskens nerver, mentale forstyrrelser, skjelving, svettetokter og det ene med det andre, når slikt er en åpenbar konsekvens av deres frivole omgang med rusmidler. Man høster jo hva man sår, som folk sier. Dette er sånn sett ikke “uflaks”, det er forutsigbare konsekvenser av noe man selv valgte å gjøre. Er jeg en psykopat fordi jeg ikke engang gidder å late som om jeg har noen som helst slags sympati for folks “fyllenerver” og denslags? Bare gå hjem og kom til sans og samling igjen du, så tar vi – eventuelt – opp tråden på nytt når du fungerer normalt. Man kan jo ikke jobbe sammen med mentalt ustabile individer enten dette skyldes naturlige talenter eller selvpåført mekanisk skade med rusgift. Men når det er sagt; gjør hva fanden du vil. Det er som sagt ikke mitt problem. Mer generøs enn dette er det ikke mulig for meg å være.
Alle vet at det forbrukes enorme mengder rusmidler i samfunnet til enhver tid. Jeg vet ikke hva de korrekte tallene er, men la oss for intern bruk her og nå anta at alkohol står for halvparten av all rusing folk driver med der ute, mens den andre halvparten fordeler seg utover røkla, det vil si alt fra kaffe til metamfetamin, johannesurt til tunge syntetiske opiumsderivater som fentanyl. Poenget er i ethvert tilfelle at man “tar noe” fordi man forlanger og forventer at det skal ha en effekt. Alt dette foregår i “et landskap av natt og tåke” hvor det er pragmatisk uråd å trekke opp skarpe skillelinjer mellom terapeutisk nyttebruk og – mer eller mindre – sosial festbruk. For eksempel føler jo noen at de må “gjøre noe med nervene” for å kunne slappe av og hygge seg i selskap med andre. Hva gjør de så? Kanskje de tar en nervepille, kanskje de tar en drink eller to. Kanskje synes de at kokain er nødvendig. Hva vet jeg? Formålet er uansett det samme. De føler behov for å “justere”. Siden går det som det går; som regel etter måten bra – folk returnerer til hverdagen igjen etter litt utagerende drama – men noen ganger oppstår det medisinske komplikasjoner, hvorav den mest aktuelle er “avhengighet”. Når folk aldri egentlig vender tilbake til hverdagen igjen. De forblir i “den narkotiske sonen” hvor det å justere er noe man gjør til enhver tid, enten man har tenkt seg opp eller ned, hit eller dit. Det er neppe særlig kontroversielt å si at narkomani er en livsstil som pasienten velger, men at de underliggende symptomene må forstås i en kontekst av at “noe klikker i dem” når de oppdager rusmidlenes makt til å justere formen, slik at de senere har vanskelig for å se en god grunn til ikke å benytte seg av denne typen kjemisk selvkontroll når den allikevel finnes lett tilgjengelig der ute. Logikken er at man bruker de midlene man har i livets store kamp om hva fanden det nå er som foregår. Noe er det jo. Selv om man ikke forstår noe vet man at det er noe.
På samme måte som jeg i ideologisk forstand er en nykterist, så er jeg også en individualist. Det vil i denne sammenheng si at det såkalte angrepet på de tradisjonelle kjønnsrollene ikke handler om å “introdusere hundre nye kjønnsidentiteter” men om å fjerne de vi har, som altså representerer samfunnets – mer eller mindre – sosialt aksepterte rusmiddel alkoholen i denne metaforen. Folk er på meningsfylla, så å si. Hva fanden betyr det å være en ekte mann? Og hva betyr det å ikke være det? Herregud. Det er jo evneveikt. Man er hva enn man er, ferdig diskutert, så får det bli et “individualistisk” problem hvordan man griper saken an i forhold til å etablere seg som “kjønnsvesen”, både i forhold til det man ser i speilet, det man opplever i fantasien og følelseslivet, og det man presenterer overfor omverdenen. Jeg ser ærlig talt ikke hvorfor vi behøver å kjønnskategorisere mennesker i det offentlige rom, når vi uansett ikke skal ha noen kjønnslig omgang med dem. I den grad man “møter noen” på den måten får man jo heller ta forhandlingene der og da, i forhold til hvem som skal bindes, hvilken side som skal vende opp når kjønnsorganene beveger seg, og det ene med det andre. La oss ikke ta hele den tekniske debatten. Alle har sikkert noen tanker om teori og praksis slik sett — men alt degenererer til “rusmiddeldebatt” omtrent umiddelbart når sånt havner i et offentlig ordskifte. På grunn av språkets natur er man nødt til å etablere kategorier av mening for å kunne kommunisere på en meningsfull måte, slik at begrepet “mann” eksisterer i en slik kontekst — men det som virkelig er dustete er når folk som ikke ellers setter pris på Platon og hans idèer bruker ordet “mann” som betegnelse for noe evig og allmengyldig som hver individuell mann bare er en fysisk avbildning av — og altså ofte ikke engang en særlig god avbildning. Han er jo ikke perfekt. Han er ikke ekte i henhold til idealets standarder. Poenget jeg prøver å få frem er at det behøver han heller ikke å være. Han er jo et individ og har således ikke ansvaret for å være eller representere noe annet enn seg selv. Hvem bryr seg om evneveike menneskers fantasier om “ekte menn”? Høres ut som noens runkefantasi, spør du meg.
Den klassisk “gammeldagse” gradestokken i kjøkkenvinduet mitt sier at det er 25 kalde der ute, men yr.no påstår at det “føles” som 30. Jeg skal ikke diskutere. Jeg var jo nylig ute for å hente ved og jeg kan bekrefte at det er kaldt. Du vet. Lue, votter og skjerf er nødvendig. Hva skal man dessuten der ute å gjøre nå? Vel, jeg har et forretningsmøte som kommer opp om noen timer. Jeg har allerede bestemt meg for å gå dit til fots, som tar omtrent like lang tid som å kjøre, det er bare at man kan ta en snarvei – som er “litt tvilsom” i lovens forstand men ikke desto mindre en godt opptråkket sti – fordi det er mishandling av maskinen å starte den opp uten at det er helt nødvendig når det er så kaldt. Fotgjengeri tillater imidlertid ikke at jeg “bare svipper innom butikken” mens jeg er ute – min opprinnelige plan – så det blir å klare seg med det man har helt til det blir mildvær igjen, det vil si minus femten eller høyere. I mellomtiden er ilden min beste venn.
Noen beskrev en gang opplegget i Russland som “alle de grusomhetene man ser for seg i Afrika, bare at det er minus tredve” og det høres jo ikke noe fint ut. Herregud. Jeg har selv aldri vært i Russland og det virker nå i dag som mindre sannsynlig enn noensinne at jeg kommer til å dra dit, uansett av hvilken grunn. Særlig “turisme” og sightseeing. Man reiser jo liksom ikke på lysttur til en krigssone, uansett hva slags interessant kultur og arkeologi stedet ellers måtte ha. Av diverse årsaker bodde jeg i Barcelona i 1999. Jeg snakket allerede “litt” spansk men ikke sånn som nå. Å lese spanske aviser var for eksempel ikke noe jeg engang gadd å prøve den gangen, så det ble til at jeg kjøpte og leste ymse britiske aviser, hvoriblant Daily Mail som strengt tatt er en møkkablekke av verste sort, men det er i det minste enkelt å forstå hva de skriver om. Slik gikk det til at jeg en vakker dag befant meg i et “Bermudatriangel” av evneveikt fjøsnisseri, da jeg i Daily Mail kunne lese en sammenlignende studie av datidens aktuelle verdensledere, Vladimir Putin og George W. Bush. Avisen konkluderte med at Bush var selveste “Mister Mediocre” – en lite bemerkelsesverdig mann på alle vis – mens Putin var noen slags inkarnasjon av Satan, minst.
Siden har det gått noen år. Bush kom og gikk. Hva blir han husket for? Ihvertfall ikke noe bra, selv om han blir liten og blek i forhold til den ondskapen amerikanerne senere har manifestert gjennom den politiske prosessen sin. Krigen i Irak var en feiltagelse sier mange nå. Vel, så feil kan man altså ta. En feiltagelse? Herregud. Shakespeare ville ha valgt andre ord. Irakerne selv har sannsynligvis også et annet navn på saken. Bush har uansett forsvunnet inn i en anonym tilværelse hvor han visstnok bruker mye tid på kunstmaleri. Gitt at talentene ellers er fordelt på en jevn måte finnes det liten grunn til å tro at det er som kunstner han vil bli husket. Mister Medocre. Og når det gjelder han andre – Putin – så er han ennå statsoverhode i Russland. Det virker ikke som om han har noen andre planer med det første heller. Kan han i det hele tatt velge noe annet ved dette tidspunkt enn å klamre seg til makten så lenge han kan? Det finnes neppe noen gode pensjonsordninger for Putin. Han har for mange fiender. Eventuelt så måtte han ha fått noe slags asyl et annet sted enn i Russland. Den pågående krigføringen mot Ukraina har imidlertid gjort ham til en paria over hele verden, inkludert i sitt eget hjemland. Det er vanskelig å se noen lykkelig slutt for Vladimir Putin. Det er også vanskelig å tro at han ikke selv forstår dette. Følgelig har vi en viss grad av “uløselig dilemma” i denne saken.
For tiden pågår det et surrealistisk spill rundt Rwanda – et afrikansk land som vi alle husker mest på grunn av folkemordet på 90-tallet – i det britiske parlamentet. Regjeringen har presentert et lovforslag som i praktisk konsekvens definerer Rwanda som “et trygt land” som britene kan deportere asylsøkere til i et forsøk på å skremme folk fra å søke humanitær oppholdstillatelse i Storbritannia. Så langt er det eneste som faktisk har skjedd i saken at britene har tatt imot 6 – seks – asylsøkere fra Rwanda i henhold til utvekslingsprogrammet, mens britisk rett nekter regjeringen å sende folk til Rwanda — dessuten vil ingen flyselskap påta seg oppdraget og de nektes uansett å fly gjennom noe luftrom som befinner seg innenfor EUs juridiske område. Dette er en fæl sak. Hvordan har de funnet på noe sånt i utgangspunktet? La oss true med å sende folk til et skremmende sted hvis de kommer hit, så vil de kanskje la være å komme hit. Det er jo for fanden noe slags mesterstykke innenfor øvelsen “passiv aggressivitet”. Tanken er jo helt åpenbart at det skal virke avskrekkende på folk – ikke mist fordi de som har presentert lovforslaget sier det selv – at de kan bli sendt til Rwanda når de søker asyl i Storbritannia, men hvorfor skulle dette være avskrekkende hvis forholdene i Rwanda er så bra som de hevder? Det er åpenbart noe som ikke stemmer i dette bildet. For eksempel er det et frapperende fravær av intelligens i opplegget. Men den britiske regjeringen gjør så godt de kan for å smiske med fremmedfrykten i det britiske samfunnet, det skal de ha. Så får vi se hva som skjer når de skal avholde valg neste gang, sannsynligvis i år.
