APECALYPSO

Problemet med en protestbevegelse er at den mister sin raison d’etre – årsak til å eksistere – så snart “protestobjektet” forsvinner. Det man står igjen med da er det samme gamle spørsmålet: Hva gjør vi nå? Det er jo som å spørre noen om hva de har lyst til å gjøre og så får til svar en liste med noen punkter over ting de ikke vil gjøre, som forsåvidt har noe informasionsverdi i seg selv men det er ikke noe svar som fungerer i forhold til de normale verdensproblemene, som handler mer om hva vi skal enn hva vi ikke skal gjøre. Ta for eksempel britene og deres Brexit. Premisset var at de ikke vil bli styrt fra Brussel. De vil lage sine egne regler. I prinsippet samme argument som den norske nei-siden brukte i sin kampanje. Problemet er bare at de ikke har forstått problemet. Handel og samvirke krever noen grad av “tilpasning” som for Norges vedkommende har endt med en EØS-avtale som i praksis gjør oss til EU-medlemmer på alle andre måter enn det å ha norske representanter i EU-parlamentet. Ikke akkurat noe diplomatisk knallresultat, men det fungerer greit nok — slik at jeg er blant dem som ikke synes det er noe poeng i å uroe akkurat dette vepsebolet. Vi har mange enfoldige fjols i Norge og de har alle veldig sterke følelser sånn at de kommer bare til å fly rundt og skrike at “tyskerne kommer” eller hva vet jeg. Ørnen tæk ikkje onga. For øyeblikket har vi ikke noe aktivt “EU-spørsmål” i norsk politikk og det er sannsynligvis best slik.

Britene har imidlertid et helt annet problem enn oss. Det har vært ganske tragisk – og litt uvirkelig – å følge denne saken helt siden de vedtok å arrangere folkeavstemming første gang, som etter mye surrealistisk om og men endte med det verst tenkelige resultat; at de trådte ut av EU uten å ha noen ferdig utarbeidet ny avtale for handel og samvirke på bordet, som selvsagt har mange praktiske konsekvenser på den ubehagelige siden for alle bevegelser av varer og personer over grensen mellom EU og det som nå er et såkalt “tredjeland” uten noen forpliktelser overfor EU, men også uten noen rettigheter. Dette har allerede hatt alvorlige økonomiske konsekvenser for Storbritannia, og verre skal det bli. Det er jo ganske mye treghet i det kolossale systemet som styrer med internasjonal handel, samferdsel og sikkerhet. Det er mange små deler som må omdirigeres og koordineres i forhold til den nye situasjonen, som overhodet ikke ble hjulpet av at vi nettopp hadde et pandemisk utbrudd av et nytt og hittil ukjent virus som angriper menneskekroppen på måter vi ennå ikke helt forstår, samtidig som de skulle navigere seg gjennom den svært komplekse Brexit-saken. Det ville vært vanskelig selv for kompetente og motiverte mennesker å styre skuta gjennom denslags farvann. At britene har vært styrt av evneveike internettroll de siste fem årene har medført at de nå står med pikken i postkassen, men de har ingen nøkkel så der må de stå inntil videre. Det er som sagt vanskelig å forstå hva de tenkte på da de iverksatte kampanjen for utmelding av EU. Det er jo ikke slik at de kan heise anker og seile hele landet sitt til noen annen slags plassering i geografien, så de er nødt til å forholde seg til alle deres mest åpenbare handelspartnere står i EU og forhandler som en “blokk” heller enn som frie og selvstendige stater — som imidlertid har kriget mot hverandre – ganske intenst til tider – i to tusen år før noen endelig reiste spørsmålet om man kanskje ikke burde prøve noe annet. Derfor eksisterer EU. Det er først og fremst et fredsprosjekt.

På et dypere nivå tror jeg dette handler om “folkelig hat mot byråkrati” som muligens er fundamentert i noen slags “naiv anarkisme” av det samme slaget som motiverer tenåringsopprør eller som når femåringen skal flytte hjemmefra men alt dette betyr i praksis er at de vil bo i et telt i hagen og “bestemme over seg selv”. Hva skal man si? Man står jo der med en opprørsk protestbevegelse som ikke har den minste fette peiling på noe som helst annet enn at “de vil ikke bli styrt”. Men det er det jo ingen som vil. Likevel er vi nødt til å ha noe slags opplegg for hvordan vi skal omgås hverandre i den praktiske hverdagen. Hvordan skal vi løse dette dilemmaet? Din frihet stanser jo der min frihet begynner, og omvendt. Har du prøvd å bo sammen med andre folk? Det lar seg ikke gjøre uten at man har utformet et avtaleverk som alle respekterer, og selv da vil det oppstå alskens urimeligheter og konflikt. Det går i praksis ikke an å drifte en moderne stat uten et omfangsrikt byråkrati med fullmakter nok til å være effektive i jobben. Det er ikke et saklig argument at byråkratene ikke er “folkevalgte”. De har uansett ikke den typen mandatområde, de er bare saksbehandlere som flytter papir i en allerede ferdig bygget labyrint. Det spiller ingen praktisk rolle i dagens samfunn om byråkratene sitter i Brussel eller i Kautokeino. De har uansett ingen selvstendig beslutningsmyndighet, de jobber i henhold til direktiver som er fastsatt gjennom den parlamentariske prosessen. I prinsippet kunne en kunstig intelligens gjort mesteparten av alt byråkratisk arbeid, men jeg tror ikke dette alternativet fremstår som særlig fristende for de mentalt kastrerte åndsamøbene som vil ha noen slags “nasjonal samling” til forsvar mot globaliseringa og “den internasjonale jøden” (som i våre dager imidlertid kalles migranter, falske flyktninger og mye annet). Altså, saken er at dette er såkalt “enkle mennesker” som er mer eller mindre vettskremt av propagandaen som kommer gjallende fra svære megafoner døgnet rundt. De er ikke sofistikerte. De har ingen selvstendig forstand. De har ingen forutsetninger for å kunne “sette seg inn i sakene” noe mer enn bikkja di kan lære å spille sjakk. Alt de har er frykt. Og stemmerett.

Dagens gladnyhet – det er ironisk ment – fra USA er at deres Høyesterett nå har bestemt seg for å ta en sak som handler om at byråkrati er grunnlovsstridig, eller mer spesifikt at deres “finanstilsyn” – som kalles “the securities and exchange commission” – ikke har noe lovlig grunnlag for å stille seg i veien for diverse “privat initiativ” i forretningslivet. Det bærer i retning av at Kongressen – som mer eller mindre er det samme som vårt Storting – må fatte alle avgjørelser i alle saker som berører finansforhold, uten å “automatisere” noe av det gjennom et forutsigbart lovverk som regulerer markedsforholdene. Markedet skal jo være “fritt” i henhold til saksøkers påstand. Etter deres mening er alle saker unike, fordi alle mennesker unike, og det ene med det andre. Selvsagt er dette så fornuftsstridig at alle med to aktive hjerneceller får vondt i hodet av å tenke på det, men amerikanerne er veldig følelsesmessig engasjert i “rettighetene” sine, slik at det er forholdsvis enkelt å vinne frem med politiske saker som er vinklet i retning av frihet fra statlig styring og direktiver som er vanskelige å forstå. Samtidig har de såkalt konservative lyktes med å plassere ideologisk blinde – og helt latterlig korrupte – dommere i Høyesterett, som så langt blant annet har rukket å fjerne kvinners føderalt lovfestede rett til selvbestemt abort. Det er nå opp til de enkelte delstatene å bestemme hva slags regler som gjelder og opptil flere av dem ønsker å sidestille abort med overlagt drap i sine lovverk. Det er ingen ovedrivelse å si at de ikke forstår problemstillingen — men det er heller ingen overdrivelse å si at dette er noe de har kjempet for i femti år, med metoder som ikke ligner grisen. Det er noe religiøst og slik sett er det på linje med hva man kan forvente fra mullaher i Iran snarere enn opplyste mennesker i et moderne demokrati. Mange kommentatorer har sagt at den nye “abortsituasjonen” ligner på det som skjer når en hund har jaget etter en bil i lang tid og så endelig får tak i bilen. Hva skal den gjøre nå? En ekte hund ville sannsynligvis snust litt her og der før den til slutt pisset på bilen og gikk sin vei, som om dette var planen dens hele tiden, men mennesker er mye mer kompliserte enn som så. De som noen gang har lurt på hvordan det var mulig for en bande gangstere som nazistene å overta makten i Tyskland og kjøre hele driten rett til helvete kan bare følge med på det som skjer både i USA og Storbritannia. De har kursen ferdig staket ut.

Gradestokken – et av de der klassiske vindustermometerne på kjøkkenet – sier at det er minus 24 der ute, mens yr.no påstår at det er minus 23 men at det føles som minus 28. Jeg har uansett rullet ut skjøteledning og satt på motorvarmer med tanke på “skånsom start” om et par timer. Saken er at jeg kjøpte en 2006-modell VW Passat 1,9tdi i august, men da var det jo varmt så jeg reflekterte ikke over at bilen virket litt tung å starte. Det jeg hang meg opp i var at den var EU-godkjent med null anmerkninger bare fjorten dager tidligere. Dessuten var den pen innvendig og alle dippeduttene virket, servicehistorikken virket velordnet og det ene med det andre. Egentlig hadde jeg tenkt å kjøpe en Volvo XC90, men den befant seg litt for nær den økonomiske smertegrensen og så dessuten ut som en offentlig dass innvendig, så da denne dukket opp som et aktuelt alternativ slo jeg til øyeblikkelig. Imidlertid måtte jeg ha den på verksted for å få utredet dette med tenninga, som etter litt om og men kom på et beløp som brakte den opp på nivå med XCen, så da så. For de spesielt interesserte kan det nevnes at det var en sekvensfeil i tenningsprosedyren på grunn av feil i en sensor på kamakselen. Dessuten var batteriet veldig dårlig. Ikke akkurat sånt som man kan “fikse selv” ute i vinterkulda, men nå virker alt som det skal, bortsett fra at budsjettet mitt fikk seg et ballespark. Herregud. Alt man må gjøre for å holde seg flytende på dette urolige verdenshavet.

Som sikkert vil forbause eksakt ingen som leser denne bloggen så googlet jeg litt i forhold til denne VW-modellen. Ifølge ekspertisen så er selve motoren blant de beste dieselmotorer som noensinne er laget – “tysk evighetsmaskin” var et begrep som ble brukt – slik at det er ikke motorhavari som er årsaken til at biler av denne typen må sendes til høggeren, det er snarere store rustangrep i kombinasjon med diverse vakkel i elektronikken, men det er altså (ennå) ikke noe problem med denne velholdte bilen. Det som imidlertid forførte meg til slutt var det ekstraordinært lave forbruket i forhold til ytelse. Nettopp hva jeg så etter. “Billig i drift” er et tungt argument innenfor min økonomiske realisme — selv om jeg allerede har punget ut for helt nye vinterdekk og nå sist denne tenningsaffæren. Den forrige bilen jeg hadde var jo en Saab 9-5 som begynte å bli så hardt angrepet av rust at jeg ikke engang gadd prøve å sende den på EU-kontroll. Dessuten var vel stereoen den eneste elektronikken i bilen som fungerte tilfredsstillende, men man kan leve lenge på bare det. Poenget er uansett at Passaten har mindre forbruk enn 9-5en. Betydelig mye mindre, faktisk. Dessuten er forsikringen av årsaker jeg ikke forstår også ganske mye lavere. Alt i alt er det en investering som avskrivningsmessig sett bør gå i null i løpet av tiden frem til neste EU-kontroll, forutsatt at ingen flere kostbare reparasjoner påløper i mellomtiden. Men det tror jeg ikke. Bilen maler som en fornøyd katt når man først har fått den i gang og jeg merker ingen “tekniske særheter” i forhold til hvordan man forventer at den skal oppføre seg. Konklusjonen må bli at jeg er fornøyd, alt sett under ett. Dette er faktisk min første Volkswagen – selv om jeg liker å si at VW nå betyr “Verbreckerwagen” etter dette jukset med avgassmålinger som fremkom for ti år siden – siden jeg kjøpte en Caravelle av typen “brødboks” i 1983. Siden den gangen har det for det meste gått i enten Volvo eller Mercedes, helt til jeg fikk “Alex” som jeg døpte Saaben. (De som lurer på hvorfor kan google Alex Saab.)

Annonsørinnhold

Dette er årets lekreste festkjoler

Og dermed sier vi takk til dagens gjesteopptreden fra den imaginære bilbloggeren Vroom. Nå setter vi over til Patrick Boyle, en vlogger som jeg følger på YouTube, mest fordi han er hysterisk vittig på en veldig tørr måte. Hans jobb i dag består i å med bedre ord – riktignok på engelsk – forklare hva jeg mente med det jeg skrev om Elon Musk i går. Det ser jo ikke bra ut.

Det kan godt hende at man har en vanlig tendens til å glorifisere sin egen barndom og fnyse foraktelig av det de har nå for tiden, men det er et faktum at jeg tilbrakte barndommen min på 60-tallet i Norge, som på mange måter var en helt annen verden og kanskje litt som hvordan man ser for seg livet på landsbygda i Dagestan eller Mozambique (litt justert for vær og føre). Jeg tror for eksempel ikke at det var normalt å henge opp julepynt før langt uti desember — og selv da var det for det meste sånne greier som man klipper til og limer sammen selv, det var jo ingen som syntes at de hadde råd til gullglitrende glamour fra Amerika. Så vidt jeg kan huske holdt ting seg like stusselige gjennom hele 70-tallet, med hard alkoholisme, mishandlig og overgrep som typiske elementer i den såkalte julehyggen, før oljepengene begynte å merkes utover på 80-tallet og det skjedde en bevegelse i retning av mer kommersielt orienterte festligheter.

Teknisk sett skiller man mellom naturalhusholdning og pengeøkonomi men det bør etter min mening finnes en tredje tilstand som er noen slags hybrid mellom de to, det vil si at pengene blir oppfattet som en vare, altså en “ting” som eksisterer fysisk og som lar seg både påvise og kvantifisere, si for eksempel i form av “kistegull” eller “penger i madrassen” som man sparer på for å ha til senere bruk, som om det var en stabel med fyringsved eller noen glass med syltet kål; man oppfatter verdien av de bortgjemte pengene som en selvfølgelig ressurs som kan hentes ut og “brukes opp” etterhvert som behovet oppstår. Vi kan si at hybridmodellen foreligger når penger inngår som et element i husholdningsøkonomien men den overordnede tenkningen orienterer seg mot naturalier og varebytte. Økonomiske transaksjoner befinner seg typisk bare èn grad av separasjon unna steinaldermetodene som kommer til anvendelse når man for eksempel “gjør opp privat” gjennom å bytte et lår av en elg mot service på bilen og den typen ting som blir mindre aktuelt jo mer urbant organisert livsstil man har. Det nyeste tallet jeg finner gjennom et raskt søk er at 82% av Norges befolkning nå bor i “bymessige strøk”, det vil si enten det vi umiddelbart oppfatter som en by eller i det minste i et tettsted hvor fasilitetene befinner seg innenfor rimelig gangavstand.

Hvorom allting er, poenget jeg skal frem til er at pengeøkonomien ble formelt sett innført i Norge rundt midten av 1800-tallet, men føltes ikke som en realitet for flertallet av befolkningen før drøyt hundre år senere — og det er fortsatt ganske vanlig å ha et fetisjistisk forhold til det som strengt tatt bare er symboler for penger – vi kan si at en pengeseddel er et gjeldsbrev som går fra hånd til hånd (men som aldri innfris); som en representasjon av verdien på en uspesifisert vare – slik at man får den mentaliteten som handler om å “spare på skillingen men la daleren gå” som folk sier. Penger eksisterer jo strengt tatt ikke på noe fysisk plan. Penger er – svært bokstavelig talt – det guddommelige elementet i et globalt trossamfunn, og de er svært lite begeistret for kjettere, som for eksempel marxister og andre som stiller spørsmål ved den sentrale teologien i pengekulten, altså at “de rike må bli rikere” fordi de i kraft av sin hellige fromhet viser alle oss andre hva slags offer og meditasjon som kreves for at pengeguden skal se på deg i nåde. Materialisme er jo en vanhellig vederstyggelighet. Alle er enige i dette. Derfor handler det om å ha – eller utvikle – de korrekte holdningene. Jo mer kjøpekraft man akkumulerer, jo helligere blir man. De aller helligste er sånne som kom fra små kår men som bygget seg opp til å bli milliardærer i kraft av sin egen fromhet. Disse er pengekultens helgener, som viser oss i kraft av sitt eksempel at nåden er tilgjengelig for alle som er villige til å ofre all lyst og glede til fordel for en asketisk livsstil preget av hardt arbeid og nøysomhet, slik som for eksempel Olav Thon gjorde. Halleluja. Det er i grunnen påfallende hvordan pengekultrns helgener fremholder nøysomhet og flid som noen slags kapitalismens mystisisme mens de samtidig poengterer at “det handler ikke om penger” mens alle kan se at det handler definitivt om penger. Ihvertfall så lenge man lider under “pengelengsel” her i Samsara, sansenes rike, hvor man hører om folk som må velge mellom å spise – ihvertfall “spise bra” så langt som sunn mat angår – og å fryse på seg urinveisinfeksjon og det som verre er fordi man ikke lenger har råd til å fyre så mye som man bør i løpet av den kalde sesongen.

Men fra det ene til det andre, desember handler selvsagt om juleforberedelser. Vi kaller det adventstiden men det er litt ambivalent hva det egentlig er man venter på, gitt at ordet er hentet fra det latinske adventus domini, som betyr “herrens komme”, det vil si noe sånt som “den måneden da vi venter på kristi nåde” men som i praksis betyr den måneden da vi venter på at jævelskapen skal ta slutt sånn at vi kan bli frigjort fra julebord og kjøpefest til fordel for den vanligvis mer normale og edru januar måned, som også er mer optimistisk i den forstand at nå er man “på vei ut av vinteren” fordi sola har snudd og det ene med det andre. Hva skal man si? Juleopplegget er jo noen slags vanhellig sammenblanding av alskens metafysisk ovetro og jordisk grådighet, men de fleste er enige om at vi får alle prøve å ha det så koselig som situasjonen tillater og unngå så langt vi makter å fornærme hverandres romantiske fantasier om hvor fint alt skal bli. Jeg har lagt merke til – via noe en annen blogger skrev – at den evneveike fjøsnissen Nicolai Tangen – som sannsynligvis betrakter seg selv som en pengekultens helgen, eller kanskje heller yppersteprest – oppfatter dette som en passende tid å ytre noen formanende ord om at penger og lykke eksisterer kausalt uavhengig av hverandre, hvilket man kanskje må tolke som at han føler seg ulykkelig selv om han er perverst rik, hvilket er ham vel unt, det første mer enn det siste, men det er uansett visdom som er ubegripelig hos de som lider av pengelengsel — selv om man sikkert teologisk sett kan disputere om ikke deres egentlige lengsel går i kretsløp rundt “følelsen av å ikke strekke til”, det vil si at de lider under kapitalistisk impotens som imidlertid lar seg behandle med ymse kjemikalier som fjerner følelsen av at dette er noe viktig. I mellomtiden tenner vi et lys i kveld. Vi tenner det for glede.

Enkelte filosofer, så som Gottlob Frege og Ludwig Wittgenstein, har hevdet at sannhet er et primitivt begrep og derfor noe som ikke kan analyseres eller gjøres nærmere rede for. Snarere er sannhet et begrep som må forutsettes i enhver redegjørelse. Sannhetsteoriene som forsøker å definere og belyse sannhet ytterligere har derfor misforstått begrepets status som primitiv.

(Store norske leksikon)

Annonsørinnhold

Julekalenderne mannfolk ønsker seg i år

Som alle selvsagt vet er sannhet et svært problematisk begrep innenfor filosofien. Det kan alltid reises innvendinger mot enhver form for definisjon man så langt har klart å stille opp, så det virker rimelig å avskrive begrepet som naivt — eller “primitivt” som Frege og Wittgenstein formulerte det. Det mest åpenbare problemet er at det ikke finnes noen garanti for at den som observerer noe er i stand til å vurdere om det er sant eller usant – ihvertfall ikke på noen “sann” måte – så vi henfaller til en rekursiv loop av stadig tilbakevendende spørsmålstegn og må bare gi opp prosjektet. Det er ikke mulig for mennesker å “kjenne sannheten” hinsides enhver rimelig tvil. Her kan vi si: Så lenge det er liv er det tvil. Derom kan det ikke herske noen tvil.

Dersom man tror at det noensinne er “åpenbart” hva som er sant så skyldes dette at man er naiv, eller “primitiv” om man foretrekker det ordet istedet. Naiv realisme er jo grunnet i troen på at man har god vurderingsevne, som imidlertid ingen noensinne har, selv ikke de som er eksperter med mange års trening innenfor et fag eller emneområde. Dette er FTF-regelen: Folk tar feil. De tror de har rett men de tar alltid feil. Sånn er det uansett, overalt og til enhver tid. Vi kan si at dette er sannheten om du vil, basert i den såkalte korrespondanseteorien, etter Aristoteles med flere, som sier at når noe stemmer overens med virkeligheten så er det sant, for i virkeligheten er det jo slik at folk typisk ikke forstår hvor naivt uvitende de er før de på noe slags vis får et oversiktsbilde over situasjonen og dermed erfarer at uvitenheten deres er evig og uendelig på en måte som ikke bare preller av mot det teflonbelagte egoet.

Konklusjonen blir at vi må bruke andre ord enn “sannhet” for å beskrive det vi prøver å si. Nøyaktighet er ganske bra, hvis man for eksempel skal få noe beskrevet eller forklart men vil unngå spørsmålet “er dette sant?” fordi da kan man jobbe med “nøyaktigheten” som alltid kan bli bedre mens “sannheten” på en måte setter punktum for videre utvikling av samtalen. Problemet er jo at folk som regel ikke er bevisste løgnere men at de “tror” på både det ene og det andre på ganske uetterrettelig vis — og de er vant til å tenke på dette som “sant”, slik at hvis man konfronterer dem rundt logiske brister og den typen ting går de øyeblikkelig i forsvarsposisjon og dialogen stanser der. Som han Albert Einstein pleide å si, man skal respektere de som søker sannheten men vokte seg for de som har funnet den. Til syvende og sist har ikke vi mennesker noe annet enn historier – eller “narrativer” – som vi forteller hverandre fordi vi liker å prate og gode historier støtter dette formålet selv om de ikke alltid er sanne. Da blir det som det blir.

En mindre nyhetshistorie på NRK.no handler om en svensk skiløper som forfrøs pikken under et verdenscuprenn i Ruka (som jeg tror er i Finland, men jeg er ikke sikker). Det gjorde jævlig vondt sa han i en kommentar hvor han også etterlyste en høyere nedre grense for når man anser at det er for kaldt til å sende skiløpere ut i løypa. Herregud, tenker jeg. Man får som man fortjener. Selv opplevde jeg at det var tungt å starte bilen i dag tidlig, noe som fant sin forklaring da den endelig tente og jeg kunne lese av termometeret at det var 23 kalde. Som alle vet begynner jo dieselmotorer å oppføre seg uregelmentert sånn omtrent ved minus tyve, men jeg har nettopp fått – ikke helt det korrekte ordet – nytt batteri så det bør gå bra ut denne sesongen. Imidlertid har jeg ingen sympati for folk som driver med sport og spill ute i kulda og kommer til skade av denne grunn. Er de fullstendig fette sinnssyke? Hvis du er så evneveik at du ikke helt av deg selv forstår at du ikke skal ut og fly på ski i minus tyve så er det egentlig like greit om du ikke får til å formere deg som en følge av toskeskapet. Selv “måtte” jeg i butikken fordi det var noe jeg manglet, men jeg ville foretrukket å holde meg hjemme og vente på mildere vær.

Det er greit at man er nordmann – eventuelt svenske, finne eller russer – som har vært ute en vinternatt før og det ene med det andre, men man skal faen ikke kødde med kulda. Det er mer enn dieselmotorer som begynner å oppføre seg hikkete og hakkete når tempen faller lavere enn minus tyve. Menneskekroppen er ikke laget for ekstrem kulde, ihvertfall ikke hvis en kondomtrang skidrakt er det eneste som skiller huden fra lufta. Men om man kler på seg gode klær i mange lag så begynner vi å snakke om noe, som imidlertid ikke er hvordan folk oppfører seg innenfor konkurranseidrettene, hvor de bokstavelig talt risikerer liv og lemmer for et konsept jeg ikke engang forstår. Ta for eksempel dette såkalte Birkebeinerløpet som hvert år går over fjellet mellom Rena og Lillehammer, til minne om noen vikingsaker. Var det ikke noe med å stappe en kongssønn under frakken og så flykte over fjellet for å redde livet til krabaten? Jeg gidder ikke å google det akkurat her og nå. Det er ikke vesentlig for poenget, som er at selv om jeg kan se at det er en fin – men kanskje litt vel lang – dagstur på ski, så blir jo alt ødelagt av at det er opptil flere tusen andre som puster, peser, sikler og driter seg gjennom den samme løypa på den samme dagen. Er det noe trivelig da? Herregud. Jeg prøver å forstå, men jeg klarer bare ikke å se hva som er så gildt med å delta i denslags arrangementer. Hele opplegget ser bare perverst ut i mine øyne. Imidlertid skjønner jeg at det er mange penger inne i bildet og derfor must the show go on, som man sier. Det er viktig for turistnæringen, eller noe. Folk konfronterer og overvinner sine egne begrensninger og så videre. Kanskje man til og med blir fanget opp av et fjernsynskamera. Det er stor stas og mye ståhei. En tradisjonsrik greie, nesten som en Holmenkollsøndag, bortsett fra at det er i Østerdalen, hvor man typisk ser flere ulver enn konger (selv om man strengt tatt ikke ser ulven heller, med mindre den ønsker å bli sett). Er det viktig for meg? Neppe. Jeg setter det på kontoen for alle bisarre ting som mennesker gjør, mot seg selv og mot andre. Det er en stor konto.

Annonsørinnhold

Julekalenderne mannfolk ønsker seg i år

Som en hovedregel bryr jeg meg ikke særlig mye om “snøen som falt i fjor” her på min egen blogg. Det jeg skrev forrige uke og forrige år er lite interessant for meg. Kanskje for de som liker å lese skrivestykker som er fremført på den måten jeg typisk gjør, men ikke for meg selv. Selvsagt kan jeg huske at jeg har skrevet det og det, men jeg anser meg som ferdig med saken. Min fokus ligger på det jeg skriver her og nå. Eller sagt på en annen måte: Jeg er en øyeblikkets mann. Jeg lever ikke i morgen. Jeg lever ikke i går. Jeg lever nå. Alt for mange har alt for mye usunn interesse investert i sin egen fortid eller fremtid, mens de fremstår som lite bevisste i nåtid. Jeg forstår ikke sånt. Hvor eksakt tror du energien din er på sitt mest nyttige? Et hode som er fullt av tanker om i går og tanker om i morgen er et hode fullt av søppel. Det er jo bare her og nå det går an å handle. “Tidsforskyvning” i bevisstheten er etter min mening en farlig sinnssykdom. Man mister grepet, henfaller til overtenkning og rekker ikke å handle før øyeblikket er over. Muligheten kom og gikk — og nå er det for sent.

Når det snakkes om å “bearbeide psykologisk materiale” handler det ikke om å flytte oppmerksomhet over på ting som skjedde i fortid, men tvert imot om å “ta tilbake” oppmerksomhet som har blitt hengende fast i alskens traumatiske erfaringer i fortiden – ofte til en sånn grad at det har dannet tvangsmønstre både i tenkning og atferd – slik at man kan “komme til sans og samling” igjen, bli hel igjen, altså “helet” om du vil. Folk som er vel balanserte på denne måten kan sanse når andre har noen slags “greie” gående på slikt vis. Noe som krever litt i overkant mye fokus i forhold til sin relative nytteverdi. Vi kaller det å være “opphengt” i noe. Som en hundevalp som har fått tak i en tøffel og nå har noe stordramatisk gående, med knurring og rasende gnageri som ikke leder til noe nyttig resultat for noen. Hvordan skal man forholde seg til sånne ting? Både i andre og i seg selv. Det er spørsmålet. Det å “komme seg videre i livet” handler jo om å slippe taket i ting man opplever det som vanskelig å slippe taket i fordi de “føles viktige”, samtidig som man på et annet plan godt vet at de er ikke viktige, ihvertfall ikke innenfor et hierarki av prioriteringer som holder sunn fokus på hva man har og ikke har makt til å gjøre noe med.

Annonsørinnhold

SLÅ TIL: Her kan du sikre deg ulltøy på tilbud

Som alle andre antar jeg i utgangspunktet at de som har bygget opp en stor pengebinge i forretningslivet har “spesielle personegenskaper”, blant annet at de er særlig handlekraftige og hensynsløse, at de reagerer raskt når de “ser muligheter” og det ene med det andre. Sjelden tenker vi at det er flaks som har frembrakt superrike individer som Elon Musk. Det må jo være noen slags form for talent, dyktighet eller begavelse som ligger i bunnen av enhver forretningsmessig suksesshistorie? Går det an å lære noe av vedkommende? Meningene til en som har bygget opp en formue på mange hundre milliarder har jo en annen form for gravitas enn meningene til en hvilken som helst jokum som man finner på gata. Det virker åpenbart at det eksisterer noen slags personkult rundt Elon Musk, først og fremst representert av ymse personer som drømmer om å selv bli rike, men det finnes også – og mindre åpenbart – en flokk med postmoderne nynazister som beundrer denne underlige typen av årsaker jeg ennå ikke helt har fått kartlagt. Da Musk kjøpte Twitter skrev jeg om saken at dette teller som bevis på at han ikke er det geniet alle skal ha det til at han er. Det er noe sykelig over hele greia som kommer til å slå negativt ut for hans øvrige virksomheter. Det er ikke økonomisk rasjonelt å kjøpe Twitter og betale noe som sannsynligvis er ti ganger markedsverdien av faenskapet. Jeg tok litt forbehold for at det kunne foregå ting bak kulissene som ville fremkomme “etterhvert” men nå har det gått så lang tid at det toget forlengst har forlatt perrongen. Uansett hva slags fantasi Elon Musk hadde da han kjøpte Twitter så har alt forlengst landet på trynet i den møkkbefengte og lite samarbeidsvillige virkeligheten. Kort sagt, prosjektet møtte veggen.

Ironisk nok så slang jeg meg på Facebook-bølgen i sin tid fordi jeg var litt lei av “tonen” på bloggplattformen som jeg brukte den gangen – tanken var at når alle kan se trynet ditt så vil folk moderere seg litt – men jeg meldte meg ut igjen et par år senere, ganske desillusjonert av debatten som kom i etterkant av Utøyamassakren og alle de som sa at de var “enige i sak men ikke i metode” — som om det går an å dele opp denne ulykksalige hendelsen i mange små biter som bare har “gjerningsmannen” til felles, slik at hvis vi fjerner ham fra bildet så vil resten oppløse seg i løse bruddstykker av normalitet uten noen indre logikk eller forbindelse. Sånn vasker man sine hender rene for enhver skyld. Jeg hater også AUF men jeg ønsker ikke livet av dem. Mange var veldig indignerte. Ikke fordi en gal mann drepte et stort antall barn og tenåringer motivert av fantasier om “hvordan ting henger sammen” men fordi de bekymret seg for om dette ville ha noe å si i forhold til deres egen ytringsfrihet rundt den samme tematikken. Skal vi alle bringes til taushet nå? Isolert sett byr dette sakskomplekset på mye interessant psykologi, men vi står igjen med det faktum at paranoide tvangsforstyrrelser er en svært alminnelig form for sinnssykdom som gir forskjellig utslag hos forskjellige individer. Det finnes selvsagt ikke noe organisert program for å avskaffe “den hvite rasen” og erstatte dem med mer politisk samarbeidsvillige innvandrere fra Midt-Østen og Nord-Afrika, under ledelse av “World Economic Forum” og jødene, og med logistisk såvel som ideologisk support fra “den liberale venstresiden” og kulturmarxistene, EU og “LHBT-bevegelsen”. Det er jo faen ikke klokt noe av det, men dette våset går altså voksne folk rundt og tror på. Og noen av dem har skytevåpen.

Foran åpent kamera uttalte Elon Musk nylig at annonsørene kan bare dra til helvete med disse utpressingsforsøkene sine. Det han konkret sikter til er at stadig flere selskaper med store annonsebudsjetter trekker seg unna Twitter – eller X som det bare heter nå – fordi de ikke er komfortable med “den nye stilen” på nettstedet etter at Musk kjøpte det opp. Etter hans mening er dette et angrep på ytringsfriheten, mens de fleste ville si at det er det stikk motsatte. Ingen har noen plikt til å annonsere på Twitter, eller hvor som helst ellers. Det må selvsagt oppleves som frustrerende å eie et 400 milliarders nettsted som ikke “verdsettes” tilstrekkelig ute i markedet, men til gjengjeld har han jo blitt alle nynazisters darling. Du vet. Sånne som virkelig setter pris på ytringsfriheten sin og praktiserer den med stor entusiasme. I mellomtiden skygger sånne tiltak som Nike og Disney banen fordi det å få en god klem av en nazi i manges påsyn og på offentlig sted ikke kommer til å forbedre din sosiale stilling i sin alminnelighet. Det virker litt evneveikt at Musk ikke forstår dette. Men der er vi altså. Det mange kaller “verdens rikeste mann” – selv om mange, meg inkludert, tviler på substansen i dette ryktet – har brukt perverst mye penger på å kjøpe opp og gjøre om en populær sosial plattform til en frisone for ekskrementer, for å parafrasere den postmoderne naziorganisatoren Steve Bannon. Han sa jo at en av bevegelsens strategier er å oversvømme sonen – “flood the zone” – med ekskrementer, hvilket utlagt betyr å forgifte og forpeste debatten til en slik grad at alle anstendige mennesker flykter til fjells. De gjør det med vilje. Det er meningen at folk skal utvikle avsky for selve konseptet med å være på nett og delta i debatter. Når folk gruer seg til å åpne en nettside har de oppnådd sitt mål. Litt som hvordan mange gruet seg for å gå ut på gata i tredvetallets Berlin, men på en postmoderne måte, med mye tøys og ironi, alskens “kosedyr” og andre surrealistiske virkemidler. Hvis man overhodet skal tilskrive den talentfulle herr Musk noen form for intelligens overhodet, så går det ikke an å tro at han ikke forstår hva som foregår. Likevel er det akkurat som om han er helt blank. Fullstendig fette idiot i forhold til hva slags risiko han tar med hva slags betydelig pengesum. Det er ikke til å bli klok på.

Det det er ingen motsetning mellom Norges klimaarbeid og det å dele ut nye oljekonsesjoner, mener Støre. Norsk energi berget et Europa i krise, og er nå kontinentets viktigste energileverandør, sier han. Norsk gass tror jeg kommer til å ha en rolle fremover, forutsatt at vi klarer å gjøre det store som vi er i ferd med, nemlig å fange og lagre CO₂. Det er ikke gass i seg selv som er problemet, det er utslippene fra gass.

(NRK.no)

For å parafrasere statsministeren: Det er ikke mangel på kunnskap om problemets natur som stanser oss, det er viljen til å gjøre det som er nødvendig — altså å stanse absolutt all utvinning av olje og gass, både på norsk sokkel og hvor det ellers måtte foregå. “Karbonfangst” er i virkeligheten bare imaginær science-fiction-teknologi som disse avskummene håper skal komme som en annen Jesus i supermanndrakt og frelse oss alle fra den sikre undergangen før siste akts teppefall. Herregud. Det er så evneveikt at jeg får vondt i hodet av det. Enten forstår ikke Støre og de andre gutta fra karbon-kalkutta hvor alvorlig situasjonen er eller så driter de i det. Jeg tror at de driter i det, men på den samme måten som folk noen ganger utsetter og utsetter noe de vet at de må gjøre, det bare passer ikke så bra akkurat nå. Kanskje til uka? Neste måned? Om et par år? Saken er at vi burde ha sluttet å forbrenne fossilt drivstoff for tyve år siden. Det er allerede “for sent” i den forstand at det finnes overhodet ingen sjanse for at vi klarer å nå det såkalte 1,5 gradersmålet, sannsynligvis ikke engang tograderen. Vi må forberede oss på tre graders økning av jordas gjennomsnittstemperatur per år 2030, hvilket utlagt er en katastrofe men sånn går det når man ikke handler mens leken fortsatt er god. Dette har ikke noe med “samvittighet” å gjøre. Jeg skulle ønske at Støre ikke var slik en manipulerende drittsekk, men han er den han er og dette er hva vi må slite med: Folk som prioriterer penger foran alle andre hensyn.

Generelt sett kan man trygt spå at et samfunn er i ferd med å kollapse og gå under når det utdannes flere advokater enn ingeniører. At man føler behov for den typen hjelp man kan få fra advokater er i seg selv et svært dårlig tegn. Kannibalene har begynt å gnage på hverandre. Grunnlinjen for hva som er normalt i samfunnet har lagt seg på et nivå som ikke bare tillater men oppfordrer til alskens svindel og gjensidig utnyttelse — og en “god jobb” er en hvor man høster stor kompensasjon for liten innsats, fordi dette er jo smart. Et tegn på at man har lyktes i livet. Investeringene mine gir god avkastning. Bare tapere driver med ting som er skitne, farlige og anstrengende. Polakkarbeid som jeg en gang hørte noen ungdommer på Oslos vestkant karakterisere det som. Du vet. Håndverk og denslags, hvor man er nødt til å passe seg så man ikke mister både fingre og det som verre er fordi man jobber med “farlig redskap” og det ene med det andre. Så vidt jeg kan se har ikke en typisk arbeiderpartipolitiker hatt “arbeiderklassekredibilitet” siden en gang på 70-tallet, og knapt nok da. Hva jeg mener? Det er da ingen som ser for seg at en gjennomsnittlig “jobb” – si for eksempel skifte en dør eller å kle en garasje med panel – ville tjene noe på å blande inn den typen hjelp disse jævla teoretikerne typisk ville være i stand til å levere. Det man ser for seg er at de bare ville gå i veien, og/eller stille masse dumme spørsmål som stjeler tid fra prosjektfremdriften. Herregud. Det er et problem når “den politiske klassen” preges av materiell inkompetanse. Man venner seg til følelsen av at det alltid går an å betale noen for å komme og rydde opp når man utvikler for mye Marie Antoinette i atferdsrepertoaret sitt. Det er jo ikke sånn virkeligheten fungerer. Kreditt- og finanssystemet som danner motoren i dagens samfunn – altså pengene i sin videste forstand – fungerer akkurat nå, men det betyr ikke at det alltid kommer til å fungere. Vi kan faktisk si med rimelig sikkerhet at hele driten er nødt til å eksplodere og kollapse med jevne mellomrom, fordi den vekstmodellen man baserer seg på er eksponentiell i sin grunnleggende struktur. Det går ikke an å ha tre prosent vekst i året. Det må eksplodere. Spørsmålet er bare når og hvem som både må rydde opp i elendigheta etterpå og betale alle regninger når de skal gjøres opp.

Som alle vet begikk “brobyggeren” Ernst Ludwig Kirchener (født 1890) selvmord i Davos i 1938 etter at nazistene gjennom lang tid hadde forfulgt, trakassert og terrorisert både ham og mange andre kunstnere de definerte som entartete, det vil si degenererte, og systematisk ødelagt mesteparten av de offentlig tilgjengelige arbeidene hans – mer enn seks hundre i tallet – og slik endte livet til grunnleggeren av kunstretningen die Brücke (“broen”); en bevegelse inspirert blant andre av Gaugin, van Gogh og Munch og fokusert på “en helt ny retning innenfor kunsten som danner bro mellom det gamle og det nye”. Blant annet var de opptatt av å skildre menneskelige følelser på sterkere og “ærligere” måter — og sånt gjør man jo ikke ustraffet. Folk reagerer den dag i dag mot “degenerert kunst” og mange blir veldig sinte når de mot sin vilje blir eksponert for slike arbeider som “Czardasdansere” (avbildet ovenfor).

En gjenganger blant argumentene man typisk hører ennå er at dette ikke er “bra kunst”. Jeg kunne jo ha malt dette selv sier folk. Jeg stiller meg tvilende til dette argumentet, men for å være grei sier jeg bare “kanskje, kanskje ikke” — poenget er uansett at de har ikke malt noe selv og det går derfor ikke an å si noe om hva de kan og ikke kan som kunstnere. Alt de har er noe de kaller en kritisk holdning, men som ikke er noe mer enn en infantil og følelsesmessig basert reaksjon. En negativ refleks, kan man si. Man kan også si at Kirchener og de andre lyktes med å skildre menneskelige følelser alt for godt, det var bare ikke de følelsene som var etterspurt blant visse deler av publikum, som da de fikk politisk makt misbrukte denne til å forby og straffeforfølge – både offisielt og uoffisielt – kulturelle uttrykk som ikke viste tilstrekkelig respekt for nazistenes visjon for fremtidens Tyskland: Et sterkt, rent og sunt land befolket av ariske overmennesker med stålblikk. Eller som vi også kan kalle det: En romantisk fantasi preget av vage homoerotiske undertoner rundt soldater og uniformer.

Annonsørinnhold

Dette er årets lekreste festkjoler

Nå var vel ikke nazistenes propagandaplakater fra 1920 og 30-tallet vesensforskjellig i stil fra den som alle andre brukte ved den samme tid, med for eksempel vakkert skulpturerte steinansikter som stirrer blått ut mot evigheten i trekvart profil og under påført noen slags maskulint motiverende tekst om manndomskraftens politiske betydning, men det er særlig ironisk at disse ikonografiske stilstudiene av nazistiske mannsidealer senere dannet fundament og idègrunnlag for de meget homoerotiske arbeidene til Touko Vallo Laaksonen – alminnelig kjent som Tom of Finland – som kom til å få stor betydning for “gay-bevegelsen” i USA på 70-tallet. Noe av det som Tom of Finland produserte kan fungere som veggkunst i et borgerhjem, i den forstand at alt man ser er en tegning av et vakkert ansikt, men det er ikke dette han først og fremst er kjent for, det er de ekstremt eksplisitte avbildningene av kjønnsorganer og “seksuelle situasjoner” som har medført at kunsten hans som regel betraktes som pornografi, mens det egentlig handler om homoerotiske arketyper skildret uten skam og blygsel fremstilt i en tidsalder da kjønnslig omgang mellom menn ble betraktet som straffbare handlinger, både offisielt og uoffisielt. Som alle vet kan det det dag i dag medføre livsfarlige situasjoner å bli oppfattet – med rette eller urette – som “homo” når og hvis man støter på den rette (eller gale) typen mann som er ute på byen for å drikke og se etter bråk. Sånn er virkeligheten for de homofile, eller kanskje rettere sagt i disse tider, enhver den som på noe vis er “femi” eller på andre måter uttrykker kjønnsinkongruens.

Selv er jeg av den oppfatning at det er ikke mandig å tvile på sin egen mandighet. Ingen synes det. De maskuline dydene er jo de samme som de alltid har vært:  At man er sterk, stødig, trygg, ærlig og så videre. “En mann blant menn”. Det spiller ingen rolle hvor langt man drar ut i den vide verden, den samme greia gjelder overalt og til enhver tid. Sånn er mannsrollen. Man er i utgangspunktet “hevet over” barnas kjekling og kvinnenes gjensidige hat mot hverandre, en mann engasjerer seg ikke i tøysete konflikter. Finnes det noe mer umandig enn å være en sånn som sutrer og klager til stadighet? Finnes det noe mer umandig enn å være en substansløs dott som ikke står for noe, men som med udyrets appetitt kaster seg over enhver sjanse til å tjene noen kroner? Mange synes å legge stor vekt på dette med at de er “biologiske menn” – og derfor, må man anta, påført et naturstemplet strøk av ektehet – men det er direkte urimelig å påstå at minstekravet for å være “en mann” er at man har en penis. Herregud. Det er jo for fanden et kulturelt begrep. Kølla kommer som regel ikke inn i bildet i det hele tatt. Vi oppfatter typisk folk som “mandige” – eller ikke – basert mer i atferden deres enn bulen i buksa, som vi helst ikke ønsker å ha noe med å gjøre. Begrepet homofobi er ganske fascinerende og av noen beskrevet som “enfoldige menns frykt for at homofile menn skal behandle dem slik de selv behandler kvinner” men dette er jo bare en morsomhet, uansett hvor treffende det kan se ut ved første øyekast. Selve greia er jo mye mer ondartet enn som så — og det handler etter min mening om en usunn holdning til begrepet mandighet. Kanskje ispedd en suspekt dose av interesse for og fantasier om andre menns kjønnsorganer og hvordan de eventuelt bruker dem. Hvorfor alle disse følelsene? Hvorfor gjøre noe til ditt problem når det ikke har noe med deg å gjøre overhodet?

Nazistene mislyktes som vi alle vet med å omskape Tyskland – og “østsonen” – til et germansk paradis på jord. De bestemte seg jo for å legge veien om helvete og der står de vel fast ennå. Storverket deres og det de er mest berømt for er jødeutryddelsene, men selv om vi tar denne historiske ugjerningen helt ut av bildet var de noen evneveike drittsekker som ikke forsto verken seg selv eller andre mennesker. Det går rett og slett ikke an å skape en idealstat hvor alle er lojalt selvoppofrende, arbeidssomme og hederlige, uansett hva slags politisk flagg man heiser over sjørøverskuta. Særlig ikke hvis man fantaserer om å etablere og drive et raserenseri. Du vet. Ta ut diverse “uønskede elementer” fra samfunnslivet og det ene med det andre. Degenerert kunst og litterære arbeider som stiller de gale spørsmålene. Mennesker som ikke er konforme i forhold til idealstandardene for kjønnsuttrykk. Denne delen av nazistenes ideologiske program eksisterer den dag i dag. Vi har til enhver tid noen grad av “moralistisk trykk” omtrent på den samme måte som vi til enhver tid har kriminalitet og andre antisosiale aktiviteter. Samfunnsondene bør være velkjente. Man er ikke et bra menneske hvis man bruker noen del av den korte tiden sin her på jorda til sosial sadisme rettet mot sånne som man frykter og hater, uansett hvordan man eventuelt rasjonaliserer og intellektualiserer den skadelige virksomheten sin. Regel nummer en for at vi skal kunne ha et fungerende samfunn er jo at folk holder fred med hverandre i den grad man kan og søker bistand fra politi, konfliktråd og andre institusjoner når fred ikke lenger er et aktuelt alternativ. Dette er den mandige måten å forholde seg til ting på. Det er bare narkohandlere og andre gangstere som “ordner opp selv”.

Reklame for alkoholholdig drikk er forbudt. Forbudet gjelder også reklame for andre varer med samme merke eller kjennetegn som alkoholholdig drikk. Slike varer må heller ikke inngå i reklame for andre varer eller tjenester. Helsedirektoratet fører tilsyn med at bestemmelsene om reklameforbud fastsatt i eller i medhold av denne lov overholdes. 

(lovdata.no)

Annonsørinnhold

Julekalenderne mannfolk ønsker seg i år

Når det snakkes om “andre varer med samme merke” ser jeg for meg at for eksempel noen som Absolut Vodka hadde begynt å selge klær med samme logo som brennevinet og i så fall møtt veggen i forhold til å reklamere for disse klærne. Det har jo helt siden dette forbudet kom (og egentlig lenge før) vært vanlig å selge lisenser til å bruke kjente varemerker “utenfor kontekst” slik at man sikkert får tak i for eksempel Ferrari tannbørster eller Microsoft undertøy. Hva vet jeg? Jeg er nokså sikker på at jeg så Björn Borg parfyme på en flyplass en gang, men de sa at Old Spice ikke hadde noe med jentebandet Spice Girls å gjøre. Poenget er uansett at et varemerke som først og fremst er kjent for alkoholprodukter ikke har lov til å reklamere for eventuelle andre ting de selger som bærer samme logo. Snikreklame er ikke tillatt og jeg tror at alle skjønner akkurat den. Imidlertid har jeg vansker med å se hvordan for eksempel et maleri av en kvinne som holder et vinglass kan være “reklame for alkohol” eller at bokstaven Y i firmanavnet HYGGE utformet som et stettglass også er et brudd på loven. Vi beveger oss bort fra det rimelige. Dette er etter min mening en typisk oppgave for Høyesterett. Hvordan skal loven tolkes?

Det virker som om Helsedirektoratet har misforstått selve konseptet med “reklame”. Det er et tiltak folk som har noe de vil selge treffer for å komme i kontakt med sine aktuelle kjøpegrupper. Det er da ingen som reklamerer for “det å drikke alkohol” i og for seg selv? Uten å nevne det produktet de selger? Det er en problematisk Pandoras eske de åpner hvis de hevder at forbudet mot alkoholreklame også omfatter det å drikke alkohol som konsept innenfor kulturen, fordi da er det jævlig mye som ligger tynt an, la oss bare begynne med å spørre hvordan en konsekvent lov mot det å hentyde til “drikking av alkohol” på uspesifikt vis skal forholde seg til “vinsmaking” i aviser og magasiner? Hvis det er et problem at et kunstmaleri viser en kvinne som sitter ved et bord og holder et vinglass så er det et enda større problem at anmeldere i media nevner produktnavn og deler ut anbefalinger av det og det merket innenfor vin, øl og annet. Det er et stort problem at ymse nidkjære fjøsnisser er ute og leker sheriff i grenselandet for hvor langt definisjonene rekker, fordi dette undergraver respekten for lovverket. Generelt sett så ønsker jo folk å holde seg innenfor loven, men dette blir vanskelig når håndhevelsen er en fornærmelse mot intelligensen.

Deliriumet skjelver av et sykelig strålende sinn. Dessuten bor forstyrrende karakterer i mange av Francisco de Goyas (1746-1828) kunstverk. Var dette refleksjonen av en psykisk lidelse? Absolutt. Han var en kunstner som reflekterte uroen til et ødelagt samfunn som ingen andre, et samfunn som omringet ham, noe som gjorde ham desperat. Få kunstfigurer overførte indre plager, ensomhet, frykt og fortvilelse slik Goya gjorde. Da han kom til sitt landsted La Quinta del Sordo, boblet det fortsatt minner i hans sinn om lyden av henrettelsene, og smerten blant annet i eksil og illojalitet.

(utforsksinnet.no)

Mange har minner om sitt første møte med Goyas såkalte svarte serie av malerier – som man liksom må riste på hodet av og svelge et par ganger før man klarer å “ta det inn” for dette er rimelig horrible saker – og mange har spekulert rundt hva som egentlig foregikk med hodet hans da han laget dem. Etter min mening er dette et naivt spørsmål. Alt Goya gjorde var å skildre den verden han observerte. Det virker ikke rimelig å anklage en kunstner for å være gal basert i lite annet enn at han skildrer en gal verden slik han ser den. Seriøst, hva gjør Goya? Han maler bilder. De gjør inntrykk på folk. Ofte til en sånn grad at de får mareritt av det etterpå. Det er alt. Høres det ut som galskap? Det kommer an på hvem man spør og hvordan man definerer begrepet galskap. Man kan argumentere for at det er “moralsk galt” – altså mer i motsetning til det “moralsk korrekte” enn det mentalt sunne – å vise mennesker bilder som ryster dem helt ned i grunnvollene og kanskje tar fra dem en ikke ubetydelig andel av sinnsroen og sjelefreden deres. På den annen side er kanskje ikke sinnsro noe man bør skryte av når verden står i brann og hensynsløse lystmordere går løs rundt hushjørnene. Goya opplevde jo noen særlig ondartede utslag av Napoleons krigføring i Spania og dette preget uten tvil hele hans sene produksjon.

Saken er at fler enn Goya har opplevd fæle ting, men få av dem har evnen til å uttrykke seg på en måte som får folk rundt dem til å fatte hva det handler om, så de foretrekker å heller holde kjeft. Du bør ikke skremme bygdefolket er et gammelt ordtak blant kunstnere og andre som føler at de har “noe de ønsker å si” men er usikre på hvor og når det finnes en passende anledning. Jeg mener, selv de som overlever selve bombardementet er jo også “krigens ofre” i den forstand at de har i mange tilfeller blitt frarøvet sin evne til å “være normal” etterpå, mens de som ikke selv har noen slike erfaringer mangler et meningsfullt rammeverk som de kan forstå slike ting innenfor. Alt de har er historier som de hører og dessuten det de selv klarer å se for seg i fantasien, men det blir ikke det samme. Har man ikke mistet dyden så er man jo ennå en jomfru. Kroppen vet ingenting. Støyen i hodet er ikke relevant. Som alle vet – etterpå – blir det ikke sånn som man ser for seg. Sånn er det med forholdet mellom teori og praksis — men så kommer altså kunstnere, filosofer og andre som røsker sløret av Babylons store hore sånn at alle kan se, og da føler de forferdelse. Bildene hans Goya er jo forferdelige. De viser en “emosjonell virkelighet” som ingen har lyst til å se og enda mindre selv erfare. Er dette galskap? Igjen, det kommer an på hvem du spør. Provoserende kunst lykkes noen ganger med å være provoserende og det som typisk kommer da er en reaksjon av moralsk forargelse, ikke så mye over selve kunstverket som hva folk føler at det eksponerer om deres egne mørke hemmeligheter. Det er ikke sånn jeg ønsker å bli sett. Indignasjonen presenteres som regel på vegne av “allmenhensyn” selv om det føles dypt personlig for de forulempede parter. Fordi de ikke har noe følelsesregister de kan plassere disse tingene innenfor på en meningsfull måte henfaller de til frykt og avsky. Som om de står ved grensen til et forferdelig sted og kikker inn, men ryggmargsrefleksen deres påbyr dem å trekke seg tilbake og innta forvarsposisjon. Jeg liker ikke dette. Problemstillingen gjelder selvsagt mange andre kunstnere enn Goya, fordi det de skildrer – menneskelig depravitet – blir tolket som en egenskap bare hos kunstneren som utførte arbeidet – altså “galskap” – heller enn som et varsel om allmenmenneskelige problemer.

Siden tilkommer det ikke ubetydelige element i bildet at særlig talentfulle kunstnere som Goya ikke akkurat vokser på trær. Kanskje bare en liten prosentandel av alle de som av ulike årsaker tvinges til å forholde seg til menneskelig ondskap har evnen til å skildre denne erfaringen på en ordnet måte i etterkant. Som tidligere nevnt henfaller mange av de som tilsynelatende “klarer seg bra” til taushet etterpå. De nekter å snakke om tingene med noen som ikke selv var på stedet da det skjedde fordi de regner ikke med å bli forstått og de ser ikke noe poeng i å snakke bare for å snakke, eller enda verre; for å tilfredsstille noen slags pervers fantasi hos de som er interesserte i “menneskelig lidelse” men som ikke selv har noen slike erfaringer. Den dag i dag pågår det kriger og enda løsere organiserte konflikter i verden som fremstiller en stor mengde skadde individer, like mye mentalt som fysisk. Jævelskapen er den samme gamle, men vi har bedre våpen nå. Fremskrittet har gitt oss mere pang per peng som man sier. Det går an å myrde hundrevis og tusenvis av mennesker fra trygg avstand. Man behøver ikke å selv se eller – gud forby – lukte noe av elendigheta. Er det galskap å skildre det man observerer i verden? Det er kanskje litt på kanten å være veldig insisterende og påtrengende med dårlige nyheter overfor de som allerede har fått med seg hva det handler om, de bare trenger litt tid på å fordøye inntrykkene, men hvis tingene fremstilles på en måte som gjør at folk kan ta den tiden de trenger i sitt eget hode, eller til og med holde seg unna hele greia hvis dette er hva de foretrekker, så ser jeg ikke problemet. Da ville det snarere helle mot den uansvarlige retningen å ikke skildre slike erfaringer, altså gitt at man har det talentet som trenges for å gjøre jobben og nå frem med budskapet. Sånt er jo nettopp slike tidshistoriske dokumenter som senere tiders forskere setter pris på, men nøyaktigheten i bevismaterialet taper seg raskt etterhvert som folkeminnet dør ut. Det gjelder å få intervjuet alle som kan huske noe før det er for sent. Blant annet derfor er sannsynligvis Den andre verdenskrig den mest gjennomstuderte konflikten i menneskehetens historie, uten at dette ser ut til å ha hatt noen pedagogisk effekt i vid forstand.