Noen slags rasjonaliseringsekspert ga meg nylig et velment råd som ikke var etterspurt men likevel bemerkelsesverdig. Visstnok skriver jeg for langt og for tungt. Det er for mange ord, for dystre emnevalg og “tonen” går alt for ofte i retning av det umenneskelige. Du ville blitt mer populær hvis du skrev kortere og mer positive tekster fikk jeg beskjed om. Isolert sett er dette sikkert sant. Jeg skjønner bare ikke hvorfor vedkommende tror at jeg prøver å bli populær. Eller hvorfor dette i det hele tatt betyr noe for noen. Seriøst. Det er ubegripelig for meg som “meningsdannende konsept” selv om jeg naturligvis forstår prinsippet på det intellektuelle plan. Det er jo ikke ærlig, eller rettere sagt; det er ikke noen sann representasjon av hvem jeg er og hva jeg prøver å oppnå. Jeg vil heller ha èn kritisk leser som pirker på språket mitt og korrigerer saksopplysninger jeg har misforstått enn hundre smiskere som kommenterer “det var fint sagt” eller noe annet sånt vås som verken er her eller der i saklig meningsinnhold.
“Det jeg driver med” har faktisk et navn. Anstrengung des Begriffs. Et litt vanskelig oversettbart konsept som filosofen Hegel lanserte i sin tid (og som vi senere gjenfinner som satire i form av Ibsens karakter Begriffenfeld, bestyrer av Dårekisten i Kairo) men det blir ikke helt dumt å bruke det norske ordet hjernegymnastikk. Universitetet i Oslo hadde forresten i sin tid et “Institutt for Begrepstømming” som var noe slags ironisk opplegg rundt kunsten å diskutere ordene istykker, som jo ikke er hensikten med en intellektuell debatt selv om det kan være politisk nyttig for mange å skape forvirring rundt konsepters meningsinnhold. Du vet. Sånne som “bare stiller spørsmål” helt til tenkamentet varmskjærer seg og går i stå. Man skal anstrenge bevisstheten og begrepsapparatet, men man skal ikke sprenge hele faenskapet istykker. Det skal jo være trening, ikke sant. Alt fra lett mosjon til målrettet utvikling av konkurranseegenskapene. Det skal ikke være selvdestruktiv spekulasjon rundt spørsmål som umulig kan ha noe universelt meningsfullt svar.
Første gangen de prøvde å kapitalisere internettet endte det med “dot-com-bobla” som skremte bort alle investorer for en stund, men senere lyktes de bedre og nå har vi fått en oppmerksomhetsøkonomi som fungerer etter nyliberalistiske markedsprinsipper: Jo flere “følgere” du skaffer deg, jo sterkere blir den nettbaserte operasjonen din. Dette ligner i foruroligende grad på den “politiske” perversjonen som oppstår naturlig i et demokratisk valgsystem hvor stemmetall er den eneste valuta som betyr noe. Alle vet jo at det spiller fint liten rolle hvor bra saker man har hvis ingen stemmer på deg. Politisk makt utgår fra den grad av støtte man har i befolkningen. Om man “har rett” er uvesentlig. Alt som betyr noe er “å vinne folks hjerter” til fordel for et assortert utvalg av vage prinsippsaker som betyr lite i en praktisk virkelighet som handler om å få jobben gjort, men som skaper følelsesmessig engasjement hos velgerne. Ihvertfall nok til at de stemmer på partiet ditt. Man må få folk med seg, liksom. Fremføre et lettfattelig budskap som folk tror på. Da vil alt ordne seg.
Det er umulig for meg å forstå hva en leser får ut av det jeg skriver og jeg har jo ingen mening om hva andre folk skal tenke – bare litt om hvordan de oppfører seg – så hvor mye tid skal jeg bruke på dette? Jeg antar i utgangspunktet at alle som sitter ved en datamaskin får til å google ord og uttrykk som er ukjente for dem etterhvert som de leser – som jeg selv gjør “hele tiden” – slik at jeg bryr meg lite om å lete etter enkle ord og velkjente referanser. Sånt kan de finne andre steder. Noen skriver blogg om “sin reise gjennom livet” med vekt på hva de spiser, føler og opplever fra dag til dag, mens jeg skriver om hjernegymnastikk. En av egenskapene ved mental trening er at “du blir hva du spiser” på samme måte som i fysikken. Trening av kroppen handler jo nitti prosent om hva du spiser og ti prosent om “selve treningen”. De har til og med utviklet en matematisk formel for dette: Søppel inn = søppel ut. Kvaliteten på byggverket kan aldri bli bedre enn kvaliteten på materialene man bruker. Ferdig diskutert. Om det “ser fint ut” er en helt annen – og sekundær – sak. Man kan dekorere hva som helst, men hvis poenget er et robust byggverk som har motstandskraft overfor elementene og det ene med det andre, så må man bruke materialer som egner seg for dette formålet. Man kan trene seg ihjel – mer eller mindre bokstavelig talt – nede på helsestudioet, men hvis man ikke har et formålstjenelig kosthold er alle disse anstrengelsene egentlig bortkastet.
Alle har hørt det latinske ordspråket mens sana in corpore sano. “En sunn sjel i et sunt legeme”. Men hvordan bygger man en sunn sjel? Fra et filosofisk utgangspunkt handler det om å stille de rette spørsmålene. Det er jo ikke sant det som mange tror; at filosofer leter etter svar på livets dypeste spørsmål og alt det der. Filosofer leter etter bedre spørsmål, ikke etter svar. Forstandens eneste vei fremover består jo i å følge en spørsmålslinje som leder i en bra retning — og alle oppdager før eller senere at ethvert svar man finner alltid bringer nye spørsmål, slik at det beste man til enhver tid kan regne med å ha er “foreløpige konklusjoner” som man siden justerer etterhvert som man tilegner seg flere og bedre faktapunkter og andre data. Man blir aldri “ferdig trent” for å si det slik. Det er ikke sånn ting fungerer.
Det er en viktig samfunnsoppgave å jobbe for at Norge skal være et land med små forskjeller og minimal fattigdom. Viktige tiltak for å bekjempe fattigdom er en skole som utjevner sosiale forskjeller og et åpent arbeidsliv med plass til alle. Det er mennesker som står utenfor viktige sosiale arenaer på grunn av dårlig økonomi eller dårlige levekår. Regjeringen ønsker å tette hullene i sikkerhetsnettet for grupper som i dag faller igjennom. Kommunene skal forebygge sosiale problemer og bedre levekårene for vanskeligstilte ved å sikre mer likeverdige vilkår for barn som vokser opp i fattige familier. Gjennom tilbud om sosiale tjenester, råd, veiledning, økonomisk sosialhjelp og kvalifiseringsprogram, skal kommunene arbeide for at den enkelte skal kunne klare seg selv.
Økonomisk fattigdom er et spørsmål om relativ kjøpekraft, men også om forventninger. EU definerer fattigdom som det å ha mindre enn 60 prosent av medianinntekten mens OECD opererer med 50 prosent. Selv befinner jeg meg under grensa uansett om man forholder seg til tall fra EU eller OECD, men jeg opplever ikke meg selv som “fattig” selv om jeg definitivt har dårlig råd og er nødt til å leve med en strammere budsjettdisiplin nå enn noensinne tidligere (kanskje bortsett fra i ungdomstida, da jeg imidlertid ikke engang kunne stave ordet disiplin). Det er ikke komfortabelt men jeg er ikke nødlidende heller. Jeg er vant til å kunne være både impulsiv og ganske utsvevende med penger, men det er ikke noe aktuelt alternativ nå. Jeg kan ikke bare kjøpe ting jeg ser fordi tilbudet appellerer til meg der og da. Det jeg prioriterer er å ha et sunt kosthold og et teknisk velholdt kjøretøy — det vil si ganske “råner” bortsett fra dette med sunn kost. Jeg kjøper aldri “ting til huset” og denslags, hva skal man kalle det, sosialt profileringsmateriell. Mesteparten av tida kler jeg meg enten i arbeidstøy eller treningstøy. Fordi jeg aldri er “på jobb” har jeg aldri egentlig fri heller. Det er avklart at jeg er 90 prosent arbeidsufør i forhold til fag og yrke nå ved 60 års alder, noe som forsåvidt ikke er uhørt innenfor murerbransjen, men det er ennå ikke avklart om jeg kan “brukes til noe annet”. Sannsynligvis ikke. Om vi ser bort fra mine yrkesmessige spesialiteter er jeg jo temmelig evneveik i forhold til “dagens arbeidsmarked”, eller noe arbeidsmarked som helst, for den saks skyld, dersom det involverer å “jobbe med mennesker”.
Grensen mellom personlighetstrekk og personlighetsforstyrrelser er dårlig definert, men tommelfingerregelen handler om fleksibilitet, eller “tilpasningsdyktighet”. Ettersom jeg forstår handler det om skjønnmessige vurderinger. Jeg tok på eget initiativ kontakt med den psykiatriske helsetjenesten for å få avklart min mentale tilstand da Nav begynte å ymte noe om at jeg måtte nedskrives innenfor området “sosiale evner” for å oppfylle formalkravene deres. Noen slags EU-kontroll av sinnstilstanden ved dette stadium av livet, med alle sine tilbakelagte kilometer, men de fant ikke noe som ikke fungerer som det skal og da jeg endelig fikk møte selveste psykiateren – etter fem innledende møter med en sykepleier for å ta noen standard tester av funksjonsevnen – ble vi sittende og diskutere noen filosofiske problemområder i en times tid før han fremsatte sin vurdering, som er at det er “ikke hensiktsmessig” å fremstille meg for noe slags terapeutisk program i deres regi, selv om jeg teknisk sett oppfyller kravene for diagnosen “annen tilpasningsforstyrrelse” (og sannsynligvis har gjort det hele livet). Det er jo en grunn til at jeg konsekvent har holdt meg til tekniske yrker hvor man “lager ting” innenfor en matrise av målbare resultater og fysisk aktivitet. Hvis jeg hadde evnen til å “jobbe med mennesker” ville jeg ha gjort dette for lenge siden, for folk er jo ikke uinteressante som profesjonelt tema, det er bare det at jeg orker ikke å forholde meg til all den ynkelige klynkingen deres. Det typiske mentale problemet folk sliter med er jo først og fremst manglende bevissthet i forhold til egne tanker og følelser, men jeg har ikke noe mestringsproblem slik sett. Jeg faller litt av lasset når det kommer til høyere matematikk, men så lenge vi bare diskuterer abstrakt teori og narrativer klarer jeg å holde følge med de fleste. Jeg holder meg heller ikke med alskens emosjonelle illusjoner. Jeg drives verken av tro eller håp. Og hva slags “ambisjoner” kan man ha etter at man har fylt 60? Herregud. Verden tilhører jo ikke lenger meg og min generasjon.
Heller enn å bekjempe fattigdom bør vi fokusere på å bekjempe rikdom. Nærmere bestemt det systemet som frembringer perverse forskjeller mellom det vi kaller “samfunnsklassene”. Visste du at dersom man fjerner den fattigste halvdelen av jordas befolkning – altså noe over fire milliarder mennesker – så vil dette utgjøre eksakt null forskjell i forhold til miljøproblematikken? Det er de rike som forpester kloden, eller rettere sagt de mekanismene som frembringer kunstige økonomiske tilstander som rikdom og fattigdom. Ingen av delene er naturlige. Dagens samfunn er et moralsk konkursbo som er fullt av økonomisk pælemakk. Parasitter. Folk som “spiller på systemet” for å grafse til seg mest mulig profitt og privilegier for minst mulig innsats. Korrupsjon og nepotisme er ikke systemiske feil, de er egenskaper som er bygget inn i pakka. Det er meningen at noen skal opparbeide seg absurd overflod mens andre skal sulte og lide. Det har alltid vært sånn sier folk. Som om kannibalisme er et positivt aspekt av evolusjonær fremdrift innenfor arten. Hva skal man ellers kalle det? Mennesker oppfører seg jo som rovdyr overfor hverandre. Manipulerende sosialt intrigemakeri er et normalt fenomen innenfor enhver sosial gruppedannelse, enten vi snakker om arbeid eller fritid. Det er alltid noen som søker “personlig fremgang” på de andres bekostning — og de har konstruert et episk møkkatonn med ideologi til forsvar for den hierarkiske samfunnsmodellen, hvor man rangordner folk i henhold til deres kjøpekraft, med “de fattige” som noen slags bånn i bøtta som man kan skremme småbarn og andre naive personasjer med. Nav gjør forsåvidt en fremdragende jobb som sosialt fugleskremsel, for det å “havne på Nav” er helt på linje med gamle dagers Waisenhus når det kommer til hva slags nivå av respekt og alminnelig anstendighet som man møtes med der. Jeg tviler ikke et sekund på at det finnes mange som prøver å “utnytte systemet” av den enkle grunn at det å utnytte systemet jo betraktes som smarte menneskers vei til rikdom, men jeg tror ikke at dette antallet forsvarer at insitusjonen skal behandle alle som potensielle svindlere og snyltere, i praksis med mistenksomhet og “bedrevitende holdninger” overfor mennesker med vesentlig mye mer livserfaring enn dem selv.
Gonzo-journalistikk er en journalistisk stilretning som er skrevet subjektivt, og som ofte inkluderer reporteren som en del av historien gjennom en førstepersons fortellerstil med spontane og private opplevelser av hendelsene som det rapporteres om. Stilen beskrives også som rølpejournalistikk eller villmannsjournalistikk. Stilen blander ofte faktiske og oppdiktede elementer for å forsterke et underliggende budskap og for å engasjere leseren. Ordet Gonzo ble første gang brukt i 1970 av Bill Cardoso i Boston Sunday Globe for å beskrive artikkelen “The Kentucky Derby Is Decadent and Depraved” av Hunter S. Thompson, som senere populariserte stilretningen. Uttrykket har senere også blitt brukt om andre kunstneriske bestrebelser. Ordet kan komme av irsk om den som holder seg oppreist lengst i et fylleslag.
Seierherren er ikke han som vinner slaget, men han som etterpå forteller den historien som de fleste velger å tro på. Det antropologiske paradoks består kort fortalt av dilemmaet mellom det at man vanskelig kan beskrive en kultur på en sannferdig måte hvis man ikke selv er en del av den, samtidig som man vanskelig kan beskrive en kultur på objektivt vis hvis man selv står midt oppi den. Det blir en avveining som ligner på pornografiens avbildningsproblem: Mesteparten av “det som foregår” når folk har sex er indre opplevelser av “mening” som ikke fremkommer på noe synlig vis. Det man faktisk kan se er jo sjelden særlig fint å se på. Så hva skal man avbilde? Fiksjoner er ikke objektive – empiriske – sannheter men de fokuserer likevel på det essensielle poenget gjennom sin egen asymmetriske metodikk — det går ikke an å vite “sannheten til evig tid”, alt vi kan få med oss – som vi også bør være fornøyde med – er “poenget her og nå” og dit kommer man paradoksalt nok raskest gjennom løgn og forbannet dikt når fiksjonen beskriver virkeligheten med alternative virkemidler. Flere mennesker har skjønt flere ting om seg selv og sin rolle i det hele gjennom syntetiske opplevelser de har funnet i kunsten enn de som bare har forholdt seg til “virkeligheten sånn som den er”. Forstår vi hverandre så langt?
Et kunstarbeid fremført gjennom mediet tekst må nødvendigvis kommunisere “en subjektiv oppfattelse” fra person til person. Ingen av de store verkene fra den litterære verdenshistorien er “sanne” (selv om mange er henlagt mot et bakteppe av sanne historiske hendelser) – i den forstand at karakterene er “virkelige personer” og historiens hendelsesforløp beskriver “virkelige tildragelser” – men kanskje nettopp av denne grunn fremstår fortellingen som mer troverdig. Vi vet at forfatteren er en djevelsk manipulator som styrer fortellingens skikkelser som marionettedukker gjennom komedie, tragedie eller hva det nå skal være, frem til det vi kaller “historiens moral” eller poenget med det hele. Vi aner nå konturene av en påstand om at fiksjoner – usanne fortellinger om oppdiktede personer og hendelser – i mange tilfeller kan være “sannere enn sannheten” når det gjelder å fremføre et budskap. Problemet med virkeligheten er jo dens mangetydige natur. Fiksjonen er mer ryddig og fortaper seg ikke i uvesentlige detaljer og forstyrrende sideshows, ihvertfall ikke hvis det er bra skrivehåndverk, men beveger seg jevnt og trutt i retning av sin narrative konklusjon. Hva lærer man av sånt? Inntil ganske nylig har man kunnet ta det for gitt at alle kunstarbeider i formatet tekst har vært diktet opp av mennesker, som jo kan være mer eller mindre lik en selv, men de er aldri fundamentalt annerledes på alle målbare vis, slik som en kunstig intelligens er. Forstår vi hverandre så langt?
Menneskeheten har etter mye om og men klart å finne opp en automatisk diktermaskin. Intet av det en kunstig intelligens frembringer er sant innenfor noen rimelig tolkningshorisont av begrepet sannhet. Det er rett og slett en avansett spilleautomat som fremstiller sekvenser av symboler i henhold til en sannsynlighetsmekanikk som maskinen selv justerer og raffinerer i henhold til de tilbakemeldinger den får i løpet av den prosessen de kaller “trening”. At kunstige intelligenser lyver er imidlertid ikke selve poenget. Diktere lyver jo også. Poenget er at dette er ikke mennesker. De har ingen “motiver” med det de gjør (ihvertfall ingen vi kan kjenne og forstå). Fortellingen har ingen moral. Det er – i sin mest bokstavelige forstand – bare tomme ord. Det finnes ingen forfatter. Ingen håndverker. Ingen ånd. Bare en maskin. Dette er selvsagt en uimotståelig fristelse for de som jobber med å selge diverse “underholdningsprodukter” på det samme vis som man selger kosmetikk og husholdningselektronikk. De driver jo først og fremst med penger. Det er en forretning som baserer sin eksistens i evnen til å tjene penger, i det minste nok til å holde seg gående, men helst nok til at man kan utbetale overskudd til den driftmessig passive eierklassen. Det finnes allerede produksjonsselskaper som bruker kunstig intelligens til å “fylle inn” tekstarbeider som leveres av forfattere på den typen kontrakt som ikke gir dem noen rettigheter i forhold til verket i etterkant. I en profittorientert markedsmekanikk er det uunngåelig at man vil (og må) kutte utgifter der man kan for å holde følge med konkurransesituasjonen. Hvis en prosess overhodet kan automatiseres, hvorfor skal den ikke det? Det finnes for eksempel ingen regnskapsbyråer lenger som jobber med håndskreven kassedagbok i folioformat og det ene med det andre, alt går på datamaskiner. Jeg er for fanden ikke engang sikker på om det er tillatt – i henhold til regnskapsloven – å gjøre alt for hånd i våre dager. Man må jo inn i Brønnøysundregisteret og så videre, og der virker det ihvertfall som om alt forlengst er digitalisert og automatisert. På mange måter mer brukervennlig, men på andre måter mer ugjennomtrengelig og “fremmed”.
I 2016 lanserte regjeringen for første gang en samlet strategi for seksuell helse. Strategien tydeliggjør betydningen av seksuell helse i folkehelsearbeidet og legger grunnlaget for en helhetlig innsats for å styrke denne dimensjonen av befolkningens helse. Seksuell helse er definert som fysisk, psykisk, emosjonelt og sosialt velvære relatert til seksualitet. Seksualitet omfatter blant annet vår kjønnsidentitet, seksuell orientering, erotikk, glede, intimitet og reproduksjon. God seksuell helse er en ressurs og beskyttelsesfaktor som fremmer livskvalitet og mestringsferdigheter gjennom hele livet. I Norge har det hiv-forebyggende arbeidet i mange år vært en integrert del av arbeidet med seksuell helse. FNs bærekraftsmål 3.3 tar sikte på å stanse hiv/aidsepidemien innen 2030. Norge ser ut til allerede å ha nådd målet.
(helsedirektoratet.no)
Det er ikke urimelig å tenke at Freuds sterke fokus på forkvaklet seksualitet som dominant årsakskompleks ved nevroser og “hysteri” hang mer sammen med det typiske klientellet hans – høyborgerskapet i Wien sent på 1800-tallet – enn menneskenaturen i sin alminnelighet. I en fundamentalt annerledes kulturell kontekst ville han kanskje ha utviklet en fundamentalt annerledes psykologi. Når det er sagt så må det imidlertid også sies at “den faustiske kulturen” som ble observert av Freud, Nietzsche, Spengler, Marx, Weininger med flere fortsatt er den hegemoniske “åndstilstanden” i vår del av verden. Det er ikke korrekt å si at vi har kommet langt i psykososial forstand innenfor det gamle problemområdet seksualitet – selv om vi observerer positive fremskritt i form av politisk og juridisk liberalisering – fordi sex behandles fortsatt både som en vare og som et politisk maktmiddel innenfor den dominante kulturen.
Faustisk brukes om noe som angår sagnskikkelsen Faust. Ordet brukes, særlig med tanke på hovedpersonen i Goethes drama, i betydningen søkende eller strebende etter erkjennelse. Den faustiske streben er altså en slik streben etter erkjennelse.
(Store norske leksikon)
Som alle vet var doktor Johannes Faust en virkelig person som hadde en skandaløs karrière som alkymist i Tyskland tidlig på 1500-tallet og til sist døde under mystiske omstendigheter i 1532. Han var en sånn type som folk snakker og ikke minst skriver om, slik at Christopher Marlowe skrev sin Faust i 1592 som noe av det siste han gjorde (året etter ble han jo drept — under mystiske omstendigheter). Knappe 200 år senere tok Goethe opp tråden med sitt første arbeid på den utgaven av Faust som de fleste kjenner, det vi si “den tragiske helteskikkelsen” som søker ut over sine egne begrensninger etter kunnskap, makt, ære, lyst, skjønnhet og eiendom (og som sannsynligvis var en inpirasjonskilde for Ibsens Peer Gynt). Den europèiske kulturen etter renessansen – det vi si alt vi kaller moderniteten, opp til og inkludert vår egen tid – kalles faustisk og av denne grunn faller all eventuell “moderne seksualitet” også innunder det faustiske, preget av noen slags “jakt på det bedre” som imidlertid ikke typisk handler så mye om eventyrlyst som frykt for å gå glipp av noe (det som kidsa på nettet kaller FOMO-mentalitet; fear of missing out ). Middelalderens Europa var jo et statisk samfunn hvor “alt var som det alltid hadde vært” og intet egentlig forandret seg, men etter Svartedauden med sin mildt sagt traumatiserende effekt skjedde en dramatisk nyorientering – en “gjenfødsel” om du vil – innenfor den menneskelige “åndstilstanden” og denne posttraumatiske stressreaksjonen pågår ennå i form av moderniteten. Den faustiske personlighetstypen. Moderne mennesker. Vesten. Vi som står i gjeld til Satan.
Det er vanskelig å finne adekvate ord for hvor usannsynlig føkka menneskeheten er akkurat nå. Vi kan si at regningen ligger på bordet og at ikke alle er like betalingsdyktige, eller betalingsvillige for den saks skyld. Vi har fått mange fine ting men vi har ikke fått dem gratis. Renter påløper helt til vi begynner å betale, som må skje i form av tett organisering og synkroniserte handlingsplaner på høyeste politiske nivå. Er noe slikt overhodet mulig? Tja. Jeg vet ikke. Mennesker er jo noen aggressive og kranglete skapninger. Imidlertid er det nødvendig, enten vi får det til eller ikke. Ved dette tidspunkt burde menneskeheten være i alarmberedskap på samme nivå som under den tidlige pandemien i forhold til klimaproblematikken, med drastiske tiltak på alle nivå for å få situasjonen under kontroll. COP28 ligner alle andre toppmøter i denne kategorien; fem karer som sitter rundt et bord i en garasje mens en bil står med motoren i gang. De klarer ikke å bli enige om hvem som startet bilen eller hvem som skal skru av tenninga og ta ut nøkkelen. I mellomtiden mettes lufta rundt dem med avgasser. De begynner å bli surrete i hodet snart. Eller kanskje de er det allerede, for dette er jo ikke rasjonell atferd. Enhver idiot skjønner hva som må gjøres. Men det virker ikke som om det kommer til å skje noe før noen av dem begynner å krepere. Å skru av tenninga på denne helvetesmakta er imidlertid som å stanse maskinen i en supertanker på åpent hav. Den vil være i godt sig fremover i lang tid før den stanser. Og vi behøver å stanse. Dagens problemer vil bare fortsette å balle på seg og bli verre helt til den metaforiske supertankeren ligger stille. Men hvorfor nevner jeg plutselig slike ting i en post om seksualitet? Godt spørsmål. Her kommer poenget.
Dommedagsfantasier var svært alminnelige for tusen år siden. Under middel-middelalderen, så å si (høymiddelalderen følger jo etter år 1000), trodde jo mange at verden snart ville gå under på grunn av menneskene syndige atferd – tusenårsriket er slutt, Jesus skal komme tilbake for å dømme levende og døde, og det ene med det andre – så det ble alminnelig å legge på en ekstra kriger og ta den helt ut i form av hva vi kan kalle dommedsgsseksualitet — når alt skal presenteres i sin sanneste og mest tydelige form. No more mister skuespill. Enhver kultur har jo sin “gylne middelvei” – mainstream – som er hvor de fleste søker å plassere seg med sin daglige livsførsel. Man holder seg til det som er vanlig skikk og bruk, man følger det normale og man unngår å vekke oppsikt når man “bryter kodene” (som jo typisk skjer med alle ganske ofte, man bare holder kjeft om det). Men hvis man av noen grunn danner den oppfatning at man ikke har lenge igjen å leve vil man sannsynligvis omkalfatre noe i prioriteringene sine og fokusere mer på visse elementer som man hittil har valgt å skyve til side, fordi de er ikke nyttige i forhold til det normale sosiale spillet om penger og posisjon, og bli utagerende på måter som bryter med det normale og det veltilpassede. Hvis alt likevel skal gå til helvete kan man liksågodt begynne å gå den veien selv, før soldatene kommer og tvinger deg med våpenmakt. Det er jo bare logisk. Mange kaller dette dekadanse – noe det også forsåvidt er, relativt til samfunnsmoralen og de kulturelle kodene – men vi kan også beskrive det med begrepet “seksuell frigjøring” og si at det handler om å være sannferdig mot seg selv og sine egne lyster så lenge man kan i en verden hvor man likevel snart skal dø. Hva som er “meningen med livet” spørs på hvor lenge man tror at livet kommer til å vare. Selvsagt finnes det patologiske løgnere som drives av vanvidd og tvangsforestillinger, men de fleste som lyver gjør det av bekvemmelighetsårsaker, eller “strategiske disposisjoner” om du vil. Også kalt manipulasjon. Poenget er uansett at de motiveres av et utkomme noen gang i fremtiden mer enn en belønning her og nå. Folk velger typisk å fremheve visse sider av seg selv og nedtone andre, av hensyn til sin posisjon i det sosiale spillet, og slik dannes “livsløgnen”. Den har et formål. Hvis dette formålet bortfaller mister man motivet for å gjøre seg til og vi kan forvente at “pendelen svinger i motsatt retning” med diverse uansvarlig og utagerende atferd.
En tidsånd er en betegnelse på det intellektuelle og kulturelle klimaet i en æra. På engelsk kalles tidsånden for Zeitgeist som er et tysk ord som bokstavelig talt betyr tidsånd. Ideen om tidsånden går tilbake til filosofen Johann Gottfried Herder og andre tyske romantikere, men er best kjent fra Hegels historiefilosofi. I 1769 skrev Herder en kritikk av verket Genius seculi og introduserte ordet «Zeitgeist» som en oversettelse av genius seculi («genius» er latin for voktende ånd og sæculi betyr «av århundret»). De tyske romantikerne behandlet tidsånden som en egen historisk karakter, heller enn bare et konseptuelt redskap.
(Wikipedia)
Som alle ser, dette er det samme som jeg kaller “åndstilstanden” innenfor kulturen, siden det jo strengt tatt ikke har noe med tid å gjøre, det handler først og fremt om økonomi og materielle tilstander, i andre rekke om mentaliteten som frembringer dem. Den moderne epoken er fortsatt de omstendigheter vi lever under, men de to verdenskrigene på 1900-tallet, med sine uhyrlige industrielle grusomheter, hadde en distinkt traumatiserende effekt på menneskeheten og frembrakte den postmoderne tilstand som egentlig er ganske dystopisk, i den forstand at modernitetens fremskrittsoptimisme har gått tapt for alle andre enn de mest evneveike fjøsnissene blant oss. Vi andre lever med en viss grad av alarmberedskap til enhver tid, slik som menneskene for tusen år siden. Vi håper at alt skal gå bra men samtidig holder vi et øye med all elendigheta der ute. Vi blir liksom ikke dypt og eksistensielt forbauset når det oppstår noe jævelskap. Det er som forventet. Det er mange store egoer som leker med alle slags farlige våpen der ute. Kort sagt, “dommedag” er ikke så mye av et fremmedord som vi kanskje ville ha ønsket — og derfor blir det viktig for folk å “markere at de eksisterer” mens de ennå kan. Identitetspolitikk er en naturlig konsekvens av samtidens uroligheter og fundamentale usikkerhet i forhold til menneskeslektens fremtidige livsvilkår. Komisk nok (men også forutsigbart) finner vi stor konvergens mellom de som ikke liker ordet postmodernisme og de som ikke liker at andre folk eksperimenterer med sin seksuelle identitet. Men hva kan de gjøre? Det eneste verktøyet de har er fascismens maktmidler og systemiske overgrepsmetodikk, som de også sannsynligvis kommer til å ta opp og bruke hvis resten av oss tillater det. Prosessen er allerede i gang, med organisert hetsing og latterliggjøring av svake grupper, og en veritabel sperreild av trusler og fornærmelser rettet mot de noe sterkere. Fenomenet er godt etablert og normalisert på nettet men søler også noen ganger “over kanten” og inn i virkeligheten i form av sporadisk vold rettet mot individer de oppfatter som “representanter for det de hater” — men det er de selvorganiserende hetsekampanjene på nettet som er fremst blant de nærlighende symptomene på fascistisk infeksjon i samfunnet. Ikke så mye “hver melding især” som selve fenomenet, det vil si mangelen på både god folkeskikk og sunt folkevett. Dette er jo også en del av den dystopisk-postmoderne dommedagsmentaliteten.
Tamhøns stammer fra den ville fuglearten bankivahane og tilhører dermed hønseslekten innenfor fasanfamilien blant hønsefuglene. Man vet ikke når høns først kom til Norge, men gravfunn og gårdsnavn tyder på at høns ble brukt som husdyr før vikingtiden. Internasjonal fjørfeavl er ekstremt sentralisert og kommersialisert. I 2017 var det kun to avlsselskap som forsynte verden med genetisk materiale til slaktekyllingproduksjon, og fire avlsselskap innen eggproduksjonen. Disse avlsselskapene dekket 70–80 prosent av de globale markedene for fjørfegenetikk. I intensiv eggproduksjonen avles det for oppverpingsalder (tidlig kjønnsmodning), antall egg, eggvekter, eggkvalitet og dødelighet. En eggproduserende høne starter egglegging ved 16–20 ukers alder, og produksjonen registreres normalt fram til cirka 71 ukers alder. Intensive produksjonsdyr produserer over 300 egg i denne perioden. Deretter utrangeres hønene, og nye innsett forberedes. Eggleggende høner kan produsere i flere år dersom de får sine pauser når de skifter fjørdrakt, men økonomisk lønner det seg ikke å beholde de i mer enn én sesong.
Bonden leverte 7300 “utrangerte” verpehøns til slakteriet og fikk 2000 kroner for det. Hva koster et egg? Fra to til fem kroner vil jeg tro, slik at en typisk høne produserer omtrent en tusenlapp i utsalgsverdi gjennom sitt ikke særlig høyt verdatte livsløp — som imidlertid skal betale alle ledd i distrubusjonskjeden. Dessuten må dyra fores opp, holdes oppsyn med, huses på et temperaturkontrollert sted og det ene med det andre, så bonden sitter neppe igjen med mange kroner per høne per verpesesong. Som alle sier: Det senkapitalistiske credo er å komme seg inn i distribusjonskjeden slik at man kan knipe av noen skillemynt for hver enhet av produsert salgsvare som passerer gjennom leddet ditt. Ingen har lyst til å eie produksjonsmidlene lenger. Det er for mye styr med sånt. Gi dem til arbeiderne som langsiktig lån og fokuser heller på eierskap av logistikken. Hvis man innretter seg klokt behøver man jo ikke engang å se produktene, langt mindre håndtere dem. En høne har ingen selvstendig verdi. En høne er ingen “imaginær person” slik som dyra vi holder for psykoseksuelle formål – altså “kosedyr” av ymse slag som folk utvikler følelser for – den er bare en mekanisme som fremstiller egg. Senere blir den som regel useremonielt destruert. Dette er normalt. Folk vil jo ha egg, men uten alt bryet med å holde høner.
Folk reagerer ofte helt usannsynlig emosjonelt når det er noe med en eller annen hund, men de blunker ikke engang over de gigantiske dødsfabrikkene for slaktekyllinger og verpehøns, eller for den saks skyld noen annen storstilt form for “kjøttproduksjon”. Noen ganger kommer det ut ting som folk reagerer på fordi opplegget er så uhyrlig men de glemmer det igjen like raskt. Eventuelt så engasjerer de seg i en interesseorganisasjon for såkalt dyrevelferd og jobber politisk for at høner skal få være “frittgående” inne på det store drapsanlegget og den typen ting, men det handler strengt tatt ikke om høns eller dyr, det handler invariabelt om deres egen skyldfølelse som de søker å bøte for ved å “gjøre noe” som imidlertid ikke har noen annen verdi eller betydning enn litt renvasking av sin egen samvittighet. Etterpå fortsetter jo alt som før. Folk foretrekker å bo i urbane strøk, ha fine klær og kjøpe maten sin på butikken. Da blir det som det blir. Markedet tar hånd om saken og sørger for at det etableres en logistikkjede mellom tilbud og etterspørsel. Hvem bryr seg om hvor maten deres kommer fra? Bare de som har råd til å holde seg med denslags bekymringer. Blir man sulten nok går det meste ned. Teknisk sett kan mennesker leve av et imponerende utvalg assorterte næringsmidler. Biologisk sett er vi omnivorer – altså altetende – men den ernæringsstrategi som er mest strømlinjeformet i forhold til våre øvrige talenter er den til en raptor, altså en tyv. Vi var åtseletende opportunister i flere millioner år før vi ble jegere i egentlig forstand, i stand til å jage ned og felle storvilt, noe som neppe skjedde før vi lærte å “kontrollere ilden” og dermed gjøre kjøttmaten mer fordøyelig for systemet vårt. Siden blir det et åpent spørsmål i hvilken grad mennesket hadde “fast adresse” og i hvilken grad det var nødvendig å fotfølge våre foretrukne næringskilder rundt i terrenget — det har jo vært en viss “utvikling” i så måte.
Per i dag er det uansett normalt å kjøpe plastinnpakkede, ferdig parterte biter av dyrekadavere i ethvert supermarked. Vi kontrollerer alt nå, ikke bare hvor og når vi skal gjøre opp leirbål. Og ikke nok med det, vi har svære industrisektorer som ikke driver med annet enn å kryste ut næringsstoffer fra diverse organisk materiale og blande det sammen på nye og spennende måter. Det er lenge siden det var normalt å dyrke sin egen mat og holde sine egne slaktedyr på en “naturlig og selvbergende” måte, nesten alle foretrekker å bruke pengesystemet nå. Det er mest praktisk slik. Et organisert og renslig opplegg som frigjør oss fra ubekvemt og grisete arbeid med jord og blod. Det er sånn vi ønsker å ha det. Vi er jo siviliserte mennesker nå.
Et sakrament er en hellig handling, eller et nådemiddel. I tidlig kristendom betydde sakrament alle handlinger, riter og gjenstander som ble brukt i gudstjenesten. Fra høymiddelalderen ble sakrament bare brukt om rituelle handlinger som formidler guddommelig nåde gjennom et ytre middel. Den katolske, ortodokse, anglikanske og lutherske kirke lærer at sakramentene alltid har en objektiv virkning, forutsatt at ikke menneskene ved vantro eller manglende anger over sine synder hindrer virkningen. Den reformerte kirke lærer at sakramenter er tegn og bekjennelseshandlinger der menneskene avlegger vitnesbyrd om sin tro.
Far, tilgi dem for de vet ikke hva de gjør påstår Lukas i det dramatiske høydepunktet av sitt evangelium – et gresk ord som betyr “det gode budskap” – at Jesus sa da de drepte ham. Den norske kirken har bare to sakramenter og begge handler om å bekjenne sin tro på at Jesus var en levende gud som ble sendt til jorden for å frelse menneskene, “slik at hver den som tror på ham skal ha evig liv” og det ene med det andre. Det første er dåpen. Det andre er nattverden. Begge betraktes som essensiell metafysisk mekanikk i bekjennelsesprosedyren. Hvis man ikke tar imot noen av dem, noensinne, er man strengt tatt ikke kristen. Såpass må det jo være. Troen er ingen lek. Enten er det det dypeste og mest meningsfulle i livet ditt eller så er det bare fjas og prat. Til og med jeg – en hardkokt ateist – skjønner dette. Eller for å være mer eksakt: Jeg kan se forskjell på ekte kristne og bløffmakere, også (eller kanskje særlig) når de ikke selv vet forskjellen. Årsaken til dette er åpenbar. Alle filosofer har “profetiske egenskaper” selv om ytterst få av dem tar seg selv høytidelig nok til å etablere virksomhet som profet, spåmann, sannsiger, selvhjelpsguru, åndelig lærer eller sjaman. Vi skjønner jo noe mer. Nærmere bestemt at den menneskelige tilstand ikke tillater adgang til denne klassen av informasjon. Vår skjebne er å leve med informasjonsknapphet, tvetydighet og omskiftelighet. Vi kan velge å tro hva vi vil, men dette forandrer ikke de grunnleggende fakta — og fremst blant dem står “usikkerhetsrelasjonen”.
Det hersker neppe noen seriøs uenighet innenfor verken filosofien eller psykiatrien om at begrepet tro handler om å bygge et bolverk mot den eksistensielle angsten med de midler man har for hånden. Troen er et magisk triks som handler om å finne en stille fred i og med seg selv, og som sådan har jeg ingen motforestillinger. Verden er jo fette gal så noe må man gjøre for å “koble av” og komme til sans og samling som et individ med sin egen integritet. Om man tilbringer all sin tid med dommedagssurfing på nettet vil man nesten helt sikkert miste vettet, og hva skal man da gjøre? Menneskesinnet kjennetegnes ved sin enorme nysgjerrighet. Vår natur påbyr oss å utforske omgivelsene og søke informasjon. Vi jakter på den hellige gralen som heter sikker viten men den ligner på regnbuen i den forstand at den befinner seg alltid et sted på horisonten, alltid utenfor vår fysiske rekkevidde selv om vi kan se den glitre langt der borte. Etter litt om og men i ungdomstida, mens vi fortsatt tror at alt er mulig, aksepterer de fleste av oss etterhvert at verden er uforutsigbar og vi kan ikke vite noe med sikkerhet. Alt vi kan gjøre er det beste vi får til med de evner og ressurser vi har her og nå. Ingen vet hva morgendagen bringer. Selvsagt kan vi snakke om sannsynlighet, men alle vet at det usannsynlige også skjer noen ganger, på godt og vondt, selv om det er sjeldnere. Det er dette ordtaket om fugl i hånden mot fugl på taket handler om. Det du har blitt lovet er jo på ingen måte sikker viten. Uansett hvor hederlig den som har lovet noe måtte være så er det ikke sikkert at de vil kunne levere i henhold til avtale. Noe uforutsett kan skje. Det er jo ikke engang uvanlig at det oppstår “rusk i maskineriet” slik at man må improvisere seg gjennom en situasjon for å nå målet. På den tiden da jeg drev med forretninger hadde jeg en distinkt følelse av at dette faktisk var det normale. Det forekom aldri at man kom seg gjennom en hel dag uten at noe slags irriterende jævelskap dukket opp et eller annet sted innenfor operasjonen. Det var på den tiden jeg spekulerte i om “lengdekast med mobiltelefon” ikke bare burde bli en egen olympisk gren. Det føles jo så riktig.
Hvorom allting er, vi må snakke litt om religion. Jeg har et usentimentalt syn på saken: Din religion er det du holder mest hellig her i livet og viser aktekse og respekt gjennom offer, meditasjon og diverse former for bekjennelse. Min egen greie sånn sett er kunsten, som ikke er et uvanlig valg blant folk, men det hinsides enhver sammenligning vanligste religiøse opplegget blant mennesker er kapitalen. Du vet. Hele hurramegrundten med penger, gjeld, eiendom, arbeid og fortjeneste. Nesten ingen jobber “for seg selv”. De jobber for kapitalen. Dette er så integrert i livet deres at det er vanskelig å forestille seg noe alternativ. Dette er det normale. Dette er “det man gjør” i livet. Dette er Gud. Det første og det siste blant alle ting. Blant klassiske hedninger fungerer gudsprinsippet slik: Gudene eksisterer fordi folk oppfører seg som om gudene eksisterer. Alt er veldig pragmatisk. Alt er kodet inn i kulturen deres. Det samme kan vi si om pengene. Kapitalen er en typisk sosial konstruksjon som eksisterer fordi folk oppfører seg som om den eksisterer. (Strengt tatt er ikke kapital og penger det samme, men dette er bare en fjasete bloggpost, det er ikke ment som et akademisk arbeid. Det handler så å si bare om en liten joggetur i marka sammen med et par problematiske begrep og en kaffekopp.) Kulturen vår er kapitalbasert og vi forholder oss til kapitalen som en dypt religiøs hedningekult forholder seg til Apollo og Dionysos. Et stort antall mennesker forstår dette, men det er til liten nytte når den politiske kjøttvekta lener seg tungt mot det kapitalistiske gudsprinsippet. Både de som faktisk tjener noe på ordningen og de som tror at de har noe å tjene på ordningen. Poenget er folk gjennom aksepterte demokratiske prinsipper velger å tjene kapitalen. De oppfatter dette som sin beste aktuelle strategi i forhold til oppgaven med å overleve og formere seg. Kapitalen er Gud og shopping er Guds sakrament. Halleluja og amen. Dette er julens hemmelige budskap. Kjøp og kjøp. Spis og spis. Vi sier selvsagt ikke dette rett ut, men alle vet at det er slik.
Jeg hikket litt da jeg så overskriften på NRKs nettside. Hæ? Har Anders Magnus blitt nazi nå? Folk begynner jo noen ganger å skjelve i underleppa når det blir for varmt for dem på kjøkkenet. Plutselig begynner de å snakke som om migrasjon er noe man kan styre eller forholde seg nøytral til når vi står midt oppi en folkevandringstid som så vidt har begynt. Saken er at journalisten Anders Magnus har vært ute med kjeften tidligere. Jeg minner om at han i år 2017 snakket om “svenske tilstander” i visse bydeler av Oslo, sånn at når han som en god borgerfrue i disse dager klamrer seg til perlekjedet sitt og klynker om hvor bekymret han er for at klassekampen skal komme ut av kontroll så er ikke dette noe karakteravvik. Magnus tilhører hva man kan kalle Støre-fraksjonen innenfor Arbeiderpartiet, det vil si mer eller mindre femi vestkantgutter som er livredd for å havne i slagsmål, eller på andre måter bli forulempet av proletariatet. De har vokst opp med ordnede forhold, har god utdannelse og solid privatøkonomi. De er til forveksling lik klassiske Høyremenn. Og nå er de redde. De skjønner at noe er i ferd med å skje, men de forstår ikke helt hva.
For å gjenta min egen spådom: Vi må regne med flere titalls millioner klimaflyktninger til Nord-Europa – inkludert Norge – i løpet av de neste tyve år, etterhvert som det blir ulevelig for mennesker i de tradisjonelt varme delene av verden. Grenseverdiene er allerede nådd mange steder. Det eneste vi mangler er en signifikalnt “våtpærehendelse” så er helvete løs. Det vil si når temperaturen går over 32 grader med 100% relativ luftfuktighet i et område, som i praksis betyr at kroppen ikke klarer å kvitte seg med overskuddsvarme uansett hvor mye man svetter og drikker vann. Man vil dø i løpet av få timer — og så snart man ser folk dø i tusentall av noe slikt må man regne med at de overlevende vil skygge banen litt faderlig fort. Man må regne med at de pakker med seg verdisakene og legger ut på veien. Heller en usikker fremtid på vandring enn den sikre død i varmefella, for å si det slik. Vi har ikke mye tid på oss fordi det nødvendige kommer jo bare ikke til å skje, det ser vi blant annet av klimatoppmøtet COP28 hvor det – igjen – viser seg vanskelig å få folk til å reagere og ta grep før de absolutt ikke har noe valg. For tiden er det jo alt for mange som tjener alt for mye på petroleumsøkonomien, inkludert Norge — som i motsetning til de fleste andre land faktisk har råd til å gå høyt ut på banen, ta lederposisjonen og unilateralt erklære full oljestopp og avvikling av hele sektoren. Selvsagt vil det ikke bli enkelt – og de evneveike vil skrike og skrike – men det må uansett skje i aller nærmeste fremtid.
Det kan bli krig i Europa. Også i Norge. Jeg betrakter dette som en større sannsynlighet enn at det ikke vil bli det. Folk klarer jo ikke å forholde seg til problemer som er så store og altomfattende som klimasituasjonen og de geopolitiske utfordringene som kommer som påfølgende dominoeffekter etterhvert som “det gamle systemet” bryter sammen, avlingene svikter innenfor det monokulturelle landbruket og vi blir nødt til å improvisere fra dag til dag for å fø befolkningen. Overklassen har ingen fremtid og de vet det, men det er svært sannsynlig at de vil prøve å forsvare sine privilegier med våpenmakt, i første omgang gjennom å spille folk ut mot hverandre. Hvis man kan få dem til å heller fokusere på svartingene og muslimene – eller “mennesker fra klansamfunn” som Anders Magnus skriver – så legger de kanskje ikke merke til overklasseparasittene som føkker dem i ræva hver dag. For å danne flokk trenger man en krystall å samle seg rundt og selveste nazikrystallen har alltid vært “fremmedfrykt” i diverse varianter og sjatteringer. Det er kjedsommelig forutsigbart men det virker likevel hver gang. Folk er jo lettskremte. De reagerer ikke rasjonelt. For øyeblikket ligner hele petroleumsøkonomien og alle de evneveike trollene som på noe som helst vis profiterer på petroleumsøkonomien på han der tosken som finner en koffert full av penger som han insisterer på å drasse på, selv om hele samfunnet har kollapset og zombiene står og uler rett utenfor. Om noen skulle være i tvil: De som har skylden for denne elendigheta er de som naivt går rundt og tror at “teknologien vil redde oss i siste liten” — selv om det er teknologien som har brakt oss til kanten av stupet. Eller rettere sagt – i rettferdighetens navn – det er ikke teknologien i seg selv men misbruket. Korrupsjonen, snyteriet, bløffen, overgrepene, hensynsløsheten, egoismen og alt det andre bijouteriet fra verdens styggeste smykkeskrin. Kort sagt de menneskelige egenskapene som skaper “vinnere” innenfor et spill som ikke har noe moralsk kompass.
Satt på spissen kan vi si at en 60-åring i dagens verden sannsynligvis kan se frem mot en begivenhetsrik men likevel i det store og hele “normal” utgang på livet, mens 30-åringene vil begynne å få det litt vel “interessant” fra sånn omtrent år 2050 og ut. Det drar seg jo til med blant annet opptining av permafrosten, med sine gigalagre av potensielle metanutslipp. Det er allerede et åpent spørsmål om dette lar seg stanse eller om vi er fortapt, som kanskje blir det korrekte ord å bruke hvis temperatursnittet i forhold til førindustriell tid har krøpet over tre graders økning i år 2050, altså om 26 år. Parisavtalen siktet mot maksimalt 1,5 i det året, og vi har allerede 1,2 nå, mens vi har “forpliktet” oss til minst èn grad til på grunn av prosesser som allerede er i gang — fordi vi bare nekter å stanse utslippene. Tvert imot. Det har aldri blitt utbetalt mer subsidier til oljenæringen og nye felt åpnes hver dag. Jeg tok noen HMS-kurs for mange år siden. Helse. Miljø. Sikkerhet. Fine ord og fett flesk innenfor det organiserte arbeidslivet, men nok om det, poenget er at der pleide vi å si at de fleste ulykker skjer når man “skal bare” det eller det, og så står man plutselig der med pikken i postkassen. Og nå slamres lokket i lås. No more mister lover lover. Det er jo denne mentaliteten som driver disse typene. De hører hva som blir sagt og de nikker og sier at de forstår problemstillingen, det er bare det at de “skal bare” noe veldig viktig først. De er jo ikke ferdige med å høste profitten sin. Sånn omtrent der står saken nå. Det er en ulykke på en aldeles usannsynlig massiv skala som rulles ut i sakte film og det vil ha konsekvenser for oss alle. Livet kommer ikke til å bli sånn som i reklamen. Hva kan man gjøre med det? Som individ og privatperson, ikke særlig mye. Man behøver faktisk ikke å gjøre noe som helst annet enn å leve som normalt, men man bør kanskje stemme på vettuge politikere. Neste gang og hver gang. Og så bør man sannsynligvis forberede seg på ustabile forsyninger av mat, strøm og det ene med det andre om 10-20 år, slik at hvis man har bygget seg et privat opplegg innen den tid vil man være bedre stilt enn de som bare må tilpasse seg “markedet” og ta det de får.
Impresjonismens utgangspunkt var en reaksjon mot salongmaleriet. Retningens maleriske program og natursyn gikk ut på at naturen skulle skildres som fargeopplevelse og med spekterets rene farger. Grått, svart og brunt ble utelukket, og komplementærfargene ble rikt benyttet; skyggen av solen er ikke grå, men det gules komplementærfarge, fiolett. Ved å sette fargene på i rene klatter ved siden av hverandre, oppnådde man en optisk blanding på lerretet i stedet for den tidligere mekaniske blandingen på paletten. Motivets innhold hadde mindre interesse. Det som telte, var øyets oppfatning og registrering. Under impresjonismen utviklet således seriemaleriet seg, særlig dyrket av Monet. Det vil si at kunstneren tar opp ett og samme motiv, for eksempel en høysåte, og maler dette under dagens skiftende lysvirkninger på en rekke lerreter. Impresjonistene konsentrerte seg ellers særlig om de atmosfæriske stemningene, som damp, dirrende sollys og tåke.
“Kjede seg” er noe man gjør hvis man havner i en sosial situasjon man ikke uten videre kan forlate, men hvor alle de tilstedeværende bare snakker om uinteressante, fremmede og for deg uvedkommende ting. Si for eksempel hvis man har blitt bedt med av kjæresten til åpning av en kunstutstilling (fordi det er noen hun kjenner og støtter), men kunsten er ikke god, champagnen er ikke kald, og det er umulig å oppnå kontakt med noen av de andre gjestene fordi de er alle evneveike dillettanter som gjør seg til for hverandre med ord, fakter og garderobe. De fremstår ikke som tenkende mennesker og definitivt ikke som kunstkjennere. Hvem er de? Hvorfor er de her? Kanskje alle har blitt dratt med mot sin vilje og nå prøver de bare å få tiden til å gå frem til de føler at nå har de vist tryne lenge nok til at det går an å se på klokka og si at dette var både hyggelig og lærerikt men nå må de videre til et annet sted. Du vet hvordan det er. Livet er travelt og det ene med det andre. Skal vi treffes snart igjen? Det er jo alltid noe på kulturkalenderen. Bare slå på tråden.
Jeg synes det er ubehagelig å late som om jeg er tolerant. Jeg er jo ikke det. Jeg er en jævel. Imidlertid kan jeg kunsten å holde kjeft, og det er i det minste noe. Det funker like bra som å formulere komplimenter man ikke føler overfor voksne mennesker som om de var små barn som behøver trøst og oppmerksomhet for å ikke kollapse til en klump gråtende gelè. Herregud. Man blir jo for fanden ille berørt – skamgrepet – av presumptivt intelligente og selvstendige individer i moden alder når de kommer med inkompetente produkter og forlanger ros. Så jeg roser dem for det jeg med god samvittighet kan rose dem for: Dette er en imponerende satsning. Tommelen opp. Smil. Gå videre. Det er aldri smart å stå stille på en kunstutstilling. Da tror folk at du vet noe de ikke vet, så de prøver å pumpe deg for informasjon. Interessant bruk av farger, synes du ikke? Men ingen snakker til deg mens du går. Der, nå lærte du et triks. De kaller det vernissage, også i Norge. Selveste åpningskvelden; når man kommer etter invitasjon, pynter seg, og i henhold til tradisjonen serveres noe alkoholholdig, helst champagne. Det er jo mye fransk i kunstens verden. Je suis un fou. Omløpsbanen jeg har etablert innenfor lokalet bringer meg forbi baren omtrent hvert femte minutt. Det er dessverre nødvendig å bedøve nervene i dette selskapet.
Sannheten om begrepet kunstsyn er at folk flest har ikke noe kunstsyn, eller rettere sagt, de intellektualiserer ikke opplevelsen. For dem er det bare et spørsmål om estetikk. Om noe er “bra” kan tolkes ut ifra hva man selv føler og opplever, eller ut ifra til hvilken grad kunstneren har lyktes med å oppnå resultater som står i rimelig samsvar med ambisjonene deres. Jeg heller selv mot det siste. Om jeg selv ville hatt et kunstverk på veggen hjemme er forsåvidt ikke relevant, ihvertfall ikke noe mer enn jeg ville hatt et band som spiller konsert som husorkester hjemme i stua. Som regel ikke. Kunst fungerer best når det stilles ut på galleri, med profesjonell lyssetting og god plass til å bevege seg. Si for eksempel på Nasjonalgalleriet eller andre museumstiltak i den samme kategori. Som en slags minimumsstandard kan vi si at hvis man ikke liker å gå på kunstutstilling er man sannsynligvis ikke kunstinteressert og har følgelig ikke behov for å holde seg med noe kunstsyn, men de av oss som oppfatter ethvert kulturelt høydepunkt som den lokale samlingen av kunst og arkitektur må nødvendivis ende opp med “noe” slags generelt kunstsyn etterhvert, selv om vi eventuelt startet som interesserte amatører en gang for lenge siden. For min egen del var jeg en sånn type som tilbrakte mye tid på biblioteket gjennom skoledagene. Der hadde de blant annet kunstbøker. Man fikk ikke låne dem med seg hjem, men de sto til fri disposisjon på lesesalen. Slik ble jeg kjent med “de store navnene” og jeg oppfattet dem alltid som først og fremst historiefortellere innenfor en historisk kontekst, altså at det de avbilder er “åndstilstanden” blant folk på det stedet og den tiden, eller en metahistorie om du vil. Historien om de historiske tingene. Gud vet hvor mange timer jeg har brukt på å finganske alle detajer hos for eksempel Hieronymus Bosch og Jan van Eyck, Pablo Picasso og Edvard Munch. Sånn var jeg som barn. Sånn er jeg ennå.
Det uten tvil mest dustete kritiske argumentet som jeg hører folk fremføre med noe hyppighet er et med at dette er jo noe jeg også kunne ha laget. Det er akkurat som om de er skuffet over at vedkommende kunstner “ikke er flink til å tegne” i betydningen “den flinkeste til å tegne her i barnehagen” uten å ta med i betraktningen at de har laget akkurat det de mente å lage. På sin side har kritikeren imidlertid ikke laget noenting, han bare fantaserer om sine egne evner og sammenliger dem med det han oppfatter som kunstnerens talenter der og da. Hvorfor virker dette nærmest stikk motsatt når folk forholder seg til tekst? Typisk er det jo slik at folk blir mer interessert når de føler at “dette er noe jeg kunne ha skrevet” og således opplever noen slags identitetsavstemning med forfatteren. Dette var bra! Eller ihvertfall at “dette er mine egne tanker, bare formulert bedre enn jeg selv får til”. Da blir man jo straks mer engasjert, blir man ikke? Jeg tenker ofte at folk beskytter seg mot billedkunst på en måte de ikke typisk gjør i forhold til tekst — eller musikk, for den saks skyld. Man tar på seg fordomsbrillene og tolker arbeidene på alle mulige slags andre premisser enn de som faktisk foreligger. Hva slags “åndstilstand” ser du avbildet her? Husk også på at det du observerer er ikke “virkeligheten slik som den var der og da” men den åndstilstanden kunstneren mente å avbilde. Det er et periskop inn i en annen verden. Bildet er ikke det samme som motivet. Mange kunstnere har på mange måter forsøkt å pongtere dette: Det er ikke et bilde “av” noe, det er et bilde “om” noe — men det er ikke motivet. Hva gjenstår da? Jeg foreslår at istedet for å “oppleve” et kunstverk som estetikk, at man prøver å “lese” det som en tekst. Hvem laget dette? Hvor, når og hvorfor ble det laget? Hva er historien? Uten noen betydelig varians er det bred enighet om hva som er god og dårlig kunst. God kunst er heavy. Den har tyngde. Gravitasjon. Eller som de sa i Roma; pietas e gravitas. Alvor og fasthet. Det var like forutsigbart at keiseren tok dette – veldig “soldatorienterte” – valgspråket som at norske konger velger “Alt for Norge”. Det gjenstår liksom ikke så mye å si etter det.
To ting er viktige når man forholder seg til kunst. Respekter andres arbeid, og – enda viktigere – respekter deg selv. Ta deg selv på alvor. Det er svært alminnelig å sysle med noen slags “hobbykunst” som man imidlertid er litt sjenert overfor, nesten som å vise seg frem uten klær, men i de tilfeller når hobbyer oppstår på organisk vis, i den forstand at dette er noe man gjør fordi man har lyst til å gjøre det, så er jo greia åpenbart viktig for deg, eller hva? Det skjer noe inni deg som du behøver å uttrykke med hendene, eller for den saks skyld hele kroppen, hvis teater og dans er greia, men la oss holde oss til billedkunst og/eller “småskulpturer”; det vil si diverse kunstobjekter som man enkelt kan transportere med seg, for eksempel keramikk og treskjæring. Mange sysler med sånne ting. Det er bra terapi i forhold til å holde fokus på hvilke ting man har makt til å påvirke i dette livet. Imidlertid er det bare et fåtall som kaller seg kunstnere og sier at det de fremstiller er kunstarbeider som fortjener offentlighetens oppmerksomhet, selv om kanskje flere burde gjøre det (og noen av de som gjør det burde ikke). Etter min mening finnes det ikke noe smartere man kan gjøre i dette livet enn å engasjere seg i kunst og arbeide seg frem til sitt eget uttrykk innenfor det mediet de velger. Det danner en form for livskompetanse som holder styring på den såkalte ånden. Jeg bruker selv ordet ånd, åndsverk og så videre, men har forståelse for at de religiøse konnotasjonene kan være ukomfortable, så jeg insisterer ikke, det er bare slik jeg er vant til å ordlegge meg. Poenget er jo at alle som noensinne kan finne på å si at “det finnes noe høyere” bør finne en måte å avbilde hva de mener med dette, i bilde, tekst, dans eller hva det nå måtte være. Man leter jo etter det sublime. Det som er “større enn livet”. Jeg kjente en eldre mann som skar ut typiske tradisjonelle norske drikkekopper av tre. Han frika ikke ut med detaljer eller noe sånt, så vi må vel heller si at han drev med industridesign enn kunst, men det var uansett håndarbeid som han selv sa var det mest meningsfulle han gjorde i livet. Han jobbet i bank av yrke, men han var veldig desillusjonert i forhold til “kapitalen”, for å si det litt marxistisk. Jeg tror han beholdt sin mentale balanse fordi han til tross for det surrealistiske yrket faktisk gjorde noe gagnlig arbeid i løpet av livet.
Vennskap er et forhold av gjensidig affeksjon mellom mennesker. Det er en sterkere form for mellommenneskelig samhold enn en assosiasjon, slik som en klassekamerat, nabo, medarbeider eller kollega. I noen kulturer, er vennskapskonseptet begrenset til et lite antall meget dype forhold, i andre, slik som USA og Canada, kan en person ha mange venner, pluss kanskje et mer intenst forhold med en eller to mennesker, som kan kalles “gode venner” eller “bestevenner”. Selv om det er mange former for vennskap, kan noen variere fra sted til sted, spesielle karakteristikker er til stede i mange slike forbindelser. Slike egenskaper inkluderer å velge å være sammen med hverandre, sette pris på tiden de deler sammen og være i stand til å delta i en positiv og støttende rolle mot hverandre. Noen ganger skilles venner fra familie, som i uttrykket “familie og venner”, og noen ganger fra elskere. Vennskap har blitt studert i akademiske felt, slik som kommunikasjon, sosiologi, sosialpsykologi, antropologi og filosofi.
Fordi jeg har et antall venner som bor i Spania – hvorav omtrent halvparten er spanjoler mens resten er diverse innvandrere fra nord – er det naturlig å sette seg inn i de lokale kodene for normalt høflig omgang. Som alle vet går det an å trampe i klaveret sånn sett, for eksempel ved å si eller gjøre noe som oppfattes som uakseptabelt i Spania selv om det er fullstendig gangbart i Norge. Du vet. Turismen og dens sans for å oppføre seg som folk. Noen ganger kommer det skjevt ut og spanjoler har mange gode grunner til å være skeptiske overfor turister selv om turistindustrien er svært viktig for den spanske økonomien. Turister er jo mange ganger litt sånn her og der med oppførselen sin. Det blir ofte litt for mye sol og vin, litt for mange klager og kravstore holdninger, det ene med det andre, man ender uansett med “et profesjonelt forhold” til turistene. Spanjoler søker ikke i utgangspunktet noe personlig vennskapsforhold til denne kategorien av gjester. For å sette det litt brutalt på spissen: Folk og deres personligheter oppfattes i utgangspunktet som plagsomme vedheng til lommeboka deres. Mange turister oppfatter på sin side dette intuitivt og blir sure fordi de forlanger jo “ekte gjestfrihet” — men dette er etter min mening ikke mer realistisk enn å klage over at en hore som du betalte for å ligge med ikke blir forelsket i deg etterpå. Herregud mann. Hva forventer du?
En gang i tiden var jeg på et nettsted hvor det ble snakket om hva man ikke bør gjøre som turist i Spania — og siden ingen så langt hadde nevnt det la jeg til at man bør ikke ta initiativ til en samtale om borgerkrigen (1936-1939). Ikke ta opp temaet. Det er ekstremt upassende og kan umulig ende bra for deg. Noen andre følte seg – selvsagt – provosert av dette og la til at jeg sier hva jeg vil til hvem jeg vil – som ikke på noe vis virker som en klok holdning å holde seg med – men jeg besvarte ikke dette åpenbare forsøket på å starte bråk. Jeg bare ønsket vedkommende lykke til. Man bør jo helst ha lykken med seg hvis man aldri på noe vis “beregner sitt publikum” og avpasser farten etter forholdene, så å si. Problemet er at disse sårene fortsatt oppleves som åpne av mange spanjoler. Alle har familie som var på den andre siden av noen andres blant de som er tilstede slik at diskusjonen går fort av skaftet og ender noen ganger med harde ord og uvennskap for kortere eller lengre tid. Derfor bør man helst ikke være den som startet aftenens bråk. Claro? Du behøver imidlertid ikke å tro på meg hvis du ikke vil. Jeg bestemmer ikke over deg. Gud forby, Det er bare et reisetips. Bare vær deg selv du. Det går sikkert bra.
Paradoksalt nok har jeg ganske mange venner selv om jeg ikke er noen utpreget vennlig type. Det virker som om folk liker min form for kjølig formell korrekthet, selv om jeg nesten alltid befinner meg et sted på skalaen mellom det nedlatende og det uinteresserte. Kanskje de legger merke til at jeg er sånn mot alle. Det er ikke noe personlig. I en teologi hvor det finnes guder er jo jeg selveste hovedguden. Da må det bli sånn. Tro meg, det er en fordel for alle – meg selv inkudert – at jeg er gnostisk ateist og oppfører meg som om guder ikke eksisterer. Og når det kommer til mennesker så forventer jeg ingenting. Det er selvsagt bra hvis de er intelligente, kompetente, pålitelige og så videre, men jeg blir ikke på noe vis “skuffet” hvis de ikke er det. Hva raker det meg hva de er? Jeg skal uansett ikke ha dem med hjem og trene dem opp til å bli noen jeg kan bruke til noe. For mitt vedkommende er de fri til å være hva de vil. Jo villere, jo bedre, forsåvidt, så lenge de har normalt god selvkontroll i alle normale situasjoner. Fungerer det for deg? Det fungerer bra for mange. Så snart de kommer seg etter sjokket over å oppdage at jeg tror de er idioter slår de seg til ro med at jeg tenker dette om alle. Til og med meg selv. La oss si at det er frigjørende på en håndfast her-og-nå måte. Jeg har veldig strenge standarder for meg selv men ingen for andre. Deres opplegg er jo ikke mitt problem. Jeg dømmer dem til å være mennesker – med alt det innebærer – men jeg gir dem ingen tilleggsdom ut over dette.
Filosofisk sett er begrepet vennskap veldig diffust. Er det en formell avtale? Markerer man det på noe slags rituelt vis? Eller er det en såkalt taus forståelse? Involverer det tillit? Må man si eller gjøre noe spesielt? Medfører det forpliktelser? Diskusjonen går sin gang. Det er litt vagt å snakke om gjensidig affeksjon men samtidig er det vanskelig å være særlig mye mer presis enn dette. Mer interessant er det imidlertid at skolebokdefinisjonen ovenfor presiserer at det er “mellom mennesker”. De utelukker altså vennskap mellom mennesker og dyr, selv om mange utvikler sterke følelser av affeksjon overfor ymse slags dyr og hevder at de opplever for eksempel hunden sin som en venn. Folk sier jo forsåvidt også at “hunden er menneskets beste venn” og det ene med det andre. Imidlertid ser jeg ingen venn. Jeg ser en slave. Det er jo slik at folk eier hunden sin, både de facto i atferd og formelt når det blir snakk om erstatningssak for skade vedkommende hund har forvoldt. Selvsagt er det ikke uhørt at man etablerer noe slags vennskap med slaven sin, men det er aldri “likeverdig”. Dette med rang dukker jo opp mange ganger om dagen selv i forhold til den mest veldresserte hund (eller kanskje særlig akkurat der). Ville slaven din valgt å være din venn hvis han var bevisst på at det fantes andre realistiske alternativer? Det kan man aldri vite, men jeg tviler. Uten at dette spiller noen praktisk rolle fra eller til; for resten av samfunnet er det din hund. Ditt ansvar. Og det antas presumptivt at formålet med å skaffe seg hund er at man ønsker seg en slave for psykoseksuelle formål, det vil si et “kjæledyr”. Noen å kose med. Noen man på lovlig vis kan ta livet av, selge eller på annet vis avhende hvis de nekter å oppføre seg underdanig og ta imot all din kjærlighet og nåde. Er dette vennskap? Ikke sånn som jeg definerer det, hvilket typisk har en tendens til å sammmenfalle med den akademiske definisjonen i de fleste tilfeller, også dette. Man kan ikke etablere vennskap med dyr. Dyra har selv veldig lite de skulle ha sagt om saken. De er jo slaver, født av andre slaver. Skjebnen deres er per definisjon å leve og dø som menneskelige eiendeler. Noe annet alternativ finnes ikke for dem. Juridisk sett så tror jeg faktisk at det er straffbart å prøve å “sette fri en hund” ute i naturen. Det vil falle innunder begrepet “dyremishandling”. Og selv om den eventuelt overlevde der ute ville den bli betraktet som et skadedyr som jaktlag ville blitt sendt for å ta ut.
En gammel sjaman jeg en gang møtte – lang historie – fortalte meg at mennesket ikke har noen venner her på jorda. Alle andre skapninger er livredde for mennesker — og det bør de jo også være hvis de ønsker å overleve et møte med “skapningens herre”. Hvor mange venner kan en streng diktator regne med å ha ute i befolkningen? Dette er ikke rakettfysikk. Bare bruk din sunne fornuft. Mennesket har ikke gode holdninger i forhold til andre dyr. Enkelte menneskelige individer er riktignok “vennlige”. De snakker om naturens vakre harmoni og det ene med det andre, men hvis du er et profesjonelt villdyr som overlever der ute bare i kraft av dine egne evner og talenter så kan du ikke ta noen sjanser med mennesker. Det beste er å holde seg langt unna dem — selv om dette blir vanskeligere og vanskeligere for hvert år som går, med stadig nye veier, utbygginger, kraftlinjer og rørledninger som danner et veritabelt rutenett av menneskelig kultur. Det kan være dødelig farlig for ville dyr å rote seg inn i den labyrinten som mennesker typisk lager der de oppholder seg. Bare det å bli sett er et problem, siden folk gjerne stimler sammen for å stirre på – eller “ta selfier” med – for eksempel en elg eller noen rådyr som beveger seg inn i et boligfelt. Siden oppstår det kanskje en farlig situasjon, viltnemnda kommer for å avlive dyret, og slik endte den sagaen. Sånt skjer hver dag over hele verden. Konklusjonen må bli at det mest vennlige noe menneske kan gjøre i forhold til ville dyr er å holde avstand og ikke forstyrre dem. De liker sannsynligvis ikke noe bedre å bli stirret på av fremmede med ukjente hensikter enn hva du selv gjør, men hva skal de gjøre? Jage deg bort? Det er som regel ikke fornuftig bruk av krefter. Det beste er å flykte. Ta for eksempel ulven, som er et like uklokt tema å ta opp her i Østerdalen som borgerkrigen er i Spania. Hva tror du skjer med ulv, jerv eller ørn som beskytter det de oppfatter som “sitt territorium” mot både mennesker og de udyra menneskene omgir seg med? De blir drept. Forutsigbart nok. Vi er jo skapningens herre. Det er vi som bestemmer hva som har lov til å gå løs der ute. Og vi har mange slags våpen men få etiske grenser.
Altså, jeg er jo som jeg er. Krass og direkte, men ikke egentlig noen vanskelig person i den forstand. Det er bare at jeg foretrekker å gå rett på sak og har liten tålmodighet med alskens tøys og tull. Særlig folk som lyver. Livet er for kort for sånt. Herregud. Spar meg for den lange forklaringen du har pønsket ut og bare si det som det er. Kommer du ikke til avtalen? Neivel. Jeg ønsker ikke å vite hvorfor. Det er ikke min sak. Du er jo et voksent menneske. Du har dine grunner. Nok prat. Skal vi ikke bare enes om er nytt tidspunkt? Den typen mentalitet. Som du ser, jeg er ikke vanskelig, jeg gidder bare ikke å høre på dikt og eventyr. Dessuten gidder jeg ikke å lyve selv heller. Uansett hvem du er og hva det gjelder; hvis du spør meg om hva jeg tenker så kommer jeg til å fortelle deg hva jeg tenker. Jeg driter forsåvidt i hva du ønsker å høre. Det er ditt problem. Hvis du vil ha egomassasje er jeg totalt feil person å henvende seg til. Claro?
Fordi jeg er som jeg er har jeg de vennene jeg har. Det vil si ganske hardkokte typer som heller ikke liker fjas og tullprat. Vi foretrekker å heller bare sitte og skule på hverandre over kaffekoppen. Den som snakker først har tapt, liksom. Likevel er vi jo mennesker og kan ikke hjelpe for at så snart man åpner munnen så hopper toskenissen ut og fremfører noe slags synge- og dansenummer på bordet, som regel om helt dement idiotiske ting. Du vet hvordan det er. Kan en leopard endre flekkemønsteret sitt? Trukke det gitt. Skjebnen har skapt oss som det vi er. Noen brøler. Andre ler. Og sånn går dagene. Uansett, min venn Torstein hadde invitert meg på kaffe. Det betyr at han vil noe. Han har en plan. Det er imidlertid opp til meg å torturere ham med taushet lenge nok til at han røper planen sin. Det finnes jo prosedyrer. Sånn ble det til at jeg satt der, i pauserommet til den lokale industribedriften. Overfor meg satt Torstein og Gunnar. Kaffe?
Jeg takket ja. Man må jo det. Finnes det noe sånt som et møte uten kaffe? Jeg har ihvertfall aldri opplevd det. Mange definerer “et møte” som en fest uten alkohol, noe som forsåvidt stemmer. Når det er møte sitter vi jo og skuler på hverandre over en kaffekopp. Når det er fest sitter vi og skuler på hverandre over en øl. Totalt forskjellige ting. Det handler om stemning. Alle skjønner dette. Om jeg har fått orden på denne affæren med bilen min? Jo takk, den starter helt fint nå. Ja det ble dyrt. Er det ikke alltid dyrt? Det er noe jævelskap hele forbanna faenskapet. Etter at vi hadde snakket ferdig om bilen ble det stille igjen i noen minutter. Noen kaster tiden bort med prat som sangen til han Lillebjørn Nilsen sier, men det er ikke oss. Vi er så tause at man nesten ikke skulle tro at vi puster. Men det gjør vi selvsagt, selv om hele opplegget er veldig “ambient”. Den eneste lyden i rommet er svak surring fra en vifte. Utenfor er det noen som snakker men det går ikke an å høre hva de sier. Det er en typisk dag der på bedriften. Vi puster sammen. Eller konspirerer som det heter på latin.
Gunnar sliter med de der greiene på hytta. Det har vært sånn en stund nå. Ja det blir dyrt. Det blir alltid dyrt. Han må ta noe overtid i jula. Ingen av oss skal noe sted. Ungene er voksne. Kjerringa har reist til syden. Haha. Det er ingenting. Kjerringa mi bor i syden. Jeg vinner. Alt er akkurat som i fjor, eller hvert år for den saks skyld. Sånn er livet. Pepperkake? Torstein holder frem en boks med Berthas fra superen. Jeg sier nei takk. Jeg takker alltid nei til kake og alle vet dette, men de spør likevel, de satans spøkefuglene. Til sist bestemmer jeg meg for at det er på tide å avslutte møtet, det vil si komme til saken og bli ferdig, så jeg sier at jeg må gå. Skal du ikke bare bli med på kvisslaget igjen? Det er Gunnar som skjærer gjennom. Saken er at det er kviss nede på pøbben i romjula. Det pleier å gå bedre for laget når jeg er med. Eller altså, jeg ville ikke klart meg bra alene i en typisk kviss. Jeg vet jo ingenting om sport, kjendissladder, moderne popstjerner og sånt som er populært på fjernsynet, men det har de andre orden på. Det de behøver meg til er fysikk, historie, geografi og sånt. Poenget med et lag er jo at man utfyller hverandre med spesialisering innenfor forskjellige områder av helheten. Å styrke et ledd er å styrke kjeden. Åpenbare leveregler i en teknisk industribedrift. Så vi laget en avtale. Vi stiller lag.
