APECALYPSO

En krenkelse er en ytring som oppleves som et nedrig eller sjofelt angrep på ens personlige integritet, selvforståelse og virkelighetsforståelse. Krenking er altså en subjektiv opplevelse og kan ikke defineres i absolutt forstand, men vil oppleves i ulik grad av ulike personer i ulike omstendigheter.

(Wikipedia)

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Det skal mye til for å få gjennomslag for “å føle seg krenket” i det norske rettsapparatet. Med mindre man kan påvise og dokumentere at her har “skade skjedd” på grunn av noen annens grove uaktsomhet eller onde vilje vil saken stort sett bli avvist. Æreskrenkelse regnes mer som et psykiatrisk enn et juridisk relevant problem så lenge alt man kan henvise til er subjektive følelser overfor noe som ikke i seg selv er forbudt og heller ikke rettet spesifikt mot deg. Politiet tar ikke typisk imot anmeldelser på vegne av “samfunnsmoralen” og denslags. Deres jobb er jo å etterforske og påtale straffbare forhold, samt ellers opprettholde normal ro og orden. Hvis man ikke har noe innenfor disse kategoriene har man heller ikke noe som politiet er interessert i. Norge er på mange fundamentale måter svært ulikt USA. Det finnes sikkert noen, men jeg tror ikke det er en normal ryggmargsrefleks blant nordmenn å ringe til politiet når man ikke får viljen sin i en butikk eller noe sånt. De fleste bare bøyer av, mer eller mindre forbanna, mens de tenker (eller sier) at jeg skal faen ikke handle her noe mer. Men der stanser det. Det er vanskelig å se hva som er så viktig med et ærend i butikken at det kan bli aktuelt å bestille mannssterk hjelp utenfra for å tvinge gjennom noe, enten man ringer til den lokale MC-banden eller til politiet (idèen er uansett å “påkalle en høyere makt”). Det finnes jo flere butikker. De kan ikke alle være idioter. Dette er etter min mening en typisk “norsk” måte å tenke på: Man starter ikke en stor personkonflikt over en liten fillesak, for eksempel at man ikke synes betjeningen i en butikk er høflig nok. Dette har ikke noe med “prinsipper” å gjøre. Dette er idioti, og alle som engasjerer seg i idioti blir automatisk til idioter, uansett hva de eventuelt var før det idiotiske begynte.

Jeg kjenner ingen som respekterer USA og amerikanerne på en “god” måte, altså at ordet betyr det samme som aktelse, det blir mer som den formen for “respekt” man viser en emosjonelt ustabil person som vifter med et skytevåpen. Skadepotensialet er deres mest umiddelbare trekk. Det er det første – ofte også det eneste – alle legger merke til. Det går ikke an å “sette seg i respekt” med et skytevåpen. Alt man kan gjøre er å skremme folk, som er noe annet. Hvis man vil bli aktet som person – det vil si som individ med sin egen integritet, som folk tar seriøst og lytter til; altså det man vanligvis mener med ordet “respekt” på norsk – må man gå frem på en helt annen måte enn med trusler og intimidering, enten det er uttalt eller “underforstått”. Man må rett og slett oppføre seg respektabelt over tid, slik at dette blir lagt merke til og fester seg ute blant folk som “ryktet om deg”, så vil respekt følge som en naturlig konsekvens av dette. Vanskeligere er det ikke — men ikke enklere heller. Hvis man er en sånn som har mange våpen og er flink til å bruke dem så er det aldri respekt som gjør at folk ringer deg for å be deg om å bli med på noe. Dette er essensielt sett det amerikanske problem: I sine egne øyne har de et “skal skal ikke” forhold til begrepet verdenspoliti, mens alle andre ser dem mer som en røverbande av det slaget man godt kan ringe til for å be om hjelp, men hvis man gjør dette så vil de for alltid siden synes det er greit å invitere seg selv hjem til deg for litt festing og “varebytte” enten anledningen passer sånn eller ikke. “Militær overmakt” er selvsagt en strategisk fordelaktig posisjon å ha når det er krig, men det virker mot sitt formål når det er fred. Jeg ser ikke helt hvordan det går an å ha et vennskaplig avslappet forhold til noen som truer deg, direkte eller underforstått. Det skaper jo et konstant spenningsfelt, det å ha noen i nærheten som kan gå til fysisk angrep på deg – og som under andre omstendigheter sikkert også ville ha gjort det; han er jo “en sånn type” – bare at akkurat nå representerer han ingen akutt fare for akkurat deg. Dette grunnlaget er ikke sunt, følgelig kan man heller aldri bygge noe bedre enn et forvridd og dysfunksjonelt forhold oppå det, preget av mistillit og passiv aggresjon. For at tillit skal kunne etableres må man først finne frem til en slags felles plattform av “likeverdighet” – eller gjensidig forståelse, om du vil – som man siden kan synkronisere forholdet sitt ut ifra.

Hva slags personlighetstype er det som støtt føler seg krenket – djupt såra og vonbroten – over ting de opplever i livet? Herregud. Det skal ikke være enkelt. På den ene siden har vi selveste ytringsfriheten, på den andre har vi “ytringer som oppleves som et nedrig eller sjofelt angrep på noens personlige integritet, selvforståelse og virkelighetsforståelse” når og hvis noe slikt inntreffer. Hvor går grensen? Særlig to av de elementene som nevnes i skolebokdefinisjonen ovenfor – selvforståelse og virkelighetsforståelse – er jo bortimot så subjektive som noe kan få blitt. Selvforståelse betyr vel i denne sammenhengen mest “forståelse for hvordan man blir oppfattet av andre” – som ingen strengt tatt kan vite noe annet om enn hva disse andre eventuelt forteller deg, som kan være sant eller usant – mens virkelighetsforståelse koker ned til “alminnelig enighet om hva ting heter og hvordan de virker”. Den menneskelige tilstand er en nokså upresis greie. Man er stadig nødt til å ta ting på sparket og improvisere, fordi den første planen man hadde viste seg å fungere mindre bra enn man hadde sett for seg. Dessuten skjer det hele tiden bent frem absurde ting allevegne, slik at man mister raskt oversikten over “sammenhengene” i helhetsbildet. Det er naturlig for mennesker å føle at man “burde” forstå mer, vite bedre og det ene med det andre. Alt man faktisk vet og forstår grenser jo opp imot alt man faktisk ikke vet og forstår. Hvor går grensen mellom kjent og ukjent i intellektuell forstand? Svaret på dette er selvsagt betinget av individuelle forhold, men generelt sett heter grensevakten angst. Selve monsteret under senga, i ganske bokstavelig forstand. Det er ikke “normalt sunt” å engste seg over kjente størrelser i en problemstilling, selv om man for eksempel kan frykte for hvordan noe vil gå. Angsten handler typisk om det som befinner seg utenfor rammene for det man kjenner og forstår. Du vet. Alt det andre.

Min personlige teori er at det først og fremst er engstelige mennesker som lar seg krenke, og at det nesten alltid handler om “divergerende virkelighetsoppfatninger”. Jeg tror ikke at vi strengt tatt har det som pleide å bli kalt “normal skikk og bruk” ute i samfunnet lenger. Selv føler jeg meg noen ganger “krenket på hele menneskehetens vegne” når jeg leser nyhetene. Herregud som folk oppfører seg der ute. Det er så dustete at man får vondt i magen. Dette tolker jeg – i selvdiagnostiseringens sunne ånd – som angst, nærmere bestemt angsten for hvordan det skal gå med denne bisarre skapningen vi kaller mennesket så galt som alt har blitt både her og der. Jeg kan imidlertid ikke huske sist jeg følte meg krenket på mine egne vegne, eller engang om det noensinne har skjedd. Min typiske reaksjon når noen prøver å fornærme eller bølle med meg er jo å få et fniseanfall – jeg er på ingen måte så mild og lett å målbinde som jeg sikkert gir inntrykk av – og jeg føler ellers ikke noe ansvar for dusteri som jeg ikke selv har noen skyld i. (Mitt eget hjemmelagde dusteri holder meg engasjert nok mesteparten av tiden.) Hvorfor skal jeg ha angst for noe annet enn helt fjerne ting som jeg uansett ikke kan gjøre noe med? Det virker ikke rasjonelt. Alle anstendige mennesker engster seg ved dette tidspunkt for “menneskehetens fremtid” men nesten ingen har makt til å gjøre noe fra eller til med saken — og de mektige er generelt sett ikke anstendige mennesker, så da går det som det går. Det går til hælvete, som sangen sier. Det finnes en teoretisk mulighet for at jeg tar feil, men jeg tror at jeg har min egen personlige angst mer eller mindre under kontroll, skal vi si gående på sommerbeite hele året – for i bakvendtland der kan alt gå an – sånn omtrent der hvor de store eksistensielle problemene bor. Jeg bruker ikke angsten til noe i dagliglivet, så det skal følgelig mye til for å “krenke” meg på en måte som “rammer i hjertet” og alt det der. Det er 99,99% sannsynlig at uansett hva folk kommer med så vil det bare få meg til å le. Imidlertid legger jeg merke til at mange andre bærer på skjøre og sarte egoblomster i sitt indre. Spede spira lyt og få stå, som han Einar Skjæraasen sa. Det er klart at man lett vil la seg krenke når angsten ligger så tett oppunder hudoverflaten at den nesten kommer frem som fregner; det vil si atferdsmessige “rykninger” som er av en slik art at folk legger merke til dem. Det er vanskelig å ikke se sammenhengen mellom “sårbare egoer” og krenkelser.

Her forleden var det en sosial situasjon med diverse GPP – det betyr generell pissprat – og kaffe. Jeg er jo pensjonist nå, så i den sakens anledning var det noen som spurte meg hva jeg “driver med” for å få tiden til å gå (hvilket er en underlig formulering, tiden går jo helt uten min hjelp) nå som jeg ikke lenger bruker mesteparten av dagen til å forholde meg til de kaskadene av “småproblemer” og drama – både sosialt, profesjonelt og finansielt – som ligger innebygd i det normale arbeidslivet. Synes du jeg har blitt feit? spurte jeg. Han trakk på skuldrene. Det har visse konsekvenser for stoffskiftet når man skal omstille seg fra “høyt daglig kaloriforbruk” – mureryrket er veldig fysisk tungt – til en mindre aktiv livsstil. Hva kan man gjøre? Slik er legens anbefalinger. Min tid som “hardt arbeidende” er forbi. Du må bare innse at du er ferdig som murer. Det pussige er at jeg er “helt fin” i kroppen så lenge jeg bare dingler rundt uten å egentlig gjøre noe, men så snart det blir snakk om å “bruke krefter” på noe strukturert vis så blir det problematisk etter få timer. Viljen vil men kroppen klarer ikke å levere. På perverst vis er dette en litt interessant følelse av aldring. Ganske vanlig, vil jeg tro, men nytt for meg personlig.

Dessverre har jeg ingen kjøttvekt i huset, men basert i “følelser” vil jeg tippe at jeg har lagt på meg omtrent tyve kilo siden jeg sluttet å jobbe i 2021. Det er ikke bra. (Jeg stilte imidlertid med 120 kilo rå muskulatur i utgangspunktet, så det er ikke særlig dramatisk heller, bare en ubalanse som bør korrigeres.)  Som bestefaren min ville sagt: For mye mat og for lite arbeid. Balansen mellom inngående og utgående kalorier har fått seg en kilevink. Saken er at jeg er nødt til å foreta en fundamental endring i næringsopptaket, fordi det blir jo ikke aktuelt å gripe saken fatt i den andre enden. Hva skulle det liksom ha vært? Sporty fitness? Jeg er minst like malplassert i et treningsstudio som jeg er i et kontorlandskap. Visse ting fungerer bare ikke. Vi kan anføre som bonus at selve det å spise mindre og sjeldnere selvsagt er billigere enn det normale mønsteret med frokost-lunsj-middag-pluss som så å si hele den norske befolkningen følger. Ulempen er tofoldig; for det første at man må venne seg til sultfølelsen, for det andre at man må kutte ut hele greia med “mat som kos” på en gjennomført nådeløs måte. For mange – særlig meg – er dette en sterk vane. Du vet. Den sensuelle nytelsen som ligger i hele prosessen med å “lage noe godt” minst èn gang om dagen. Hvis man skal dømme ut ifra hvor mange som blogger om mer eller mindre sexy matretter hver dag her på plattformen – skal vi ikke bare begynne å kalle det plata? – virker det som om dette er ganske vanlig, enten man opplever det som lyst eller last. Jeg føler meg imidlertid ikke som noe matvrak. Jeg driver ikke med “tvangsspising” midt på natta og den typen ting, men jeg har definitivt et sett med kostholdsvaner som er kalibrert for en mye mer fysisk aktiv livsstil. Samtidig er jeg – som legen stadig påpeker – “ferdig” med store fysiske kraftanstrengelser i dette livet, dersom jeg ikke ønsker noen forverring av det generelle smertenivået. Det ønsker jeg jo ikke. Jeg er verdens ynkeligste pyse i forhold til smerter. Jeg unngår dem når jeg kan.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Under samtalen om “hva jeg driver med” nå som jeg er pensjonist kom det blant annet frem at jeg skriver blogg mer eller mindre hver dag, men det har jeg forsåvidt gjort i alle år, bare ikke akkurat på samme måten. For eksempel skriver jeg typisk mye lengre nå enn før. La oss si fire avsnitt der hvor jeg tidligere bare ville ha skrevet ett. Fire ganger så mye netto sett? Ja, det tror jeg blir omtrent riktig. Så kom spørsmålet om hvor mange følgere jeg har. Herregud. Jeg vet ikke. Teknisk sett “ingen” men antall daglige lesere ser ut til å ligge på omtrent femti. Et passende antall for å drive en lokal pøbb men selvsagt alt for få til å bygge noe kjøpesenter. Hvor mange følgere hadde Jesus? Ikke fordi det er noe saklig grunnlag for å sammenligne oss forøvrig – jeg liker jo ikke engang Jesus som personlighetstype: han er en alt for masete og moralistisk “smart-ass” – men poenget er at det går an å starte med noen få følgere mens man selv er aktiv som filosof, som siden baller på seg til å bli en trendy sosial bevegelse etter bare noen få tusen år. Vi får bare vente og se. Hvor mange følgere hadde Empedokles? Det er ikke sånn ting fungerer. Filosofi er ingen markedsorientert virksomhet som gir målbare resultater innenfor en kjent tidshorisont. Hvilket bringer oss til det berømte “forholdet til leserne”. Denne bloggen er ikke interaktiv sånn sett. Det er ikke relevant for meg hva enn leserne måtte føle, ønske, synes, mene eller tro om noe av det jeg skriver, enda mindre om “meg” som person. Jeg verken forlanger eller forventer noe av dem. Bordet er fritt. Det går an å lese eller la være. Begge deler er greit for meg. Det er til og med fritt å kommentere, dersom man føler for å si noe, men når det er sagt så foretrekker jeg den typen kommentarer som påviser skrivefeil, eller surr med årstall og fakta, eller andre feil og mangler. Jeg vet ikke hvordan jeg skal forholde meg verken til komplimenter eller deres motsetning. Jeg kan liksom ikke bruke det til noe og jeg føler ingenting i forhold til andre menneskers smak og meninger. Alt jeg kan gjøre er å si “javel” eller “okei”. Det er jo nesten aldri min sak hva andre folk liker og misliker. Er det vel?

Et av mange låneord norsk har fått fra engelsk er catering, skrevet akkurat slik. Ordet er innarbeidet. Folk er vant til å se det. Catering finnes overalt og betyr alltid det samme: Ambulerende kjøkkentjenester til leie, utkjøring av ferdiglaget mat og den typen ting. Man bestiller varer og tjenester fra et cateringfirma, for eksempel i anledning av en bryllupsfest, så blir leveransen og oppgjøret arrangert etter nærmere avtale. Easy peasy. Imidlertid bruker vi ikke ordet korrekt på norsk. Utenfor akkurat sammenhengen med levering av mat må vi oversette det engelske verbet to cater som å gi enten forpleining eller omsorg til folk, eventuelt “møte behovene deres” (cater to someone’s needs) på en litt skummel og manipulerende måte, fordi man bygger opp et tillitsforhold som man siden har tenkt å bruke (eller misbruke) til noe.

Jeg tenker selvsagt på det berømte “forholdet til leserne” og hva som motiverer folk til å gjøre jobben – hvor stor eller liten den enn måtte være – med å etablere og vedlikeholde en blogg, først og fremst gjennom det ofte daglige skrivearbeidet i seg selv, men også i den forstand at man hyppig tenker på saken og planlegger stil, innhold, “research” og så videre mens man holder på med andre ting. Som med alt annet i dette livet henger de resultatene man oppnår direkte sammen med den grad av målrettet innsats man legger i bloggen sin. Han som nokså konstant ligger på toppen av bloggtoppen på denne plattformen – Toms matprat – har en profesjonell innstilling til det han driver med, så han er sannsynligvis der på permanent basis, fordi de fleste andre er mer “hobbyorienterte” sånn sett, med varierende tilløp til “narkomani” her og der, i den forstand at bloggen noen ganger blir litt i overkant viktig for folk. Det er for eksempel ikke noe sunnhetstegn når man ber om unnskyldning fordi man ikke har skrevet noe på et par dager. Herregud. Det er jo opp til deg selv hvor ofte og hvor mye du ønsker å skrive. Så lenge ingen betaler deg for å levere en viss mengde med en viss hyppighet og du ellers ikke har lovet noe til noen så ser jeg ingen grunn til å føle noen forpliktelser.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Generelt sett så tar det omtrent like lang tid å “jobbe noe av seg” som det tok å jobbe det på seg til å begynne med. Eller rettere sagt, det tar omtrent en måned med intensivt arbeid – det vi si èn full månefase – å jobbe inn en vane, god eller dårlig, slik at den havner på autopilot og blir en “automatisk” del av det større vanemønsteret ditt. Dette er jo selve hovedpoenget med såkalt ritualmagi: Man programmerer kropp og sinn til å respondere på spesifikke måter. (Ordet trening kan forsåvidt også brukes, siden ordet “ritualmagi” har en tendens til å fremkalle misvisende assosiasjoner og overtro hos folk, men selve aktiviteten forblir den samme.) Hvis man gjør noe, hva som helst, hver dag som det første man gjør når man våkner, la oss si at man reiser seg fra senga og gjør en fastlagt sekvens av bevegelser; kroppsstrekk, benløft, armsving, nakkebøy, hofterull og det ene med det andre – detaljene er ikke viktig – så vil det etter en stund – så snart opplegget går på full autopilot og man ikke jenger behøver å “tenke” – føles unaturlig og ubehagelig hvis man ikke gjennomfører dette daglige ritualet. Kroppen forlanger det jo. Den er vant til dette nå. Det hjelper ikke lenger hva fornuften sier, fordi dette har blitt innprogrammert mye dypere enn som så. Sånn fungerer ting i det store og hele med alle vaner man har, gode og dårlige. La oss ta en typisk dårlig vane, som å ruse seg hver dag med hasj, alkohol, piller og alt det vanlige vrøvlet. Det vil ta fire uker å avruse pasienten, det vil si bringe dem ned på jorda og “nullstille” det behovet de typisk føler for “å ta noe”, men så kommer det mer alvorlige problemet: Hva skal de gjøre med de bakenforliggende årsakene til at de henfalt til vanemessig rusing til å begynne med? Pasienten har jo som regel ingen “sunn normaltilstand” å vende tilbake til. Alle vet at hvis man bare sender en typisk “rusavhengig” person ut på gata igjen, så er de tilbake “på kjøret” før dagen er omme.

Omtrent der kan man si at jeg befant meg da jeg sluttet å blogge på engelsk. Vanen var såpass godt innarbeidet at jeg ved det tidspunktet “tenkte i engelske formuleringer” om vanlige forhold i dagliglivet — uten at jeg dermed snakket engelsk til daglig, men jeg var likevel vant til en viss grad av “språklig dobbelthet” som noe normalt. Dette har jeg for det meste “jobbet av meg” nå, etter et betydelig antall essays på norsk her på denne plattformen. Det ville være løgn å si at jeg har full oversikt over alt jeg har skrevet – for det meste bryr jeg meg jo ikke om det etter at jeg er ferdig med å skrive det – men jeg vil tippe at omtrent halvparten er “bra vare”, i den forstand at med litt redigering og annen justering – tenk “omskriving” – så kan det bli til noe. Av resten vil jeg si at halvparten er “middels” og andre halvparten bare mannskit. Jeg har ikke særlig mange rene “jukseposter” – skriv tre linjer, sleng på en video og kall det et ferdig produkt – men jeg har “noen”. Kanskje et titall. Nesten alt jeg har skrevet er både langt og intellektuelt fryktinngytende, men det er definitivt skrevet på norsk, med lite henfall til diverse fremmedspråk annet enn som “litt krydder” her og der. Jeg har aldri “gjenpostet” noe, eller engang “henvist til meg selv” med linker og annet, bare fortsatt videre med å “fremstille innhold” uten mål og mening bortsett fra at det fungerer som trening for meg. Jeg “vasker bort” det engelske språket fra vanemønsteret mitt gjennom vedvarende og ganske hyperintensiv bruk av det norske. Easy peasy. Emnevalg og stil er ellers likt på norsk som det pleide å være på engelsk, selv om “antall lesere” har falt dramatisk. Her forleden prøvde jeg å skrive noe på engelsk ingjen, men det føltes ikke like “lett og ledig” som før. Jeg måtte “oversette i hodet” fordi jeg har vent meg til norske formuleringer nå. Om dette engang høres fornuftig ut for noen andre er ikke et selvstendig poeng. Kanskje, kanskje ikke. For meg teller det mest at jeg har oppnådd det jeg ønsket. Og det tok bare to år.

Melkeveien er en spiralgalakse, eller nærmere bestemt en stavspiralgalakse, som består av mellom 100 og 400 milliarder stjerner. Grunnen til at man ikke kan angi et mer eksakt antall, er at alle stjerner har forskjellig masse, og man vet ikke hvilket estimat man bør bruke for en «gjennomsnittsstjerne.» Solen befinner seg 26 000 ± 1 400 lysår fra sentrum, ute i en av spiralarmene kalt Orion-armen. Vi har én spiralarm utenfor oss og minst tre innenfor. Galaksens diameter har til nylig vært anslått til ca. 100 000 (9.5×1017 km) lysår, mens senere forskning har vist at den er opptil 200 000 lysår.

(Wikipedia)

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Som alle vet er et lysår omtrent 3500 millioner milliarder kilometer, som igjen må ganges opp med 25.000 for å reise hele den lange veien til vår galakses sentrum – som forøvrig er et strøk man burde holde seg unna med tanke på stråling og andre farlige saker – sånn at vi snakker definitivt om avstander her. Vi har forsåvidt alltid kunnet se månen, men det er ikke mer realistisk å reise til Melkeveiens senter enn det er å ta løpefart og hoppe opp til månen med bare muskelkraft (som noen sikkert har prøvd). For å forstå at stjernereiser er en umulighet må man først sette seg inn i en større del fysikk enn hva folk flest typisk opplever som behagelig, så hvis man ikke ønsker å gjøre dette må man bare akseptere at reiser mellom stjernene aldri kommer til å skje uansett hvor mye det går an å fantasere om saken.

Bildet øverst i posten før denne – om mørk materie og så videre – viser “den kosmiske veven” og hver liten lysprikk i det bildet utgjør en typisk galakse som for eksempel Melkeveien – vår egen galaktiske hjemhavn – eller Andromeda, som Melkeveien ligger på kollisjonskurs med, slik at de to vil møtes og “mingle” om drøyt fire milliarder år, med ukjent utfall. Kanskje slår de seg sammen til èn ny og større galakse, kanskje passerer de “gjennom” hverandre uten at noe stordramatisk skjer. Vi får se når den tid kommer. Foreløpig er det ingen grunn til å miste noen nattesøvn over problemstillingen. Både avstandene og tidshorisontene innenfor den kosmiske veven er ufattelige. Det er ikke noe man uten videre kan “se for seg” og knuse med enkel hoderegning. Disse målene er jo ikke menneskelige mål.

Saken er at vår planet – som er så stor for oss at horisonten alltid ser flat ut – er bare et ubetydelig støvkorn i en anonym galakse som ikke engang er synlig fra de fleste mulige observasjonsposter i universet. Femti år er en en meningsløst liten mengde for universet men en solid mengde tid innenfor horisonten av et menneskeliv. Vi tenker ikke typisk på femti år som en “høy alder” likevel. Hvis man ikke rammes av ulykke og man ellers holder seg frisk og sunn vil man sannsynligvis bli femti år gammel etterhvert, nesten uten at man engang merker noen forskjell. Tiden bare går, liksom. Selvsagt går det periodevis opp og ned med dramatikken i detaljarbeidet, men de fleste føler seg typisk “som seg selv” hele veien. Jeg er den samme nå som jeg alltid har vært. Det er nesten hundre prosent sannsynlig at noen som holder tale i sitt eget femtiårslag kommer til å si dette, eller noe som betyr omtrent det samme. Men er det sant? Hvis det finnes noen underskriftsliste så kan ihvertfall jeg signere på at det føles sånn, og det samme har alle jeg kjenner som har fylt femti sagt. Jeg opplever kontinuitet i denne saken. Jorda har kretset rundt sola femti ganger mens galaksen som helhet har beveget seg med omtrent tusen kilometer i sekundet fra gud vet hvor til “et annet sted” innenfor det større bildet i løpet av den samme tid, men jeg forblir den samme. Jeg har ikke forandret meg som person, bare blitt eldre i kroppen og sinnet. Nesten alle sier det samme om “femtiårsopplevelsen”. Er det denial? Fornektelse? Nei. Det er sant og typisk, men det er en “indre” opplevelse. Alle andre som har fulgt med underveis kan jo se – og vil også si – at du har forandret deg på mange måter gjennom årene.

Galaksefilamenter er de største kjente strukturer i universet og består av galakser som er bundet til hverandre gjennom gravitasjon. Disse danner massive, trådlignende formasjoner som er adskilt av enorme tomrom. Disse formasjonene kalles ofte for “den kosmiske vev” (se bilde).

(mn.uio.no)

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Gravitasjon er på en og samme tid den best kjente og dårligst forståtte “kraften” som virker i universet. Vi sier “kraften” i hermetegn her og nå fordi det er ikke engang sikkert at gravitasjon er en kraft, slik dette begrepet ellers defineres, det kan også være “noe annet”. Saken er at vi vet rett og slett ikke. Dette er åpenbart et problem innenfor fysikken. Hva slags magisk matematisk triks må man komme opp med for å koble gravitasjonen sammen med resten av de fundamentale partiklene og kreftene? Nobelprisen og evig berømmelse ellers venter på den som klarer dette, men så langt har man vært nødt til å ta noen ganske mystiske omveier for å komme frem til et “forent” bilde. Dette er som kjent forretningsidèen til konspirasjonsteoretikere; altså at man køler bare på med mer informasjon og flere “forbindelser” for å få bildet til å stemme, mens alt det vi ellers holder kjært i form av “sannheter” kjennetegnes av sin åpenbare enkelhet, sin ukompliserte selvfølgelighet, måten man bare tar seg til pannen og sier aha, fordi så snart man har hørt svaret virker gåten så opplagt og banal.

Gravitasjon angår alt og alle, hele tiden. Det ser for oss ut som om gravitasjon er hva som får universet til å “henge sammen” – i den grad det henger sammen – i sin kosmiske skala, i henhold til de prinsippene for “generell relativitet” som ble fremsatt av Albert Einstein for drøyt hundre år siden. Den generelle reletavitetsteorien stemmer omtrent så bra som man kan forlange at en vitenskapelig teori skal stemme, men den går altså ikke sammen med det vi kaller “standardmodellen for partikkelfysikk” — som også stemmer på alle testbare måter vi har vært i stand til å pønske ut. Imidlertid har vi så langt ingen enkelt farbar bro over den avgrunnen som skiller disse to, og det er et problem. Det er også et problem at vi har “noe” som virker gravitasjonsmessig på både galaksene og “den kosmiske veven” men vi har så langt ikke vært i stand til å observere det på noen annen måte enn gjennom sin gravitasjonsmessige effekt i stor skala. Vi kaller det mørk materie, men det behøver ikke å være “materie” slik vi kjenner det (“vår” del av universet kalles slik sett for “baryonisk materie”), det er bare at vi ikke vet om noe annet som har slike gravitasjonsmessige effekter enn materie.

Foruten mørk materie – som ennå ikke akkurat er krystallklart definert – har vi mørk energi, men det er noe helt annet, nemlig universets tendens til å ekspandere. Hele sulamitten utvider seg jo på en måte som får alle ting til å bevege seg bort fra hverandre, som tusjprikker på overflaten av en ballong som noen blåser opp. Det virker som om denne prosessen akselrerer, men det må den jo gjøre ettersom det stadig tilkommer mer rom som utvider seg. Det betyr ikke at kraften øker, men at det kraften virker på øker i mengde. Selvsagt kan vi strengt tatt ikke si “kraften” fordi det behøver jo ikke å være en kraft, og så videre, men noe skal vi kalle mannskiten så da blir det slik. Begge disse to – altså mørk materie og mørk energi – kalles ofte “den mørke sektoren” innenfor astrofysikken, men de er ikke “mørke” på den samme måte som natta er mørk, eller verdensrommet er stort og svart, men mest fordi vi ikke vet hva det er, bare at det er mye av det. Mørk sektor utgjør 95% av universet. I forhold til enormiteten av dette er vi bare noen slags snåle små skapninger som lever under en stein dypt inni en hule, men noen ganger kommer det liksom mystiske lysglimt som vi filosoferer over. Hva er det? Hvordan virker det? Kan vi bruke det til noe? Vi mennesker er – til tross for alle våre begrensninger – noen flittige små gnagere som utretter store ting i verden. Det er ihvertfall sikkert. Om dette siden er godt eller ondt strides de lærde, men ikke bare dem. Idiotene strides også. Hva kan jeg si? Homo sapiens er en stridbar form for ape. Som typer er vi aggressive, forfengelige og sjalu. Dessuten som regel også grådige og sutrete.

Når hørte du sist noen beskrive menneskeheten som en evolusjonær suksesshistorie? Det er jo en truisme at vi er skapningens herre som erobret planeten og det ene med det andre. Vi har kontroll nå. Det er vi som bestemmer og ingen kan tvinge oss til noe. Historien varierer litt men de fleste er enig i prinsippet it’s a man’s world som på engelsk har en dobbeltbetydning som ikke lar seg gjengi på norsk: Det er både “mannens” verden og det er “menneskets” verden. (På norsk bruker vi som alle vet intetkjønnsordet “menneske” der man på engelsk sier “man”.) Alt du kan se tilhører noen. Alt du kan se som ikke direkte er noens eiendom – enten de er offentlige eller private entiteter – er noens “forvaltningsområde”, som de har ansvaret for å patruljere og kontrollere i henhold til nærmere avtale, la oss si som for eksempel tilfellet er i det statsløse Antarktis-territoriet. Man kan jo ikke bare reise dit og ta seg til rette som man vil (selv om dette neppe er aktuelt i praksis). Hele overflaten av planeten vår er underlagt lover som regulerer hva man – ustraffet – kan og ikke kan gjøre der på stedet.

Så vidt jeg kan se har “høy IQ” ingenting å si for hvorvidt en person er smart; det handler bare om prosessorkraft, det vil si hvor kjapp man er i oppfattelsen, ikke hvor “flink” man er når det kommer til selve databehandlingen. Det finnes legio eksempler på hvordan mennesker kan være svært intelligente i “teknisk” forstand – hoderegning i tre hundre kilometer i timen og den typen ting – men likevel fullstendig evneveike på andre områder av livet. Dessuten er det slett ikke uvanlig å bli fagidiot, det vil si en person som blir så selvsikker på grunn av autoriteten innenfor sitt eget fag at de tror de er verdensmester i alle fag. Folk møter mange sånne i løpet av livet enten de legger merke til dem eller ikke. Det er en av de mest vanlige menneskelige svakheter å overvurdere sin egen kompetanses universelle anvendbarhet. Hvis man er flink på ett område av livet er man sikkert flink på alle områder, liksom. Særlig så lenge det bare “snakkes prinsipielt” og ingen behøver å bevise noe. Det kreves jo ganske store hull i forståelsen av hva slags skapning mennesket er for å tro at vi er på vei mot en bedre fremtid på grunn av utvikling, fremskritt, den nye teknologien og det ene med det andre.

For en stund siden leste jeg noe komisk. Noen skrev at på grunn av sitt kristne livssyn så tror de at mennesket er skapt i Guds bilde, ikke at vi stammer fra apene. Dette er en delvis korrekt påstand. Vi stammer jo ikke fra apene, vi er aper. Våre nærmeste genetiske slektninger er de andre artene av såkalt “store aper”, det vil si de som ikke har hale – på norsk kaller vi det typisk apekatt når de er små, har lange haler og svinser rundt med hopping og klatring på “katteaktig” vis – og som derfor går med rumpa bar og synlig, slik at de også kalles rassaper. Dette er hva menneskene er i sin strikteste biologiske forstand. Dette er slekta — og vi har ikke typisk særlig mye respekt for slektningene våre. De er jo ikke siviliserte. De lever nakne ute i naturen som ville dyr, mens vi vil heller være filmstjerner i en drøm — som begynner med å skjule rumpa. Se, ingen (synlig) rumpe! Ergo er jeg ingen rassape. Det regnes som en svært uanstendig gest å “flekke ræv” mot noen, det vil si dra ned buksa, snu seg og syne rumpa for dem. Det knuser hele illusjonen, liksom. Jeg tror faktisk man kan pådra seg ganske store bøter for å gjøre sånt; litt avhengig av tid, sted og anledning ellers, men alle skjønner uansett at dette er noe bortimot det motsatte av å “vise respekt”. Det er sannsynligvis ikke smart å bruke for mye tid på å filosofere rundt hva slags sykelig forhold mennesker typisk har til kroppen og dens funksjoner, men heller bare konsentrere seg om sin egen skjebne på dette området.

Nettsiden NRK.no har en artikkel om snø i dag. Det har vært varslet og jeg fryktet det verste fordi jeg hadde et ærend i Oslo i formiddag – det er noe i overkant av tre timers kjøretur hver vei – men det har så langt ikke kommet noe her. Det er bare kaldt og surt. Det hadde heller ikke kommet noe snø på veien innover og det falt ikke noe mens jeg var på veien, så jeg slapp heldigvis å kjøre i snøvær. Ikke fordi det i seg selv er noe problem, men jeg føler meg ikke trygg på at folk som allerede har skiftet til sommerdekk lar bilen stå selv om det er glatt, så det blir slitsomt med så “forhøyet vaktsomhet” som man bør ha av denne grunn — men det gikk altså bra. Silkeføre hele veien, det vil si tørr asfalt. Jeg hadde flaks med både turen og returen. Det eneste illevarslende jeg observerte var at saltebilen var ute og kjørte, kanskje for å smelte den snøen som eventuelt kommer etterhvert – det er jo meldt – raskere enn det som skjer bare av seg selv. Hvem vet. Jeg trodde de hadde sluttet med veisalt, men nå var de altså ute og saltet den tørre og bare asfalten for sikkerhets skyld. Herregud.

Hvem skjønner hva det er med de folka som begynner å snakke om vår i Norge allerede i mars? Jeg hørte dem kvitre optimistisk for en uke siden, men i dag er de tause. Dette er en vinterdag. Etter bildene i den artikkelen å dømme har de trøbbel i sørvest – Sola, Stavanger, Haugesund og deromkring – med diverse kjøretøy som har havnet ute i geografien både med og uten forutgående sammenstøt med andre. Hvorfor ikke bare la bilen stå når føret blir sånn? Kattifytta. En dags tapt arbeidsfortjeneste er alltid å foretrekke fremfor alt bryet (ikke bare pengene) med et bilhavari. Jeg er litt feig i forhold til trafikken. Vil ikke ha noe trøbbel, liksom. Vil ikke “hevde meg”. Hvis det kommer noen slags brysk type som “eier veien” og bare må kjøre forbi alle andre så gir jeg ganske enkelt plass, viker unna og slipper dem frem. Det er dyrt nok å eie og bruke en personbil om man ikke også skal risikere å pådra seg fartsbøter og verkstedsregninger (og det som verre er) for hva som essensielt sett bare er bajaskjøring som man ikke tjener noe særlig på selv når alt forløper seg perfekt og skadefritt. Derfor oppfører jeg meg mer som et nervøst unnvikende rådyr enn som en aggressiv rottweiler i trafikken.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Før de stengte FM-nettet pleide jeg å være en “radiomann” — mer spesifikt NRK P2, som nesten ingen setter øverst på lista som sin favoritt blant alle radiokanaler, men det gjør altså jeg. Alle som kjenner meg er enig i at dette “passer til profilen” min ellers. Det morsomme er at de alle, uten unntak, bare himler med øynene og sier “jamen selvfølgelig” når jeg forteller dem at P2 for det meste er min greie. Hvis det skal være noe annet tar jeg hva som helst som hovedsaklig spiller “klassisk rock” eller soul/blues-musikk, helst uten alt for mye tøysete tullprat og reklame. Nyhetskanaler er forresten også kurant vare. Imidlertid hæler jeg ikke sånn der “vanlig kommersradio” av den typen som spiller “de nyeste hitsangene” og denslags. Jeg forstår ikke den nye popmusikken (og med “nye” mener jeg fra 80-tallet og fremover). Jeg foretrekker sånt som spilles av musikere som bruker instrumenter til å skape mesteparten av lydbildet. Alt handler jo om computergenererte “effekter” nå, enten vi snakker om rytme eller melodi. Riktignok slumper det noen mer “analoge” greier innom hitlistene ganske ofte, men ikke nok til å holde greia flytende. Popmusikken tok en Titanic for meg sent på 70-tallet. Alt ble plutselig veldig “produsert” og markedsrettet. Det var noe som snudde på den tiden i hele musikkbransjen. Folk av det slaget som lever av “investeringer” kom på banen med pengesekkene sine. Før plukket man typisk opp de talentene man fant på klubber og konserter – og som ellers passer inn i plateselskapets “profil” – og lot dem utvikle seg mot den beste versjonen av seg selv på “organisk” vis, men etterhvert har det blitt sånn at man “konstruerer det man trenger” basert mer i artistens salgbarhet enn i kunstnerisk talent. Du vet. Markedsundersøkelser, testgrupper, designkonsulenter, profilering og den typen ting. Det er mange detaljer og alt skal stemme for at artisten skal bli et perfekt produkt som kan pakkes og selges som “enheter”.

Den artikkelen på NRK.no som jeg nevnte ovenfor hadde en “leserundersøkelse” rundt hva man føler om snøværet. Jeg klikket på det alternativet som sa “vi får bare ta det som det kommer” fordi det er dette jeg kommer til å gjøre – har man uansett noe valg? – mens hjertet mitt kanskje stemte mer for “det er nok nå” fordi det er vanskelig å si noe annet. Det er dæven døtte meg nok nå. Det viste seg at rundt halvparten av de 25.000 som hadde stemt i undersøkelsen svarte det samme som meg — så … typisk norsk? “Vi tar det som det kommer”. Akkurat som om vi har noe valg. Herregud. Nordmenn burde vite bedre enn å henge seg opp i den delen av ordet “vårjevndøgn” som sier vår. Dette er faen ikke vår. Mens jeg har skrevet denne mannskiten har det nemlig begynt å snø her også. Du vet. Fem minus og et lett dryss av den typen som ser ut til å bli fem centimeter eller deromkring. Hipp for tusans hurra, som Pippi Langstrømpe ville ha sagt. Selv holder jeg kjeft, men smiler. Jeg behøver jo strengt tatt ikke å dra noe sted før over helgen. Jeg har masse ved. Dette er nema problema.

Den uten tvil mest vanlige formen for løgn er “misrepresentasjon av selvet” — det vil i hovedsak si at man utgir seg for å være noe annet enn man er fordi man forventer bedre behandling på dette andre grunnlaget enn det som egentlig er sant. Denne mentaliteten røper imidlertid at de som oppfører seg sånn – og de er mange – sliter med noen slags mindreverdighetskomplekser i forhold til hvem de oppfatter seg selv å være. Du vet. At de ikke er “bra nok” som bare seg selv, de behøver pynt også. Det er forsåvidt normalt å ha såpass selvrespekt at man vasker ansiktet, kjemmer håret og tar på seg noenlunde pene klær når man skal ut og ferdes blant folk, men noen tar dette alt for langt. Det er jo ikke i utgangspunktet noen skjønnhetskonkurranse det handler om, bare å vise at man “bryr seg”. Man er en seriøs person. Hvor grensene går er vanskelig å si – alt dette handler jo mest om “sosial sensitivitet” – men man viser slik respekt for omgivelsene som man har med den “orden” man tilfører det offentlige uttrykket sitt. Dekorasjon ut over det nødvendige er maskerade, som igjen signaliserer at man “har noe å skjule”. Det er ikke tillitsvekkende. Motsatt, at man overhodet ikke gjør noe for å “rydde opp i trynet” før man går ut blant folk er nesten litt sosiopatisk i all sin sløvhet. Hva slags mennesketype er det som oppriktig “gir faen” på dette området?

Tenåringer henfaller naturlig til atferd hvor de “viser hva de er” på et litt sviktende realitetsgrunnlag, som stort sett er komisk og sjarmerende når vi snakker om de som befinner seg i overgangsfasen mellom barn og voksen, men man bør helst legge dette av seg når man beveger seg inn i den neste aldersgruppen. Det er jo ikke voksent å lyve om hvem man er, hva man kan, hvor man har vært, hvilke livserfaringer man har og så videre. Folk legger kanskje ikke merke til det i utgangspunktet, men etterhvert skjønner de jo at det er “noe som ikke stemmer” med vedkommendes historie – eller historier i flertall – og de vil instinktivt bli litt varsomme overfor dem. Hva er greia? En av de minst gunstige sosiale posisjonene man kan havne i er når folk skjønner at du lyver men ikke hvorfor. “Det er noe som foregår” men de vet ikke hva. I tenåringens tilfelle tenker man at det er som hvordan visse fugler kan “bruse med fjærene” for å se større ut enn de egentlig er, noe som selvsagt henger sammen med at i den alderen er man engstelig for “hva man skal være” (eller ikke være) og vet ikke riktig hvordan ting fungerer ute i den store verden, men sånt vokser man jo av seg. Eller ikke; som er det problemet vi snakker om akkurat nå. Hvorfor ikke? Hva er det som er galt med godt voksne løgnhalser og hvordan skal man liksom forholde seg til dem? En åpenbar konsekvens av å finne ut at noen bløffer og lyver på vanemessig basis må være at man typisk ikke tror på noe av det de sier – man bare svarer ja og hmm hvis man havner i samtale med dem – og sånt er jo ikke bra. Kanskje de er familie, kanskje de er gamle venner, man unnslipper dem uansett ikke, så hva skal man gjøre? Det er jo for fanden ikke min jobb å oppdra voksne mennesker. Har man fylt tredve (og vel så det) bør man ha fattet poenget med å være sannferdig og “informasjonseffektiv” i alle livets affærer, om ikke annet så i det minste av hensyn til seg selv. Levetid er jo en begrenset ressurs. Man bør ikke kaste den bort som om den ikke betyr noe.

Om det finnes noen fundamental demokratisk mentalitet så er det denne: De samme reglene som gjelder for alle andre gjelder også for meg. Jeg er ikke spesiell for andre enn meg selv. Jeg er ikke noe unntak. Jeg er en regel. Dette er hva “likhet for loven” betyr som moralsk standard. Det er programmeringsfeil som gjør at folk oppfører seg som idioter, fordi de kan bedre. Likevel er det som en hovedregel lettere å tilgi seg selv enn andre, noe som burde være en psykiatrisk varselbjelle: Ting er ikke som de skal være. Det er ikke “bedre” når jeg synder enn når andre gjør det, snarere tvert imot. Jeg kan jo ikke bestemme hva de skal (og ikke skal) gjøre, men jeg kan imidlertid fatte vedtak på mine egne vegne og holde meg innenfor rammen av disse. Og der stanser mitt moralske engasjement i forhold til denne verden. Når det gjelder “de andre” så har jeg egentlig ingen forventninger, men det forbauser meg lite når de fusker, snusker og lyver om ting — særlig altså om seg selv; hvem de er, hvor de kommer fra, hva de “driver med”, folk de kjenner, ting de har sett og vært med på, det ene med det andre, vi behøver ikke å lage noen lang liste, poenget er at de smører på alt for tykt. Ofte stemmer ikke engang tidslinjen i ting de sier. Herregud. Ikke bare er han en løgner, han er også en inkompetent løgner. Dobbel disrespekt til meg hvis jeg tror på dette våset. Hmm jasså? er alt jeg kan svare. I enhver selskapelig sammenheng hvor man “mingler” gjelder det å ikke bli fanget i et hjørne av en pratmaker som ikke engang snakker sant, slik at man liksom må “børste dem unna” med hånden for å komme seg vekk derfra. Kanskje et litt “Seinfeld” type tema, men nesten alle bryr seg om sosial etikette og hva som er “korrekt” — bortsett kanskje fra løgnere og andre manipulerende typer som har lite å tjene på ordnede forhold, forståelse og generell enighet mellom folk.

I dagligspråket betyr historie enten fortelling eller fortid. Historie som fag er læren om det som har skjedd, kunnskap om menneskenes fortid, slik denne tolkes av ettertiden. I faglig forstand betegner historie det vitenskapelige studium av fortidens samfunn. En ofte sitert definisjon av historieforskningens emneområde er at det omhandler «sosialt relevant menneskelig atferd og slike ikke-menneskelige forhold som er relevant til menneskelig atferd». Akademisk er historie det forskningsfeltet som søker å skape en sammenhengende fremstilling og en systematisk analyse av fortidens hendelser som har betydning for menneskene. De som studerer historie som profesjon er historikere, men tittelen er ikke beskyttet.

(Wikipedia)

All historieskrivning er forsåvidt “hypotetisk” av vesen, i den forstand at det er ikke sikkert at ting gikk for seg slik vi tror de gjorde, men det er sikkert at de kan ha skjedd på den måten. Tyngst av alt bevismateriale er selvsagt sånt som arkeologer har gravd frem i nyere tid, under forsvarlige forhold. Helt til langt innpå 1900-tallet var jo tidens arkeologiske utgravninger mest for “skattejakt” å regne, fordi alt handlet om å finne staselige oldsaker som kunne selges til museer og private samlere; eventuelt så kunne man sy sammen et eventyrlig narrativ, støttet av lysbilder, kart og souvenirer, kanskje til og med film, som man senere kunne reise rundt og holde lukrative foredrag om. Tanken om å drive utgravninger på “vitenskapelig nøkternt” vis – nesten som om det er åstedet i en kriminalsak – er forholdsvis ny men definitivt det som best “sikrer bevismaterialet” for senere analyse og studier. Litt som politietterforskere tar historikerne fatt i det materialet som de “tekniske” åstedsgranskerne – i dette tilfelle arkeologene – har sikret i form av spor og beviser, før de utformer en teori om hva som kan ha skjedd på stedet, eventuelt justerer den teorien de allerede hadde.

Det som skiller fagmessig historie fra alternativ historie er at faget holder påstandene sine innenfor rammene av det bevismaterialet tillater, eller når de beveger seg ut i høyt gress så er de nøye med å understreke at dette bare er spekulasjon. Alternative historikere tar ikke typisk slike hensyn. Det de driver med er ikke engang nødvendigvis “historie” i den forstand, det kan liksågodt være mytologi, religion og andre kontekster – fantasien er jo fri – som i utgangspunktet støtter seg mer på tro enn på fakta. Ofte, men ikke alltid, inntar “de alternative” en sterkt negativ holdning til “den offisielle historien” og de kan bli ganske aggressive mot alle som tror noe annet enn dem, for eksempel om hvordan og når – samt ikke minst hvorfor – “noen” (skolevitenskapen sier det var egypterne) bygget pyramidene i Giza. Forsåvidt er det korrekt å si at hele historiefaget sliter med en arv fra fortiden, da man typisk var opptatt av sånt som å bevise at bibelen snakker sant om historiske forhold og alle ting ellers – et prosjekt mange ennå holder entusiastisk på med – eller at Platons fortelling om Atlantis henviser til ting som faktisk har skjedd, det var ikke bare noe Platon diktet opp for å illustrere et poeng. At ingen så langt har klart å finne noe som helst som tyder på at Atlantis en gang var et virkelig sted som faktisk eksisterte tyder bare på at vi ikke har lett nøye nok. Atlantis må jo finnes et eller annet sted der ute. Både Kåre, Geir og Fredrik er enig i dette, dessuten opptil flere grupper på Facebook, så da må det være sant. Hvorfor skulle de lyve om noe sånt? Tja si det. Problemet med de alternative er at de typisk overdriver alt som støtter idèene deres mens de samtidig nedbetoner eller overser alt som kan tyde på at de tar feil — og det er jo ikke sånn man praktiserer vitenskap. Som historiker kan man godt dikte og fantasere litt for å fylle inn de blanke feltene mellom alle “harde fakta” – det er ikke engang urimelig å hevde at historikere faktisk bør gjøre dette, for å holde narrativet interessant – men man kan aldri påstå noe man ikke har dekning for i bevismaterialet.

Kanskje det er bedre å si at en historiker ligner litt på en advokat som har satt sammen en sak som skal presenteres i retten. Man “påstår” det og det basert i bevismateriale sånn og slik, alt i form av en sammenhengende og logisk “presentasjon” av et narrativ. Siden blir det et spørsmål om denne “advokaten” har gjort skikkelig arbeid, eller om “retten” – det betyr i alle akademiske sammenhenger “fagmiljøet” – bare avviser det hele fordi bevisene ikke holder. Atlantisfolket og pyramidiotene tar seg ikke engang bryet med å presentere noe på en saklig og ordnet måte, i den grad de overhodet befinner seg i det vi alle kjenner og elsker som virkeligheten. Mange av de alternative historikerne er mer opptatt av spenstige fantasifortellinger enn av “kjedelig oppramsing av fakta” – ikke minst fordi dette selger flest bøker – og da går det som det går. Det blir noen stusselige greier utav det hele. Jeg vet ikke hva det er med disse folka. “Fantasi og rollespill” er kanskje et tema som gjennomsyrer både selvbildet og hele livsstilen deres, eller ihvertfall er dette hva jeg tenker om saken. Det er jo noe patologisk over det å bruke et betydelig antall timer med verdifull levetid på å krabbe rundt nede i den alternative historiens mange harahøl på jakt etter noe de ikke engang vet hva er. Sannheten? Det går ikke an å vite sannheten om “det som skjer” på noe sted ved noe tidspunkt, selv om man er der på stedet med selveste ræva si skkurat da og følger nøye med på alt rundt seg. Det beste man kan få til er et vitnesbyrd om “det man kunne observere” slik man senere er i stand til å huske det. I prinsippet den samme form for “bilde” som man danner rundt en scene fra historien. Hvem vet hva folk ser. Den svakeste form for bevis er jo øyenvitneskildringer. De er ikke verdiløse, men man kommer ikke særlig langt med bare sånne i en rettssak heller. Imidlertid er det svært bra hvis man har en rekke forskjellige øyenvitner som sier stort sett det samme som man har teknisk bevismateriale til støtte for. Da vinner man typisk saken, men det er likevel ikke alltid helt sikkert at dette er sannheten heller, ihvertfall ikke hele sannheten. Bare nok til å overbevise en jury av skeptikere.

Energi (fra gresk energeia, styrke) er evnen til å utføre arbeid, hvor arbeid er definert som kraft anvendt gjennom en strekning. Standard vitenskapelig (SI) måleenhet for energi er joule (J). Energi kan også måles i kalorier (cal) eller kilokalorier (kcal). I sammenheng med elektrisitet brukes målenheten kilowattimer (kWh). Energi kan ikke bli borte eller oppstå. Dette er uttrykt ved termodynamikkens 1. hovedsetning, også omtalt som energiprinsippet. Men energi kan opptre i forskjellige former så lenge termodynamikkens 2. hovedsetning er oppfylt.

(Wikipedia)

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

At energi ikke kan oppstå eller forsvinne, bare forvandles, er noe alle husker fra barneskolefysikken. Det blir følgelig galt å snakke om “forbruk” av energi, når et bedre ord faktisk ville være forsøpling av energi. Varme regnes typisk som en problematisk “søppelenergi” som ofte er et uønsket biprodukt av annen energiforvandling, for eksempel industriell produksjon, selv om den er attraktiv i kalde strøk om vinteren. Varme er et energimessig sluttprodukt som “går tapt” i henhold til den ovenfor nevnte 2. termodynamiske lov om varmeutjevning mellom regioner med forskjellig temperatur. På svært lang sikt – mange trilliarder av år – regner man med at hele universet vil havne i en tilstand av varmedød, det vil si når alle temperaturer er fullstendig utjevnet mellom alle regioner. Da er skaperverket fullført, så å si. Intet mer kommer noensinne til å skje. All energi har jo blitt forvandlet til varme og all varme har fordelt seg likt utover det hele.

Havet er stort. Kan vi være enige om dette? Havet dekker litt over 70% av jordas overflate, omtrent 360 millioner kvadratkilometer, og det inneholder nesten 98% av alt vannet i verden, omtrent 1,3 milliarder kubikkilometer. Global oppvarming innebærer blant annet at vi har fått til å øke gjennomsnittstemperaturen i havet med i overkant av èn grad Celsius – eller Kelvin (gradene er de samme men nullpunktet er ulikt) – noe som krever gigantiske energimengder. Det går tusen liter vann på en kubikkmeter og en milliard kubikkmeter på en kubikkilometer, så vi snakker om mye vann, men ikke uendelig mye vann. Det er ikke mer enn at menneskeheten har fått til å øke temperaturen med en grad gjennom hundre år med geskjeftig industrialisering av miljøet. Dette fører til mer fordamping fra havoverflaten, som videre bringer mer regn, foruten at den økte energimengden i havet – temperaturen – utjevner seg mot lufta blant annet gjennom å danne orkaner, som riktignok ikke er noe særlig aktuelt i Norge, men det hender at diverse tropiske kraftsentere drar seg så langt nord også, ihvertfall mot slutten av karrièren sin. Merkbart er det derimot på de stedene som allerede ligger utsatt til for dramatisk vær.

Mitt personlige inntrykk av “klimadebatten” er at folk forstår typisk ikke verken dybden eller rekkevidden av problemet. Dette er ikke noe man kan prate seg ut av eller fantasere seg bort fra. Matvareprisene er et bra barometer for hvordan tilstanden egentlig er på bakkenivå. Det er litt uklart hva slags tidshorisonter vi snakker om, men folk bør forvente at dyrtiden bare vil bli enda dyrere fremover. Internasjonal råvarehandel på verdensmarkedet er hva som for tiden regulerer prisnivået innenfor dagligvarehandelen, men vi må forberede oss på at tap av avlinger i produsentleddet snart vil medføre vesentlig mye dyrere mat, i den grad det overhodet vil finnes noe å få kjøpt. Dette er det mest prekære forholdet tilknyttet klimaproblematikken. Nasjonal matvaresikkerhet henger mye på jordbrukets stilling i samfunnet. Det er jo vanskelig å tenke seg hva som kan være en mer “essensiell jobb” enn det å produsere og distribuere mat ut til folk. Ihvertfall vil man savne dem mer enn for eksempel de som jobber som finansanalytikere eller livsstilsinfluensere. Saken er at vi er tyve år på etterskudd i forhold til å gjøre det som er nødvendig for å stanse denne dødelige prosessen med global temperaturøkning — og helst også reversere den “tilbake” i retning av førindustrielt klima. Imidlertid virker det ikke som om de som har makt til å gjøre noe også har tenkt å gjøre noe, så da så. Det går til helvete, som de sier i sangen. Rike menneskers fortsatte rikdomstilstand har høyere prioritet enn alle menneskers overlevelsesevne.

Som jeg pleier å si, vi har ikke noe globalt fattigdomsproblem, vi har et globalt rikdomsproblem, nærmere bestemt fantasien om at vi alle skal kunne leve i helautomatisert materiell luksus, støttet av kunstig intelligens. Herregud. Hvor dekadent er det mulig å bli? Prøv å fantasere i en times tid eller to rundt hva det ville innebære i praksis dersom du skulle produsere all din egen mat. Det ser ut som noe bortimot et umulig prosjekt, ikke sant? Likevel var dette vanlig standard for bare et par hundre år siden, gi og ta litt handel, skattlegging og annen “nonlineær distribusjonsmekanikk”. Alle kjenner jo Karl Marx. På den tiden da han filosoferte rundt produksjonsforhold og økonomiske fordelingsnøkler var verden på vei bort ifra en tilstand da folk flest typisk “drev med noe innenfor landbruket” for å overleve og på vei inn i en tilstand med salg av egen arbeidskraft til industrien som den mest normale måten å skaffe penger (slik det forsåvidt er ennå). Norge er jo et av de aller mest “industrialiserte” landene i den nå litt utdaterte modellen med i-land og u-land, men dette skillet er litt nyaktuelt i forhold til at vi befinner oss ganske nær en systemisk kollaps innenfor industrilandbruket, som selvsagt er den dominerende metoden i industriland. “Selvberging” via egen matproduksjon – man dyrker opp et felt med diverse grønnsaker, dessuten har man kanskje noen høner, griser og så videre – er noe helt alminnelig i u-land, hvor folk som bor avsides til kanskje kan gå livet gjennom uten å noensinne forholde seg til “penger” i husholdningen sin. Industrialisering kommer med visse føringer i retning av “finansielle strukturer” som typisk blir grovt utnyttet av grådige parasitter. Sånn har ting vært helt siden Marx var en ung rampegutt, og forsåvidt enda mye lenger hvis vi betrakter “klassesystemer” som et isolert fenomen uavhengig av økonomiske forhold ellers. “Grådig parasitt” kunne egentlig vært en helt saklig beskrivelse av mennesket som skapning og denne skapningens forhold til naturen og det globale ressursgrunnlaget. Eller skaperverket, om du vil.

Som sekstiåring har jeg ikke så lenge igjen at jeg vil oppleve stordramatiske følger av klimaendringene – tror jeg – men hvis jeg var en tyveåring i dag ville jeg pønske ut en måte å få tak i såpass mye dyrkbar jord at jeg langt på vei ville kunne dyrke min egen mat og være uavhengig av andre leverandører, ihvertfall hvis det var organisert sammen med andre aktører i noen slags “kjede” hvor man praktiserer internt varebytte ut ifra “rasjonell spesialisering”. En regelrett landsbyøkonomi med andre ord. Helt normalt i u-land, men et ukjent fenomen i dagens vestlige verden, bortsett kanskje fra noen idealistisk fundamenterte “hippiekollektiv” og den typen ting. Økonomer på 70-tallet som regnet på det som den gangen var “klimaspådommer” argumenterte for at landbruket ikke utgjorde noen vesentlig del av nasjonalproduktet så det var ingen grunn til å prioritere dem og klimabehovene deres — rent bortsett fra at mat er et fette nødvendig produkt som man typisk kommer til å savne på en tiltagende mer og mer desperat måte etter bare få dager uten noe. Før man vet ordet av det er man helt gal av sult. Dette er et velkjent historisk fenomen. Hungersnød er en typisk konsekvens av at avlingene svikter gjennom flere år på rad. Man hører om sånt av og til, basert i lokale forhold – krig, katastrofer og annet som slår alt helt ut av vater for en stund – men det blir som regel arrangert noe slags hjelpeprogram ganske raskt. Det går ikke bra av den grunn, men det går mindre galt enn det ellers ville ha gjort. “Hjelp hjelper” er den aktuelle tommelfingerregelen. Imidlertid er det jo slik at de som ikke engang kan hjelpe seg selv heller ikke er i stand til å hjelpe noen annen, så det krever et visst ressursgrunnlag før man kan være “rettferdig”. De som er sultne og desperate tenker ikke sånn. Man må jo påregne en viss grad av personlighetsforandring ettersom folk mister alt de har og blir redusert til grådige dyr som vil drepe for maten.