APECALYPSO

En trillion er en million billioner. Det kan også skrives som et 1-tall med 18 nuller etter. På engelsk brukes trillion i betydningen tusen milliarder (og billion i betydningen milliard). 

(Store norske leksikon)

Annonsørinnhold

SLÅ TIL: Her kan du sikre deg ulltøy på tilbud

Jeg har ikke vanligvis bruk for særlig store tall i hverdagen min. Selv da jeg drev firma var det aldri snakk om å sjonglere med mer enn “noen millioner” på det meste. Når har man bruk for å telle milliardene sine? Selv de som har noen slags privat kontroll over denne typen beløp kan ikke bare “ta det ut av banken” og gjøre som de vil med pengene. Ting blir veldig abstrakte når man kommer opp i de helt store pengene. Du er ikke lenger en fri operatør når de økonomiske beslutningene dine har store ringvikninger på samfunnsnivå. Du blir nødt til å forholde deg til politikk enten du vil eller ikke. Særlig hvis du kontrollerer “en dominant posisjon på eiersiden” av noen slags lokal hjørnesteinsbedrift som er viktig for sysselsettingssituasjonen og det ene med det andre. Imidlertid er ikke dette et problem for de fleste. I den grad “vanlige folk” har store tall i livet sitt så handler dette som regel om gjeld. De har tatt opp lån for å kjøpe bolig, bil og så videre. Så vidt jeg kan se er det helt alminnelig der ute å ha “noen millioner” i gjeld. Hvilket påbyr en viss interesse for inflasjon og rentenivå.

På mange måter har jeg et primitivt og direkte syn på tilværelsen. Etter min mening er man fattig hvis man – uansett grunn – må trikse og mikse, jobbe som et muldyr på amfetamin og gud-vet-hva for å få de økonomiske regnestykkene til å gå opp fra måned til måned. Prisen for et par lastebillass med fine blanke ting som gir statusfølelse er at man i praksis blir en pengeslave som betjener noen store gjeldsposter over mesteparten av sitt yrkesaktive liv. Mange fikser det ikke. De går personlig konkurs, lånefirmaet kommer og henter bilen, huset legges ut på tvangsauksjon og det ene med det andre. De blir ikke engang kvitt gjelda. Noen poster blir typisk alltid hengende igjen som grunnlag for en helt ny situasjon med dårlig kredittrating som gjør at man knapt får åpnet et telefonabonnement i etterkant. Det er ingen spøk å få stempel som dårlig betaler i et samfunnssystem som er basert på kreditt og gjeldsopptak. Det er jo sånn penger skapes i dagens Norge. Banken (eller hva det nå er) må ha ni prosents dekningsgrad, det vil si at de må ha ni tusen i kapitalreserver for hver hundre tusen de låner ut, slik at mesteparten av samfunnets “penger” foreligger i kraft av låneavtaler som betjenes mer eller mindre korrekt i henhold til avtale og program av diverse skyldnere. Det var dette den store kollapsen i 2008 handlet om. Det kan oppsummeres med ett ord: Grådighet. Hele korthuset ramlet sammen fordi alt for mange var alt for ivrige etter å gi ut lån til – forutsigbart – dårlige betalere. Siden gikk det som det måtte gå. Nå har USA fått et problem med hjemløshet, ekstrem fattigdom og rusmisbruk ut over alle støvleskaft istedet.

For 25 år siden etablerte jeg den epost-kontoen jeg fortsatt bruker, tilknyttet det amerikanske nettstedet Yahoo. De var ganske hippe en stund på slutten av 90-tallet men nå må man sannsynligvis være en ekte yahoo – et amerikansk slangord som betyr “dust” eller “villmann” – for å bruke denne tjenesten. Ikke desto mindre har de fortsatt et oppegående tilbud. Komisk nok bekreftet jeg identiteten min med bankID i forhold til Yahoo etter tyve år som fast kunde der, men jeg ser jo ellers ingen grunn til å endre på forholdet ved dette tidspunkt. Det funker bra nok til mitt formål. Uansett, poenget er at når man går til forsiden av Yahoo.com vil man finne et utvalg nyheter som fokuserer på lokale forhold i USA, bare avbrutt av annonser som typisk er på norsk og grumet i forhold til min søkehistorikk og alt det der. Nylig dukket det opp en annonse for “kredittkort uten kredittsjekk” som jeg oppfattet som mildt sagt suspekt. Hvem er det de henvender seg til? Ingen som prioriterer det å få inn pengene sine i henhold til avtale vil reklamere med at kredittsjekk ikke er nødvendig. Det finnes jo alltid et segment av befolkningen som gir fullstendig faen og bare rasker med seg alt de kan få med seg der og da, til helvete med alle konsekvenser, eller de typisk småkriminelle om du vil. Folk som ikke har noe bevisst forhold til “morgendagen” og knapt nok til virkeligheten her og nå. Man vil få et gjeldsbrev som skyldneren undertegner, men hva er dette verd når de ikke følger betalingsplanen? Noen har åpenbart alt for mye penger som de strever med å bli kvitt, eller i det minste introdusere på markedet som “dårlige lån” tilknyttet papirer som de senere kan omsette. Jeg sier ikke mer. Handel med gjeld er i prinsippet slavehandel. Man kjøper riktignok ikke mennesker, bare forpliktelsene deres, men i praksis betyr dette det samme. Hvordan skal de proletære skaffe penger på annet vis enn gjennom å selge sin arbeidskraft?

Genregulering er når cellene regulerer hvilke gener som er slått av eller på, i hvilke vev og organer de er aktive, og hvor mye genprodukt som lages til enhver tid. Homeoboks er en kort DNA-sekvens som finnes i mange regulatoriske gener, det vil si gener som er involvert i å regulere aktiviteten til andre gener. Gener som inneholder homeobokser resulterer i proteiner som kan binde seg til andre gener og brukes til å regulere deres aktivitet. Genuttrykk skjer i ulike stadier og reguleringen kan skje på alle stadiene. Det første stadiet for å uttrykke informasjonen som ligger i genene, er avlesing av koden i DNA-tråden som genet består av. Dette fører til produksjon av mRNA. Det neste stadiet er når mRNA oversettes til et protein. Når proteiner er laget, kan regulering skje ved at proteinene enten er i en aktiv eller inaktiv form, eller hvorvidt proteinene er stabile over lang tid eller blir destruert etter kort tid. Homeoboksen er stabil og har nesten ikke endret seg i løpet av evolusjonen. Hvis homeoboks-regionen endret seg for mye, ville det resulterende homeodomenet til proteinet ikke være i stand til å binde seg til DNA og RNA, noe som ville føre til at organismen ikke var levedyktig.

(Store medisinske leksikon)

Annonsørinnhold

Dette er årets lekreste festkjoler

Genetikk er en forholdsvis kompleks affære. Dersom vi rullet ut hele DNA-molekylet i sin fulle lengde ville vi få en to meter lang tråd, som imidlertid er så tynn at den lar seg vikle sammen til en bitteliten klump som lagres inni kjernen av en celle som vi typisk må forstørre hundre ganger for å kunne se. Som alle vet er homeose når et organ i en kropp utvikler seg til å bli noe annet. Homeobokser – se ovenfor – er følgelig strukturer i DNA-sekvensen som “låser” den genetiske koden innenfor en “boks”, altså et avgrenset operasjonsområde, slik at ikke ethvert organ kan utvikle seg i enhver retning. Blant annet derfor får vi ikke typisk mutasjoner som for eksempel en tredje arm som vokser ut av brystkassa eller øyne i ræva. Boksen forhindrer det. Disse veggene kan ingen bryte ut av.

Tenk på din mor og far. Alle har noen, selv om de ikke kjenner dem. Tenk så på besteforeldre, oldeforeldre, og så videre. Alle har et opphav sånn sett. Alle vet hvordan dette fungerer. Generasjoner og slektsledd. Det er forsåvidt vanlig å ha en viss følelse for “hvem de var” noen ledd bakover – mange har jo personlig møtt sine egne oldeforeldre og det ene med det andre – men det er ikke vanlig å sitte med detaljerte opplysninger om slekta gjennom mange hundre år. Noen bedriver riktignok litt hobbyforskning innenfor feltet, men for de fleste fremstår det som lite relevant hva slekta deres drev med for tusen år siden. Artig å høre om, selvsagt, når og hvis noen har noe vettugt å komme med, fordi alt mulig “kan” jo ha skjedd. Det vi vil vite er ting som kan bevises. For eksempel gjennom DNA-spor. Man kan teste seg for sånt på relativt billig og kommersielt vis nå for tiden. Opplysningene er tildels vage og basert i statistisk projeksjon, men likevel korrekte. Dersom man i sin personlige DNA-kode er bærer av visse sekvenser kan man påvise disses historiske opphav gjennom folkevandringer og så videre gjennom tusenvis av år. Man kan også få vite hvor mye neandertaler man er. Alle hvite mennesker er for eksempel fra 2-5% neandertalske, etter gjentatte “hybridiseringshendelser” ned igjennom oldtidshistorien.

Hvor lenge varer en generasjon? Begrepet er jo veldig presist når man snakker om sin egen slekt men litt mer diffust innenfor statistikken, eller når man snakker om “min generasjon” i forhold til sine jevnaldrende. Det man klassisk sier er at det går tre generasjoner – som da er synonymt med “tre menneskealdre” – på hundre år. Siden kan man basere matematikken sin i dette og påstå at det ikke er plass til så mye som en million generasjoner av mennesker ned igjennom tidens løp. Tre hundre generasjoner gir jo ti tusen år. Hvor langt bakover må vi gå før folk ikke lenger ser ut som folk? De eldste fossile levningene etter arten Homo sapiens er omtrent tre hundre tusen år gamle, eller ni tusen generasjoner om du vil. Hva kom før dette? Hundre tusen generasjoner bakover og “vi” lignet overhodet ikke på noe som noen ville se på og tenke “det der er et menneske”. En million generasjoner og vi lignet ikke engang på ordentlige aper. Faktisk så finner vi den berømte “ursuppa” for omtrent tyve millioner generasjoner siden. Da var det ingenting som lignet på noenting. Alt var bare alger. Hva kan vi lære av dette? Det interessante er jo at DNA-koden er vesentlig mye eldre enn “livsformene” her på jorda, som alle har det til felles at de bruker DNA (eller DNA bruker dem, faktorenes orden er likegyldig) som basiskode for hva slags skapning de skal være. Alt er kodet inn i DNA-sekvensen. Mennesker finnes med andre ord fordi mennesker er en av de utallige formene som ligger kodet inn i dette systemet. Vi kunne vært noe helt annet — og var forsåvidt noe helt annet i mange millioner generasjoner før vi lignet på noe slags normalt dyr overhodet.

Er genene udødelige? Dette er en litt kinky filosofisk debatt rundt begrepsparet liv og død. Den såkalte slimhypotesen påstår at det vi kaller “den kambriske eksplosjonen” – for om lag 540 millioner år siden – handler om dannelsen av homeoboksen (se ovenfor). Man ser for seg en konvergens av mange “ideelle omstendigheter” som provoserte DNA-koden til å danne visse fastlagte strukturer som i forskjellige “høyere” kombinasjoner frembringer det vi i dag kjenner som artenes mangfold. Eksakt hva som hendte er naturligvis vanskelig å si noe om, men etter mye om og men havnet vi uansett der vi er nå, med kjønnet formering som produserer nye generasjoner og det ene med det andre. En fasjonabel snakkis i disse tider er simulasjonshypotesen, det vil si den tanke at verden med alt dens innhold “egentlig” er en informasjonsbasert prosess som ligner på de computersimulasjonene vi lager for å løse for eksempel kompliserte spørsmål om systemteori innenfor gravitasjonskreftenes spill på galaktisk nivå og den typen ting. Du vet. Forskning. Det foregår hver dag. Vi har mange spørsmål. Saken er jo at kvantefysikkens problemstillinger koker ned til informasjonsteori. Om verden er en “simulasjon” er imidlertid ikke den rette typen spørsmål. Verken ja eller nei lar seg bevise. Indiske filosofer kaller jo verden en illusjon. Maya. Det lar seg heller ikke bevise eller motbevise, men det peker i det minste på et essensielt poeng: Våre evner til å oppfatte “verdens egentlige natur” er moderert av slike biologiske begrensninger som vi har og ikke har.

Stanislaw Lem utga i 1961 romanen Solaris som den sovjetiske filmregissøren Andrej Tarkovskil bygget om til en av science fiction sjangerens beste filmer noensinne. Gi og ta litt i forhold til smak, men i det store bildet er det ikke urimelig å si at filmen fra 1972 er like betydelig for sjangeren som Stanley Kubricks film 2001. Begge fortaper seg for eksempel i metafysikk, som er veldig bra for fortsatt fantasering etter at selve filmen er slutt. Hva var det der? Uansett, poenget er at Solaris både i filmen og boken er en fremmed planet som virker å ha et hav som er bevisst og som på mystisk vis kommuniserer med de tilstedeværende astronautene. Siden baller det på seg, men det behøver ikke vi å gå inn i her og nå. Poenget er at “det bevisste havet” i Solaris er en svært passende metafor for jordas “ursuppe” av alger og alt som har skjedd siden. Charles Darwin var for eksempel svært bekymret for denne tilsynelatende “horisonten” av fossiler og mente at det kanskje motbeviste hans hypotese om “artenes opprinnelse gjennom evolusjon” men senere har vi jo kommet frem til at det horisonten egentlig handlet om den gangen var skjell og andre harde deler som typisk frembringer fossiler. Ting vi finner fra opptil hundre millioner år før “den kambriske eksplosjonen” er mye sjeldnere og dårligere bevart, men det er “bløtdyr” som har struktur og kompleksitet, slik at de gamle fantasiene om “plutselig eksplosjonsartet oppstandelse av artsmangfold” må tas med en klype salt eller to. Likevel finnes det en horisont. Vi kommer til et punkt når alt som finnes er alger, bakterier og andre encellede organismer. Siden blir det vel litt høne og egg om de encellede organismene forandret genetikk fordi mekaniske omstendigheter tvang dem til å inngå samarbeid og danne flercellede organismer slik som oss, eller om genetikken endret seg først og dette bevirket at cellene begynte å søke sammen for å bygge “artene” slik de senere har fremkommet. Så altså, tvang eller samarbeid? Det høres nesten ut som et politisk spørsmål. Ganske komisk når vi tenker på at alt begynte for over en halv milliard år siden, med en biologisk konkurransesituasjon mellom rødbrune og blågrønne alger, og utviklingen har siden omsider gitt oss en politisk konkurransesituasjon mellom rødgrønne og blåbrune partier.

For hva det enn betyr: God jul.

En ny undersøkelse fra Storbritannia viser at hele én av tre menn synes ideen om å ha mer enn en kone eller kjæreste, ville vært helt ok. I alle fall om polygami hadde vært lovlig. I motsetning svarer kun 11 prosent av kvinnene det samme. Men ville en slik studie ha lignende resultater i Norge? – Ja, sier norsk forsker. 

(NRK.no)

Annonsørinnhold

SLÅ TIL: Her kan du sikre deg ulltøy på tilbud

Det første jeg tenker er at mange menn sannsynligvis fantaserer om “mer enn èn partner” om ikke i senga samtidig så i det minste som et slags supplement, eller seksuelt kosttilskudd om du vil, som på rimelig vis reflekterer den graden av viril pågangslyst som de føler når de vurderer slike prospekter fra alle vinkler under, hva skal man si, den argumentsdannende fasen. Det er jo viktig å planlegge riktig hvis man noensinne skal komme seg ut på ordentlige bærturer. Det fremgår ikke av undersøkelsen om noen med slike erfaringer var blitt intervjuet som kontrast og kontroll, men det ville vært mer interessant å ha sett. Fantasier er ting man kan velge å realisere eller ikke, alt ettersom, men erfaringer er en annen kategori av informasjon. De man behøver å høre fra er de som først fantaserte om det og siden gjorde det. De som bare har “idèer” vet jo ingenting. Man spør ikke en jomfru til råds om seksuelle affærer, for å si det slik. Det er ikke rimelig.

Saken er at polyamori er en egen kategori på ymse nettsteder med kontaktannonser. Det finnes i mange utgaver men hovedregelen er at man lever i en balansert samlivstilstand med mer enn en partner samtidig. Jeg tror ikke det teknisk sett finnes noen øvre grense for hvor mange det kan være, men den virkelige verden stiller jo opp sine egne praktiske begrensninger. Poenget er uansett at polyamorøse forhold er “faste” i den forstand at folk kan ikke bare komme og gå som de vil. Det handler ikke om promiskuitet. En passende norsk oversettelse av begrepet polyamorøs kan være “flerelskende” — og for de som lurer på om sånt kan være problematisk: Ja du kan jo tenke deg selv. Artikkelen som er linket ovenfor har en rubrikk for meningsmåling blant leserne. “Jeg har mer enn nok med bare en” er den suverent største svargruppen (og også det alternativet jeg valgte). Imidlertid har jeg prøvd alternative løsninger. Kunnskapen jeg etterhvert kom frem til er at ethvert forhold er det samme gamle styret, og jo flere forhold jo mere styr. Hvor mye behøver du? Forskjellige faser av livet kan ha forskjellige svar. For meg selv er jeg ihvertfall hundre prosent sikker på at jeg aldri mer ønsker mer enn èn om gangen.

Alle som kan hakke løk vet at man begynner med å dele den i to i “lengderetningen” (som på bildet ovenfor) fordi løkens struktur påbyr dette som den mest effektive teknikken. Derfor er det litt illevakslende når noen som sier at de skal hjelpe deg med jobben starter med å dele den løken de skal hakke “på tvers”. De vet åpenbart ikke hva de driver med. men okei. Så lenge de får til en approksimasjon av terninger som måler to millimeter i alle retninger er jeg fornøyd. Så hva tenker du? Ble jeg fornøyd? Selvsagt ikke. Folk er jo typisk både late og evneveike, dessuten så blir de fornærmet når de får beskjed om at jobben de har gjort ikke duger. Herregud. Hva er dette for slags tøys? Vil du ha bank eller hva? Generelt tips som er verd å ta med seg i livet: Ikke start en krangel med noen som står med en svær kniv i hånden. Dette er det sentrale budskapet i julen. Vi skal ikke stikke hverandre ned, bare synge salmer og holde fred. Med “salmer” mener jeg sånne sanger som Joachim Nielsen skrev. Hvis jeg var deg så ville jeg spandert en øl på meg. Du vet. Den typen ting.

Jeg har aldri likt julen, ikke engang som barn. Det er for mye fyll og jævelskap. For mye anstrengt sosial omgang med folk som man resten av året prøver å unngå. For mye kjøpepress og for mange feite folk som stønner, sikler og svetter mens de overforspiser seg inn i hjerte og karsykdommenes kongerike av kanyler og kirurgisk stål. Og når det gjelder det kristne julebudskapet så kan de rulle det sammen og ramme det opp i rattata. Faen for noe jævla åndsformørket sludder. Sånt står altså voksne mennesker og messer om i fullt alvor? Jeg hater dei satans kristne pakket — og vet du hvorfor? Fordi de tvang meg til å gå i kirken da jeg var liten og forsvarsløs. Sånt er overgrep. Alt de preker om er jo bare bløff og løgn. Det finnes ikke noe sånt som jomfrufødsel. Herregud. Den mest fornuftige forklaringen må være at ordet jomfru betyr “ugift kvinne” (som derfor presumptivt sett ikke er seksuelt aktiv) sånn som man før i tiden i Norge titulerte folk som Jomfru Pedersen, Enkefru Hansen, og så videre, for å markere ekteskapelig status heller enn seksuell erfaring. Sånt pleide jeg å rekke opp hånden og si på barneskolen, men alt som skjedde var at jeg typisk fikk “mindre god oppførsel” i karakterboka selv om jeg ellers hadde S i alle fag. Skolen var i det store og hele ingen god erfaring for meg. Jeg var alltid mange lysår foran alle de andre.

Annonsørinnhold

Julekalenderne mannfolk ønsker seg i år

Seriøst. Hvor høy IQ må man ha for å fatte at hvis det er noe man ikke vet så går man bare på biblioteket og sporer opp informasjonen? Det er ikke nok å føle skepsis til det læreren påstår. Man må også etablere solide argumenter backet opp av relevant bevisførsel hvis man har tenkt å fremme et divergerende syn på sakene. Selv er jeg ikke særlig sadistisk av natur, men de “onde” elevene likte meg alltid godt fordi jeg rutinemessig ydmyket lærerne på deres egen hjemmebane, så å si, og derfor inviterte de meg ofte til å bli med dem for å stjele i kosken eller sitte oppi skogen og røyke og drikke stjålet alkohol, slik at jeg fikk allerede fra tidlig alder sansen for sånt. Du vet. Kjeltringstreker. Det farlige og det forbudte. Født sånn eller blitt sånn er det gamle spørsmålet om personlighetstyper. “Begge deler” er som regel svaret. Det går jo ikke an å bli noe man ikke har talent for, men det er på den annen side heller ikke alle talenter som blir utviklet hos alle. Det kommer an på hva slags utfordringer livet kaster i trynet ditt. “Det man må deale med” har en tendens til å definere det man blir til. Heldigvis opplevde jeg selv aldri noen seksuelle overgrep fra voksenpersoner, men i etterkant har jeg skjønt at dette sannsynligvis var det underliggende problemet til mange av de “onde” elevene jeg gikk sammen med på barneskolen. Mine egne foreldre var bare unge og vimsete. De “festet” alt for mye og kranglet så busta føyk. Det var vanskelig å ta dem alvorlig som autoriteter. De var forsåvidt “gode mennesker”, bare svake. Man kan ikke reparere sånt. Det får bare gå som det går. Jeg var 15 år gammel da jeg flyttet fra foreldrehjemmet.

Jeg har ikke noe sentimentalt forhold til julen, annet enn at den noen ganger har et passende skjær av absurd humor for å runde av et enda mer absurd år — noe man forsåvidt kan si om alle år her i galehuset. Du er klar over det, ikke sant? At mennesker er spik spenna? Alle vet dette. Man kan bare studere de tingene som foregår i verden. Eller rettere sagt, man behøver ikke engang å studere noe, i den forstand at man legger ned noen aktiv innsats, alt man behøver å gjøre er å skru på nyhetene, så fosser det ut som en høytrykkspyler av elendighet. Etter et antall år på denne måten så blir man om ikke akkurat “lei av livet” så i det minste lei av alskens dårlig nytt. Noe annet som man også blir lei av er bøffere. Det er et samlebegrep som betyr alle som lyver, snyter, forfalsker og bedrar. Det vil si en ikke ubetydelig andel av alle levende mennesker — dog ikke alle levende mennesker. Jeg tror det er en sammenheng her. Alt for mange har det alt for travelt til at de rekker å gjøre skikkelig arbeid. Hva slags menneske er du hvis du ikke engang får til å hakke løken ordentlig? Herregud. Er du seriøs når du ber om respekt? Det er ikke sånn det fungerer. Først viser du at du er kompetent og pålitelig. Siden vil respekten følge som en naturlig konsekvens av dette. Det blir litt komplisert å forklare hvorfor virkning alltid følger årsak, hvorfor det ikke kan være omvendt, men slik er faktisk fysikken, så kan du selv bruke ettermiddagen til å google det hvis du ikke tror meg. Uansett er det slik at vi mennesker fungerer best når vi respekterer fysikken. Altså først årsak, deretter virkning. Dette bør ikke være alt for komplisert å fatte.

Hvorom allting er, gitt at jeg står opp perverst tidlig så er det lunsjtider for meg klokken elleve. Det skal være pasta. Ikke akkurat tradisjonell julemat men jeg er jo voksen og kan gjøre som jeg vil, derfor velger jeg å holde avstand til hele juleopplegget. Betyr det noe? Ja det betyr noen dager med stengte butikker og det ene med det andre, men jeg føler selv ikke noe annet enn jeg gjør resten av året — vel og merke tilpasset det at det er vinter og dritkaldt, som ikke er like morsomt som sommer og shortstemperatur, men det er hva det er. Andre folk har helt andre idèer enn meg og dette er som det skal være. Julen er et megaritual som ligner et koldtbord med alt for mange forskjellige ting, slik at ingen rekker over alt men mange prøver. Er det ikke akkurat som om det ofte er litt “anstrengt” også? Enten man mener å feire julen som hedensk lysfest tilknyttet solvervet eller man mener å markere Jesusbarnet med stall og krybbe så blir det uansett litt for religiøst for min smak. Jeg pleier typisk å utvikle aversjon til alt styret med julen før november er slutt, slik at selve kalenderdatoene er bare noen slags nedtelling til det hele endelig er over og vi kan vende tilbake til den normale hverdagen. Du vet. Godt nyttår. Hurra. Men skal vi ikke bare få kommet i gang med alt vi har å gjøre? Det er forresten èn liten sak som jeg liker med julen og det er gløgg. Det vil si hva som i prinsippet er varm cola uten bobler men med rosiner oppi. Ganske perverst men jeg liker det.

En epidemi som sprer seg over store deler av verden blir kalt en pandemi. Epidemi er et utbrudd av en sykdom som sprer seg raskt mellom mennesker. Eksempelvis er influensapandemier de store, verdensomspennende epidemier av influensa med et nytt virus som store deler av befolkningen helt eller delvis mangler immunitet mot. De opptrer med varierende mellomrom, og kan få omfattende skadevirkninger helsemessig og økonomisk. I vår del av verden regnes pandemier av smittsomme sykdommer som en av de mest sannsynlige årsaker til akutte krisetilstander.

(Wikipedia)

Referansepunkt: NRK.no

Jeg er ikke tilhenger av at folk henges ut med navn og bilde i riksdekkende media, enten de selv synes dette er greit eller ikke. Folk kan jo ha dårlig dømmekraft slik som det forsåvidt er tatt høyde for i pressens “vær varsom plakat”. Derfor kommer jeg ikke til å bruke navnet til personen i artikkelen som er linket ovenfor selv om det ikke utgjør noen praktisk forskjell. Det er en prinsippsak — og ut fra det lille jeg kan se fra de foreliggende data fremstår vedkommende som “ikke samtykkekompetent” basert i paranoid personlighetsforstyrrelse. Problemet ligger ikke i denne personens meninger men i hans “misjonsiver” overfor andre. Hvis jeg var statsadvokat ville jeg tiltalt ham for landsforræderi, for å sette den rette type fokus på virksomheten til disse antivaxerne. Det er uproblematisk å si nei takk til en vaksine på personlig grunnlag og for seg selv, men det blir en helt annen problemstilling når man de facto argumenterer til fordel for fienden, altså viruset, i en situasjon preget av stor usikkerhet og forvirring. “Jeg vil ikke vaksineres” er jo en annen type argument enn “ingen burde vaksinere seg”. Det første er et valg voksne individer bør ha rett til å fatte. Det andre er et medisinsk samfunnsspørsmål som man ikke har noe med. Det er viktig å forstå hvor ens egen “sjølråderett” slutter og andres liv og helse begynner.

På kort sikt er det svært usannsynlig at Norge vil rammes av væpnede konflikter, moderat sannsynlig at det vil bli ekstreme uvær, men fra ganske til meget høy sannsynlighet for at det vil komme en ny pandemi innenfor en tiårs horisont. Den kan ha “bare” èn prosents dødelighet som corona, eller dødeligheten kan bli betydelig hvis for eksempel noen slags mutasjon av ebola bestemmer seg for å dra på verdensturnè. Dessuten finnes det mange andre kandidater og flere tilkommer hvert år gjennom den “zoonotiske” innfallsvinkelen, fordi stadige utbygginger av ville områder fremtvinger økt kontaktflate mellom menneskenes verden og den som tilhører de ville dyr. Alt som skal til er at bare ett dødelig virus bare èn gang hopper fra dyr til menneske og danner “pandemisk mutasjonsprofil” — det vil si at det er svært smittsomt, har ganske lang inkubasjonstid – minst en uke – og ganske høy dødelighet, så har vi det gående. Igjen. “Smittevektor” er som regel folk på farten som enten vet eller ikke vet at de er smittebærere, men de reiser likevel. Alle har jo “sine gode grunner” for alt de gjør. Bare spør dem. Sånn er menneskene. Vi er en ganske dement art av svært aggressive og kranglete aper. Dessuten lever vi i en ekstremt støyende kultur hvor regelrett rovdrift på menneskers oppmerksomhet og bevissthet regnes som helt normalt. Enhver sleip slyngel som har noe å selge kjemper med nebb og klør – det vil si reklame – mot politiske tåkefyrster som bruker folkeskremselets metode, og religiøse hysterikere som skriker at alt snart er slutt likevel så vi kan liksågodt gi helt faen og frike ut. Plukk din favoritt. Eller foretrekker du bedøvelse?

Det ville vært fint hvis statsadvokaten tiltalte en eller flere av de høyest profilerte antivaxerne fra coronatiden for landssvik. Det ville sette ting i sitt rette perspektiv og kanskje få alt på bordet i aller videste forstand, hvor “toppspørsmålet” må være hvorfor disse demente idèene – som faktisk må regnes som “datavirus” som går i hjernen – sprer seg på den måten de gjør. Hvorfor reagerer ingen før det er for sent? Han der stakkars evneveike tosken i artikkelen ovenfor er jo et stjerneeksempel på hvor galt det kan gå når samfunnet ikke tar gale idèer på alvor. Folk behøver å lære kritisk tenkning allerede fra barnehagealderen. De må lære å skille mellom godt begrunnede argumenter og reinspikka vås som noen bare har dratt ut av ræva si. Herregud. Hensikten med å “henrette noen av de verste” etter en krig er som alltid å banke inn et hardt budskap hos resten: Sånn går det når du jobber for fienden under en erklært unntakstilstand. Pandemien var selvsagt ingen “krig” sånn sett, men den overordnede samfunnsstrategien ville ikke vært vesentlig annerledes hvis Norge kom under angrep av væpnede styrker, ihvertfall ikke så langt som det å stille seg på fiendens side angår. Det er forræderi. Hva de “tenker” spiller mindre rolle enn hva de gjør i forhold til å svekke folkets motstandevne overfor den for hånden værende fiende. Disse forræderne bør få noe i landet rundt ti års fengsel. Det er jo viktig å stille opp klar juridisk presedens før den neste pandemien kommer. Det som beseiret coronaviruset i denne omgang var en uhørt rask fremstilling av funksjonelt vaksinemateriale som har etablert noen grad av “flokkimmunitet”. Vi har fortsatt et problem i det at folk stadig smittes av corona og blir tildels alvorlig syke, som en ondere variant av influensa, noen med ubehagelige langtidsvirkninger. Norge havnet under èn prosent dødelighet i den verste fasen, som er bra. Det betyr at jobben ble relativt velgjort. Det samme kan ikke sies om ymse land som på den tiden var under inkompetent ledelse, fremst av dem USA, Storbritannia og Brasil.

Som sagt har jeg ikke noen prinsipielle innvendinger mot at folk sier nei takk til å selv la seg vaksinere. Det er evneveikt, men la gå. Det fungerer dårlig å forby idioti. Selvsagt er det farlig å bli vaksinert, men ikke på langt nær så farlig som å bli smittet av sykdommen vaksinen er designet for å beskytte deg mot. Det var blant annet derfor folk måtte vente en halvtime med å forlate helsestasjon eller annet sted hvor coronavaksine ble satt. Mulig allergisk sjokk og det ene med det andre. Sånt skjer. Men selve krisa er formelt erklært som over for denne gang — hvilket bringer oss til spørsmålet om hva vi lærte av det som skjedde. På hvilken måte gjør disse erfaringene oss bedre forberedte på neste runde med dødsmikrober? Etter min mening har vi avdekket et behov for noen slags særlov om pandemisk unntakstilstand som åpner opp for vesentlig mye hardere juridiske straffereaksjoner mot folk som nekter å følge ordre. Hvorfor syr vi puter under armene på dette avskummet? Det er ubegripelig for meg. Hva du gjør mot deg selv er ditt eget problem, men når du bryter karanteneregler og andre påbud under en situasjon med farlig smitte utgjør du også en trussel mot andre og må behandles i samsvar med dette. For å avslutte min behandling av artikkelen fra NRK.no vil jeg si at han det handler om fremstår som alvorlig sinnsforvirret og åpenbart preget av paranoide fantasier. Definitivt en jobb for psykiatrien. Jeg ville imidlertid satt ham på tiltalebenken likevel, vel vitende om at han sannsynligvis ville blitt erklært strafferettslig utilregnelig, mest for å få protokollført prosedyren. Straffereaksjoner skal jo ha en allmenpreventiv effekt. Vi kan jo ikke ha en masse forrædere som går fiendens ærend hver gang det skjer noe som angår samfunnet som helhet. Visste du forresten at HIV fortsatt regnes som en pandemi (som imidlertid er mer eller mindre under medisinsk kontroll nå, i den forstand at symptomene kan holdes i sjakk med medikamenter, selv om man teknisk sett ikke har funnet noen “kur” for sykdommen)? Hva ville du følt i forhold til noen som smittet deg med HIV vel vitende om at de var smittebærere, de bare synes ikke at det er noen stor sak?

Penisfraktur, brudd i penis, er en tilstand hvor hinnene som omgir svamplegemene i penis revner. Dette skjer i forbindelse med seksuell aktivitet, som oftest sammen med partner, men også alene. Svamplegemene i penis er omgitt av kraftige hinner, som kan revne ved kraftig belastning. Man kan høre en tydelig knekkelyd, etterfulgt av kraftige smerter og umiddelbart sammenfall av penis. Ofte opptrer også bloduttredelser. Disse kan bli temmelig omfattende, og kalles i faglitteraturen for «auberginedeformitet» på grunn av likheten både i form og farge med aubergine. I kraftige tilfeller kan også urinrøret revne. Man kan blø ut fra urinrørsåpningen. Penisfraktur krever innleggelse i sykehus og operasjon innen 24 timer. Det tilstrebes å få sydd igjen hinnene som er revnet, og eventuelt også urinrøret. Det er nødvendig å få gjort dette innen rimelig tid for å unngå impotens, skjevstillinger eller urinrørsforsnevringer. Prognosen er god dersom riktig behandling settes inn tidsnok.

(Store medisinske leksikon)

Annonsørinnhold

SLÅ TIL: Her kan du sikre deg ulltøy på tilbud

Tyske forskere har regnet seg frem til at risikoen for penisfraktur øker med førti prosent i julesesongen. Om dette skyldes en økning i antall særlig vigorøse sengeøvelser vites ikke. Kanskje det handler om å ha dårlig tid og prøve å få gjort “tusen ting” samtidig. Eller kanskje det er en økning i antallet gråtende og ensomme menn som sørgerunker på en litt for aggressiv måte mens juleklokkene klinger lystig der ute og ingen bryr seg om hva som skjer med dem. Det man observerer er uansett at folk flest brekker pikken når det er jul (det vil si i den grad det er aktuelt for dem å brekke pikken ved noe tidspunkt i løpet av året). Av alle bisarre statistiske tendenser jeg har hørt om i 2023 tror jeg at denne tar kaka. Jeg tviler ikke på at sykehusenes tallmateriale er korrekt, jeg har bare vanskeligheter med å se noen umiddelbar kobling mellom julefeiring og penisfraktur. Som man sier: Korrelasjon betyr ikke automatisk kausasjon. Samtidig er førti prosent innenfor et såpass avgrenset tidsrom en såpass dramatisk økning av en såpass spesifikk skade at man må jo klø seg i hodet og lure på hva som skjer. Det nærmeste jeg selv kommer er at jeg hadde bitestikkelinfeksjon i januar et år – det er når balla hovner opp, gjør vondt og man kan merke at det er en “kul” på den ene steinen – og jeg husker det som en litt nevrotisk opplevelse — som imidlertid virket nærmest gjespende normalt på legen. Han ga meg en pillekur og det var det. Men brekke pikken? Herregud, alt som skjer med folk både før, under og ikke minst etter avviklingen av diverse seksuelle aktiviteter. Det er litt av et opplegg.

Når det gjelder dette med å tukle med sine egne kjønnsorganer så kan dette ikke egentlig karakteriseres som “seksuelle handlinger” med mindre det er flere tilstede mens det skjer. Alenesex er ikke en virkelig ting. Eventuelt så kan vi beskrive det som en seksuell toalettfunksjon siden det jo handler om å “avvikle” en akutt tilstand av seksuell lyst under omstendigheter når man ikke har tilgang til noe bedre alternativ. Imidlertid er det også slik at straks det befinner seg flere i situasjonen skifter hele energien ganske dramatisk. Masturbasjon handler typisk om fantasier mens sex handler om “samhandlinger” mellom minst to personer. Hjerneaktivitet forekommer i begge situasjoner men ikke i de samme delene av hjernen. Hvorfor folk masturberer er ikke noe bra spørsmål. Gud ga oss egnede hender, passe lange armer, de mest usannsynlige evner til å fantasere og det ene med det andre; det er et bedre spørsmål hvorfor folk – eventuelt – ikke masturberer, eller altså når det danner seg forstoppelse i den seksuelle toalettfunksjonen. Har du hatt avføring i dag? Nesten invariabelt hevder de at det handler om selvkontroll. Du vet. Seksuell kyskhet er en dyd og alt det der. Om nødvendig må man iverksette et sadomasochistisk program fylt opp med “alternative stimulanser” og orgasmenekt, si for eksempel kalde vannbad og alskens smertefulle saker som tar oppmerksomheten bort fra tilværelsens lystige dimensjoner. Selvplaging er således bare en annen form for masturbasjon, motivert av et disiplinært kontrollbehov. Man får bare håpe de finner en partner som setter pris på denslags. De fleste har jo lyst til å ha noen slags form for sexliv med den partner de av ymse årsaker havner sammen med, men de færreste har lyst til at dette skal skje i henhold til noe slags kontrollert program hvor man “vinner” hvis man klarer å styre lystene sine ned til den minste detalj. Ting er jo ikke spennende når man vet eksakt hva som skal skje.

Seksuell naivitet er når man tror at det handler om “kjønnsorganer i bevegelse” mens mesteparten av alt som skjer foregår i hodet. I noen tilfeller av særlig egosentrerte individer kan vi snakke om masturbasjon med partner siden de tilsynelatende bryr seg lite om hvem de ligger med og enda mindre om variasjon i sitt eget opplegg. “Samme prosedyre som alltid, men med forskjellige partnere” synes å være deres idè om et spennende seksualliv. Dette er jo bare tragisk. Nesten som om et variert kosthold skulle bestå i å variere hvilken McDonalds man går på i hvilken bydel, men for all del: Det er jo ikke mitt problem. Og det er lenge siden jeg lærte at man ikke skal klage over noe som man ikke behøver å utsette seg for. Ved dette stadium av livet betrakter jeg kjedelig sex som et verre alternativ enn ingen sex, men det har ikke alltid vært slik. Man finner seg for eksempel i mye rart for å tilpasse seg partnerens nykker og “jobbe med forholdet” selv om man som en netto konsekvens av dette opplever sexlivet som lite spennende og enda mindre tilfredsstillende. Hvorfor er vi egentlig sammen? Så snart dette virker som et rasjonelt spørsmål bør man sannsynligvis skille seg og prøve lykken andre steder. Man bør jo umiddelbart kunne ramse opp noen saklige punkter for hvorfor man bor og lever sammen med et annet menneske, synes du ikke? Det er ikke noen holdbar grunn at det er dette man er vant til og føler seg trygg med, men på en aseksuell måte, som om man er bestekompiser som ikke lenger betrakter hverandre som seksuelt interessante individer selv om man en gang hadde en ild som senere sluknet og ble til aske. Er det da man brekker pikken? Når man på nærmest desperat vis synes at man må prøve noe slags akrobatisk opplegg som man har funnet på nettet men som man ikke har noen fysiske forutsetninger for å få til i henhold til plan og metode? Kanskje julefeiringen for mange inkluderer “vilje til å prøve igjen” med en partner som man resten av året kanskje ikke engang liker særlig godt lenger? Hvem vet. Julen er jo en tid for å “samle familien” og alt det der. Gjøre opp årsregnskap, så å si. Og da går det som det går.

Posør er en person som poserer; en som prøver å gjøre seg interessant; en person som gjør seg til. Ordet brukes også om en bløffmaker.

(Store norske leksikon)

Annonsørinnhold

Julekalenderne mannfolk ønsker seg i år

Being natural is simply a pose, and the most irritating pose I know.

(Oscar Wilde)

Det har ikke blitt færre posører i verden etter at internettet kom. Snakker man om sånt lenger? Jeg kan huske at det å være en posør – eller rettere sagt, det å bli beskyldt for å være en posør – ble betraktet som en legitim sosial skandale på 80-tallet, som jo var en tid da det å være autentisk ble betraktet som noe beundringsverdig, med den åpenbare konsekvens at vi fikk “autentiske posører” nokså umiddelbart; det vil si individer som forherliget det kunstige, det å gjøre seg til, være affektert og så videre. Du vet. En protestbevegelse som konsekvent gikk i den motsatte retning, men på en ironisk måte, ofte assosiert med “den første bølgen” av postmodernister i Norge. De var direkte inspirert av franske intellektuelle og har ingenting å gjøre med den senere universitetsbaserte bevegelsen i USA. som kom drøyt ti år etterpå. Tanken var uansett at det er umulig – en håpløs romantisk fantasi – for mennesker å “være naturlig” når alt vi forholder oss til per definisjon er kunstig, sammenfattet i det begrepet som vi kaller kulturen. Det er en tryllekunst. En illusjon. Alle er posører, bare i varierende grad og på forskjellig vis. “Det autentiske” er en løgn som alle stilltiende godtar fordi de håper å selv bli oppfattet slik. Keiserens nye klær, om du vil. Men selvsagt også typisk menneskelig. Vi etterligner stilen til de autentiske i håp om å vinne den samme moralske hedersprisen.

Det handler om identitetsbygging. Hva er personligheten og hvordan oppstår den? Man er jo ikke “naturlig” bare fordi man er styrt av følelser på en direkte og umiddelbar måte, man er bare barnslig. Det såkalte superegoet – vi kan si “voksenpersonligheten” – må også foreligge for at vi skal kunne snakke om et helt menneske som fungerer normalt i sosiale sammenhenger. Spontane individer kan være sjarmerende for en stund, men sjarmen falmer så snart man oppdager at dette er alt de har. Vi behøver noe mer. Vi behøver dybde. Hvilket er det samme som å si at før vi kan snakke om selvbeherskelse må det foreligge et selv å beherske, det vil si en “reflektert personlighet” som har blitt utviklet over tid. Det er fremførelsen av det reflekterte selvet som kan være eller ikke være autentisk — hvor det inautentiske som en hovedregel består i at man tilsynelatende endrer personlighet ut ifra hva slags situasjon man befinner seg i. “En sosial kamelon” betraktes – med gode grunner – som en litt suspekt person – en posør – fordi man åpenbart aldri kan vite hva som er “det autentiske selvet” og hva som er spill for det usynlige kameraet. Kanskje vet de det ikke engang selv. Imidlertid er det en relativt harmløs personlig skavank som alle kan forstå, selv om det ikke er tillitsvekkende. Den menneskelige tilstand er jo skremmende, preget som den er av den fundamentale usikkerhetsrelasjonen rundt alt som handler om dynamiske livsprosesser. Bare døden er idiotsikker. Alle vet jo at den kommer for å hente oss alle før eller siden. Derfor trenger man strengt tatt ikke å bekymre seg om dette. Det er livet som er et autensitetsproblem. Man er nødt til å velge — og det å velge èn ting innebærer automatisk at man velger bort alle andre alternativer.

Før folk visste at det gikk an å være autentisk var oppriktighet et moralsk ideal innenfor personlighetsbyggingen. Bare vær deg selv er et råd man typisk får av mennesker som tror på det oppriktige. Det åpenbare spørsmålet må bli om – og i så fall hvorfor – man noensinne har noe annet alternativ enn å “være seg selv”. Hvem skulle man ellers være? Saken er jo at man kan være seg selv på mange ulike måter selv om man er en enkel og likefrem person som aldri opplever noen slags “svingninger” i egenopplevelsen av identitet og kulturell tilhørighet. Det ligger innbakt i rådet “bare vær deg selv” at det finnes andre væremåter. For eksempel posering. Kamuflasje. Maske. Late som om man er noe annet enn det man er. Love bort ting man ikke kan holde — eller som amerikanerne sier: La kjeften skrive ut sjekker som ræva ikke har dekning for. Vi stanger raskt mot det gamle problemet med at man ikke bør si alt man tenker til alle man møter. Istedet for å “være seg selv” bør man beherske seg selv. Fremføre seg selv på en bevisst – reflektert – måte. Problemet med å danne personlighet er hvor gammelt som helst, men det er aktuelt på en helt ny måte i internettets tidsalder. Spillteoretisk sett er man nødt til å operere med en strategi hvor alle vet at alle andre lyver. Det ligger i sakens natur. Det å være på nett er å posere. Vi befinner oss alle bra fette langt vekk fra “naturtilstanden” når vi engasjerer oss i nettbaserte aktiviteter, slik at verken det å være oppriktig eller det å være autentisk er aktuelle alternativer. Realismen på nettet ligner mer på drøm og fantasi enn på materiell virkelighet. Det er naivt å klage på at folk og nyheter på nettet er fake. Selvsagt er de det. Hele nettet er jo fake. Det er en dårekiste hvor alt handler om posering og oppmerksomhet. Nettet er et “syntetisk spillerom” som ikke har noen organiske verifiseringsprosesser og det blir følgelig urimelig å forlange “autensitet” både fra seg selv og andre. Man er nødt til å forholde seg til hele opplegget som en fiksjon, eller et konstruert narrativ hvor den karakteren man fremfører aldri kan bli noen korrekt avbildning av “den man egentlig er” — simpelthen fordi formatet ikke tillater dette. Nettet er en eneste stor “live” fjernsynssending som ligner det virkelige liv på den samme måte som “reality TV” ligner det virkelige liv. Alt som finnes er posering. Selvfremstilling. De ærlige er de som bare gjør det uten å lage noe stort nummer ut av det, mens løgnerne er de som insisterer på at de er ærlige.

Hvilket bringer oss til postmodernistisk identitetsdannelse og hele sulamitten med politisk korrekthet, “woke”, alternative kjønnsroller og det ene med det andre. Alt er formatert ut ifra en virkelighet hvor nettet påvirker våre liv i mye større grad enn noen tidligere form for media har klart å få til. Det magiske ordet nå for tiden er profilering, det vil si at man administrerer sin identitet på prinsipielt samme vis som et firma administrerer sine “public relations” — det vil si en markedsorientert tilnærmelsesmåte som ikke handler om hva man er men om hva man søker å oppnå. På det personlige nivå medfører dette en vesentlig mye mer intens fokus på bevisstgjørende prosesser, det vil si at man er, for alle praktiske formål, en “autentisk posør” som lever i en verden hvor det autentiske har blitt passè. Ingen tror på det og ingen bryr seg om det. Folk har minst like mange upersonlige som personlige forhold, og responser man møter på nettet teller like mye (eller mer) enn de tilbakemeldingene man får fra virkelige mennesker i det virkelige liv. Selv klarer jeg meg helt fint. Jeg er jo woke som to kjønnsinkongruente tofuveganere på elektrisk tandemsykkel i prideparaden og har vært det siden før internett ble en ting. Herregud. Man følger da med i tiden og tilpasser seg. Ikke alle gamle mennesker stivner i utdaterte vanemønstre og “tankekomplekser” som ble designet for en annen tid med andre begrensninger i forhold til kommunikasjonskanalenes rekkevidde. Litt humoristisk kan vi si at internettet og smarttelefonene har gjort alle til svarte magikere som stirrer inn i det dype ukjente på en vanemessig basis. For øyeblikket kommuniserer vi i hovedsak med andre profiler på nettet som eies og administreres av andre mennesker, men vi er bare noen centimeter unna en virkelighet hvor nettet for det meste befolkes av maskinintelligenser og kommunikasjonsroboter. Da vil det bli en fordel å allerede være trent på å forholde seg til løgnere og bløffmakere som vil si hva som helst for å oppnå oppmerksomhet. Jeg vet ikke eksakt når ting vil endre seg. Det vet ingen. Imidlertid er det rimelig å påstå at ikke mange vil merke noen forskjell. Det er jo heller ikke meningen at man skal oppdage noe. Man skal bare logge på og være en profil blant andre profiler innenfor rammene av et interaktivt kommunikasjonsrom hvor det å oppnå oppmerksomhet – mange klikk, følgere, likes og det ene med det andre – utgjør selve motoren i dette markedet. Sånn har det blitt.

Det meldes at pave Francis nå har formelt sanksjonert velsignelser av samkjønnede partnerskap (mens ekte ekteskaps skap fortsatt bare kan inneholde motkjønnede par). Hva skal man kalle dette? Fremskritt? Herregud. I to tusen år har menn i kjoler surret rundt i Vatikanstaten og fantasert om å “tjene herren”, ta imot hans nåde og det ene med det andre. Tolket innenfor en horisont av psykoseksuell spillteori er det vanskelig å finne noe mer homo enn kristendom. Seriøst. Den eneste kvinneskikkelsen av betydning innenfor opplegget deres er jomfru og denne standarden av kyskhet forlanges og forventes av den kristne morsrollen, som jo er kvinners funksjon innenfor et patriarkat. Ikke den eneste, men den viktigste. Som alle vet er et stort antall feminine gudinner i diverse hedenske religioner “treenigheter” av den biologisk enkle grunn at alle kvinner lever gjennom tre aldre, som grovt sett er før, under og etter mensturasjonsårene. Utlagt betyr dette at ungpiker er handelsvarer, kvinner i fruktbar alder er avlsdyr, før kvinner fra og med overgangsalderen går over til å bli husslaver — mens mannen er alltid sjef. Gud er jo mann, ikke sant? Saken er derfor både biff og karbonade. Naturen her på jorda gjenspeiler Guds himmelske herlighets visdom. Halleluja og amen. Skulle det være noe mer du lurer på kan du bare studere skriften.

Kampanjen for å snu språket bort fra den seksuelle fokus som ligger i det foreldede begrepet “homoseksualitet” var ironisk nok mer eller mindre fullført da tiltakene mot AIDS fremtvang neologismen menn som har sex med menn (men som kategorisk avviser at de er homofile) som en spesifikk risikogruppe i forhold til HIV-smitte. Alle vitsene som ble slått rundt dette fenomenet den gangen er ikke morsomme lenger, men selve problemets kjerne eksisterer fortsatt: Begrepet homofili oppfattes som umandig, selv om det beviselig finnes en helt egen gruppe av svært homsete homser som dyrker “det mandige” langt inn i parodiens landskap. Det misogyniske ligger på lur et eller annet sted her. Mange menn liker jo ikke kvinner verken på den ene eller den andre måten. De trives best i ymse slags “mannsforbund” hvor de slipper å måtte forholde seg til dette imperfekte “andrekjønnet” og heller kan dele alt de er og har med kameratene. Hva skal man tenke om dette? Vi har forsåvidt begrepet “homososial” som begrep for de som foretrekker å vanke sammen med individer av sitt eget kjønn, men det er ikke i utstrakt bruk og folk har en tendens til å være skvetne rundt ethvert ord som begynner med “homo” så jeg er usikker på om det vil bli korrekt oppfattet og forstått. Dessuten er jo 99,99% av alle sosiale situasjoner i utgangspunktet “aseksuelle” i både intensjon og dynamikk, så hva skal poenget være med å introdusere begrepet menn som foretrekker menn for alle andre formål enn de seksuelle?

For noen år siden gjorde jeg meg upopulær blant alle da jeg foreslo at det å ha “en seksuell legning” – men ikke mer spesifisert enn dette – i prinsippet burde stilles opp som motsetning til det å være “seksuelt forknytt og nevrotisk”, slik at motsetningsparet blir seksuell/aseksuell heller enn hetero/homo. Det ser for meg ut som en mer fornuftig skillelinje å forholde seg til. Spørsmålet er jo ikke “hvem man foretrekker å vanke sammen med” men “hvem man foretrekker å ha sex med”. Vi kan si at paven gennom sin deklarasjon nå på mandag oppdaterte det katolske opplegget til de rådende forholdene på kjønnsmarkedet, slik at enhver som ønsker å inngå “forpliktende seksuelt partnerskap” av monogam – eller seksualmonopolistisk – karakter skal være klarert for kirkelig aksept og velsignelse. Selvsagt har ikke dette blitt like godt mottatt av alle katolikker. Dette med kjønn og karakter er jo et problematisk område av livet. Hvis man ikke har “en seksuell legning” kan hele greia blir hvor klein som helst, med kaldsvette, manglende selvtilit og det ene med det andre hver gang temaet kommer på bordet. Det kan virke som om mange “flykter inn i et monogamt partnerskap” like mye for å unnslippe seksualangsten som for å utvikle noe spesielt sammen med noen som man trives med. Sånn sett stiller jeg meg litt mistenksom til pavens motiver. Kirken er jo først og fremst et forretningsforetak. De tjener store penger på alskens nevrotikk blant mennesker, ikke minst deres seksuelle nevroser. Sånn er livet. Slitsomme saker men et klart bedre alternativ enn alle andre kjente muligheter som eksistrerer. Er det bra at paven “strekker ut en hånd” til de homofile på denne måten? Det vet jeg ikke noe om. For meg er det først og fremst komisk. Hva andre tenker kan ikke jeg svare for.

Nikolaus «Klaus» Barbie (født 25. oktober 1913 i Bad Godesberg, død 25. september 1991 i Lyon) var en tysk krigsforbryter og sjef for Gestapo i Lyon, der han stod bak drap, tortur og deportasjoner som skaffet ham tilnavnet «slakteren fra Lyon». Etter andre verdenskrig ble Barbie rekruttert av de amerikanske myndigheter for arbeid innen kontraspionasjen Counter Intelligence Corps (CIC). Barbie fikk forhøre fanger på amerikanske baser. I 1951 fikk Barbie hjelp av CIC til gå under jorden og flykte til Bolivia, der han bosatte seg i hovedstaden La Paz under navnet «Klaus Altmann». I oktober 1957 ble han boliviansk statsborger. I 30 år levde Barbie i skjul i Bolivia, der han bisto flere diktaturregimer med opplæring i tortur og avhør av opposisjonelle. I juli 1980 grep Luis Tejada med støtte av Barbie makten i landet med «kokainkuppet». Maskerte gruppemedlemmer fartet hovedstaden rundt i ambulanser, henrettet dissidenter, inntok regjeringsbygg og plyndret butikker og varehus. Forbrente, kastrerte lik av venstresidens politikere lå slengt i gatene, mens kokainselgere ble sluppet ut av fengslene og organisert i en paramilitær gruppe til støtte for de nye makthaverne. Barbie ble utnevnt til æresoberst i den bolivianske hær; men da det i oktober 1982 ble innsatt en ny, sivil regjering, var det ikke lenger bruk for ham. I januar 1983 ble Barbie tiltalt for svindel, og dagen etter vedtok Bolivias regjering enstemmig å utvise ham. 4. februar 1983 dro han med fly fra La Paz til Cayenne, hovedstad i Fransk Guyana. I en hangar på flyplassen leste en dommer tiltalen opp for ham. I 1987 ble han dømt til livsvarig fengsel for forbrytelser mot menneskeheten og deportasjon av 800 jøder og motstandsfolk til Auschwitz. Fire år etter domfellelsen ble han rammet av leukemi og døde 77 år gammel i sin fengselscelle.

(Wikipedia)

Annonsørinnhold

SLÅ TIL: Her kan du sikre deg ulltøy på tilbud

Det koster omtrent ti tusen norske kroner å fremtille en kilo kokain — gitt at man starter helt på scratch og kjøper inn alle råvarer og øvrige produksjonsmidler til “gjeldende markedspris” i et av de kokainproduserende landene i Sør-Amerika, at man allerede har det vi noe romslig kan kalle et laboratorium (men som egentlig bare er et utendørs vedfyrt grovkjøkken), og at man får jobbe i fred, det vil si uten at politiet eller en rivaliserende bande (noe som i praksis ofte betyr det samme) kommer og ødelegger opplegget for deg. Hvis vi imidlertid tar med i beregningen at de allerede etablerte kokainkartellene sannsynligvis har alle mulige slags rabatter, at operasjonen deres er strømlinjeformet og det ene med det andre, ender vi med en stipulasjon av produksjonskostnader for en kilo kokain på omtrent halvparten av dette, hvilket utlagt medfører at det ligger en investering på omtrent fem millioner inne i et tonn ferdigprodusert kokain, som i volum bør utgjøre noe sånt som “en pall” (men det er bare min gjetning ut ifra at en kilo kokain visstnok er på størrelse med en vanlig murstein). Alle kan google dette og regne seg frem til det samme i løpet av en ti minutters tid; all informasjonen ligger fritt og åpent ute på nettet.

Gitt at man ønsker å starte for seg selv i narkobransjen, hvor får man kjøpt en pall med kokain? Og hvor får man solgt det? Uten å vite noe om de rådende markedsforholdene vil jeg tippe at det i praksis er umulig å komme seg inn på produksjonssiden. Lokale banditter i jungelen, støttet av tungt bevæpnede, massivt finansierte og totalt hensynsløse karteller i byene, har monopol og ifølge ryktene jeg hører forsvarer de dette “med alle midler” slik at det å overta – eller utrydde – selve kokainproduksjonen virker som et dødfødt prosjekt. Det er en lukket bransje helt frem til “utskipningsstedet” og uansett hvordan man vrir og vender på saken er kokainøkonomien så viktig i produsentlandene at alt som er praktisk gjennomførbart i form av politiaksjoner mot laboratorier ute i jungelen, plantefelter med kokadyrking og så videre, ikke utgjør stort mer enn dyre actionfilmer – for alle slike aksjoner blir jo filmet fra alle mulige vinkler nå for tiden – som siden dokumenterer at lokale politiske myndighetene “gjør noe” med dette komplekse problemet — som starter med fattige jungelbønders beste sjanse til å tjene seriøse penger og ender med diverse gjester på fester som samler seg rundt noen striper med kokain lagt ut på det lokale sølvfatet. Hele logistikkjeden mellom han som dyrker kokaplanter i for eksempel Bolivia og han som sniffer kokain på fest i for eksempel Norge utgjør “kokainbransjen” og gitt at de nylig beslagla to tonn kokain i Norge – og nærmere femti tonn i Europa – kan vi si det er empirisk bevist at store penger sirkulerer blant bransjeaktørene. De fleste påstår at et gram med kokain skal koste omtrent en tusenlapp i forbrukerenden av det hele, hvilket betyr at den pallen med kokain som kostet fem millioner å produsere bringer inn en føkkings milliard i andre enden. Hvor høy IQ behøver man for å se tegninga her? Det er litt omdiskutert om de to tonnene med kokain som ble beslaglagt i Norge virkelig skulle til Norge eller om det var noe slags transittopplegg. Det vet bare de som eide varene og ingen vet hvem de er. Eller rettere sagt, alle vet hvem de er, man kjenner bare ikke alle identitetene til alle som deltar i kokainhandelen, og hvis man ikke kan bevise det man “vet” er det uansett ikke brukelig til noe mer enn fortsatt overvåkning og etterforskning. Selv når myndighetene vinner frem med en sak og klarer å ta ut noen innenfor kokainbransjen oppnår de i praksis ikke noe mer enn at eierstrukturene endrer seg må en miniskuløs måte ute i selve markedet. Produktet er jo så etterspurt og fortjenestemarginen så høy at rekruttering til kokainbransjen er det minste problemet de har. Selv om det blir stor ståhei hver gang de slår til mot noe slags “kartell” med internasjonal koordinering, hundrevis av arresterte “toppfolk” og det ene med det andre, så fylles dette hullet øyeblikkelig av nye godt trente og topp motiverte medarbeidere som bare ventet på sin sjanse til opprykk.

Alle vet at narkobransjen er et perverst utslag av de fundamentale kreftene som driver markedsøkonomien. Alle vet at når det går an å bli millionær på noen ukers høyrisikoarbeid med transport av illegale artikler så vil folk flokke seg rundt denne muligheten. Følg pengene pleier å være første bud for all etterforskning, hvorav jeg bare vet positivt at journalister sier dette, men jeg antar at politiet forstår det samme. Det virker selvinnlysende at når det er så absurd mye penger involvert – og dette er harde penger, det er ikke tryllepenger på børsen – så går det i praksis ikke an å stanse narkomisbruk i samfunnet ved å gå etter tilbudsleddet. Vi kommer alltid tilbake til det samme gamle spørsmålet. Hvorfor ønsker folk å ruse seg? Hvorfor er kokain så populært? Eller for den saks skyld: Hvorfor er alkohol så populært? Jeg ser ikke noen betydelig moralsk forskjell på det å ta seg en drink eller det å ta seg en stripe. Det virker det ikke som særlig mange andre gjør heller, men vi har likevel en ikke ubetydelig juridisk skillelinje mellom det ene og det andre. Hvorfor er det slik? Det er fordi politiske krefter ønsker at det skal være slik – de ønsker denne situasjonen med forbud – eller rettere sagt, de ønsker egentlig noe helt annet enn det vi har (som vel ingen egentlig ønsker) og de er prinsippfaste i forhold til å “sende et signal” (selv om det eneste signalet de faktisk sender sier “jeg er en evneveik fjøsnisse som ikke forstår hvordan verden fungerer”) om at de ikke liker at folk ruser seg, verken på det ene eller det andre men ihvertfall ikke det andre. Alkohol er jo lovlig som folk sier når de skal forsvare det uten sidestykke mest sosialt skadelige rusmiddelet vi har. Realistene lener seg mer i retning av noen slags “portugisisk” modell, hvor man ignorerer forbrukerleddet og alt snusket deres – det er et medisinsk problem, ikke et juridisk – men fortsatt reiser tiltale mot de som søker å drive dopomsetning motivert av profitt. Jeg vet strengt tatt ikke noe om hvordan politiet opplever situasjonen – ut over hva de uttaler til pressen og så videre – men det er vel ikke alt for vill gjetning hvis jeg antar det må virke meningsløst å bruke lovens maktmidler mot folk som ruser seg — så lenge dette er det eneste problemet. Først og fremst fordi det i en pragmatisk verden skaper bare enda flere problemer, men også fordi alminnelig rettsfølelse sier det er “galt” når politiet legger seg opp i folks frie valg, selv om de objektivt sett er dårlige valg. Vi har jo ikke moralpoliti i Norge, bare et ordensvern — som jobber ut ifra et budsjett. De må bruke ressursene sine på noe som nytter. Selv heller jeg mot den oppfatning at hvis man bare kunne si “ikke bruk rusmidler” så ville folk svare “åja” og følge opp med å ikke bruke rusmidler, så burde man si det. Men det er jo ikke slik verden fungerer.

Subversiv er det som omvelter eller bryter ned samfunnet eller staten, gjerne med ulovlige midler. Det betyr også undergravende.

(Store norske leksikon)

Annonsørinnhold

SLÅ TIL: Her kan du sikre deg ulltøy på tilbud

Høyforræderi er en handling som tar sikte på endring av det bestående statsstyre ved ulovlige midler, for eksempel ved vold eller tvang rettet mot statssjefen eller andre av de høyeste statsmyndigheter.

(Store norske leksikon)

Autokrati er styreformer der mesteparten av den politiske makten er samlet i hendene på en enkeltperson eller en forholdsvis liten gruppe, med forholdsvis få konstitusjonelle eller institusjonelle begrensninger på hvordan denne makten utøves.

(Store norske leksikon)

Som alle vet kom Franco – altså Francisco Paulino Hermengildo Teodulo Franco Bahamonde, som er hans fulle navn – til makten i Spania etter en brutal borgerkrig hvor han viste i handling at han faktisk var “villig til å drepe halve den spanske befolkningen for å hindre marxismen fra å etablere seg i Spania” (noe Franco ofte blir sitert på som en “shorthand” måte å beskrive hva slags type han var) og som i praksis betød en vanhellig allianse mellom staten, kirken og kapitalen. Borgerkrigen var jo ikke “bare en krig” — det var også både et statskupp og en revolusjon, hvor den demokratisk valgte regjeringen – den spanske republikken – ble omstyrtet med vold og våpenmakt, til fordel for et autokrati som ble sittende med makten i førti år. Franco søkte – og fikk – diverse hjelp og støtte fra de allerede etablerte fascistiske regimene i Tyskland og Italia både under selve borgerkrigen og i årene som fulgte frem til fascismens fall i Europa i 1945. Dette var imidlertid en ulik handel. Franco ga ikke mye tilbake. For eksempel var den såkalte “Blå legionen” som deltok i Den andre verdenskrig til fordel for Tyskland egentlig mest en bekvem måte for Franco å kvitte seg med de mest ivrige ideologene. Selv var han jo opportunist til fingerspissene og kanskje mer lik Napoleon enn noen av sine samtidige diktatorer. Franco hadde ingen “sak” sånn sett. Ingen ideologi, annet enn de vage fantasiene om “det egentlige Spania” som han vokste opp med i et offisershjem i El Ferrol samtidig med at det spanske imperiet kollapset etter krigen mot USA i 1898, da de tapte både Fillippinene og Cuba. Det må ha vært et underlig oppvekstmiljø for den følsomme unge gutten som senere utviklet seg til å bli en paradoksal sammensetning av motstridende personegenskaper. På den ene siden var han nærmest evneveik i forhold til allmenkunnskap om “tingene i verden” og sjokkerte folk med sin overfladiske væremåte i sosiale sammenhenger. På den andre siden var han utspekulert, ondskapsfull og hevngjerrig; en manipulator i verdensklasse som ikke skydde noe middel.

Franco var, kort fortalt, en latterlig figur som imidlertid trakk pistolen og drepte de som lo av ham. Vil flere flire eller hva? Det er aldri noen forsvarlig øvelse å sette diagnoser på folk i etterkant av begivenhetenes gang, men det virker rimelig å påstå at Franco var en sosiopat som hadde dårlig greie på “normale menneskelige følelser” og/eller ikke tok noen slags hensyn til denslags. Sånn sett er det en viss paritet mellom historiens “sterke menn” som søker personlig makt i ordets mest bokstavelige forstand. Man legger invariabelt merke til at de alle “mangler noe” i forhold til det man oppfatter som “normale menneskelige egenskaper”. Nå er jo mennesker rimeligvis forskjelligartede av natur; likt søker likt og det ene med det andre, men på den samme måte som man forventer at folk har to armer og to ben forventer man også at de har “normale menneskelige egenskaper” — og i den grad de mangler legemsdeler eller sjelsevner må man forutsette at de har kommet til skade av noen slags årsak, eventuelt at det er en såkalt “medfødt lyte” som de bare må leve med som best de kan. Det er i vår tid et kjent fenomen at alvorlige sosiale avvik hos foreldregenerasjonen kan påføre barna skader på sjelsevnene. Vi kaller det traumer og for diagnostiske formål sorterer vi det i diverse kategorier, men det er uansett og alltid en funksjonshemning vi snakker om. Vedkommende har et avvik i forhold til de “normale menneskelige egenskaper” som gjør at de ikke sosialiserer “hensiktsmessig” i forhold til å danne laterale vennskapsforbund, romantiske forhold, likeverdige kollegiale forbindelser, og så videre. Hva er det? Hvorfor oppfører de seg slik? Er det noe som går an å vite eller handler det om “personlig mystikk”? Spillteoretisk sett kan vi si at en “perfekt opportunist” aldri former andre forbund enn de som er hensiktsmessige innenfor en horisont av personlige ambisjoner. Machiavelli beskriver dette i “Fyrsten”. De som søker og oppnår diktatorisk makt, altså de som i praksis er “fyrster” i kraft av sin personlige makt, er allerede i utgangspunktet “krigsherrer” av verste “Game of Thrones” type kaliber. Alle metoder som medfører mer makt til dem er gode metoder. Derfor kan det aldri finnes noe sånt som en likeverdig partner. Ingen “organiske forhold”. “Født sånn eller blitt sånn” er en gammel debatt når det kommer til politisk makt og psykopati. Det virker åpenbart at manglende evner til å danne laterale personlige forbindelser henger sammen med paranoid personlighetsforstyrrelse, men hva som er årsak og hva som er virkning er mindre åpenbart.

Etter borgerkrigen i Spania ble det trukket opp visse dokumenter og i et av disse ble ordlyden som beskrev Francos stilling bare noen timer før den på forhånd avtalte signeringsseremonien endret fra “regjeringssjef” til “statssjef”. Mange likte dette dårlig men hva skulle de gjøre? Ved dette tidspunkt visste alle at å stille seg i veien for Franco var ensbetydende med selvmord. Ikke politisk selvmord i den forstand at de mister stillingen sin, men den typen hvor et par karer drar deg ned i en kjeller og skyter deg. Slik oppsto El Caudillo, føreren. Innsatt på ubestemt tid og gitt den misjon å gjenskape “det ekte Spania”. Som alle vet ble han sittende til han døde og spansk politikk har etter denne erfaringen vært særlig fokusert på å unngå noen gjentagelse av historien. Etter innsettelsen – og som en passende start på “freden” Franco til enhver tid snakket om – fulgte utrenskningene. Hvis vi sorterer tingene litt og skiller kuppet fra revolusjonen og borgerkrigen kan vi beskrive tiden mellom 1939 og 1945 som “terrorfasen” av Francos revolusjon. “De annerledes tenkende” – det vil i det store og hele si annerledes enn Franco – ble definert som subversive og potensielle høyforrædere, uansett hvor i verden de befant seg. Mange tusen døde i tyske konsentrasjonsleire etter arrestasjon i Frankrike og andre land under tysk okkupasjon. De som aldri kunne eller ville flykte fra Spania ble samlet opp, summarisk henrettet og kastet i umerket grav. Folk jobber den dag i dag med å spore opp og identifisere levningene etter terrorens ofre. Franco gjorde Falangen til statsbærende politisk parti og medlemmene der ble kalt falangister. Det vennskaplige forholdet mellom falangister og nazister ble betydningsfullt i 1945 og årene som fulgte umiddelbart etterpå, da det ble aktuelt å flykte via Spania til ymse Latin-Amerikanske land for tidligere SS-medlemmer og andre som var etterlyst i forbindelse med oppgjøret etter Den andre verdenskrig. Hele komplekset med kuppet, borgerkrigen, revolusjonen, terroren og de førti årene med Franco oppleves som “nær fortid” av mange spanjoler og de liker dårlig å snakke om det med hverandre, enda dårligere med utlendinger. Det er jo en stygg historie.