APECALYPSO

Er det et bra eller et dårlig tegn at man fortsatt – i min langt fremskredne alder – lar seg imponere av dumme ting folk finner på som er av en slik karakter at det havner i nyhetene? Jeg vet ikke. På den ene siden er det bra å beholde barnets undring over verdensmysteriene (et av dem er jo hva som er den evolusjonære hensikten med menneskesinnet), men på den annen side bør man typisk ha “sett det meste” når man passerer femti års alder og seiler inn i den solnedgangen der de seriøse aldersproblemene venter. Uansett, folk gjør dumme ting som fører til at de skader både seg selv og andre på kropp og sjel. Det er ingen nyhet. Det er faktisk hva man bør forvente. Den ene historien er lik den andre. Folk overvurderer sin egen kompetanse – og/eller de undervurderer hvor vanskelig det de skal gjøre er – og så ender det med “blodets hvisken og benpipenes bønn” som Hamsun pleide å si. Virkeligheten gir dem en på trynet. Men lærer de noe av det? Dette er det mest interessante spørsmålet i bildet. For min egen del må jeg komme med et veldig tydelig tja. Kanskje, kanskje ikke. De fleste ser ut til å bli mer forsiktige etterhvert som de vokser til, men det kommer jo stadig nye folk til verden.

Alle må – så godt de kan – komme seg gjennom den stordramatiske alderen vi kaller tenårene; når hormonene begynner å gjøre folk aldeles gale. Alle mulige slags dusteting virker viktige på en måte som senere taper seg ganske drastisk. Selv samler jeg ikke på “minner” i form av alskens objekter som har noen slags personlig signifikans, men jeg vet at mange gjør det. Si for eksempel russelua. Senere i livet kan man plukke den frem fra en eske på loftet og mimre over den tapte tid og det ene med det andre, kanskje med litt vedmodig sympati for den hjelpeløse tosken man en gang var, men det er så vanskelig å kommunisere disse følelsene at de fleste ikke engang gidder å prøve. De er jo en annen person nå enn de var den gangen. Imidlertid får jeg kontakt med min egen fortid gjennom den musikken jeg pleide å høre på den gangen (og forsåvidt fortsatt gjør). Jeg vet ikke hvordan dette fungerer for andre, men selv kan jeg gjenoppleve tider, steder, personer og situasjoner når jeg hører gamle sanger om igjen. Hvor sterk denne deja vu effekten er henger nøye sammen med hvor sterkt det føltes den gangen. For å sitere Ibsen: Å leve er å krige med troll i hjernens hvelv. Å dikte er å holde dommedag over seg selv. Som alle vet var ikke Henrik Ibsen berømt for sin gemyttelige natur. For ham var hver dag dommedag.

Annonsørinnhold

Julekalenderne mannfolk ønsker seg i år

Mange har minner de gjerne skulle vært foruten, men ikke jeg. Jeg skammer meg ikke over noe (selv om jeg kanskje burde). Jeg føler ikke at jeg har noe ugjort, noe jeg gikk glipp av, eller noe jeg gjerne skulle gjort om igjen. Sånt er ikke viktig for meg — og jeg opplever det som vanskelig – noen ganger til og med umulig – å forholde meg til mennesker som “henger fast i fortiden” uansett av hvilken grunn. Det er jo en mental sykdom, eller kanskje vi heller skal kalle det et syndrom. Du vet. Når folk plages så til de grader av “noe som har skjedd” at det går direkte ut over livskvaliteten i nåtid, både for dem selv og for personer i deres nære omgangskrets. Folk lar seg noen ganger sjokkere over at jeg erklærer både skyldfølelse og anger som verdiløse følelser — og det er beste fall. Som regel er det bare destruktivt. Anger og skyld er til den selvsentrerte narcissismen (som alle har i seg) omtrent det samme som dårlig hjemmebrent er til alkoholisme. Du er ikke viktig. Jeg tar argumentet om at folk bør “lære av sine feil” men det er enda bedre hvis de bare skjerper seg og slutter å oppføre seg som en tosk uten å lage noe stort nummer ut av det hele. Som jeg stadig gjentar: Det er ikke viktig hva folk føler. Det er bare viktig hva de gjør. Man har jo strengt tatt ikke lært noe hvis alt som skjer er at man gråter litt og ber om tilgivelse, men så fortsetter man i det samme sporet som før og ikke lenge etter gjentar man hele psykodramaet. Same procedure as last time. Det har gått hakk i plata.

Selv kjenner jeg ingen som aldri har gjort noe galt. Kanskje de finnes, men jeg tviler. Det virker litt umenneskelig. Eventuelt så har de aldri gjort verken ondt eller godt, de har bare holdt seg konsekvent til det lunkne og middelmådige, uten å erfare lidenskap eller inspirasjon, uten å ta noen sjanser, uten å “satse alt man har” på noe man tror på men ikke vet hvordan vil ende. Jeg antar noe slikt er mulig, men det høres jo jævlig stusselig ut. Herregud. Jeg tror nesten jeg ville syntes mer synd på en sånn type enn på noen som har driti på draget og dummet seg ut, med påfølgende depressiv reaksjon og det ene med det andre. Jeg mener, sånn er jo livet. Det går ikke alltid bra. Det går ikke engang bra mesteparten av tiden, man må rett og slett betrakte seg som heldig hvis man opplever “stang inn” oftere enn “stang ut”. (Det er en fotballmetafor som handler om scoring av mål – eller ikke – for de som ikke er sportslige av seg.) Den erfaringen de fleste har er at livet er fullt av all mulig slags irriterende drit som bare kommer og kommer. Og når man tror det tar seg en pause sånn at man kan slappe av for noen øyeblikk så kommer det gudfader meg igjen. Det blir aldri bedre og det tar aldri slutt. Ihvertfall ikke så lenge man fortsatt lever. Har du problemer? Bra. Da er du blant de heldige. De mindre heldige er allerede døde.

La oss snakke om tennis. Jeg antar i utgangspunktet at alle vet hva det handler om, det vil si at man vet hvordan spillet foregår selv om man ikke har noen detaljert innsikt i regler og så videre. Det er uansett ikke viktig. Poenget er at folk kan spille med hverandre, som en lek, eller mot hverandre, som en konkurranse. Spillet fungerer best hvis det på forhånd er avklart hvilket alternativ man går for. Det blir jo kleint hvis den ene parten satser hardt på å overvinne den andre, som på sin side bare prøver å holde ballen i spill. Den ene tror det foregår noe meningsfullt mens den andre tror det er et slagsmål. Sånt er ganske vanlig. Folk er notorisk utydelige og misforstår ofte hverandres hensikter. Dette forholdet kompliseres ytterligere ved at ikke alle nødvendigvis vet eksakt hva de vil, de bare “ser hva som skjer” og så tilpasser de seg det som oppstår, som noen slags fortløpende sosial justeringsprosess som foregår under den antagelse at alle andre vet hva de driver med, slik at det er best å late som om man selv også befnner seg midt i komfortsonen. Sånn oppstår den guddommelige komedien. Og gudene ler.

La oss snakke om diskusjoner. Hva er en diskusjon? Dette er sitert fra Store norske leksikon: Diskutere betyr å drøfte eller utveksle synspunkter og meninger om noe for å påvirke hverandre. Man kan for eksempel diskutere politikk eller ha en diskusjon angående hva man skal gjøre i sommerferien. Diskutere betyr i akademisk sammenheng å behandle et tema kritisk ved å se på det fra forskjellige synsvinkler. For eksempel vil man i en vitenskapelig rapport diskutere resultatene av undersøkelsen. Så langt skolebokdefinisjonen. Selv liker jeg ikke det setningsleddet som sier at man diskuterer “for å påvirke hverandre”. Enten er det klønete formulert eller så er det direkte galt. Ethvert ordskifte mellom mennesker handler om “transaksjoner”. Man utveksler noe — i beste fall informasjon men det kan liksågodt handle om å kaste fornærmelser frem og tilbake som tennisballer som er smittet med rabies. Så langt så vel. Spørsmålet er imidlertid hvorfor mennesker gjør dette. Er det for å påvirke hverandre? Denne påstanden stemmer dårlig overens med mine erfaringer. Imidlertid finnes selvsagt muligheten for at alle mine erfaringer gjennom alle disse årene er utypiske. Jeg ser den. Jeg bare tror ikke at jeg er spesiell i så måte. Jeg er ikke hovedpersonen i et Truman Show – se filmreferansen hvis du ikke skjønner metaforen – jeg er i de fleste henseende akkurat som alle andre.

Annonsørinnhold

Julekalenderne mannfolk ønsker seg i år

Hvorom allting er, så vidt jeg kan se søker mennesker “bekreftelse” – for sin egen identitet og “posisjon” i verden – gjennom diskusjon med andre. Vi kan for det meste se helt bort fra den akademiske vinkelen, hvor man “diskuterer en sak” for å komme til bevissthet rundt alle relevante argumenter i saken og slik kvalitetssikre informasjonen. Eller sagt på en annen måte: I en saklig diskusjon spiller man tennis med hverandre, for å utforske banen, mulighetene og det ene med det andre, men når diskusjonen handler om noe annet, for eksempel det å få gjennomslag for sin mening, så er det ikke lenger en saklig diskusjon. Man spiller i så fall tennis mot hverandre i et spill hvor det er underforstått at en av partene vil vinne og den andre tape diskusjonen. Premien er noen slags triumferende følelse av å være verdensmester eller hva vet jeg, det handler uansett om det man kaller en psykoseksuell orgasme. Emosjonell utløsnng av spenninger i kroppen som man opparbeider seg gjennom diskusjonens harde jukking. Noe mer er det ikke å si om fenomenet “seiersfølelse”. Det er evneveikt men likevel populært, akkurat som runking — hvilket er årsaken til at britene kaller denne personlighetstypen wanker (“onanist”), altså de som er så opptatt av å vinne alt mulig hele tiden at man blir nødt til å tro at de gjør det fordi dette gir dem psykoseksuell tilfredsstillelse der og da. De “klør etter å vinne” og har derfor en tendens til å gjøre alt de er med på til en konkurranse (som det er meningen at de skal vinne). Sånn er det med den saken.

Ulikt de fleste andre dyr er mennesker i prinsippet brunstige hele tiden. Folk trigges av de mest merkverdige ting — og vi skal ikke engang nevne den mildt sagt skitne fantasien som man typisk finner hos alle, i mer eller mindre fortrengt og forvridd form, og som noen ganger setter dem i gang med noen slags “greie” i forhold til folk de møter, ofte uten at de selv kan gjøre rede for hva det er som engasjerer følelsene deres så sterkt. De gangene vi har å gjøre med “instant likes” – eller det motsatte – så har det definitivt oppstått noen slags psykoseksuell energi mellom de impliserte partene. Kanskje er det gjensidig, kanskje ikke. Som alle vet er det jo ikke nødvendigvis slik at den “interesse” man føler for noen blir gjengjeldt av denne andre, verken i hat eller kjærlighet. For eksempel er den lyst man eventuelt måtte føle for å “banke opp” noen – mer eller mindre bokstavelig, det gjelder jo også hvis man føler trang til å “knuse dem” i en pågående diskusjon – definitivt en psykoseksuell trang til å “ta toppen”, eie situasjonen, være størst; straffe, dominere og herske over den andre. Du vet. Seiersfølelsen. Samme greia som når den største hannen blant gorillaene trommer seg på brystet og brøler. Jeg vant! Seieren er min! Ganske banale saker, men helt alminnelig. Selv kom jeg i skade for å si noe langs de baner i garderoben til en bokseklubb hvor jeg gikk og trente en gang for lenge siden. Dette er i prinsippet en form for rituell sadomasochistisk homoseksualitet. Det var ment som en vits men mange ble sure bare fordi jeg formulerte ordene og derfor plasserte denne skandaløse tanken i hodet deres i det hele tatt. Herregud. Folk er så jævlig følsomme. Føkkings brunstgryntende aper med en sommerfuglhjerne som virrer planløst rundt i sinnets blomstereng. Det er en situasjon som gir dårlige odds. Det kommer ikke til å gå bra. Vi er ikke kloke dyr. Det eneste hjelpsomme naturen har gitt oss er disiplin og viljestyrke.

Spådomskunst (å spå, fra norrønt spá, beslektet med latinske specere, ‘å se’) er kunsten å forutse framtidige hendelser ved hjelp av overnaturlige krefter som synskhet, tegn i omgivelsene eller beskjeder fra åndemakter. Spådomsutøvelse er kjent i de fleste samfunn på kloden og har i mange kulturer vært del av religiøs praksis. Moderne naturvitenskap betrakter eldre forestillinger om forutsigelser, varsler og syner i religion og folketro som ren overtro. Den anser også at spådomspraksis i nyreligiøsitet og alternativbevegelsen er psevdovitenskapelig selvbedrag.

(Wikipedia)

Hva ville jeg spurt volva om? Tja, si det. Sannsynligvis ingenting, siden den eneste fremtid som interesserer meg er den jeg skaper selv, men vi kunne gjort noe annet, for eksempel tatt et glass vin og snakket om mysterier fra gamle dager som hva den delen av diktet Voluspå som kalles Dvergmål betyr. Du vet. Balin, Dvalin, Båin, Dåin og så videre. Opptil flere strofer som bare ramser opp navn på ymse dverger. Ingen skjønner hva dette handler om. Er det trylleord? Mange tilsynelatende uforståelige gamle dikt er telleregler som handler om å telle taktslagene, som rudimentært tiltak for å utmåle tiden i en historisk epoke som ikke hadde klokker. Altså, det tar en viss mengde tid å ramse opp alle dvergnavnene i Voluspå. Dette er en åpenbar egenskap ved diktet, men det er også en mengde tid som de fleste som gjengir det velger å utelate. De ser ikke noe poeng i å ta det med. Baldur, Skaldur, Flokkur, Dokkur. (Jeg siterer fra fantasien, dette er ikke slik diktet egentlig lyder.) Hva betyr det? Dette ville jeg nesten helt sikkert ha spurt volva om. Men jeg driter i hva hun tenker om meg og skjebnen min. Om hun overhodet har noen tanker så kan hun holde dem for seg selv. Jeg liker å fange livets harde slag med pannebrasken, jeg trenger ikke noe jævla kjerringpreik om hva som er og ikke er “smart”.

Fra det ene til det andre, noen hevder at volver ikke var kvinner på den samme måte som mor di er en kvinne, men som et rollespill, eller skal vi si et “bekvemmelighetskjønn” som imidlertid er kjønnsløst overfor det normale parringsspillet mellom mennesker. For noen år siden hadde jeg et forhold til en skotsk trollkvinne fra Ayrshire – altså Firth of Clyde, ikke så langt fra Glasgow – som jeg i utgangspunktet fant sammen med på grunn av noe med dikteren Robert Burns (som er fra de traktene), men det er en lang historie som ikke er vesentlig for poenget, nemlig en samtale vi hadde om “menn i kvinneklær” før og nå, da jeg nevnte at det var lite sannsynlig at jeg ville klart å lure noen hvis jeg hadde kledd meg ut som kvinne, det ville bare ha vært et skremmende syn selv om jeg var glattbarbert som en barnerumpe og det ene med det andre, men hun sa jeg ville ha passert som en gammel kvinne. Ingen ser to ganger på gamle kvinner sa hun. Dermed falt noen brikker på plass i forhold til volvene. De sies jo å typisk ha vært “gamle kvinner” men aldri “seksuelle skapninger”. Med andre ord, hvis jeg kler meg ut som en stygg og mannevond gammel kjerring så vil folk sannsynligvis være glad til hvis de slipper å ha noe med meg å gjøre så de ville la meg gå i fred, helt under radaren. Du har hørt den gamle barnesangen “Kjerringa mød staven”? Fra “høyt oppi Hakadalen”? Åtte potter rømme, fire merker smør og så videre. Alle kan den. Poenget er uansett at ordet volve betyr “stavbærerske”. Folk som “bærer stav” (men ingen synlige våpen) driver med trolldom. Sånne skal man holde seg unna. Uansett hva man gjør så betyr det ulykke, om så bare å se på dem litt for lenge. Se en annen vei, gå i en annen retning, ikke engang tenk noe mer på det. De tilhører ikke den normale verden. De har omgang med skapninger fra den andre siden.

Volva presenterer seg i Voluspå. Hun heter Heid og hun henvender seg til “Heimdals sønner” med det hun sier. Vil du vite mer eller hva? Vi oppfatter begrepet som en kjenning for menneskeslekten. Hvem er Heimdal? Brovokteren. Navnet betyr “verdens lys” — som vanskelig kan bety noe annet enn solen. Det mest lyssterke objektet som noen gang er relevant for oss.  Altså “solens sønner”. De som lever sine liv i dagslyset og som helst ikke vil vite noe om det som foregår i de mørke delene av verden, der skrømt og trollpakk ferdes. Ta for eksempel de tidligere nevnte dvergene, som også ble kalt svartalver og som levde “inni fjellet”. Jeg vet ikke hvorfor de har blitt til “små skapninger” over tid, men dette har altså skjedd, til en slik grad at ordet dverg nå oppfattes som en nedsettende betegnelse på individer som av ulike årsaker erfarer et annet vekstforløp i kroppen enn det normale. Sånn kan det gå. Egentlig er jo dvergene magiske skapninger som er kompetente i forhold til å lage diverse magiske gjenstander, alt fra Tors hammer til Fenrisulvens lenke. I den grad det finnes noen slike ting hos guder, mennesker eller hva det nå måtte være, så er det dvergene som har laget dem. Interessant mytologi, forsåvidt. De bor inni fjellet og de lager magiske ting. Visse mennesker har sosial omgang med dem og bringer nytt frem og tilbake mellom verdenene. Noen sa en gang at teknologi som er tilstrekkelig avansert vil fremstå som trolldom for primitive stammefolk som observerer tingene i bruk. Dette foreligger som dokumentasjon i form av den såkalte cargo-kulten rundt om på noen Sydhavsøyer hvor amerikanerne etablerte fremskutte flybaser under Den andre verdenskrig. Etter krigen ble alt utstyret demontert og borttransportert, men innfødte stammefolk som hadde sett på det hele rykket senere inn og bygget en røff kopi av baseanlegget med pinner, palmeblader og gud-vet-hva. Siden forsøkte de etter beste evne å si de rette ordene og fremføre de korrekte magiske bevegelsene, i håp om at cargo skal komme til dem. Sånt er jo morsomt. De misforsto konseptet fullstendig, ha ha. Men dette var deres rammebetingelser for å forstå det som skjedde.

Vi som lever nå har ingen forutsetning for å forstå de som levde for tusen år siden, noe mer enn folk fra den gangen ville forstått oss og de tingene vi er opptatt av. Men de som levde for tusen år siden og de som levde for ti tusen år siden ville sannsynligvis ha forstått hverandre helt fint, etter litt innledende språkproblemer. Vi som lever nå er veldig fremmede skapninger i forhold til alle andre iterasjoner av arten menneske som noensinne har eksistert. Ville du “overlevd” uten alle de teknologiske hjelpemidlene du er vant til og hva slags liv ville det i så fall ha blitt? Dette er et interessant men kanskje lite aktuelt spørsmål. Vi er alle fanget i matrisen. Du vet. The Matrix. Det finnes kanskje noen tusen menneskelige individer som lever på steinaldervis utenfor “den moderne verden” og som ikke engang vet hva dette betyr, men som en hovedregel er alle mann i alle land medlemmer av La Familia. Vi er alle i den samme båt, som folk sier. Selv om vi eventuelt lever “utenfor sivilisasjonen” er vi likevel medlemmer av den moderne verden. Matrisen er allestedsnærværende. Vi står i manntall. Vi har pass. Vi bruker “elektriske hjelpemidler”. Vi er på nett. Sånn er virkeligheten. Snusfornuften über alles. De som prøver å hugge seg vei inn i fjellet for å se om det bor folk der, eller som tror at gamle sagn og legender egentlig snakker om tapte sivilisasjoner med høyteknologi, har misforstått hele poenget, som man jo må forvente siden “verdensfølelsen” er så annerledes blant normale mennesker nå enn før. Vi tar ting for gitt uten engang å forstå at vi tar dem for gitt (som vel må være selveste skolebokdefinisjonen av å ta noe for gitt). Vi evner ikke å forstå at vi lever i en fullstendig bisarr verden som ligner en manifestert fantasi, eller kanskje de aristokratiske lysthusene hos visse oldtidssivilisasjoner som jobbet med å perfeksjonere nytelsens kunst, vi er uansett et godt stykke unna “det naturlige” her i den postmoderne hyperkulturen.

Når man bor for eksempel i visse nabolag av Oslo sentrum mister man ganske radig ganske mye luntelengde i forhold til alskens skumle slusker som liksom lusker rundt i denne labyrinten av hushjørner og gatestrekk, særlig etter å selv ha hatt innbrudd hjemme, altså enten i selve hjemmet til han selveste selv, eller i det minste i samme etasje, samme oppgang, samme nabolag, alt den samme gamle driten som gnager på tålmodigheten man en gang hadde i forhold til de urbane velsignelser. Det er jo ikke bra når folk er de verste skadedyra der man bor. Man forventer jo noen grad av “bevissthet” hos folk. Er ikke det rimelig? Jeg synes det er rimelig. Altså, man føler ingen stor begeistring når grevlingen har vært og gjort revestreker heller, men grevlingen er “ikke skyldig” i juridisk forstand fordi den har ikke noe annet forhold til menneskenes opplegg enn at det kanskje er ting som står i veien og det ene med det andre, den har ingen forstand, grevlingen bare gjør det den må for å overleve, fremstille nye generasjoner av grevlinger og så videre. Man kan ikke bli sint på grevlingen, eller altså, jeg er sikker på at noen får til dette også – og føler at de har gode grunner til det – men det blir uansett noe annet. Vi stiller helt andre krav til folk. Blant annet forventer vi at de skal “oppføre seg som folk” selv om dette ikke alltid virker sannsynlig.

Ære blant kjeltringer er det noe som heter. Ikke skru opp forventningene. Det ligger i sakens natur at en som livnærer seg på å bøffe andre også kommer til å bøffe deg – om dere aldri så mye “kjenner hverandre fra før” – fordi dette er jo jobben deres. De er fagfolk som leverer tjenester innenfor kriminaløkonomien. Sånn fungerer næringskjedene. Sysselsettinga innenfor politi, alarmindustri og forsikringsbransje ville ha falt dramatisk dersom folk oppførte seg som folk. Blant annet derfor regnes slike ting som “god folkeskikk” som rene tapsnæringer. Hva har man å tjene på det? Riktignok får man en bedre verden, slik de fleste mennesker tolker dette begrepet, men det er jo ikke bra for økonomien. Det skaper ingen arbeidsplasser. Ingen dynamikk. Ingen karrièremuligheter for ambisiøse individer. Hvis folk oppførte seg som folk ville alt bli fredelig og kjedelig. Det kan vi jo ikke ha. Vi må ha spenning. Du vet. Brusing i blodet og sitrende nerver. Alle vet dette. Eller sagt med andre ord: Verden går sin skjeve gang fordi det er sånn vi steller det til. Samfunnet er ikke noe vi “får” — det er noe vi lager. Det gjelder deg, det gjelder meg, det gjelder Titten Tei. Alt vi gjør går inn i miksen og slik ender vi med denne store symfonien av ulyder. Det er ikke nødvendig å ha nostradamiske egenskaper for å spå hvordan det må gå. Adjø solidaritet. Alle er sin egen lykkes smed nå. Det er et stort antall i seg selv små og ubetydelige elementer som tilsammen danner det sammensatte og svært komplekse bildet av elendighet som den menneskelige tilstand i året 2023, eller skal vi liksågodt begynne å si 2024. Det skiller jo bare noen uker. Altså, seriøst. Det står ikke bra til med de menneskelige samfunn. Lokalt her og der finnes riktignok isolerte lommer av “en bedre verden” men på globalt nivå ser det ikke bra ut. Hvorfor er det slik og hva kan vi gjøre med saken?

Annonsørinnhold

Dette er årets lekreste festkjoler

Noen rådyr lusker rundt veggene mine. Jeg vet ikke hva de vil. Noen ganger kommer de nær selve veggen slik at det oppstår skrapelyder, men jeg ser dem som regel ikke, bare sporene etter dem. Ya talkin to me maddafakka? Det hadde vært ganske creepy hvis jeg fant spor etter folk i snøen utenfor huset mitt etter å ha hørt noe skrape borti veggen midt om natten. Hva skulle jeg tenkt da? Det virker poengløst å spekulere rundt hva rådyrene vil, men uunngåelig at jeg måtte ha forholdt meg til spor etter ukjente – og uvedkommende – folk som hadde lusket rundt på eiendommen her. Det er jo ikke noe bra tegn. For det første er ikke dette noe villastrøk. Dette er svarteste skauen. Det går ikke an å forville seg hit fordi man skulle på fest og rotet med husnummerne og det ene med det andre, det krever litt målrettet innsats å finne frem til dette huset. Omtreifende innbruddstyver går ikke typisk etter sånne mål. Det er for vanskelig å komme seg raskt unna på kort varsel hvis det skulle bli nødvendig, som man jo må regne med at det noen ganger blir hvis man jobber som innbruddstyv. Det som gjenstår da er noen som er ute i noe slags “personlig” ærend, eventuelt en gal person som ikke vet hva de gjør. Det krever uansett noen slags vilje av stål å ferdes gjennom meterdyp snø i tredve kuldegrader. Når det gjelder rådyra så er det muligens noe varmestråling fra huset som trekker dem såpass nære veggene, men det første åpenbare spørsmålet hvis det er folk er hvorfor de ikke tar kontakt ved å ringe på den godt synlige – og opplyste (selv om lyset er blått) – dørklokka på trammen. Sånt ville jo vært “vanlig folkeskikk” hvis for eksempel en lite sannsynlig men likevel fullt mulig situasjon med fastkjørt bil eller noe lignende hadde oppstått slik at de søkte hjelp. Følgelig er det vanskelig å tolke det som annet enn “onde formål” hvis folk lusker rundt huset ditt midt om natten uten å gi seg til kjenne. Imidlertid tenker man bare åja og lite annet når man finner rådyrspor der dagen etter. Sånn er livet i skogen.

Årsaken til de dårlige tidene er egentlig banal. Det skyldes kannibalisme. Ikke den vanlige formen for kannibalisme som handler om å jakte på hverandre for ernæringsformål, men den agrokulturelle typen som er basert i en forretningsidè om husdyrhold. Vi høster av det dyrene produserer, eller “kaster av seg” som et ledd i livsprosessene sine. Egg, melk og blod. De er våre dyr. De jobber for oss. Vi mater dem og beskytter dem, de gir oss alt de lager, inkludert sin levende kropp. Det er jo ikke mord. Det er avliving. Altså noe passivt, og ikke minst forskriftsmessig humant, nærmest som en formalitet, eller en forbigående ubehagelighet i nødvendighetenes store sirkel. Hva mener du? Dette er jo ikke naturlige dyr. De går ikke løs ute i det ville, det er vi som har laget dem via et program for kontrollert avl fordi vi planlegger å drepe og spise dem ved et tidspunkt, med mindre de tjenestegjør bedre på andre måter. Vi vet hva vi gjør. Vi har lov til dette. Vi skal jo også leve. Alle skjønner dette, eller om de ikke skjønner det – eller faktisk ikke skjønner stort i det hele tatt – så vil de likevel ha mat fremstilt på en ryddig måte i supermarkedets hyller. Fordi det er nødvendig. Det er bare på grunn av industrielt landbruk i stor skala og dyrehold på etisk nivå med Auschwitz at menneskene kan bo i byer og ha fine klær. Alt henger sammen med alt. Du er også skyldig. Noen vegetarianere har utviklet en matematikk som handler om forholdstall mellom kalorier og arealer. Slik har de regnet seg frem til at dyrehold ikke er lønnsomt og at kjøttkonsum dermed kan avvises på et økonomisk grunnlag snarere enn et moralsk, til hvilket man bare kan si hurra, hei og hå for store fremskritt innenfor begrepsindustrien. Vi behøver ikke å ha noen moral. Alt vi behøver er en sunn sans for det lønnsomme.

Forretningsidèen er enkel. Ved å utnytte andre levende skapninger – inkludert andre mennesker – kan vi bygge opp personlig rikdom. Alle som noen gang har prøvd å utføre gagnlig arbeid vet jo at materien er treg og det er ikke stort man rekker å få gjort i løpet av dagen med de kreftene man har, så man må utvikle noe slags opplegg for å sette andre i arbeid og hente avkastning derfra – altså husdyrholdets logikk – og/eller utnytte ymse “energikilder” slik at man kan ta ting til et industrielt nivå av masseproduksjon. Sannheten om vegetarianisme er at det kan fungere, men bare hvis så å si alle dyrker mesteparten av sin egen mat, i henhold til prinsipper om lokal bærekraft som per i dag er høyst uvanlige fordi de er ikke lønnsomme innenfor det økonomiske systemet for handel og transport, så dette er noe som neppe kommer til å skje før snittprisen på matvarer i butikken har fordoblet seg et par ganger. I mellomtiden kan vi lene oss tilbake og slappe av mens ting går til helvete. Noen annen vei er jo ikke åpen for folk som ikke oppfører seg som folk, det er noe alle vet. Straffen kommer, men når den kommer så vil det være på kaotisk og urettferdig vis, hvor for eksempel Pettersen dreper alle slavene til Henriksen fordi han er sur på Henriksen og regner med at dette vil påføre ham skade, men han tenker ikke engang over at slavene også er individer med sine egne liv og ønsker for hvordan det skal leves. Slavene til Henriksen er bare en kategori for Pettersen. Noe abstrakt. Ikke noe han har tid til å bry seg om for han har annet å gjøre og annet å føre, blant annet skal hans egne slaver settes i arbeid slik at de kan fremstille profitt. Og sånn går dagene. Foreløpig er det kaldt men hvis man lytter nøye kan man høre våren plystre muntert i det fjerne. De kaller det “brannsesongen” nå. Altså i motsetning til “flomsesongen”. Selvsagt ikke her i Norge, men i de varmere delene av verden. Hvor lenge kommer de til å holde ut før alle må flykte nordover, i det minste om sommeren?

Vold er fysiske eller psykiske overgrep for å tvinge gjennom sin vilje, eller for å få utløp for aggresjon. Justisdepartementet definerer vold som et uttrykk for grove krenkelser av grunnleggende menneskerettigheter som det er en offentlig oppgave å bekjempe. Det opereres gjerne med andre typer vold enn ren fysisk mishandling. Psykisk vold inkluderer det å skjelle ut noen, å true, å komme med sårende kritikk, å ignorere, ydmyke og fremsette uriktige anklager. Seksuell vold er en type seksuelt relatert atferd (uønsket berøring, påtvunget seksuell handling med mer) som utføres for å kontrollere og krenke en annen. Vold er et stort samfunnsproblem, og på verdensbasis har det i flere tiår blitt forsket på hva som forårsaker vold. Noen forskere fokuserer på genetiske, biokjemiske eller fysiologiske årsaker til voldsadferd, mens andre vektlegger psykososiale miljøfaktorer. De sistnevnte mener at det er en sammenheng mellom det å ha opplevd vold selv og det å selv bli voldelig. De som utøver vold, har ofte vært utsatt for omsorgssvikt.

(Store norske leksikon)

Om meg selv er det å si at jeg erkjenner et ganske betydelig “talent for vold” i min egen natur, men jeg har valgt å disiplinere dette gjennom å studere “krigskunster” – det man på engelsk kaller martial arts – og sette meg inn i hva slags stimulanser som trigger hva slags reaksjoner i hvilke sammenhenger; kort sagt gjort det som er nødvendig for å ta kontroll over jævelskapen. Jeg har jo et massivt temperament, høyt energinivå og kroppsbygning som en utedass av armert betong, så det sier seg selv at sånt ikke kan gå løs uten at “noen” har styring med det, og da helst jeg selv. Imidlertid ligger etter min mening det viktigste elementet innenfor “talent for vold” i det at jeg ikke opplever vold som skremmende, støtende eller på andre måter oppsiktsvekkende. Jeg opplever det ikke som noe personlig hvis jeg selv blir utsatt for vold – som har skjedd så mange ganger at ingen gidder å telle – noe mer enn jeg tar meg nær av å snuble, falle og slå meg hvis jeg er ute og spaserer en dag. Det handler etter min mening i begge tilfeller om at jeg selv ikke har vært vaktsom nok overfor ting i omgivelsene. Ideellt sett bør man jo være et annet sted enn “der det skjer” så langt som det å være på feil sted til feil tid angår. Nittini prosent av alle mine egne voldserfaringer stammer imidlertid fra 80-tallet, mens jeg selv var mellom 17-27, noe som forsåvidt stemmer med statistikken alle forskere fremlegger, at “unge menn” utgjør den største faresonen både som ofre og som gjerningsmenn.

Dette nevner jeg for å understreke at mine idèer om vold ikke er teoretisk fundamentert. Jeg vet hvordan det smaker. Som for eksempel at det å gå rundt og være redd for å bli utsatt for vold er mange hakk verre enn selve volden — hvilket utlagt betyr at “troverdige trusler” om å utøve vold mot noen i prinsippet er et verre overgrep enn å bare klabbe til dem. Det ene medfører nervespenninger over langen mens det andre blir man stort sett ferdig med der og da. Av denne grunn skal man ikke undervurdere “psykisk terror” og de skadevirkninger dette kan ha både for enkeltindividet og for samfunnet, som jo til syvende og sist består av enkeltindivider og samspillet mellom dem. Når noen føler seg truet, kuet, hetset, hundset og det ene med det andre, så vil dette ha sosiale skadevirkninger som rammer oss alle. Vi kan for eksempel nevne samlivsvold, hvor den psykisk nedbrutte parten i praksis er “en løs kanon på dekk” i forhold til resten av samfunnet, eller vold mot barna – inkludert trusler og psykisk terror – som jo sender noen ut i livet med et skjevt utgangspunkt, som bare gudene vet hvordan vil utvikle seg senere. Det kan gå bra i den forstand at vedkommende utvikler seg til å bli det vi kaller et harmonisk individ, men det kan minst like ofte gå andre veien. Man kan ende med å bære på – ganske ubevisst – et hat og et raseri som søker “legitimt” utløp gjennom å rettes mot lite populære grupper som narkomane, trygdesnyltere, svartinger, homser og gud-vet-hva. Muslimer er litt i vinden sånn sett. Jeg mener nokså bestemt at min generasjon vokste opp i en verden hvor vold var mer “normalt” enn hva det er blant dagens unge. Hatefulle gamle menn på nettet og ellers er ikke en klisjè helt uten grunn. Vi vokste opp i hatefulle tider; eller altså, alle tider er jo hatefulle, men det ble ikke nedsatt noen komitè på skolen fordi barna havnet i slagsmål med hverandre, for å si det slik. Vi ble trent til å “ordne opp selv” — noe som lyktes omtrent så godt som enhver idiot bør kunne se med sine egne øyne: Det finnes mange drittsekker på min alder. Jeg er selv en av dem. Det er en skitten og grusom verden, men det er alt vi har.

Hvorom allting er, denne lange innledningen fører oss til dagens tema: Autoritære politiske strukturer. Det vil si sånne som er basert på “troverdige trusler om vold”. Eller som han Josef Stalin sa: Makt er noe som kommer ut av geværløp. Folk var så pisse redde for å kødde med Stalin at det tok flere dager fra han døde til noen turte å gå inn i rommet for å se hvordan det sto til med ham. Da kan du jo tenke deg hva slags stemning som spredte seg lik kulørt røyk ut over det ganske land. Sånn er det å styre med frykt. Hvis man risikerer livet ved å si noe galt så blir det gjerne til at man holder kjeft. Det ville ihvertfall jeg gjort. Jeg vet at jeg skal dø og lever forsåvidt i fred med kunnskapen om at dette kan skje når som helst, men det haster ikke heller. Hvorfor be om bråk? Sannheten er at hvis jeg hadde levd i Sovjetunionen under Stalin så ville jeg aldri bevegd meg nærmere ham enn et par kilometer hvis jeg ikke absolutt var pokka nødt. Jeg vil ikke se Stalin, eller puste i den samme lufta som noen som ligner på eller beundrer Stalin. Grensene mine går langt unna denslags. Men så kan det jo hende at noen ikke har noe sånt valg, de er for eksempel nødt til å jobbe som teknisk personale tilknyttet bygninger som Stalin noen ganger oppholder seg i. Den typen ting. De er ikke selv innblandet i maktspillet og hakkeordenen blant de som står under Stalin, men de må likevel passe jævlig nøye på hvor de går, hva de ser på og ikke minst hva de sier. Eller hører for den saks skyld. Man er jo for fanden i livsfare til enhver tid. Sånn er det å styre med frykt. Virkelig frykt for å bli slept ned i kjelleren, torturert og skutt. Senere “forsvinner” man bare. Sånt skjedde hele tiden under Stalin — og det var ikke stort bedre å bli stilt for retten. Man fikk et ark med beskjed om å lese opp det som sto på arket. Senere ble det å reise til Costa del Sibir og finne seg til rette der som best man kunne. Noen overlevde jo. Ein skigard kankje vara evig veit du. Stalin døde til slutt. Andre overlevde og fikk erfare en tilstand av relativ frihet etter at monsteret forsvant. Skal vi snakke om Hitler også? Franco? Mussolini? Pinochet? Det er ikke nødvendig. Alle skjønner tegninga. “Styre med frykt” er prisippet vi snakker om, enten man bare styrer der hjemme eller man styrer et digert land med mange millioner av skrekkslagne individer.

Her er greia: Folk som frykter vold og kues av trusler er ofte – av perverse årsaker – mer villig til å la seg styre av politiske bevegelser som har lav terskel for å “bruke makt” og tvinge gjennom sakene sine. For hver galning med “herskerkomplekser” finnes det minst tusen av det motsatte slaget, det vil si de som foretrekker å frykte bare èn særlig mektig person fremfor uvissheten som ligger i frihet, det vil si når alle kan gjøre mer eller mindre hva de vil – riktignok innenfor lovens rammer – som jo er et skremmende prospekt fordi det er så mange som vil så mye som man ikke forstår. Her ligger appellen til “sterke ledere” som ikke skyr noenting. Det er en slags trygghet innbakt i pakka. Når du vet at sjefen din er den verste jævelen i mils omkrets så behøver du ikke å frykte alskens omstreifende småkjeltringer. Han gjør jo kort prosess med sånne like raskt som de viser seg. Man befinner seg i praksis midt i en stor dyreflokk med en superdominant hanne som tar ut konkurransen lenge før den rekker å etablere seg. Den transaksjonen som ligger til grunn for slike situasjoner er at man på den ene siden lever under beskyttelse, men på den annen så må man til enhver tid gjøre det sjefen vil. Enhver protest tolkes som konkurranse om makten. Er du ikke med så er du mot. Den typen ordning. Autoritære politiske strukturer henfaller alltid til vold, trusler og psykisk terror. De må gjøre dette simpelthen fordi hele forretningsidèen deres handler om å være “den største jævelen”. Den man frykter mest blant alle man frykter. Lederstilen deres er “du skal” (hvis ikke vil det bli “konsekvenser” av variabel art). Sånne opplegg ender aldri bra, men de er likevel ganske populære blant folk som drives av hat, frykt og forakt. De bryr seg tilsynelatende lite om at historien er full av sørgelige eksempler på hvor galt det kan gå, eventuelt så vet de ikke noe om det. Kanskje er de bare fette idioter, hvem vet. Det som ihvertfall er sikkert er at trusler om vold, tvang, ydmykelse og annet i samme gate er skadelig for samfunnet når det skjer i private forhold mellom mennesker og ekstremt skadelig når det skjer i det politiske spillet. Det går faktisk ikke an å understreke sterkt nok hvor skadelig det er. En sak er når noen havner i et opphisset ordskifte og ender med å true noen annen, det er i prinsippet bare en grov personlig fornærmelse, men noe helt annet er når trusselen henger der til enhver tid, som et politisk damoklessverd om at man skal “ta” en samfunnsgruppe, bruke tvang mot folk og det ene med det andre. Det vanlige, må vi dessverre si. Vanlig inntil det kjedsommelige og vel så det.

Mening er en tanke, en fornuftig sammenheng eller en oppfatning. Mening er en nøkkelterm innen semantikk, og en lang rekke filosofiske teorier har blitt utviklet for å forklare språkets forhold til virkeligheten på den ene siden, og til bevisstheten på den annen. Grunnspørsmålet er: Hva vil det si at et språklig uttrykk, en term eller en setning, har mening? For å besvare spørsmålet trekkes det ofte inn grunnleggende filosofiske eller semantiske termer som forståelse, sannhet, referanse og kommunikasjon.

(Store norske leksikon)

Annonsørinnhold

SLÅ TIL: Her kan du sikre deg ulltøy på tilbud

Jeg er vel mer eller mindre på parti med Wittgenstein når det kommer til begrepet mening, det vil si at det er noe situasjonelt relativt som foreligger i form av en kode tilknyttet hvordan språkspillet bør tolkes der og da. Hva mener han med det han sier? Kommunikasjon er jo noe som foregår på mange plan samtidig. Det er for eksempel helt vanlig å si èn ting men mene noe annet. Du vet. Som når kroppen og hodet ikke er helt synkroniserte. Eller kanskje man sliter med å formulere seg, altså “få frem” det man egentlig mener når man ikke helt vet hvordan man skal si det. Litt avhengig av tid og sted kan sånt være veldig slitsomt for alle impliserte parter i samtalen. Klarhet i fremføring av budskap er ikke så vanlig som man kanskje skulle ønske at det var. “Snakk tydelig og ikke bruk flere ord enn nødvendig” er den gjeldende standarden for de som ønsker å bli forstått. Imidlertid er det slett ikke sikkert at budskapet henvender seg til forstanden. Mennesker er jo ikke typisk rasjonelle skapninger, men oftere løst sammensatte bylter av emosjonell begrepsgrøt. De vet ikke engang hva de mener, alt de har er vage følelser. Hvilket bringer oss til den andre definisjonen av begrepet mening.

Noen gjorde meg oppmerksom på at jeg er nominert til pris i en missekåring. Seriøst. Hun Gry har noen greier gående; hvor man kan bli “årets blogger” innenfor et utvalg kategorier og noen har åpenbart nominert meg som “meningsblogger”. Dette foregår innenfor en kontekst av den typen jeg ikke engang prøver å forstå, men jeg har oppfattet at noen som kaller seg Vixen – som er engelsk for revetispe – deler ut noen slags årlige ærespriser for ymse internettaktiviteter. Man ser nærmest for seg eventyret om Reve-Enka og frierne hennes. Men det blir en digresjon, saken handler om at Gry har valgt å etablere en undergrunnsversjon – en motkulturell parodi – under navnet Gryxen. Så langt så vel. Jeg støtter forsåvidt de fleste tiltak som “pønker litt med etablissementet” men jeg føler ikke at jeg er noen velegnet kandidat innenfor denne eller noen andre kategorier til fortjenestefull prisutdeling. Jeg er jo ikke en meningsblogger, jeg er en filosof. Det blir som å dele ut en pris for god brødbakst til han som dyrker kornet. Det å “forstå meningen” er ikke det samme som å “ha meninger”. Ser du den? For en så forfengelig filosof som meg er det å bli beskyldt for å “ha meninger” helt på linje med å kalle en rosa prinsesseblogger for et “kvisetryne”. Altså, saken er at selvsagt har jeg det samme følelsesapparat som alle andre slik at jeg reagerer “normalt” på dette området, bortsett fra at følelsene mine styrer meg ikke. De har ikke engang stemmerett. De bare flyter fritt, som blodet, og gjør den jobben de skal i forhold til å varsle meg om diverse ting som foregår i omgivelsene, men det er den machiavelliske viljen min som bestemmer. Kort fortalt: Jeg driter i hva jeg selv “føler” om en sak, så da kan du jo bruke den matematikken du har til å regne ut omtrent hvor mye vekt jeg legger på andres følelser i den samme saken. Det eneste som teller er hva de har tenkt å gjøre eller ikke gjøre.

Oppriktig talt, i den grad folk gidder å fortelle meg hva de føler – de fleste slutter å prøve etter en stund – så er dette alltid noe jeg “tar til etterretning” uten å danne meg noen mening om det. Noen ganger kan det være relevant informasjon, men som regel er det bare lyder de lager – som når dyrene uler, klynker, grynter eller bjeffer – for å signalisere sin tilstedeværelse i skaperverket. Eller altså, det har sjeldent noe å si fra eller til for det vi har å gjøre. Det er et sidespor. Hvis jeg interesserte meg for hva du mener ville jeg ha spurt deg om det. Det er jo dette som er problemet. Når folk snakker om “meninger” mener de som regel følelser. Hva de føler for eksempel i forhold til hytteutbygging på Hardangervidda, eller hva vet jeg. Altså at selve kjernen i budskapet er en subjektiv opplevelse av estetikk heller enn et saklig argument som kan brukes til noe. Og som alle vet: Enhver følelse kan spores tilbake til eksistensiell angst. Selve energikilden i det emosjonelle komplekset som står der og sender sine lyn gjennom underbevisstheten som en organisk atomreaktor designet for å vare i omtrent hundre år, gitt at resten av det organiske komplekset vedlikeholdes på forsvarlig vis, noe som handler minst åtti prosent om et sunt kosthold. Jeg er litt humoristisk anlagt, så jeg kaller denne “atomreaktoren” for følsa, først og fremst fordi den norske språket behøver et ord som rimer på pølse, men også for å sette navn på et ganske alminnelig fenomen, det vil si tendensen til å la vagusnerven – google er din venn – styre hele eller deler av beslutningsprosessen på underbevisst og “automatisk” vis. Dette er ikke effektiv bruk av tenkeevnen. Det medfører at man kommer på etterskudd og ender med å bruke mer energi på “forklaringer i etterkant” enn på “planer i forkant”. Før man vet ordet av det har atferdsmønsteret festet seg og man vil oppleve tap av bevisst kontroll over hvem man er og hva man gjør i denne verden. Livet handler bare om å “levere” i forhold til en betalingsplan — både bokstavelig talt og som metafor. Det er vanskelig å argumentere mot påstanden om at livet handler om å være tilstede i øyeblikket. Det som “har vært” tilhører den upåvirkelige delen av evigheten. Det kan man ikke gjøre noe med. Det som “skal komme” er også fugl på taket. Bare øyeblikket er fugl i hånden. At man vet hvem man er, hvor man er, og hva man driver med. Samt ikke minst hvorfor. Dette kalles å værer sentrert. Fokusert. Den ubevegelige bevegeren i sitt eget liv.

Er det noen som oppfatter noe av det jeg har skrevet her som meninger? Det blir vel et definisjonsspørsmål, men selv vil jeg hevde at jeg utforsker det som er sitert fra Store norske leksikon innledningsvis, det vi si språkets funksjon som brobygger mellom virkeligheten og bevisstheten. (Først og fremst bevisstheten. Virkeligheten kjenner vi jo strengt tatt ikke, vi kan bare gjøre rede for hva vi oppfatter.) Når man sier ordet “meningsblogger” så tenker jeg på det jeg kaller en meningsdistributør, det vi si noen som er opptatt av å “få andre med seg” i en politisk, religiøs eller annen type “bevegelse” som handler om argumentasjon, overbevisning og resten av den vanlige bøtteballetten. Jeg er ikke helt der. Det er ikke viktig for meg å bli likt, eller engang forstått. Og det er definitivt ikke viktig for meg å “overbevise” noen om noe. Ved dette tidspunkt er det passende å fremføre en advarsel: Det går an å “åpne dører i sinnet” og – med eller uten hjelp utenfra – bygge om hele tenkamentet til noe som er mer personlig tilpasset og som derfor fungerer bedre enn de “fabrikkinnstillingene” man delvis er født med, delvis har blitt programmert til underveis, men dette er ikke noe man bør gjøre hvis man ikke engang er displinert nok til å ha styring på sin private økonomi og andre materielle livsforhold. Problemet er at har man først åpnet disse “dørene” så lar de seg ikke lukke igjen, slik at hvis man allerede sliter med dårlig styring på egne tanker og følelser så vil man garantert miste grepet, møte veggen og det ene med det andre hvis man altså ikke er ekstremt disiplinert og fokusert — og har tenkt å leve sånn resten av livet. Som en toppidrettsutøver, bare et det handler om mental kontroll langs grenseverdiene av hva som er menneskelig mulig heller enn fysiske prestatsjoner innenfor den samme kategori. Det de fleste filosofer – også jeg – foretrekker å engasjere seg i som mentalt disiplinerende tiltak er språk og begrepsdannelser. Naturen gir oss mange muligheter slik sett, men vi får ikke akkurat noe gratis heller. Det krever en nærmest overmenneskelig kraftanstrengelse å “rive seg løs” fra de kulturelle og andre kodene man har fått innprogrammert via sine fødsels- og oppvekstvilkår. De fleste behøver noen slags ekstern hjelp i form av den lærer eller veileder som de – hvis de har flaks – møter på sin vei gjennom livet. Det man vanligvis sier er at en slik person vil fremkomme “når man er klar”. Det vil generelt sett si når man har kommet så langt som man klarer bare ved sin egen hjelp. Og der setter vi strek for denne avhandlingen. Over til noe musikalsk:

Det vi behøver er knekkebrød, ketchup, pizzakrydder og gulost. Du skjønner sikkert hvordan det settes sammen før det stekes med en sånn der gassbrenner som man bruker til å smelte voks inn i skiene med sånn omtrent passe lenge og spises mens det er varmt. Seriøst. De blir helt jævlige når de har blitt kalde. Prøv selv. Noen typer pizza funker også dagen etter. Ikke disse. De er ferskvare. Imidlertid er de delikate så lenge det varer. Hvis du føler noe annet kan du jo faste til du ombestemmer deg og sier takk til fars hjemmelagde pizza. Folk skal være så jævlig fine på alt nå for tiden. Enten skal de på den døgnåpne bensinstasjonen og kjøpe restaurantmat eller så skal de ha fabrikkfremstilt kunstmat fra frysedisken på superen. Hvor ble det av alle de fine husflidstradisjonene?

Ifølge min venn GeGe skyldes dette at vi oppfant redskapet sag. Forfallet begynte da vi sluttet å økse til gulvplanken. Fotbladene våre kommuniserer ikke lenger med underlaget og dette skaper en kaskade av nevrologiske effekter i kroppen som til slutt manifesterer seg som alminnelig realitetsforvirring. “Det jevne” er ikke lenger en uoppnåelig standard som vi søker etter med følsomme føtter, det er noe vi tar for gitt og forventer, selv utendørs. GeGe har mange slike tanker. Egentlig heter han Geir Geronimo og etternavnet har han fra slektsgården i Lierne kommune, helt inn mot svenskegrensa, som i sin tid ble ryddet av han gamle Geroni, men GeGe bor i Østerdalen nå, ikke så langt unna der jeg bor, og vi treffes noen ganger for å slå av en prat. Som du sikkert forstår er folk ofte nysgjerrige på hvorfor han heter Geronimo. De forbinder det typisk med en legendarisk karakter fra de amerikanske indianerkrigene på 1800-tallet. Men det er jo slik i Lierne som så mange steder i Norge at ordet mo – som kommer fra norrønt – brukes om skogsområder med tørr, sandig jord og flere gårdsnavn enn noen gidder å telle ender på mo. Det hele er elementært, som Sherlock Holmes pleide å si. Hvis du heter Geroni og rydder deg plass på en mo så blir gården selvsagt hetende Geronimo. Hvorfor het han Geroni? Det vet jeg ikke. Han kom nordfra.

Annonsørinnhold

Dette er årets lekreste festkjoler

Men nok pjatt om uvedkommende saker. Dette handler om pizza, eller rettere sagt pistebrød som GeGe insisterer på at det skal hete, for det er jo egentlig norsk. Italienerne bare tok det til seg som en nisse på lasset i forbindelse med tørrfiskhandel som har foregått siden hvem vet når, ihvertfall siden vikingtiden. Såkalt pinnebrød, som vi fortsatt noen ganger lager i Norge, har forresten den samme opprinnelsen. Alt dette er turmat for aktive utendørsmennesker med sans for livets goder. Ekte, tradisjonell piste skal jo påsmøres “noe” før man ruller den opp på en pinne som man holder i hånden mens den steker over et bål. Det litt revolusjonære grepet som italienerne tok med sin versjon av norsk piste var jo nettopp det å ikke rulle opp pista på pinne for å steke den men steke den liggende flatt på en varm stein istedet. Dette var et dristig grep i sin tid, men det har definitivt lønt seg for italienerne. De har høstet hele æren for en oppfinnelse som egentlig var norsk, men klager vi over dette? Neppe. Vi vet at den ypperste form for “de facto” beundring er plagiatet.

Noe annet som virker motiverende er å våkne opp til minus tredve. Det er en kuldeopplevelse av et helt annet kaliber enn de nusselige men stusselige minus ti eller hva de nå har i Oslo og omegn, men likevel sutrer som småunger over. Herregud. Det er for eksempel ikke aktuelt å gå ut annet enn i nødsfall. Hente mere ved. Sånne ting. Selv om jeg eventuelt hadde fått start på bilen så er det mishandling av maskinen å tvinge den til å fungere under sånne forhold. Du kan jo tenke deg selv hvor imponerende det er når noen som bor i Sigüenza – det er i Spania, omtrent halvveis mellom Madrid og Zaragoza – forteller meg at de har hatt nattefrost. Nå må du faen meg ta hundre meters løpefart og stupe inn i murveggen, din satans innavla sado-spanjakk. Hva faen er det du forteller meg? Nattefrost? Her har vi tredve jævla grader under null, din imbesile sommerfuglhjerne. Prøv å fatte hva ordet kulde betyr. Siden snakket vi ikke noe mer om den saken. Det er bedre å diskutere noe ukontroversielt, som politikk. Av forskjellige årsaker er man i Spania opptatt av “nyheter på spansk” som medfører et ikke ubetydelig innsig av nyheter fra Latin-Amerika, ihvertfall sammenlignet med hvor forholdsvis lite vi hører fra denne verdensdelen i Norge, og noe som er i vinden akkurat nå er dette absurde trollet de har valgt som president i Argentina.

Ikke for at jeg mener man bør “ha tro” på politikere, men de bør likevel “være troverdige”, i den forstand at de virker kompetente og fokuserte nok til å fungere i jobben. Det er jo ingen liten oppgave å styre et land. Det har ihvertfall lite å gjøre med “gode idèer” – i den grad man har noe sånt – men desto mer håndfast pragmatikk i konfrontasjon med et sett viktige avgjørelser som kommer marsjerende uten stans eller påviselig hensynstagen til nasjonens økonomiske stilling eller presidentens tidsskjema. Sånn er livet. Det eneste kjente alternativ frister ikke stort heller, så da er man som folk sier bare nødt til å brette opp skjorteermene og ta tak i jobben. Det vil si, det man har påtatt seg å gjøre, som når man er president i Argentina handler mye om å “representere landet” i diverse internasjonale sammenhenger — og det er særlig her dette med troverdighet kommer inn i bildet. Hva er det de tenker på? Det stemmer ikke at Winston Churchill en gang sa at “det beste argumentet mot demokrati er en fem minutter lang samtale om politikk med en hvilken som helst gjennomsnittsvelger” men det lyder forsåvidt som noe han kunne ha sagt, for eksempel like etter noe han faktisk sa om politikk og styring: “Demokrati er det verste av alle tenkelige alternativer, bortsett fra alt annet som har vært prøvd”. På den ene side er det et komisk utsagn. På den andre siden er det sant. Det er noe jævelskap hele driten. En fornærmelse mot intelligensen. Men det er det beste vi får til med det vi har. Som sagt, sånn er livet. Vi får de politikerne vi stemmer på. Siden går det som det går. Finnes det noe forutsigbart i dette bildet? Selv ville jeg si at hvis man ansetter en klovn så bør man forvente sirkus. Såpass må alle forstå.

Hva betyr det når de lover skattelette? Det er tryllespråk som har forskjellig lyd i forskjellige ører, men noe det ihvertfall betyr er et dårligere offentlig tjenestetilbud. Saken er at vi alle har visse krav og forventninger til hva “staten” – i sin videste forstand – skal være og representere i forhold til våre respektive privatliv. Det er ikke billig å ha høy standard på infrastruktur og tjenestetilbud. Alle skjønner dette. Derfor virker det ikke som noen god forretning å sitte igjen med kanskje en tusenapp ekstra i måneden, men med et fullstendig føkka offentlig systen som ikke rekker med alt de har å gjøre fordi det finnes verken budsjett eller kvalifiserte medarbeidere. Hva hjelper det meg å ha råd til litt mer fjas og stas når skolebygningen til ungene ser ut som noen slags kulisse fra en melodramatisk film om hvor tragisk livet var under krigen? Alt er en avveining og selv om ordet “glede” ikke fremtår som et passende begrep i setningen så betaler jeg i det minste min skatt med forståelse. Eller altså, jeg skjønner jo at det er nødvendig. Det er dyrt å drive et moderne samfunn. Tredve prosent av inntekten, sånn omtrent, gi og ta litt etter individuelle forhold og avveininger. Dessuten avgifter både her og der. Formuesskatt og det ene med det andre. Det blir penger av det til slutt. Dette er statsbudjettet i all sin stråleglans. Siden kommer den berømte budsjettsplitten, det vil si hvor mye som skal brukes til hvilket formål. Mye av det folk kaller “politikken” handler om dette. Det vil si krangling om penger. Det har alltid eksistert og det kommer aldri til å ta slutt. Som vanlig må vi prioritere “nødvendighetene” foran “ønskelighetene” — uten at det dermed er gitt at alle mener det samme med de ordene. Staten er i praksis en gudsmakt som tar avgjørelser i saker som påvirker individuelle menneskeskjebner på forskjellig vis, men det er en hedensk gudsmakt. Man kan påkalle og henvende seg til den hvis man følger de korrekte ritualer og prosedyrer. Det som typisk skjer da er at gudsmakten sender sitt tjenende presteskap ut i felten for å rydde opp i saken, eventuelt avholder kontorforretning hvis dette er et aktuelt alternativ. Så skjer det ting. Etterhvert. Sånn har man drevet samfunnets organiserende prinsipp så lenge vi har hatt organiserte samfunn. Byråkratiet er hva det er, men hvem som i siste instans sitter med makten til å ta alle avgjørelser har variert mye gjennom tidens løp. For øyeblikket praktiserer vi parlamentarisk demokrati etter beste evne

Man bør være skeptisk til politikere som snakker om å “bygge ned den dype staten” og det ene med det andre. Det går ikke an å drive noe slags samfunn med noe slags politisk og økonomisk system uten å ha et godt fungerende – det vil si ikke alt for korrupt – byråkrati. Det er jo de som får tingene gjørt nede på bakkeplan. Imidlertid er de mennesker de også, så man bør ikke forvente for mye. Han nye presidenten i Argentina snakker om å legge ned store deler av statsapparatet og/eller engasjere private foretak til å utføre de samme oppgavene. Dessuten mye annet mer eller mindre forrykt, men vi behøver ikke å henge oss opp i noe av dette nå, eller noensinne. For det blir jo ikke aktuelt å ansette noen sånn type i høy stilling her i Norge, blir det vel? Tantrisk sex-guru og selger er ikke typisk sånt som man ser etter på CVen til politikere her i Norge, er det vel? Herregud. Jeg håper ikke det. Flamboyante personligheter har gode muligheter innenfor fjernsyn og underholdningsbransje. At man kan pule i tolv timer i strekk før man erfarer en timeslang orgasme er ikke sånt som man behøver å vite om verken kongen, statsministeren eller noen som jobber for dem. Det virker i beste fall distraherende. Det å være sjef er jo en rolle. Man kan ikke tolke den fritt uten at dette skaper stor uro og usikkerhet uansett hva slags tiltak eller organisasjon vi snakker om, fra og med det å organisere en vaskejobb på det lokale samfunnshuset opp til og inklusive det å være toppleder i staten. Sjefen er jo den alle flytter blikket mot hver gang det oppstår noe folk føler seg usikre på. Da forventer de en avgjørelse basert i kompetent autoritet, ikke en gal mann som bare skriker og vifter med armene. Man blir ikke mindre usikker av sånt. En uberegnelig sjef skaper suboptimale arbeidsforhold. Alle vet dette. Og fordi de vet dette bekymrer det dem når mennesker som ikke virker å være ved sine fulle fem søker politisk makt — mens andre åpenbart tror at om ikke dette løser problemene deres så vil det i det minste bli morsomt å se hva som skjer, altså noen slags humoristisk motivert nihilisme, eller hva det nå kan være som gjør at de stemmer på klovnen. Jeg vet sant å si ikke.

Det finnes både filosofiske og religiøse gudsbegreper som gjør at definisjoner av begrepet «gud» kan bli svært forskjellige. Gudsforestillingen kan være konkret, det vil si et menneske- eller dyrelignende vesen som er fysisk plassert i naturen, i verdensrommet, i tida og historien. En gud kan også være en abstraksjon, uttrykt for eksempel som «Det ene», «absolutt væren», «det nødvendige vesen», «årsakenes årsak». Kritikere mener at gud, særlig den jødiske, kristne og muslimske guddommen, ikke lar seg definere fordi denne «Gud» står over menneskets begrepsverden, er tankesprengende, uforståelig og ubeskrivelig. Gud overskrider og opphever alle bestemte forestillinger, og et forsøk på å definere en gud, er derfor det samme som å redusere guden. Siden det er umulig å si hva Gud er, må Gud derfor defineres negativt ut fra hva gud ikke er.

(Wikipedia)

Annonsørinnhold

Dette er årets lekreste festkjoler

Dette siste er sannsynligvis beskrevet optimalt i den indiske Brihadaranyaka-Upanishad som neti neti – “verken det eller det” – om Brahmans eksistensielle tilstand, det vil utlagt si “noe som ikke kan forstås” (og man bør derfor ikke prøve). Som en noe mer lakonisk filosof vil jeg si for min egen regning at problemet ligger ikke hos Gud eller gudsnaturen, men hos mennesket og menneskenaturen. Vi simpelthen nekter å godta de privilegier og begrensninger vi er skapt med og går istedet inn for å sprenge grensene for hva som er mulig, uten å egentlig ha noen annen plan enn akkurat dette: Bevise for oss selv at vi kan, noe som er en litt passiv aggressiv form for narcissisme som – dersom Gud eksisterer – sannsynligvis må se ganske komisk ut fra Guds perspektiv. Hva er det vi “kan”? Vi kan ingenting. Vi er bare dumme aper som lever på overflaten av en ubetydelig planet som ligger litt eksentrisk orientert i en ubetydelig galakse, fortapt i en tolkning av “tid og rom” som er spesifikk for en viss gravitasjonsmessig tilstand av jordiske elementer. Når de begraver folk og sier at fra jord er du kommet og til jord skal du bli så er ikke dette ment som en metafor, det er en eksakt fysisk beskrivelse av hva som foregår. Alle de materialer vi er laget av er spesifikke for jorda. Vi er, har alltid vært og vil for alltid forbli en del av “den jordiske tilstand”.

Et bedre spørsmål er hvor idèene kommer fra. Det er jo som regel der folk føkker det til for seg. Jeg mener, fysikken er hva den er, den har sin virkning som vi kan forstå eller ikke forstå, alt ettersom, men eksakt ingen har noen gang erfart at de har noen annen påvirkningskraft på materielle forhold enn gjennom mekanikken, det vil si “ting vi gjør”. Uansett hvor intenst man ønsker seg en kopp kaffe der man sitter ved sitt skrivebord om morgenen så vil ingen kaffekopp manifestere seg uten at man selv – eller noen andre – går ut på kjøkkenet og gjør jobben. Dette er en universell erfaring av den menneskelige tilstand (selv om vi ikke alltid har hatt kaffe) som er gyldig overalt og til alle tider. Folk kaster rett og slett tiden sin bort på fjas hvis de går inn for å “manifestere positive energier” og tror at dette gjør så mye som et fittehår av forskjell. Vil du ha kaffe? Da må du lage kaffe. Og sånn fungerer det stort sett med alt annet også. Humøret kan være her eller der og tankene kan fly, men jobben forblir den samme: For å oppnå et spesifikt materielt resultat må vi utføre en spesifikk sekvens av mekaniske handlinger. Sånn er det med den saken. Vil du blande Gud inn i bildet? Det er ikke sånn ting fungerer. Er det virkelig ingen som har fortalt deg at om du vil ha noe gjort så må du gjøre det selv? Jeg har inntrykk av at nesten alle voksne mennesker, til og med mange barn, tidlig danner seg en god forståelse av dette. Du kan selvsagt velge å “sette bort jobben” til noen andre. Du kan for eksempel betale dem, tvinge, lokke eller forføre dem, men mennesker er late og vimsete. De kan bli distrahert av nærmest hva som helst. Det at noen sier “jeg skal gjøre det” betyr ikke nødvendigvis at de faktisk kommer til å gjøre det, ihvertfall ikke i noen større grad enn når man tenker at man selv bør få noen ting gjort, men av “årsaker” – hvem vet, det skjer jo så mye hele tiden – likevel ikke gjør dem.

En kontorforretning kan for eksempel være når en dommer – med partenes samtykke – fatter vedtak i en domssak uten å iverksette noen formell rettssak, som jo er en dyr og omstendelig affære, slik at dette kan presumptivt medføre “velvilje” hos vedkommende dommer, noe som er aksentuert på sitt sterkeste i de amerikanske “plea bargains” – som vi kan oversette med “tilståelsesdom” – hvor man har forhandlet seg frem til et opplegg som handler om at den tiltalte aksepterer skyld for punktene A, B og C sånn og slik, så setter vi en strek over resten og sier at jobben er gjort — og alle er så fornøyde som situasjonens grimhet vil tillate. Værsågod neste. Dette er kanskje ikke “rettferdighet” i sin mest storslagne forstand – med pauker, basuner og englekor – men det er effektivt. Det får saksmengden unna. Et annet eksempel kan være noe hos plan- og bygningsetaten, hvor man godtar vedtak i en eiendomssak basert på kartlinjer, altså uten å kreve grenseoppgang ute i selve terrenget, noe som er ganske vanlig men jeg vet ikke om man sparer noe på avgifter og denslags. (Det virker kanskje rimelig at man gjør det?) Poenget er uansett at partene godtar vedtak gjennom kontorforretning. Om ikke annet, så sparer man i det minste tid på å gjøre det slik. Alt kan selvsagt diskuteres, som vi ofte legger merke til, men det ser for meg ut som om tid er vår mest dyrebare ressurs uansett fra hvilken vinkel man ser på saken. Eller om det ikke er noen “ressurs” i den forstand at man kan akkumulere den som eiendom, så er tiden i det minste et eksistensielt templat; en bakgrunn som “aktivitetene” utspiller seg mot. Jeg mener, hvis det ikke er noe galt med dem så kan alle voksne og rimelig oppvakte mennesker sette seg ned med et papir og tegne opp en tidslinje fra sin fødsel og frem til nåtiden, som de senere mer eller mindre nøyaktig kan plotte inn alle sine livserfaringer mot. Altså den typen “bakgrunn”. Vi opplever tingene som skjer men vi opplever ikke egentlig “tiden i seg selv”. Ingen kan se timeviseren på klokka bevege seg selv om alle vet at den gjør det. Vel, la gå, kanskje en eller anne psyko kan sitte og stirre på en klokke og få noe ut av dette, men det er ikke sånt som normale folk gjør. Vi er stort sett koblet opp mot minuttviseren når det kommer til hva vi oppfatter som relevant der og da.

Hvis du virkelig tenker gjennom saken så må du erkjenne at denne gale verden ville ha vært mange ganger galere hvis det virkelig gikk an å henvende seg til Gud med direkte petisjon, det vil si alskens bønn, offer, “titt for tatt” type forhandlinger eller hva det nå skal være. Folk er jo som de er. Det er ikke klokt, alt det vi tenker og ønsker oss i øyeblikket. Konsekvensanalysen er ofte så som så. Opplever vi kanskje ikke dette hele tiden? Verden er full av “uforutsette ting” som vi er nødt til å hanskes med på strak arm. Der Mensch Tracht Un Gott Lacht som det jiddiske ordtaket sier: Gud ler av menneskenes planer. Vi vet jo nesten ingen ting om noe som helst. Vi er – og oppfører oss som – dumme dyr. Både du og jeg og Titten Tei. Visste du at analåpningen er den første del av menneskekroppen som blir skapt? Det skjer eksakt der hvor farens sædcelle penetrerer morens eggcelle. Hele resten av bøtteballetten blir spunnet rundt dette punktet i henhold til den genetiske koden. Dette er så å si “utgangen” som hele livet handler om. Som alle vet, hvls rævhølet nekter å samarbeide så har man et stort problem. Visste du at det produktet vi nå kjenner som Kellog’s Corn Flakes ble oppfunnet av en mann som lette etter noe “lettfordøyelig” men tilstrekkelig næringsrikt fordi han opplevde intense smerter under avføringsprosedyren? Sånt kan være veldig motiverende. Han kom fra en svært from bakgrunn av kristne predikanter og det ene med det andre, så vi må anta at han ba noen bønner først. Siden kom han vel frem til at Gud fatter sine vedtak gjennom kontorforretning og at ordet fanger eller hva man skal si, slik at hvis man vil ha noe gjort så må man gjøre det selv, med de evner og ressurser – eller mangel på slike – som man har. Det å ha vondt i ræva, tannverk, migrene eller andre sånne hverdagslige men likevel forferdelige ting lar seg jo ikke fjerne verken gjennom bønn eller “positiv tenkning”. Man blir nødt til å ta grep og gjøre noe. Så får man heller være glad til hvis man i det hele tatt kan gjøre noe med elendigheta.

Det måtte jo skje før sller siden. Det er ikke første gang dette året, men første gang denne vinteren. Værmeldingen trøster med at det skal bli hva vi her i traktene kaller mildvær på torsdag, det vil si bare mellom minus fem og ti, muligens med noe snø. Er det ikke det ene så er det det andre, som folk sier. I mellomtiden er det bare å fyre som fanden på flatmark og vente på at det skal gi seg. Herregud. Hva skal man der ute å gjøre når det er så latterlig kaldt? Hente mere ved, så klart. Hvis jeg lar ovnen slukne så tar det toppen to timer før jeg kan se pusten min, og det skal man jo helst ikke kunne innendørs. Det virker som om internettgudene har lagt merke til temperaturene her, for de har brått begynt å reklamere med “billige reiser til Gran Canaria” og den typen ting, men uten at jeg selv har googlet noe som tyder på at jeg hadde sånne planer. På den annen side er det sikkert vanlig å ta romjulsuka i syden. Jeg pleide jo å gjøre det selv i mange år, men i år er ikke det noe aktuelt alternativ. Jeg må bli her hjemme og “stå han av”. Sånn er det med den saken.

Alt er relativt, men jeg har inntrykk av at det er “ganske kaldt” i hele Sør-Norge. Av denne grunn fyrer mange mye hardere med strøm, slik at prisene stiger og det ene med det andre, men hva faen skal man ellers gjøre? Ikke alle har vedovn, ihvertfall ikke i byene. Er det engang lov til å fyre med ved for eksempel i Oslo? Jeg er neimen ikke sikker. Det er jo ganske forurensende. Man kan lukte røyken på mange hundre meters hold, og uten at jeg rent konkret vet noe om dette ser jeg for meg at det finnes et partikkelproblem tilknyttet denne varmekilden. Jeg skal imidlertid ikke google faenskapet her og nå. Ting er deprimerende nok allerede. Jeg kan enten fyre hardt med strøm – sånn som før om årene – og dermed pådra meg fakturaer langt hinsides hva jeg har råd til, eller jeg kan fyre med ved som er ferdig oppgjort og betalt for. Det er ikke noe realistisk valg. Man får kjøpt vedovner som er mer rentbrennende enn den gamle Jøtulen min, men også dette koster idiotiske beløp. Det er i det hele tatt jævlig dyrt med alle sånne tiltak som kan bidra til å få ned den samlede forurensningen på landsnivå, så jeg antar det er meningen at man skal sette seg i gjeld for å levere sin del av den innsatsen som må til.

Annonsørinnhold

SLÅ TIL: Her kan du sikre deg ulltøy på tilbud

Teknisk sett befinner jeg meg under EUs fattigdomsgrense – som er relativ og avstemt i forhold til det normale lønnsnivået i landet – med omtrent to hundre tusen netto utbetalt i året, og det jeg legger merke til er det som alle sier: Det er dyrt å være fattig. Man betaler jevnt over full pris for alle ting fordi det er vanskelig å bedrive finansakrobatikk i trange rom. Det er som en brytekamp i en telefonkiosk. Full kontakt til enhver tid. Det jeg har er allerede strekt så langt det går så det finnes ikke plass til å ta opp noe lån og så videre. Glem det. Imidlertid venner man seg til alt mulig, det er ihvertfall sikkert. Hacemos lo que podemos con lo que tenemos som man sier på spansk. Vi gjør det vi kan med det vi har. Sånn er menneskets lodd. Imidlertid er det lov å legge til et ay coño caramba og vifte litt med armene. Det er jo gratis. Og hvis man ikke snakker spansk så finnes det mye fint man kan si på norsk også.