Benevnelsene høyre og venstre stammer fra partigrupperingenes plassering i den franske nasjonalforsamlinga etter den franske revolusjonen i 1789. Der satt de kongetro til høyre for presidentstolen, og ble kalt «til høyre» (la droite), mens de radikale satt til venstre (la gauche). Denne plasseringen fortsatte senere i det franske kammeret.
(Wikipedia)
Det beste eksempelet på kiralitet er høyre og venstre hånd. De er svært like hverandre. De er også speilvendte slik at de kan ikke “overlappe” hverandre ved lik fasevending, men fremstår som “motsatte” i retningsorientering. For alle de formål hvor man har bruk for hender er dette svært praktisk fordelaktig — til en sånn grad at det er vanskelig å se for seg at noen annen ordning kunne ha virket like bra. Imidlertid er det vanlig å ha en dominant hånd som i omtrent 90% av tilfellene er den høyre. Venstrehendte mennesker har opplevd varierende grader av uforstand og overgrep gjennom tidene, men det antas at menneskeheten har ovekommet dette nå. Likevel henger det igjen noen dunkle mytologier i det underbevisste, som for eksempel at “venstre hånds vei” innenfor diverse metafysiske trosforestillinger representerer mørket og alskens “negative krefter” som står i opposisjon til lysets makter og “det gode”. Du vet. Sånt som kunne få deg tiltalt og drept som assosiert med hekseri og trollskap for 3-400 år siden. Folk var jo typisk like vettskremte den gangen som de er i vår egen tid, bare at de var for det meste redde for andre og mer “jordnære” ting.
Selv om det gir liten mening nå om dagen er det fortsatt vanlig å snakke om venstre og høyre innenfor politikken, særlig blant de som vet minst om de filosofiske og økonomiske prinsippene som tradisjonelt skiller mellom de to. I dagens klima kan det grovt sett sammenfattes slik: Høyrekrefter er de som baserer sin økonomi i individualistisk fremgang gjennom en systematisk utnyttelse av ressursgrunnlaget. Ventrekrefter er de som baserer sin økonomi i kollektivt samhold rundt felles interesser av forvaltning og bærekraftig drift. Kort fortalt, hvis du drømmer om å bli så rik og mektig at du står over alle andre bør du gå til høyre. Men hvis du vil “være en del av samfunnet” hører du hjemme på venstre side av politikken. I utgangspunktet behøver ikke ting å være mer komplisert enn dette. Vi ser at i begge tilfeller snakker vi for det meste om illusjoner og idealer, men alt koker likevel ned til skillelinjen mellom egoisme og kollektivisme. På venstresiden er det en stor synd å utnytte og mishandle andre mennesker, mens på høyresiden er dette bare hvordan man tjener penger. Alle har sin pris og alt kan forhandles om hvis du er høyreorientert, mens venstresiden helligholder menneskerettigheter og diverse andre prinsipper som er hevet over enhver debatt.
Marxisme handler dypest sett om “historiske nødvendigheter” tilknyttet den moderne verden og industrialiseringen, som i hovedsak koker ned til hvor grensene bør gå for privat eierskap og økonomisk makt over andre mennesker. Alle som vet noe om disse tingene er enig om at Marx for det meste hadde rett i alle sine spådommer. Verden har blitt slik som han så for seg, uavhengig av individuelle ønsker og fantasier langs veien. Viljen til føydalisme har for det meste forsvunnet, selv om pervers rikdom fortsatt eksisterer der ute. Demokrati gjennom “representativ parlamentarisme” er den dominante samfunnsformen i vår tid — dog med visse tilløp til autoritær personkult her og der. Det er vanskelig å se at det finnes noe spillerom for en slags postmoderne Napoleon noe sted i den utviklede verden. Den modernistiske “drømmen om en stor lederskikkelse” som skal “vokse ut av folkedypet” er også for det meste død og begravet etter eksessene i det tyvende århundret med alle sine verdenskriger og så videre. Vi har helt andre problemer nå. De parareligiøse fantasiene er ikke helt forsvunnet, men viljen til å tro har blitt sterkt redusert ettersom de fleste befolkninger har blitt bedre informert om de elementære filosofiske temaene. Det vi nå for tiden kaller sunn skepsis ville jo blitt betraktet som en satanisk vilje til å rive ned samfunnet for et par hundre år siden, bare for å ta et eksempel.
Det spiller i virkeligheten liten rolle hva man gjør og ikke gjør som individ. Den politiske samfunnsutviklingen vil uansett gå sin gang i henhold til “nødvendighetene” i det store bildet. Det eneste man oppnår er å lage vanskeligheter og drama for seg selv hvis man henfaller til store sinnsbevegelser rundt hva som er rett og galt og den typen ting. Selvsagt finnes det mye urettferdighet der ute. Mennesker er jo ikke gode skapninger. Dette betyr imidlertid ikke at de er onde heller. Det beste ordet vi kan bruke er dumme. Det er typisk menneskelig å være idiot. Alle vet dette. De observerer det rundt seg og de erfarer det i sitt eget liv. Nesten alle de stolte hanene vi ser spankulere rundt der ute med all sin kykkeliky kommer til å ende i den sorte gryte til slutt. Realisme påbyr en viss grad av måtehold i forhold til hvor sensasjonelt og dramatisk alt er der ute. Sannsynligvis er det ikke mer enn det samme gamle drøvet. Det er bare du som er skremt. Det er bare du som tror at du er noe. Du vet. At du er en viktig person som har betydningsfulle følelser og meninger om livet og alle ting, akkurat som alt dette lå klart og bare ventet på deg for at du skulle komme og få regnestykket til å gå opp. Som vanlig er narcissisme en vanlig folkesykdom. Det samme er hysteriske reaksjoner på helt normale ting, relativt sett. Sannheten er at alt i denne verden er viktig for deg selv og en håndfull andre mennesker som er involvert i livet ditt, men du er ikke viktig i det store bildet — og det venter deg ikke annet enn ulykke hvis du tror noe annet. Som moralfilosof har jeg lov til å fremsette bombastiske påstander, som at den eneste realistiske skillelinjen mellom det politiske venstre og høyre i vår tid er om du har vilje til sosial rettferdighet eller om du hengir deg til sadistisk hat overfor utsatte samfunnsgrupper.
Det passer seg å avslutte med noen metafysiske sannheter pakket inn i tungrock.
