Jeg vet ikke hva det betyr når jeg ikke egentlig kan komme på noen film jeg burde se men som jeg ennå ikke har sett, så om jeg skal lage noen liste må det i så fall bli filmer jeg ikke har sett mange nok ganger. Jean-Luc Godard – på bildet ovenfor – er for eksempel en filmskaper jeg burde bruke mer tid på. (Det kan nevnes at Quentin Tarantino også har en greie med Godard, blant annet at han har kalt opp sitt eget produksjonsselskap etter en Godard-film.) Det overrasker neppe noen som pleier å lese det jeg skriver at “lettfattelige” filmer sjelden appellerer til meg. Jeg liker at de har en del tyggemotstand, så å si, men det er ikke dermed sagt at de behøver å være “intellektuelle”. Som så mange andre liker jeg jo eksempelvis The Texas Chainsaw Massacre og har sikkert minst ti av filmene som er utgitt om og rundt selve den originale utgaven fra 1974, enten vi snakker om oppfølgere, nyutgivelser eller annet.
Hva kaller man sånne som meg? Selv bruker jeg ordet kinofil men noen kalte meg en gang også en filmfrik, mest fordi jeg har sett så perverst mange filmer at det er vanskelig å grave frem noe severdig som jeg ikke allerede har sett. Fordi jeg er i Spania har jeg selvsagt sett meg gjennom et antall filmer av Pedro Almodovar over de seneste månedene — og det er egentlig ikke noe annet å si enn at jeg anbefaler dem. Alle sammen. (Jeg tror han har laget omtrent 25 filmer totalt sett, men jeg har bare 18 av dem.) Jeg så nylig en kis på nettet som snakket om “sin” Robert Altman-film – for ham var det McCabe & Mrs. Miller fra 1971 – men for meg er det The Long Goodbye fra 1973. De fleste pleier imidlertid å like Short Cuts eller The Player best. Hva kan jeg si? Jeg føler sjelden noe behov for å “være som alle andre” uten at jeg dermed går inn for å være sær heller. Det bare er hva det er. Du vet. Man kan jo ikke diskutere smak på noen saklig og objektiv måte. For eksempel er min favoritt av Federico Fellini filmen Satyricon fra 1969, mens de fleste velger Otto e Mezzo fra 1963 — det året jeg ble født. Hvis folk ikke liker Fellini så liker de ikke film, punktum.
En særhet er at jeg liker ikke animasjonsfilmer. Min greie er seriøse regissører som jobber med skuespillere og som “viser frem noe” mer enn å egentlig forstyrre mediet med masse unødvendig dialog og alskens effektmakeri. Om det siden foregår i et studio eller ute i felten er mindre viktig. Poenget er at de får frem den menneskelige mystikken på en troverdig måte — og best er det naturligvis når hvert eneste bilde i filmen fungerer som “kunstfotografi” av den typen man kunne ha hengt på veggen. En evig sannhet om film som medium er jo at det spiller liten rolle hva ellers som er bra med filmen hvis de ikke forteller en god historie — men hvis dette er på plass er det til gjengjeld mindre vesentlig om de ikke har hatt råd til proffe skuespillere, dyre rekvisitter, flott scenografi og den typen ting. Historien er alltid det viktigste av alle enkeltelementene som inngår i en fimproduksjon, hvilket bringer oss tilbake til “regissøren som historieforteller”. Dette var jo selve hovedtanken til den nye franske bølgen fra det sene 50-tallet og utover, som i sin tur påvirket alle de største amerikanske regissørene fra 70-tallet; det vil si Coppola, Scorsese og gutta. Alt henger sammen med alt.
Til sist et mesterverk innenfor sjangeren “moderne metall”.
