Severdigheter i Peru

Inkaenes undergang handlet mest om borgerkrigen mellom Atahualpa og Huescar. Los Conquistadores var bare en brikke i det politiske spillet og Francisco Pizarro var bare en fattig bondegutt fra Extremadura som ønsket å gjenta det hans slektning Hernan Cortez hadde fått til i Mexico noen år tidligere. Tilfeldighetenes spill var imidlertid til Pizarros fordel og slik endte Inkariket. Men før inkaene kom på banen hadde det vært mange andre høykulturer i Peru, gjennom flere tusen år, like langt tilbake som noe man finner i Egypt eller Mesopotamia. Dagens Peru er ikke like akterutseilt som de to andre på den sosialøkonomiske fronten men det finnes mye “rom for forbedring” også der. Per øyeblikket holder “store hatt” Pedro Castillo fortsatt på presidentembedet men hans stier er kronglete, som de noen ganger er i Sør-Amerika. Men nok om det.

En dokumentarfilm om kulturer fra før inkaenes tid i Peru viste noen bilder av gamle strukturer mens kommentatoren påpekte at her ofret de jomfruer til gudene sine … som om dette er noe folk gjør. Vi snakker jo om morbide ritualdrap med politisk vinnings hensikt. For meg personlig ligger det smått sjokkerende i at de ikke er sjokkerte og frastøtte av slike handlinger, de tvert imot omfavner disse gamle kulturenes bisarre tildragelser og forklarer dem med noe slags sentimentalt vås om at “det var dette de trodde på” … i stedet for å si det som er sant, at det var slik de lokale makthaverne den gangen terroriserte sine undersåtter til lydighet overfor programmet. Min personlige teori er at de gjør dette innenfor et underforstått tankeunivers av annerledeshet, at disse gamle kulturene ikke er mennesker som oss, med de samme tanker og følelser, ønsker og fryktkomplekser. Det er sant at de bygget imponerende strukturer og dannet en “stat” som eksisterte i en viss tid, men det er også sant at de praktiserte et aldeles usannsynlig fratøtende terror-regime mens de holdt det gående. Det ene unnskylder ikke det andre. Men toppen av latterlighet er å tenke at hvordan dette fremstilles har noe å si fra eller til for hvordan man oppfatter dagens peruvianske stat og befolkning.

Annonsørinnhold

Festklar?Dette er sesongens lekreste kjoler

Det sies at journalisme er det første utkast til historieskrivning. Idealet er å beskrive det man kan observere uten å henfalle til føleri, moralisering eller spekulasjon. Dette er vanskelig og tildels farlig å få til mens ting pågår og aktørene ennnå lever … men det bør være rimelig greit fem tusen år senere. Det er ikke nødvendig med poetiske omskrivelser av fakta eller “forståelse” for den kulturelle konteksten. Drap er drap. Om det skjer i dag eller i steinalderen er det akkurat den samme type overgrep og de har alltid en “forklaring” på hvorfor de synes dette er nødvendig. Dette er ikke i og for seg selv interessant. Det kuriøse ligger i hvordan vi – som betraktere fra avstand – forholder oss til overgrepene. Jeg assosierer litt til den morbide fascinasjonen mange har for de psykologiske forholdene som frembringer lystmordere, som kan være mer eller mindre rituelle med oppleggene sine. For eksempel er det langt mellom kriminalromaner i dag som ikke inneholder noen slags utspekulert jævel av en seriemorder, gjerne også en eller flere etterforskere som lider av psykiske problemer eller alkoholisme. Livaktige skildringer av grove overgrep regnes som god fisk og sekunda ikke. Det er noe vagt pornografisk over det hele. Mennesker med i bunn og grunn kjedelige liv hengir seg til fantasier om tortur og drap, utført av det ene eller det andre skakkjørte individet, som kan være purk eller skurk, alt ettersom. Senere ser vi på fjernsynet og tar inn nyheter fra en stadig mer dystopisk virkelighet med politisk ekstremisme og klimaproblemer.