Av ulike årsaker, ingen av dem nevneverdig smarte, befant jeg meg i USA den 15. september 2008. Jeg hadde allerede vært der i tre uker da denne skjebnedatoen inntraff og planen var å fortsatt være der i enda en drøy måned. Som norsk borger kan du fritt oppholde deg i USA i inntil 90 dager på automatisk turistvisum men du må registrere deg på nettet og oppgi alle relevante data på forhånd. Dette hadde jeg gjort så jeg regnet med at det burde være greit, men da jeg ankom passkontrollen i Chicago virket det ikke som om de lokale kontrollørene var spesielt begeistret for planen min om å tilbringe to måneder i landet. De gjentok inntil det kjedsommelige at jeg ikke hadde anledning til å ta en jobb i USA og enda mindre bosette meg der for lengre tid enn hva som var tillatt, så det endte med at jeg mistet tålmodigheten og sa hør her min gode mann, jeg er norsk og fra vårt perspektiv er USA et dårlig organisert skithøl i den tredje verden så du kan ta deg bra mye faen på at jeg har tenkt å bruke den returbilletten du allerede har sett og dette virket som noe han likte å høre, til tross for den aggressive tonen min. Senere har jeg tenkt at de sannsynligvis “testet” meg ved å bruke over to timer på å finkjemme bagasjen min og stille meg alskens dumme spørsmål, med det formål å fremprovosere noen slags reaksjon i meg. Hvem vet. De som ventet på meg på flyplassen var imidlertid ikke særlig blide og mente at jeg burde klage på dette, så jeg fortalte dem som sant var at jeg ikke hadde tenkt å bruke enda mer tid på noe som ikke lenger er et problem. Livet går videre. Eller gjør det?
Ikke for storbanken Lehman Brothers som mildt sagt preget nyhetene ved den foran nevnte datoen. Det skjer ikke ofte at et konsern med over 25.000 ansatte og samlede regnskapsaktiva på nærmere 10 milliarder kroner går konkurs, men når dette først skjer er det bare rimelig å forvente at det vil ha visse ringvirkninger. Det var ikke noe ledd i planen min men taimingen gjorde at jeg fikk anledning til å studere amerikansk panikk på nært hold, i kombinasjon med Obamas presidentkampanje, som allerede var noe av det styggeste jeg noensinne har sett. Ikke selve kampanjen, som jo var ordinær i seg selv, i den grad amerikanske presidentkampanjer fortjener et slikt ord, men de grovt rasistiske holdningene som fremkom blant “vanlige folk” når de ønsket å ytre sin mening til en utlending som ikke kunne skjønne hva alt styret handlet om. Jeg tror ikke at jeg har lov til å sitere ordbruken og det er heller ikke noe jeg ønsker, men la oss si at mange var svært bestyrtede over at Obama ikke var en hvit mann. Enkelte hevdet endog at de ville være i sin fulle rett i å gripe til våpen for å “forsvare landet sitt” og de var slett ikke sjenerte for å fortelle meg dette. Heldigvis, må vi nærmest si, fikk de andre ting å prate om da finansverdenen begynte å kollapse. Hvorfor dette skulle være noen overraskelse er den dag i dag uklart for meg, fordi det virker opplagt at når man går storstilt inn for å dytte boliglån på mennesker som åpenbart ikke er “gode betalere” så kommer hele faenskapen til å gå opp i røyk ved et eller annet tidspunkt. Til og med jeg skjønner dette og jeg er en nesten overnaturlig dårlig forretningsmann.
Hvorom allting er, det amerikanske samfunnet preges av visse ting som ser svært unaturlige ut fra et norsk perspektiv og prominent blant disse er at “alle” er væpnet til tennene og tydeligvis forberedte på at krigen kan bryte ut når som helst. Akkurat som det virker opplagt at det å låne ut penger uten sikkerhet vil medføre at mange ikke betaler i henhold til avtale, virker det også opplagt at når det er mange skytevåpen i sirkulasjon vil dette medføre mange skyteepisoder. Det er riktignok sant at det går an å drepe mennesker med andre midler enn skytevåpen, noe da også mange entusiatisk går inn for hver eneste dag verden over, men det er også sant at et håndvåpen ikke har noe alternativt bruksområde, som gjenstand betraktet er de designet for å utøve vold eller å true med å utøve vold. Punktum. Man går ikke på jakt med en 9mm pistol og argumentet om at Glocken er til “selvforsvar” røper ikke stort mer enn at det foreligger mentale mangelsykdommer i forhold til begrepet selvforsvar. Folk er forskjellige men jeg personlig opplever et intenst ubehag over å vite at det finnes et ladd skytevåpen i rommet, særlig når det står alkohol på bordet. Fikk jeg det som jeg ønsket ville våpen og ammunisjon være nedlåste på to forskjellige steder, helst i to forskjellige rom. Det virker ikke klokt å til enhver tid være parat til å engasjere seg i en skuddveksling uansett hvor utrygg du måtte føle deg i ditt eget hjem. Hele greia forekommer meg å være vel så mye et psykiatrisk problem som “noe i kulturen” og jeg tror ikke jeg har legning for å mestre det å på ubekymret vis omgås bevæpnede mennesker. Det at jeg aldri opplevde eller bevitnet noen skyteepisoder mens jeg var i USA forklarer jeg heller med flaks enn forsvarlige holdninger hos folk flest.
Hva slags målestokk kan man bruke på graden av politisk stabilitet i et samfunn? Jeg fortalte mine amerikanske venner at dersom man plutselig fjernet både politiet og statsmakten i Norge ville ikke dette medføre noen særlige endringer i folks atferd. Sannsynligvis noen “episoder” her og der men definitivt ingen borgerkrig. Vi lever ikke med den samme onde stemningen av hat og frykt som de tydeligvis opplever som noe naturlig i USA. Det norske samfunnet er helt annerledes. Visst har vi både gale mennesker, kriminalitet og økonomisk utnyttelse men ikke på noe nivå som er engang i nærheten av å være sammenlignbart med USA og det tror jeg vi skal være glade for. En gjennomsnittelig lønning for noen som jobber full stilling selv i et lavstatusyrke er nok til at man kan opprettholde en rimelig god levestandard og sikkerhetsnettene i samfunnet fungerer stort sett som de skal. Man risikerer ikke økonomisk ruin fordi man blir syk og det er ytterst usannsynlig at man vil bli utsatt for voldskriminalitet på åpen gate. Jeg kjenner selv ingen som mener at et våpen vil gjøre deg tryggere på noe rimelig vis og politiet skyter ikke vanligvis folk de kommer for å arrestere. Det finnes de som mener at Norge burde bli mer som USA men jeg tror ikke at de som sier slikt selv har vært i USA og sett på forholdene med sine egne øyne. Jeg tror de rett og slett misforstår hvilke elementer som må og ikke må foreligge for at man skal kunne nyte godt av et politisk stabilt samfunn.
