Det er ikke sant at tanken er fri. Vel, det er prinsipielt sant, men i praksis sitter tankene våre fast i kulturelle koder, erfaringsmateriale og mye annet rusk og rask som samler seg i den mentale hagen i løpet av noen sesonger. Det er ikke vanlig å ha et velstelt sinn. De fleste later til å tro at de mentale sidene av selvet er noen slags farlig villmark hvor man kan gå fortapt hvis man beveger seg utenfor oppmerkede løyper og grusede stier. Sånn er livet. Vi lærer mens vi går. Spørsmålet er bare hvor vi går.
Noen hadde skrevet noe som inspirerte en annen (i kommentarfeltet) til å anbefale dem å skifte idègrunnlag. Dette var litt komisk. Jeg er jo først og fremst en praktisk mann så mitt første spørsmål handler alltid og i alle sammenhenger mer om hvordan enn hvorfor. Innenfor faget lingvistikk finnes noe de kaller den språklige stillasteorien, det vil si at språk er et fenomen som følger strukturelle forhold som allerede finnes i hjernemaskineriet, så å si, slik at språket er mer en “oppdagelse” enn en “oppfinnelse”. På lignende vis oppfatter jeg “idègrunnlaget” vi har (eller ikke har) som noe man oppdager i seg selv etterhvert som man vokser til snarere enn noe man “designer”.
Imidlertid røper alle spørsmål noe om idègrunnlaget hos den som formulerer spørsmålet. Hvorfor tror vedkommende at man kan skifte ut deler av personlighet, følelsesliv, erfaringsmateriale og annet som utgjør grunnlaget for våre tanker og holdninger? På noe slags nivå i det mentale vil man jo støte på “fast fjell” hvis man begynner å grave i materien. Det finnes noe organisk i sinnet, som er like individuelt (men også like universelt) som kroppen. Vi kan redusere kroppen til en blubb i midten som det stikker fem ting ut ifra og således enkelt tegne en figur av et “menneske” slik at det blir gjenkjennelig for øyet, men dette sier lite om individuell kroppsopplevelse. Hjerner ser også ganske like ut når de ligger i sprit på et glass, men så lenge de er i bruk oppleves “mentalfølelsen” minst like ulikt fra person til person som kroppen.
Det finnes ting i oss selv som enkelt lar seg kommunisere. Hva tenker du om dette været? Men det finnes også ting som overhodet ikke lar seg uttrykke med ord. Vi kan bare snakke om “skyggene” deres. De sekundære manifestasjonene av ting som ligger så dypt at vi ikke får tak i dem annet enn unntaksvis, når vi er særlig heldige med et kunstnerisk arbeid. Da kommer det liksom et glimt av noe som ligger langt ute og langt nede, bortenfor språk og forstand, men allikevel vagt gjenkjennelig. Her, etter min mening, befinner idègrunnlaget seg. Den ytterste horisont av hva forstanden er i stand til å forholde seg til. Blant de ting man ikke er i stand til å formulere og kommunisere på konsist vis. Nå er det imidlertid slik at “min mening” ikke er verd en fluelort i den store sammenhengen. Det går an å ha andre meninger.
Man kan for eksempel betrakte sitt eget idègrunnlag som et sett med affeksjoner, nærmest som en slags sjelens garderobe hvorfra man kan velge det antrekk som passer til situasjonen. Hvilken mening tjener meg best i denne sammenhengen? Det virker som om dette er et forholdsvis vanlig fenomen. Vi er jo sosiale skapninger. Tilpasningsevne er en fordel i spillet om overlevelse og formering. Mange opplever etter alt å dømme noen slags mening i antall klikk, likes, visninger og andre ting som man måler verdier med i oppmerksomhetsøkonomien. De jobber tildels ganske hardt med å designe sin profil. Ser jeg bra ut i dette antrekket? Folk som er opptatt av om de selv ser bra ut har også ofte meninger om andres utseende. Slikt virker fornuftig innenfor deres virkelighetsoppfatning. De ønsker å vinne konkurransen om å ta seg best ut, men ikke på en slik måte at det er stor avstand til alle de andre. Det er ingen tilfredsstillelse for Erling Haaland å vinne en kamp i løkkefotball mot tre tiåringer. Det må være litt motstand, hvis ikke smaker ikke seieren riktig. Vi må være nesten like gode men jeg må være best. Dette gir mer legitimitet til min nytelse av seiersrusen.
