Musikk (gresk: musike (tekhne), «(kunsten til) musene») er en kunstdisiplin som uttrykker seg gjennom lyd og stillhet disponert over tid. De viktigste elementene i musikk er veksling i tonehøyde, forholdet mellom tonene (harmonikk) og forbindelser av toner til en melodi, rytme og lydens tekstur og intonasjon. Disse elementene vektlegges ulikt i ulike tradisjoner.
(Wikipedia)
Det er en regel her i huset at det alltid skal være en sang i en bloggpost — uten at den nødvendigvis står i noen kontekstuell forbindelse med teksten. Den kan gjøre det, men minst like ofte ikke. Hvem vet? Ihvertfall ikke jeg. Det er noe jeg begynte med mens jeg skrev på engelsk, opprinnelig som en fleip – mer eksakt et litt useriøst veddemål om at jeg ikke kunne hundre forskjellige sanger fra året 1970 – men så ble vanen hengende fordi leserne likte de tildels fremmedartede musikalske impulsene de fikk. Saken er at jeg spiller utelukkende sånt som jeg selv liker, uten egentlig å “beregne mitt publikum” — som man forsåvidt godt kan si om resten av stilen min også. Det er veldig subjektivt. Eller kanskje vi skal si “idiosynkratisk”. Egenartet. Uansett språk er det ikke mange som skriver på denne måten. Lesere som har hengt med en stund vet sånn cirka hva de får, men det er uråd å beregne hva slags tema som kommer opp neste gang. Ikke engang jeg selv gjør det. Jeg bare setter meg ned og skriver noe. Ofte handler det om en impuls jeg fikk på nettet fem minutter i forveien, resten er bare et spørsmål om å formulere setninger. Formen er essayistisk men metoden er poetisk. Selvsagt sjekker jeg årstall og andre faste datapunkter men selve teksten blir diktet opp der og da. Altså her og nå. (Det er relativistisk.)
Det finnes ingen annen musikkpolitikk i denne bloggen enn at det skal være noe jeg selv liker — og jeg har ingen “darlings” som har særlig rang foran alle andre, en artist er bare så bra som det beste de noensinne har gjort, deretter blir de fleste “litt mer middelmådige” etterpå og holder seg omtrent der for resten av karrièren. Jeg har ingen mening om dette. Ingen “favoritter”. Det går som det går med folk. Ellers er det å si at jeg er jo så gammel at jeg kan huske 70-tallet, noe som definitivt preger musikksmaken min, men det er hva det er. Man får sine største musikalske kick i livet mens man er tenåring. Alle vet dette. Siden beveger man seg imidlertid videre i større eller mindre grad. Du vet. Gjennomgår en såkalt personlig utvikling. Det skjer med alle. Min musikalske historie er dominert av rock som sjanger, med avstikkere i retning av både jazz og elektro. Jeg har et litt mer anstrengt forhold til “pop”, i den forstand at jeg har ikke noe imot at musikken er populær men jeg er skeptisk til sånt som er veldig produsert for å appellere til massemarkedet, på bekostning av artistens kunstneriske integritet. Det er ikke alltid artisten gjør kloke kunstneriske valg, men det er alltid de som er det skapende elementet i bildet så det er de som bør bestemme rekkefølgen av hva som skal komme ut når og hvordan. For eksempel var dette premisset som Pink Floyd levde under tidlig på 70-tallet. De fikk full kunstnerisk frihet til å klusse og eksperimentere som de ville, derfor – påstår mange – klarte de å jobbe seg frem til Dark Side Of The Moon, som er et mesterverk med evig musikkhistorisk liv. Folk som påstår noe annet fortjener ikke å bli tatt alvorlig. Unge folk som hører DSOTM for første gang nå i dag blir typisk like imponerte som alle ble den gangen plata var ny, og forsåvidt også i all tid siden. I den grad man er musikkelsker kommer man ikke utenom visse ikoniske utgivelser gjennom verdenshistorien. Vi kan diskutere litt hva som bør komme med hvis man har bare, la oss si, hundre plasser som skal fylles, men hvis vi ser helt bort fra “personlig smak” og fokuserer bare på sånt som har imponert og påvirket folk – særlig andre musikere – kan alle sikkert allerede se for seg “en åpenbar liste av store navn” som typisk nevnes av både komponister, utøvere, musikkhistorikere, journalister, fans og andre “hele tiden” når de skal forklare hvorfor vi nå i dag har den musikken vi har, og ikke noe helt annet. Pink Floyd er et helt greit eksempel på denne kategorien av “store navn”.
Store navn er få, de fleste navn er små, som dikteren sier. Musikkinteresse foreligger i varierende grad hos folk, dessuten går den i ellevilt forskjellig retning så snart vi bringer smak inn i bildet. Åpenbart finnes det et massemarked for musikkprodukter som befolkes av diverse navn som nominelt sett også er “store” – de selger jo forutsigbart mange millioner plater hver gang de gir ut noe – men de behøver ikke dermed å være “kunstnerisk interessante” nok til at de vil havne på noens liste over de hundre mest betydningsfulle plateutgivelsene i musikkhistorien (når man ser bort ifra personlig smak). Jeg vet ikke hva jeg selv ville tatt med på en sånn liste og jeg gidder heller ikke å fintenke mye på saken. Det er ikke noen aktuell problemstilling i noen sammenheng, bare et retorisk poeng. Selv er jeg ganske vimsete med hva slags musikk jeg foretrekker til hvilket tidspunkt og ganske sjangermessig liberal ellers. Som vanlig kan jeg tilgi nærmest hva som helst annet så lenge det kunstneriske talentet forblir synlig. Jeg er ikke puritaner verken på denne eller på noen annen slags måte. Bortsett altså fra kravet om at ting må være kunstnerisk talentfulle, hvis ikke så gidder jeg ikke, men dette faller ikke innenfor rammene av noe vi normalt forbinder med det puritanske. Er det snobbete da? Det kan jeg ikke svare på. Sannsynligvis. Selv om smaken min ikke nødvendigvis gir noen mening for noen andre så er jeg faktisk ganske kresen innenfor mine egne rammer. Jeg presenterer aldri en sang jeg misliker på aktivt vis, eller som jeg av andre årsaker ikke “respekterer” som kunstnerisk produkt. Sånt finnes det mye av og jeg ignorerer det bare. Det er bortkastet tid å dvele ved livets irritasjonsmomenter. Som Konfucius ville sagt hvis han var en postmoderne kineser: Det er bedre å trekke ut pluggen enn å knuse radioen med øks når man hører musikk man misliker. Hva andre tenker er andres sak, mitt poeng med å alltid ta med en sang i bloggpostene er å eksponere folk for musikalske impulser de kanskje ikke ellers ville bli utsatt for. Jeg forventer på ingen måte at alle skal like alt, men noen vil like noe, så kan vi jobbe videre derfra.
